Fremdeles knust etter gårsdagens konsertnyhet klarte jeg likevel å slepe meg til ukas fredagstrening. Jeg valgte å vedlikeholde semitradisjonen med yoga, ettersom noe litt avslappende og lett mediterende virket som noe jeg kunne ha bruk for. Med ganske godt slingringsmonn mellom slutten på arbeidsdagen og treningstimen, men ikke nok slingringsmonn til å dra hjem først, benyttet jeg tiden til å rusle fra jobben på Ullevål sykehus til Majorstua. Frisk luft og lun bevegelse føltes ikke så ille. Deretter kunne jeg varme opp litt på en elipsemaskin før yogatimen begynte, og som forventet følte jeg meg noe bedre etterpå. Ikke mindre deppa over at konserten med yndlingsbandet mitt har blitt avlyst, men flinkere til å ikke tenke så mye på det.
Siden har det gått slag i slag, som er grunnen til at denne oppdateringen kommer nokså sent. Forøvrig er jeg fremdeles latterlig støl etter onsdagens trening med PT-Alex. Jeg går som en pingvin. Det er helt sykt.
fredag 30. november 2012
torsdag 29. november 2012
Depping
Dagens innlegg blir kanskje historiens korteste, for jeg er i skrivende stund superdeprimert etter å ha fått vite at konserten med Muse neste onsdag nettopp har blitt avlyst. Jeg skal derfor nå krølle meg sammen under pleddet, se på Doctor Who og vurdere om jeg kanskje gidder å trøstespise yoghurtis. Ja, jeg er SÅ deprimert at jeg ikke engang er sikker på om jeg orker å trøstespise. Da er det ganske ille.
Men før denne tragedien slo ned og knuste all livsvilje og evne til å føle glede, hadde jeg en veldig kul og morsom time med Street Dance, til tross for å være mer støl enn jeg har vært på flere måneder takket være terroren fra PT-Alex i går.
Litt yoga i morgen vil forhåpentligvis gjøre meg litt bedre, hvis jeg bare kan slutte å grine lenge nok til at jeg kommer meg avgårde.
Men før denne tragedien slo ned og knuste all livsvilje og evne til å føle glede, hadde jeg en veldig kul og morsom time med Street Dance, til tross for å være mer støl enn jeg har vært på flere måneder takket være terroren fra PT-Alex i går.
Litt yoga i morgen vil forhåpentligvis gjøre meg litt bedre, hvis jeg bare kan slutte å grine lenge nok til at jeg kommer meg avgårde.
onsdag 28. november 2012
PT-ros
Jeg fikk ros av PT-Alex i dag. Først fordi jeg tok initiativ til å starte oppvarming helt av meg selv, før timen begynte (jeg var tidlig ute, så hva ellers skulle jeg gjøre?) - jeg måtte ikke tro at han ikke fikk det med seg, kunne han etterpå informere meg om. Senere fordi jeg tok sit-ups, helt opp; selv om jeg har gjort dette før, har jeg aldri gjort det i en PT-time, og i alle fall ikke så mange repetisjoner som i dag. PT-Alex så (igjen) litt overrasket ut, på en bra måte. Enda litt senere fordi jeg kjørte på med flere repetisjoner på en øvelse enn han hadde bedt meg ta (jeg kunne jo ikke avslutte før jeg hadde nådd et rundt tall, lett ocd-drevet som jeg er). Og til sist fikk jeg ros for å generelt være entusiastisk, motivert og utholdende. Jeg fikk til og med en belønning: Timen avsluttet vi med et kvarter på elipsemaskinen, og etter den økten vi hadde kjørt først, føltes dette litt som å komme hjem og legge seg på sofaen. Jeg tror aldri jeg har kost meg så mye på en elipsemaskin før, som disse siste femten minuttene av PT-timen.
Den lange skildringen av alle grusomhetene jeg ble utsatt for i dag, får jeg spare til en annen gang. Nå er det sent og jeg trenger å komme meg i seng helst for en time siden. Men vit at jeg har trenet i dag, og at jeg trenet hardt og bra. Hurra!
Den lange skildringen av alle grusomhetene jeg ble utsatt for i dag, får jeg spare til en annen gang. Nå er det sent og jeg trenger å komme meg i seng helst for en time siden. Men vit at jeg har trenet i dag, og at jeg trenet hardt og bra. Hurra!
mandag 26. november 2012
Når advent blir mindre kult
Det nærmer seg det som for meg er årets høydepunkt, så her kommer erkjennelsen: Jeg er en julefrik. Jeg elsker jul og alt som har med julen å gjøre. Dette inkluderer advent, i aller høyeste grad. Advent er nesten bedre enn jula selv, faktisk. Desember har alltid vært favorittmåneden min; den trumfer til og med sommermånedene, og jeg er egentlig mye mer et sommerbarn enn et vinterbarn. Advent og jul er noe jeg alltid går og gleder meg til lenge i forveien (men uten å gi etter for kjøpepresset av julemarsipan- og brus som kommer ALT for tidlig i butikkhyllene), og i løpet av denne tiden er alt magisk og perfekt. Fram til nå.
Omsider, etter 30 år på denne kloden, har jeg funnet noe som gjør advent litt mindre kult enn det har pleid å være: Det faste treningsprogrammet på Elixia forsvinner. I dag var nest siste mandagsspinning med Kjekke-Jonas for i år, og neste uke blir siste innspurt - deretter må jeg vente helt til uti januar før de starter opp igjen. Akk, sukk, gisp, og alle andre lidende lyder! Jeg husker godt hvor sløv jeg ble i løpet av sommeren, da jeg ikke hadde mine faste mandagstimer til å sparke i gang treningsuka, og desember er enda farligere, for da kommer alle kakene og marsipanen og kalendersjokoladen og den nærmest desperate drikkinga av verdens beste julebrus (Dahls, om det skulle være noen tvil) som jeg bare tillater meg å drikke i desember, januar og eventuelt februar hvis det fremdeles er noe igjen da.
Den kommende adventen vil bli en enorm prøvelse for min selvkontroll og viljestyrke. Jeg har ingen illusjon om å klare å gå NED i vekt i løpet av den kommende måneden, men vil jeg i det minste klare å ikke gå opp? Spenningen er til å ta og føle på, så følg med!
Omsider, etter 30 år på denne kloden, har jeg funnet noe som gjør advent litt mindre kult enn det har pleid å være: Det faste treningsprogrammet på Elixia forsvinner. I dag var nest siste mandagsspinning med Kjekke-Jonas for i år, og neste uke blir siste innspurt - deretter må jeg vente helt til uti januar før de starter opp igjen. Akk, sukk, gisp, og alle andre lidende lyder! Jeg husker godt hvor sløv jeg ble i løpet av sommeren, da jeg ikke hadde mine faste mandagstimer til å sparke i gang treningsuka, og desember er enda farligere, for da kommer alle kakene og marsipanen og kalendersjokoladen og den nærmest desperate drikkinga av verdens beste julebrus (Dahls, om det skulle være noen tvil) som jeg bare tillater meg å drikke i desember, januar og eventuelt februar hvis det fremdeles er noe igjen da.
Den kommende adventen vil bli en enorm prøvelse for min selvkontroll og viljestyrke. Jeg har ingen illusjon om å klare å gå NED i vekt i løpet av den kommende måneden, men vil jeg i det minste klare å ikke gå opp? Spenningen er til å ta og føle på, så følg med!
lørdag 24. november 2012
Jakten på magemuskler
Ved en tilfeldighet oppdaget jeg i går, i forbindelse med mitt spabesøk på Elixia Ringnes Park, at de på samme sted skulle ha en time i dag som het Belly Dance. Interessant. Takket være et utdrikningslag tidligere i sommer (ikke mitt eget), fikk jeg da prøvd en time med magedans, og syntes egentlig det var ganske morsomt. Festlig musikk, glad stemning og kreative bevegelser (for meg). Da jeg så en slik time dukke opp på treningssenteret, måtte jeg derfor selvfølgelig slå til.
I morges hadde jeg demed klokka på ringing slik at jeg skulle komme meg opp tidsnok til min første Elixia-time med magedans. Den begynte ikke før 11:45, men jeg er et murmeldyr, så den alarmen var essensiell. Jeg var trøtt som en grevling da jeg slepte meg ut av senga ca halv elleve, men det var verdt det - timen var nemlig kjempekul.
Jeg ble ikke nevneverdig sliten av den; verken kortpustet eller rød i trynet, og jeg hadde ikke vondt i noen muskler da den var over. Men all trening behøver slettes ikke være hardtrening, særlig ikke når jeg er så flink og trener så mange ganger i uka, og noen ganger er det motiverende å bare gjøre noe som er morsomt og så være fornøyd med det. Dessuten mente instruktøren at vi ville kjenne det i sidemusklene i morgen, så jeg krysser fingrene for at det skjer, ellers gjorde jeg det vel ikke helt riktig.
Det kan godt tenkes at jeg ikke gjorde det helt riktig, altså. Det finnes noen pussige bevegelser i magedans, og opptil flere ganger følte jeg at jeg ikke ante hva jeg holdt på med men bare prøvde å herme etter instruktøren etter beste evne. Litt trening må sikkert til, og jeg tenker meg på neste time igjen, som er om en uke.
(Jeg slo også til med et lite timinutt på tredemølla helt til slutt, bare for å utfordre kondisjonen, få opp pulsen og se hvor lenge jeg kunne holde ut på moderat joggetempo uten pause. Pausen kom etter litt over seks minutter, og det er helt greit til meg å være.)
I morges hadde jeg demed klokka på ringing slik at jeg skulle komme meg opp tidsnok til min første Elixia-time med magedans. Den begynte ikke før 11:45, men jeg er et murmeldyr, så den alarmen var essensiell. Jeg var trøtt som en grevling da jeg slepte meg ut av senga ca halv elleve, men det var verdt det - timen var nemlig kjempekul.
Jeg ble ikke nevneverdig sliten av den; verken kortpustet eller rød i trynet, og jeg hadde ikke vondt i noen muskler da den var over. Men all trening behøver slettes ikke være hardtrening, særlig ikke når jeg er så flink og trener så mange ganger i uka, og noen ganger er det motiverende å bare gjøre noe som er morsomt og så være fornøyd med det. Dessuten mente instruktøren at vi ville kjenne det i sidemusklene i morgen, så jeg krysser fingrene for at det skjer, ellers gjorde jeg det vel ikke helt riktig.
Det kan godt tenkes at jeg ikke gjorde det helt riktig, altså. Det finnes noen pussige bevegelser i magedans, og opptil flere ganger følte jeg at jeg ikke ante hva jeg holdt på med men bare prøvde å herme etter instruktøren etter beste evne. Litt trening må sikkert til, og jeg tenker meg på neste time igjen, som er om en uke.
(Jeg slo også til med et lite timinutt på tredemølla helt til slutt, bare for å utfordre kondisjonen, få opp pulsen og se hvor lenge jeg kunne holde ut på moderat joggetempo uten pause. Pausen kom etter litt over seks minutter, og det er helt greit til meg å være.)
fredag 23. november 2012
Vero tester spa, del 2
Etter en ganske bedrøvelig gårsdag og nesten like bedrøvelig dag, var det såvidt jeg klarte å motivere meg ut av sofaen i halv fire-tiden. Jeg er fremdeles deppa og frustrert over å ha blitt frastjålet Livet mitt (telefonen), i går tok jeg en egenmelding fra jobb fordi jeg hadde vondt i viljen, og i dag morges hadde jeg en eksamen i et studie som jeg ikke har lest til. Hipp hurra. (Det gikk sånn omtrent som forventet.)
Jeg trengte en oppmuntring, og etter gårsdagens trøst i form av is og sjokolade, tenkte jeg at trening sikkert ville være bedre for meg i dag, selv om motivasjonen ikke egentlig var verken på topp eller midt på treet. Jeg følte heller for å teste ut nok et spa-anlegg på et nytt Elixia-senter, og her fant jeg motivasjonen jeg trengte for å komme meg ut. Tanken på et varmt og godt steam room, og kanskje noe komfortabelt vann å plaske litt i, klarte å lokke meg avgårde til Ringnes Park. Der var det også åpent og romslig, slik som på Carl Berner, men det var også mye mer folk. Kanskje hadde det litt med tidspunktet å gjøre, jeg vet ikke. Det var i alle fall bare med nød og neppe jeg fikk plass på en spinningtime, som skulle være intervall på 4x5.
Timen var veldig bra, med motiverende og drivende instruktør og mye flott musikk. Syklene var ikke like gode som de hjemme på Colosseum, men til gjengjeld fungerte ventilasjonen i salen, så vi kunne ha dørene lukket og var likevel langt unna å besvime av oksygenmangel. Det var ganske deilig.
Etter en snau time med et tynt, glinsende svettelag på armene mine, ruslet jeg fornøyd mot garderoben og skiftet til badetøy før jeg snuste meg fram til spa-rommet. Det viste seg i prinsippet å være mye det samme som på Carl Berner; en kuldekulp, et steam room, og et par vanlige badstuer. I tillegg så det ut til å være noe opplegg for fotbad, men det var ikke aktivt akkurat da, så jeg er ikke helt sikker. Kuldekulpen var forøvrig både litt mindre kald og litt romsligere enn den jeg hadde ramlet uti for et par dager siden, og det likte jeg. Den var ikke like dyp, men til gjengjeld kunne man sitte/ligge i den og flakse litt med armer og bein; når temperaturen ikke var skrekkelig kald, klarte jeg å plaske litt omkring der i nesten en halvtimes tid, før jeg forflyttet meg videre til badstue (her fikk jeg den dubiøse gleden av å se en Mass Effect-karakter i levende live, som tok situps i badeshortsen; jeg holdt på å le meg ihjel på innsiden), og deretter til steam room. Deilige greier.
Til sammen tilbragte jeg vel omtrent en time der inne, etterfulgt av en god halvtime på dusj og hårvask. Jeg følte meg nesten som et nytt menneske da jeg kom ut fra senteret etterpå - varm, avslappet og nydusjet. Dette trengte jeg. Dette var godt for både kropp og sjel. Plutselig føles det ikke lenger som om verden skal gå under bare fordi jeg ikke har telefon (selv om det selvfølgelig er kjipt dersom noen prøver å ringe meg fra den jobben jeg har søkt på ...), eller fordi jeg leverte en eksamensbesvarelse som sannsynligvis står til stryk. Et par timer med trening og spa har, enn så lenge, overbevist meg om at det går bra, livet går videre, og jeg overlever - én treningstime av gangen. Og som hun instruktøren sa etter at vi hadde kommet i mål: Nå er jeg i bedre form enn jeg var før jeg kom dit. Det er en oppløftende tanke.
Jeg trengte en oppmuntring, og etter gårsdagens trøst i form av is og sjokolade, tenkte jeg at trening sikkert ville være bedre for meg i dag, selv om motivasjonen ikke egentlig var verken på topp eller midt på treet. Jeg følte heller for å teste ut nok et spa-anlegg på et nytt Elixia-senter, og her fant jeg motivasjonen jeg trengte for å komme meg ut. Tanken på et varmt og godt steam room, og kanskje noe komfortabelt vann å plaske litt i, klarte å lokke meg avgårde til Ringnes Park. Der var det også åpent og romslig, slik som på Carl Berner, men det var også mye mer folk. Kanskje hadde det litt med tidspunktet å gjøre, jeg vet ikke. Det var i alle fall bare med nød og neppe jeg fikk plass på en spinningtime, som skulle være intervall på 4x5.
Timen var veldig bra, med motiverende og drivende instruktør og mye flott musikk. Syklene var ikke like gode som de hjemme på Colosseum, men til gjengjeld fungerte ventilasjonen i salen, så vi kunne ha dørene lukket og var likevel langt unna å besvime av oksygenmangel. Det var ganske deilig.
Etter en snau time med et tynt, glinsende svettelag på armene mine, ruslet jeg fornøyd mot garderoben og skiftet til badetøy før jeg snuste meg fram til spa-rommet. Det viste seg i prinsippet å være mye det samme som på Carl Berner; en kuldekulp, et steam room, og et par vanlige badstuer. I tillegg så det ut til å være noe opplegg for fotbad, men det var ikke aktivt akkurat da, så jeg er ikke helt sikker. Kuldekulpen var forøvrig både litt mindre kald og litt romsligere enn den jeg hadde ramlet uti for et par dager siden, og det likte jeg. Den var ikke like dyp, men til gjengjeld kunne man sitte/ligge i den og flakse litt med armer og bein; når temperaturen ikke var skrekkelig kald, klarte jeg å plaske litt omkring der i nesten en halvtimes tid, før jeg forflyttet meg videre til badstue (her fikk jeg den dubiøse gleden av å se en Mass Effect-karakter i levende live, som tok situps i badeshortsen; jeg holdt på å le meg ihjel på innsiden), og deretter til steam room. Deilige greier.
Til sammen tilbragte jeg vel omtrent en time der inne, etterfulgt av en god halvtime på dusj og hårvask. Jeg følte meg nesten som et nytt menneske da jeg kom ut fra senteret etterpå - varm, avslappet og nydusjet. Dette trengte jeg. Dette var godt for både kropp og sjel. Plutselig føles det ikke lenger som om verden skal gå under bare fordi jeg ikke har telefon (selv om det selvfølgelig er kjipt dersom noen prøver å ringe meg fra den jobben jeg har søkt på ...), eller fordi jeg leverte en eksamensbesvarelse som sannsynligvis står til stryk. Et par timer med trening og spa har, enn så lenge, overbevist meg om at det går bra, livet går videre, og jeg overlever - én treningstime av gangen. Og som hun instruktøren sa etter at vi hadde kommet i mål: Nå er jeg i bedre form enn jeg var før jeg kom dit. Det er en oppløftende tanke.
onsdag 21. november 2012
Spa?
Dagen for nye eventyr har kommet. Dette ble dagen jeg bestemte meg for å sjekke ut et av søstersentrene, og etter jobb vendte jeg derfor snuten mot Carl Berner, som er nesten like nære jobben min som Colosseum. Det var ikke bare nærheten som gjorde at Carl Berner ble dagens utvalgte prøvekanin; jeg hadde spesifikt siktet meg inn på et senter som skulle ha spa.
Mmmm ... spa ... Det er et vakkert og forlokkende ord. Det får meg til å tenke på varme boblebad, fuktige, overhopphetede dampsauna, fossefall, fuglesang, konfekt servert på sølvfat ... Ja greit, mine tanker rundt dette med spa er kanskje en smule overdrevet. Spa er for meg noe nesten mytisk; en sånn greie som rikfolk driver med, mens vi andre nøyer oss med å pakke oss under pleddet i sofaen, og hvis vi skal være ekstra fin på det kjøper vi inn en ny sofapute som kan danderes under dertil egnet kroppsdel. Kanskje slår vi virkelig på stortromma og fyller varmeflaska - DET er luksus, det.
Men Carl Berner, altså. Flott sted, det må jeg si. Store, luftige og åpne arealer - det likte jeg veldig godt. Dette senteret ligger ikke hundre meter under jorden, så her var det til og med vinduer med utsikt mot Trondheimsveien. Garderoben var også imponerende romslig, med egne skohyller, til og med. O la la! Jeg lot meg villig imponere over disse nye fasilitetene, og nøt følelsen av å oppdage noe nytt.
Jeg hadde meldt meg på en time med Energy Yoga, og overlevde den tålelig bra. Jeg var i en slags "dette er egentlig hviledagen min"-modus, og presset derfor ikke noe særlig. Jeg brukte timen rett og slett som avkopling og avstressing, mens jeg prøvde å gjøre som instruktøren sa; fokusere mer på pusten og mindre på å få til øvelsene, og jeg tok hyppige pauser når jeg kjente at jeg begynte å bli kortpustet. Etter gårsdagens intense hoppegalskap med PT-Alex fortjente jeg å ta det litt med ro. Det var ganske digg.
Timen gikk forbausende fort, og endelig var jeg på vei mot det som kanskje var dagens hovedmål: Spa-rommet. Selv om det ikke var helt som jeg hadde forespeilet meg (det skal nok godt gjøres, ettersom jeg hadde forespeilet meg et eventyrland), var det fremdeles ganske flott. Det første jeg så da jeg kom inn i spa-rommet var en badstue rett foran meg. Ingen stor greie; det har vi jo på Colosseum også. Deretter så jeg det lille bassenget. Eller kanskje jeg skal kalle det tanken; det var et minibasseng med plass til toppen fire (nokså intime) mennesker, ca halvannen meter dypt. Jeg er imidlertid ikke kravstor når det gjelder vann, og plumpet uti - og fikk mitt livs kuldesjokk. Dette var ikke et kosebasseng. Neisåmenn, dette var et isbad, sannsynligvis for å gjøre det enda deiligere å komme inn i steam-rommet etterpå. Jeg klarte såvidt å ikke hyle høyt, og tvang meg så til å plaske litt omkring i et par minutter, før jeg klatret ut igjen og fortet meg inn i det lille, fuktige rommet med all dampen. Der ble jeg sittende et kvarters tid mens jeg fikk igjen varmen og samtidig håpet behandlingen ville ta knekken på denne forkjølelsen som har hengt over meg de siste fire dagene.
Det var altså dagens eventyr. Jeg likte Carl Berner, jeg. Det var trivelig der. Romslig og åpent, men samtidig trivelig. Spa-rommet hadde også sånne søte, små lys i taket som skiftet farge, og ettersom jeg lett lar meg begeistre av ganske enkle ting, var dette også noe jeg kunne sette pris på. Jeg drar helt sikkert tilbake igjen en annen gang.
Mmmm ... spa ... Det er et vakkert og forlokkende ord. Det får meg til å tenke på varme boblebad, fuktige, overhopphetede dampsauna, fossefall, fuglesang, konfekt servert på sølvfat ... Ja greit, mine tanker rundt dette med spa er kanskje en smule overdrevet. Spa er for meg noe nesten mytisk; en sånn greie som rikfolk driver med, mens vi andre nøyer oss med å pakke oss under pleddet i sofaen, og hvis vi skal være ekstra fin på det kjøper vi inn en ny sofapute som kan danderes under dertil egnet kroppsdel. Kanskje slår vi virkelig på stortromma og fyller varmeflaska - DET er luksus, det.
Men Carl Berner, altså. Flott sted, det må jeg si. Store, luftige og åpne arealer - det likte jeg veldig godt. Dette senteret ligger ikke hundre meter under jorden, så her var det til og med vinduer med utsikt mot Trondheimsveien. Garderoben var også imponerende romslig, med egne skohyller, til og med. O la la! Jeg lot meg villig imponere over disse nye fasilitetene, og nøt følelsen av å oppdage noe nytt.
Jeg hadde meldt meg på en time med Energy Yoga, og overlevde den tålelig bra. Jeg var i en slags "dette er egentlig hviledagen min"-modus, og presset derfor ikke noe særlig. Jeg brukte timen rett og slett som avkopling og avstressing, mens jeg prøvde å gjøre som instruktøren sa; fokusere mer på pusten og mindre på å få til øvelsene, og jeg tok hyppige pauser når jeg kjente at jeg begynte å bli kortpustet. Etter gårsdagens intense hoppegalskap med PT-Alex fortjente jeg å ta det litt med ro. Det var ganske digg.
Timen gikk forbausende fort, og endelig var jeg på vei mot det som kanskje var dagens hovedmål: Spa-rommet. Selv om det ikke var helt som jeg hadde forespeilet meg (det skal nok godt gjøres, ettersom jeg hadde forespeilet meg et eventyrland), var det fremdeles ganske flott. Det første jeg så da jeg kom inn i spa-rommet var en badstue rett foran meg. Ingen stor greie; det har vi jo på Colosseum også. Deretter så jeg det lille bassenget. Eller kanskje jeg skal kalle det tanken; det var et minibasseng med plass til toppen fire (nokså intime) mennesker, ca halvannen meter dypt. Jeg er imidlertid ikke kravstor når det gjelder vann, og plumpet uti - og fikk mitt livs kuldesjokk. Dette var ikke et kosebasseng. Neisåmenn, dette var et isbad, sannsynligvis for å gjøre det enda deiligere å komme inn i steam-rommet etterpå. Jeg klarte såvidt å ikke hyle høyt, og tvang meg så til å plaske litt omkring i et par minutter, før jeg klatret ut igjen og fortet meg inn i det lille, fuktige rommet med all dampen. Der ble jeg sittende et kvarters tid mens jeg fikk igjen varmen og samtidig håpet behandlingen ville ta knekken på denne forkjølelsen som har hengt over meg de siste fire dagene.
Det var altså dagens eventyr. Jeg likte Carl Berner, jeg. Det var trivelig der. Romslig og åpent, men samtidig trivelig. Spa-rommet hadde også sånne søte, små lys i taket som skiftet farge, og ettersom jeg lett lar meg begeistre av ganske enkle ting, var dette også noe jeg kunne sette pris på. Jeg drar helt sikkert tilbake igjen en annen gang.
tirsdag 20. november 2012
Stahet > Sykdom
Javisst, godtfolk, her sitter jeg altså. Snørrete, halvfrossen, småkvalm, verkende - og sliten etter dagens PT-terror. La en ussel forkjølelse vinne over treningstimen min? Not on my watch.
Etter oppvarmingen informerte jeg PT-Alex om at jeg ikke var helt i form, og at jeg derfor sikkert ville være litt slappere enn han var vant til. Han lovet at han skulle ta det litt rolig og snilt med meg i dag.
...
Hvis DET var rolig og snilt, så vil jeg gjerne slippe å se slemt. Dagens tema var tydeligvis hopping, for han skulle ha meg til å hoppe nesten hele tiden. Spensthopping, hoppetauhopping, boksehopping - jeg ante ikke at det gikk an å hoppe på så mange måter, og jeg hatet hvert øyeblikk av det. Jeg prøvde å sno meg unna det ved å påpeke at den hoppingen neppe kunne være bra for knærne mine, så tung som jeg er, men det hadde han tatt høyde for ved å plassere meg på et gulv med en tykk, støtdempende matte. Pokker. Så måtte jeg hoppe mer. Guds død.
Heldigvis fikk jeg også bokse og slå litt, og selv om det fort blir gruelig slitsomt, er det i det minste noe jeg liker å gjøre, og føler at jeg til en viss grad mestrer (de to henger sikkert sammen).
Ja, også ble det ny personlig rekord i planken igjen: 1 minutt og 10 sekunder. Før alle fans blir elleville og gale og spammer kommentarfeltene med ros og hurrarop, må det påpekes at planken min ikke var heeelt strak. Rumpa stikker litt mer opp enn den egentlig skal, og ved et senere forsøk hvor PT-Alex dyttet den litt lenger ned, holdt jeg bare ut i 16 sekunder. Han påpekte imidlertid at 70 sekunder på strake ben likevel var veldig bra selv om jeg tok en litt lettere variant, og det var en enorm forbedring fra forrige gang. Så det så.
For å spre det triste budskap så mye som mulig, vil jeg nå til sist (fullstendig urelatert til trening) opplyse om at mobilen min ble stjålet på vei hjem fra treningen. En eller annen sylfrekk jævel nappet den rett og slett rett ut fra jakkelomma; jeg merket det fordi musikken jeg gikk og lyttet til plutselig var borte, men da var det allerede for sent, og det var håpløst å se skurken blant mylderet av mennesker. Dette har naturlig nok gjort meg fryktelig deprimert, og jeg er ikke flinkere enn at jeg nå har kjøpt inn brus, pizza og ostepop for å trøste meg med i kveld.
Da blir det i alle fall ingen hviledag i morgen, men jeg akter å utforske et annet Elixia-senter og deres spa-tilbud. Visse sentre har nemlig spa, men mitt faste er dessverre ikke ett av dem. I morgen tenker jeg derfor å besøke et av søstersentrene, og det blir jo spennende nok i seg selv. Håper det vil kunne muntre meg opp i dette mobilløse middelaldermørket jeg nå befinner meg i. Sukk.
Etter oppvarmingen informerte jeg PT-Alex om at jeg ikke var helt i form, og at jeg derfor sikkert ville være litt slappere enn han var vant til. Han lovet at han skulle ta det litt rolig og snilt med meg i dag.
...
Hvis DET var rolig og snilt, så vil jeg gjerne slippe å se slemt. Dagens tema var tydeligvis hopping, for han skulle ha meg til å hoppe nesten hele tiden. Spensthopping, hoppetauhopping, boksehopping - jeg ante ikke at det gikk an å hoppe på så mange måter, og jeg hatet hvert øyeblikk av det. Jeg prøvde å sno meg unna det ved å påpeke at den hoppingen neppe kunne være bra for knærne mine, så tung som jeg er, men det hadde han tatt høyde for ved å plassere meg på et gulv med en tykk, støtdempende matte. Pokker. Så måtte jeg hoppe mer. Guds død.
Heldigvis fikk jeg også bokse og slå litt, og selv om det fort blir gruelig slitsomt, er det i det minste noe jeg liker å gjøre, og føler at jeg til en viss grad mestrer (de to henger sikkert sammen).
Ja, også ble det ny personlig rekord i planken igjen: 1 minutt og 10 sekunder. Før alle fans blir elleville og gale og spammer kommentarfeltene med ros og hurrarop, må det påpekes at planken min ikke var heeelt strak. Rumpa stikker litt mer opp enn den egentlig skal, og ved et senere forsøk hvor PT-Alex dyttet den litt lenger ned, holdt jeg bare ut i 16 sekunder. Han påpekte imidlertid at 70 sekunder på strake ben likevel var veldig bra selv om jeg tok en litt lettere variant, og det var en enorm forbedring fra forrige gang. Så det så.
For å spre det triste budskap så mye som mulig, vil jeg nå til sist (fullstendig urelatert til trening) opplyse om at mobilen min ble stjålet på vei hjem fra treningen. En eller annen sylfrekk jævel nappet den rett og slett rett ut fra jakkelomma; jeg merket det fordi musikken jeg gikk og lyttet til plutselig var borte, men da var det allerede for sent, og det var håpløst å se skurken blant mylderet av mennesker. Dette har naturlig nok gjort meg fryktelig deprimert, og jeg er ikke flinkere enn at jeg nå har kjøpt inn brus, pizza og ostepop for å trøste meg med i kveld.
Da blir det i alle fall ingen hviledag i morgen, men jeg akter å utforske et annet Elixia-senter og deres spa-tilbud. Visse sentre har nemlig spa, men mitt faste er dessverre ikke ett av dem. I morgen tenker jeg derfor å besøke et av søstersentrene, og det blir jo spennende nok i seg selv. Håper det vil kunne muntre meg opp i dette mobilløse middelaldermørket jeg nå befinner meg i. Sukk.
mandag 19. november 2012
Ikke helt frisk
Uroen min i går var ikke ubegrunnet, viste det seg. Jeg våknet opp i morges etter en forholdsvis urolig natt, og følte meg verre enn i går. I tillegg til sår hals, hadde jeg fått gleden av å være litt kvalm, føle meg tett og susete i hodet, og generelt ha litt vondt i kroppen, spesielt rundt kjeven, av alle steder. Likevel dro jeg meg ut av senga og på jobb, for jeg kunne ikke med god samvittighet dra på spinning i kveld hvis jeg ikke hadde vært på jobb tidligere på dagen - og spinning måtte jeg jo selvfølgelig på.
Om det var en fryktelig god idé å slite meg halvt ihjel i 70 minutter inne i en stappfull spinningsal, får jeg vel se i morgen. Jeg var nok noe slappere i dag enn jeg vanligvis er, men prøvde likevel å ta i litt ekstra gjennom noen intervalltopper. Svetten piplet jo som bare juling, så timen var slettes ikke bortkastet på meg.
Det ble imidlertid ingen badstue i dag. Etter at timen var ferdig, var jeg så svett og varm at det å sitte inne i en varm badstue var sånn omtrent det siste jeg hadde lyst til. Jeg ville bare ut i kjølig, frisk luft. I tillegg er jo denne timen ferdig tålelig sent, klokken halv ni om kvelden, så da har jeg ikke så veldig mye tid til overs før jeg bør være hjemme og i seng (jeg bruker ganske lang tid på legge-meg-prosessen). Derfor sikter jeg heller mot badstue i morgen i stedet, etter PT-timen som er ferdig klokken fem. Det blir litt mindre stress. Den planen forutsetter selvsagt at jeg ikke blir noe sykere enn jeg har blitt i dag, men jeg satser på at det går bra.
Om det var en fryktelig god idé å slite meg halvt ihjel i 70 minutter inne i en stappfull spinningsal, får jeg vel se i morgen. Jeg var nok noe slappere i dag enn jeg vanligvis er, men prøvde likevel å ta i litt ekstra gjennom noen intervalltopper. Svetten piplet jo som bare juling, så timen var slettes ikke bortkastet på meg.
Det ble imidlertid ingen badstue i dag. Etter at timen var ferdig, var jeg så svett og varm at det å sitte inne i en varm badstue var sånn omtrent det siste jeg hadde lyst til. Jeg ville bare ut i kjølig, frisk luft. I tillegg er jo denne timen ferdig tålelig sent, klokken halv ni om kvelden, så da har jeg ikke så veldig mye tid til overs før jeg bør være hjemme og i seng (jeg bruker ganske lang tid på legge-meg-prosessen). Derfor sikter jeg heller mot badstue i morgen i stedet, etter PT-timen som er ferdig klokken fem. Det blir litt mindre stress. Den planen forutsetter selvsagt at jeg ikke blir noe sykere enn jeg har blitt i dag, men jeg satser på at det går bra.
søndag 18. november 2012
Sliten nå
Ukas sjette treningsøkt stod på programmet i dag, og ble gjennomført av en passe sliten Vero. Først en halvtime zumba etterfulgt av en halvtime Shape. Den siste halvtimen var definitivt den tyngste, og flere ganger i løpet av de forskjellige styrkeøvelsene måtte jeg rett og slett synke sammen og ta små pauser, for jeg var helt utslitt.
Jeg antar det har vært en lang og aktiv uke. Jeg har klart å dra på trening hver dag unntatt onsdag, og ingen av øktene har egentlig vært spesielt lette. PT-timene tar jo nesten livet av meg, og dobbelttimene på fredag kjenner jeg også ekstra godt. Nå trenet jeg riktig nok hver eneste dag i januar, og det gikk greit, men samtidig var det vel også flere av de øktene som var langt lettere enn det jeg presser meg til nå for tiden, så jeg burde ikke egentlig sammenligne med det.
Neste uke tror jeg nok jeg bare sikter mot fem treningsdager, ikke seks. Til og med PT-Alex har sagt at det er bra med hviledager, og jeg kjenner at jeg har veldig lyst på en. Ikke i morgen, for da er det spinning, og ikke tirsdag, for da er det PT-time, men kanskje på onsdag?
En bra treningsuke har det i alle fall vært, sliten eller ei. Akkurat nå har jeg litt vondt i hele kroppen, men det er bare fint. Det som er mindre fint er den rastløse følelsen i kroppen og den vonde, såre halsen. Jeg liker ikke tanken på å bli angrepet av enda en forkjølelse. Kanskje en tur til badstua etter trening i morgen kan hjelpe?
Jeg antar det har vært en lang og aktiv uke. Jeg har klart å dra på trening hver dag unntatt onsdag, og ingen av øktene har egentlig vært spesielt lette. PT-timene tar jo nesten livet av meg, og dobbelttimene på fredag kjenner jeg også ekstra godt. Nå trenet jeg riktig nok hver eneste dag i januar, og det gikk greit, men samtidig var det vel også flere av de øktene som var langt lettere enn det jeg presser meg til nå for tiden, så jeg burde ikke egentlig sammenligne med det.
Neste uke tror jeg nok jeg bare sikter mot fem treningsdager, ikke seks. Til og med PT-Alex har sagt at det er bra med hviledager, og jeg kjenner at jeg har veldig lyst på en. Ikke i morgen, for da er det spinning, og ikke tirsdag, for da er det PT-time, men kanskje på onsdag?
En bra treningsuke har det i alle fall vært, sliten eller ei. Akkurat nå har jeg litt vondt i hele kroppen, men det er bare fint. Det som er mindre fint er den rastløse følelsen i kroppen og den vonde, såre halsen. Jeg liker ikke tanken på å bli angrepet av enda en forkjølelse. Kanskje en tur til badstua etter trening i morgen kan hjelpe?
lørdag 17. november 2012
Har jeg fått fasong?
Gjennom dagens time med zumba fikk jeg mange gode anledninger til å se meg selv i speilet mens jeg danset. (Eller "danset," da jeg fremdeles ikke er nevneverdig flink til dette.) I løpet av den tiden la jeg merke til et par ting:
1. Den røde nyansen som dekker hele ansiktet mitt når jeg blir sliten er ikke spesielt kledelig.
2. Håret mitt er egentlig ganske langt, selv nå rett etter at jeg har klippet bort noen centimeter.
3. Armene mine og bena mine lever sine liv uten å kommunisere med hverandre.
4. Jeg har fått kroppsfasong.
Dette siste var det mest oppsiktsvekkende. Jeg har jo i mange år klaget litt over min totale mangel på en midje. Fasongen min har enten gått utover, eller i beste fall rett ned. Men i dag, mens instruktøren fikk oss til å riste og vrikke på kroppsdeler som sjeldent ristes og vrikkes på, kunne jeg se tendenser til former jeg ikke har sett før - og hvis jeg har sett dem før er det så mange år siden at jeg har glemt det.
Dette var jo morsomt, da. Dette er lovende. Dette kan bety at jeg kanskje om ikke så veldig lenge kan ta på en kjole som faktisk ser bra ut, i motsetning til tidligere kjoleprosjekter hvor jeg stort sett bare har vært en glorifisert potetsekk i pent stoff. Juhu!
Forøvrig ble dagens trening avsluttet med et kvarter på tredemølla, med 4x5 intervaller. Jeg er fremdeles litt høy på vissheten fra i går om at jeg nå klarer å holde det gående på hastighet 9, at jeg faktisk hadde LYST til å løpe mer i dag. Det har gitt meg lyst til å trene litt ekstra på mølla, slik at jeg innen året er over kanskje kan avansere opp til en tosifret hastighet. Det hadde vært dritkult.
1. Den røde nyansen som dekker hele ansiktet mitt når jeg blir sliten er ikke spesielt kledelig.
2. Håret mitt er egentlig ganske langt, selv nå rett etter at jeg har klippet bort noen centimeter.
3. Armene mine og bena mine lever sine liv uten å kommunisere med hverandre.
4. Jeg har fått kroppsfasong.
Dette siste var det mest oppsiktsvekkende. Jeg har jo i mange år klaget litt over min totale mangel på en midje. Fasongen min har enten gått utover, eller i beste fall rett ned. Men i dag, mens instruktøren fikk oss til å riste og vrikke på kroppsdeler som sjeldent ristes og vrikkes på, kunne jeg se tendenser til former jeg ikke har sett før - og hvis jeg har sett dem før er det så mange år siden at jeg har glemt det.
Dette var jo morsomt, da. Dette er lovende. Dette kan bety at jeg kanskje om ikke så veldig lenge kan ta på en kjole som faktisk ser bra ut, i motsetning til tidligere kjoleprosjekter hvor jeg stort sett bare har vært en glorifisert potetsekk i pent stoff. Juhu!
Forøvrig ble dagens trening avsluttet med et kvarter på tredemølla, med 4x5 intervaller. Jeg er fremdeles litt høy på vissheten fra i går om at jeg nå klarer å holde det gående på hastighet 9, at jeg faktisk hadde LYST til å løpe mer i dag. Det har gitt meg lyst til å trene litt ekstra på mølla, slik at jeg innen året er over kanskje kan avansere opp til en tosifret hastighet. Det hadde vært dritkult.
fredag 16. november 2012
Tøffe tider
Det er fredag, og jeg har holdt meg til den stadig mer fastgroende tradisjonen med yoga etterfulgt av boksing. I dag ble jeg imidlertid ferdig litt før tiden på jobb, så jeg hadde en aldri så liten halvtime å slå ihjel på treningssenteret før yogatimen begynte. Jeg bestemte meg for å varme opp på tredemølla, men etter de første fem minuttene var oppvarmingen over. Deretter bar det videre med bratt oppoverbakke og passe høyt tempo, og til slutt vanlig bakkemotstand men med løpeintervaller. Jeg klarer nå å løpe på hastighet 9 i et helt minutt uten å føle at jeg er i ferd med å dø, og det er utvilsomt det beste jeg har vært i stand til å prestere på en tredemølle noen gang. Jeg husker en gang, for noen år siden, da jogging på hastighet 7,5 var mer enn nok til å slite meg fullstendig ut, og jeg gløttet sjalu bort på de som klarte å holde seg rundt 9 og 10. Snart blir jeg en av dem!
Temmelig andpusten møtte jeg etterpå til yogatimen, hvor jeg egentlig ganske ofte tok småpauser i løpet av økten. Jeg hadde visst tatt i litt mer på tredemølla enn jeg hadde trodd, og innen yogatimen var over følte jeg meg både sliten og sulten. Veldig sulten. Min treningspartner og jeg hadde en plan om å dra ut og spise etterpå, og jeg fikk kjenne på lysten for å droppe boksetimen og bare dra rett avgårde til maten. Heldigvis gjorde jeg ikke det.
Boksetimen endte opp med å bli en boksetime og ti minutter. Jeg hadde egentlig aldri trodd at jeg ville overleve den timen (og i alle fall ikke ti minutter ekstra), men på et eller annet vis gikk det. Og da, endelig, etter totalt to og en halv timer med trening, kunne jeg vende nesa mot TGI Friday's for å kassere inn ukas belønning.
Jeg er ikke akkurat misfornøyd med dagens innsats. Det ble mer enn jeg hadde tenkt, men jeg kom meg gjennom det, og følte meg som en superhelt etterpå.
Temmelig andpusten møtte jeg etterpå til yogatimen, hvor jeg egentlig ganske ofte tok småpauser i løpet av økten. Jeg hadde visst tatt i litt mer på tredemølla enn jeg hadde trodd, og innen yogatimen var over følte jeg meg både sliten og sulten. Veldig sulten. Min treningspartner og jeg hadde en plan om å dra ut og spise etterpå, og jeg fikk kjenne på lysten for å droppe boksetimen og bare dra rett avgårde til maten. Heldigvis gjorde jeg ikke det.
Boksetimen endte opp med å bli en boksetime og ti minutter. Jeg hadde egentlig aldri trodd at jeg ville overleve den timen (og i alle fall ikke ti minutter ekstra), men på et eller annet vis gikk det. Og da, endelig, etter totalt to og en halv timer med trening, kunne jeg vende nesa mot TGI Friday's for å kassere inn ukas belønning.
Jeg er ikke akkurat misfornøyd med dagens innsats. Det ble mer enn jeg hadde tenkt, men jeg kom meg gjennom det, og følte meg som en superhelt etterpå.
torsdag 15. november 2012
Tilbake til dansen
Til å være en person som er veldig glad i å danse, drar jeg på bemerkelsesverdig få dansetimer på mitt kjære treningssenter. Det bestemte jeg meg for å gjøre noe med i dag, og meldte meg på min første time med Street Dance på ca tusen år. Jeg kastet ut en invitasjon til mine treningsvenninner om å bli med, uten å egentlig forvente å få napp, men skulle du ha sett på maken; én fisk bet på. Dermed ble vi to stykker som kastet oss inn i noe vi ikke helt visste hva var, og det var jo litt betryggende.
Jeg kan ikke snakke for venninnen min, men jeg hadde det kjempegøy. Ærlig talt, hvorfor gjør jeg ikke dette oftere? Dans er dritmorsomt, og trener jo både koordinasjon, kondisjon, balanse og styrke. I tillegg lærer jeg noe enkel koreografi som jeg kan finne på å bruke når jeg for eksempel tar en kveld på byen og vil bruse med fjærene for å la alle vite hvor fabelaktig jeg er.
Derfor har jeg en liten oppgave til deg, kjære trofaste leser: Hvis det går lang tid uten at jeg har blogget om å ha vært på dansetime (la oss si to uker), så legg igjen en kommentar og minn meg på hvor godt jeg faktisk liker det. Jeg har tydeligvis en tendens til å glemme det, så da trenger jeg hjelp. På forhånd takk!
Jeg kan ikke snakke for venninnen min, men jeg hadde det kjempegøy. Ærlig talt, hvorfor gjør jeg ikke dette oftere? Dans er dritmorsomt, og trener jo både koordinasjon, kondisjon, balanse og styrke. I tillegg lærer jeg noe enkel koreografi som jeg kan finne på å bruke når jeg for eksempel tar en kveld på byen og vil bruse med fjærene for å la alle vite hvor fabelaktig jeg er.
Derfor har jeg en liten oppgave til deg, kjære trofaste leser: Hvis det går lang tid uten at jeg har blogget om å ha vært på dansetime (la oss si to uker), så legg igjen en kommentar og minn meg på hvor godt jeg faktisk liker det. Jeg har tydeligvis en tendens til å glemme det, så da trenger jeg hjelp. På forhånd takk!
tirsdag 13. november 2012
Phail
Jeg synes jeg har skrevet alt for mye i det siste om ting jeg har klart, rekorder jeg har slått, kilo jeg har mistet og alt som er godt, bra, tøft, kult og vakkert. Jeg tror kanskje jeg fremstiller meg selv som mye bedre og flinkere enn jeg egentlig er. Derfor er det faktisk med en viss lettelse at jeg i dag kan meddele at jeg floppet totalt på dagens PT-time. Det er en viss lettelse fordi jeg plutselig føler meg mer som meg selv igjen - som om verdensbalansen har blitt gjenopprettet litt.
I motsetning til tidligere PT-timer, var dagens lagt til kveldstid. Dette fordi PT-Alex var opptatt tidligere i ettermiddag. Klokken var derfor så mye som 18:50 da jeg ankom Elixia, og da var jeg i grunn ikke spesielt lysten på trening. Jeg hadde funnet godkroken i sofaen foran TV-skjermen, med pleddet over meg, og spist en kanskje litt for stor porsjon god middag (hjemmelaget helt fra bunnen av; jeg begynner å mistenke at jeg egentlig KAN lage mat likevel, når jeg bare gidder). Det var smertefullt å dra meg opp av sofaen og ut i kulden, og på toppen av det hele var jeg allerede begynt å bli trøtt. Bra start.
Jeg ankom ca ti minutter før timen skulle begynne, og tenkte jeg like gjerne kunne slå ihjel tid på en ergometersykkel så lenge. Der satte jeg i gang med lett oppvarming, og der fant PT-Alex meg en kort stund senere. Jeg ble informert om at jeg fikk stjerne i boka for å begynne tidlig og sette i gang på eget initiativ, og jeg følte meg flink. Turen gikk videre til tredemølla for en rask, litt mer effektiv oppvarming, og også her følte jeg meg flink. Deretter angrep vi noen styrkeapparater, og jeg knuste så mange muskler at jeg nesten gråt litt, særlig da det gikk hardt ut over skuldrene som jo fremdeles ikke er helt bra (PT-Alex så litt bekymret ut et øyeblikk der). Etter styrkeapparatene gikk vi over til frie vekter, og jeg fikk gjøre noe jeg faktisk ikke avskyr; løfte et 10-kilos vektlodd over hodet, senke det ned til foran brystet, og løfte det opp over hodet igjen, 20 ganger. Det ble verre da han ville at jeg skulle hoppe mens jeg løftet et litt lettere vektlodd, og jeg hatet alt mens jeg holdt på, men jeg gjorde det. Etterpå fikk jeg slå masse på en boksepute, og da koste jeg meg litt, selv om jeg ble kjempesliten. Ja, også tok vi tiden på planken igjen. Denne gangen holdt jeg ut i 50 sekunder, så her går det i alle fall framover. Så kommer vi til den delen hvor jeg floppa.
Jeg vet ikke hva de heter, men det er noen små, glatte kvadrater av foret stoff som man legger på gulvet. Så står man på dem. Så tipper man framover, til man står mer eller mindre i planken, og så skal man skli den ene foten framover, så den andre, og så videre annenhver gang. Jeg hadde ikke sjanse. Ikke på vilkår. Jeg skled bakover og bakover helt til jeg landet pladask på magen. Jeg prøvde et par ganger, PT-Alex prøvde å støtte meg, men det gikk ikke. Episk phail. Jeg sukket oppgitt og forklarte at dette var håpløst, dette ville jeg aldri få til. PT-Alex ville at jeg skulle prøve igjen. Jeg prøvde igjen. Det gikk ikke. Jeg begynte å bli gretten og irritert, og dypt skuffet over meg selv, men her møtte jeg altså veggen. PT-Alex foreslo at jeg skulle prøve øvelsen på knærne i stedet, og da gikk det. Ikke fort, ikke nevneverdig bra, men det gikk i alle fall. Det var likevel et nederlag å ikke klare en øvelse som han i utgangspunktet trodde jeg ville klare, og skuffelsen sitter fremdeles litt igjen. Jeg tror PT-Alex la merke til at jeg var skuffet, for han muntret meg opp ved å minne meg på rekorden jeg hadde slått i planken i dag. Så ville han at vi skulle gå på vekta. Kunne kvelden egentlig bli verre?
Heldigvis ble svaret nei - det kunne den ikke. Frykten for vekta var ikke så ille som, vel, fryktet. Selv om kiloene har sneglet seg veldig sakte av siden sommeren, har de i det minste kommet seg av, og ikke på. Jeg har gått ned, ikke opp. Ved kveldens veiing kunne jeg regne ut at jeg nå har mistet totalt 15 kg siden jeg begynte med treningen i januar. Det er ikke akkurat mye, tatt i betraktning at jeg har holdt på i nesten et år, men det er da noe. Og 15 kg er tungt, det kan jeg love etter å ha løftet så mye på disse vektloddene. Så det var i alle fall litt oppløftende. Jeg tror nok ikke jeg klarer å nå neste milepæl innen året er omme, slik jeg hadde håpet, men det får bare være. Da tar jeg den i januar i stedet, og kan feire både milepæl og 1-årsjubileum for trening samtidig.
I morgen skal jeg unne meg en hviledag. Det sa PT-Alex at jeg fortjente. Egentlig hadde jeg meldt meg på en time Power, men siden det ble så mye styrke i dag, er ikke det egentlig optimalt. Disse stakkars musklene mine må jo få hente seg inn.
Men der ser dere, altså. Jeg er ikke noen veltrent spreking ennå. Jeg har fremdeles langt igjen. Jeg møter fremdeles utfordringer som jeg ikke klarer - men det er bra. Jeg må ha noe å jobbe meg mot. En dag skal jeg klare alt det jeg ikke klarer i dag, og da vil det være verdt alt slitet jeg holder ut med nå.
I motsetning til tidligere PT-timer, var dagens lagt til kveldstid. Dette fordi PT-Alex var opptatt tidligere i ettermiddag. Klokken var derfor så mye som 18:50 da jeg ankom Elixia, og da var jeg i grunn ikke spesielt lysten på trening. Jeg hadde funnet godkroken i sofaen foran TV-skjermen, med pleddet over meg, og spist en kanskje litt for stor porsjon god middag (hjemmelaget helt fra bunnen av; jeg begynner å mistenke at jeg egentlig KAN lage mat likevel, når jeg bare gidder). Det var smertefullt å dra meg opp av sofaen og ut i kulden, og på toppen av det hele var jeg allerede begynt å bli trøtt. Bra start.
Jeg ankom ca ti minutter før timen skulle begynne, og tenkte jeg like gjerne kunne slå ihjel tid på en ergometersykkel så lenge. Der satte jeg i gang med lett oppvarming, og der fant PT-Alex meg en kort stund senere. Jeg ble informert om at jeg fikk stjerne i boka for å begynne tidlig og sette i gang på eget initiativ, og jeg følte meg flink. Turen gikk videre til tredemølla for en rask, litt mer effektiv oppvarming, og også her følte jeg meg flink. Deretter angrep vi noen styrkeapparater, og jeg knuste så mange muskler at jeg nesten gråt litt, særlig da det gikk hardt ut over skuldrene som jo fremdeles ikke er helt bra (PT-Alex så litt bekymret ut et øyeblikk der). Etter styrkeapparatene gikk vi over til frie vekter, og jeg fikk gjøre noe jeg faktisk ikke avskyr; løfte et 10-kilos vektlodd over hodet, senke det ned til foran brystet, og løfte det opp over hodet igjen, 20 ganger. Det ble verre da han ville at jeg skulle hoppe mens jeg løftet et litt lettere vektlodd, og jeg hatet alt mens jeg holdt på, men jeg gjorde det. Etterpå fikk jeg slå masse på en boksepute, og da koste jeg meg litt, selv om jeg ble kjempesliten. Ja, også tok vi tiden på planken igjen. Denne gangen holdt jeg ut i 50 sekunder, så her går det i alle fall framover. Så kommer vi til den delen hvor jeg floppa.
Jeg vet ikke hva de heter, men det er noen små, glatte kvadrater av foret stoff som man legger på gulvet. Så står man på dem. Så tipper man framover, til man står mer eller mindre i planken, og så skal man skli den ene foten framover, så den andre, og så videre annenhver gang. Jeg hadde ikke sjanse. Ikke på vilkår. Jeg skled bakover og bakover helt til jeg landet pladask på magen. Jeg prøvde et par ganger, PT-Alex prøvde å støtte meg, men det gikk ikke. Episk phail. Jeg sukket oppgitt og forklarte at dette var håpløst, dette ville jeg aldri få til. PT-Alex ville at jeg skulle prøve igjen. Jeg prøvde igjen. Det gikk ikke. Jeg begynte å bli gretten og irritert, og dypt skuffet over meg selv, men her møtte jeg altså veggen. PT-Alex foreslo at jeg skulle prøve øvelsen på knærne i stedet, og da gikk det. Ikke fort, ikke nevneverdig bra, men det gikk i alle fall. Det var likevel et nederlag å ikke klare en øvelse som han i utgangspunktet trodde jeg ville klare, og skuffelsen sitter fremdeles litt igjen. Jeg tror PT-Alex la merke til at jeg var skuffet, for han muntret meg opp ved å minne meg på rekorden jeg hadde slått i planken i dag. Så ville han at vi skulle gå på vekta. Kunne kvelden egentlig bli verre?
Heldigvis ble svaret nei - det kunne den ikke. Frykten for vekta var ikke så ille som, vel, fryktet. Selv om kiloene har sneglet seg veldig sakte av siden sommeren, har de i det minste kommet seg av, og ikke på. Jeg har gått ned, ikke opp. Ved kveldens veiing kunne jeg regne ut at jeg nå har mistet totalt 15 kg siden jeg begynte med treningen i januar. Det er ikke akkurat mye, tatt i betraktning at jeg har holdt på i nesten et år, men det er da noe. Og 15 kg er tungt, det kan jeg love etter å ha løftet så mye på disse vektloddene. Så det var i alle fall litt oppløftende. Jeg tror nok ikke jeg klarer å nå neste milepæl innen året er omme, slik jeg hadde håpet, men det får bare være. Da tar jeg den i januar i stedet, og kan feire både milepæl og 1-årsjubileum for trening samtidig.
I morgen skal jeg unne meg en hviledag. Det sa PT-Alex at jeg fortjente. Egentlig hadde jeg meldt meg på en time Power, men siden det ble så mye styrke i dag, er ikke det egentlig optimalt. Disse stakkars musklene mine må jo få hente seg inn.
Men der ser dere, altså. Jeg er ikke noen veltrent spreking ennå. Jeg har fremdeles langt igjen. Jeg møter fremdeles utfordringer som jeg ikke klarer - men det er bra. Jeg må ha noe å jobbe meg mot. En dag skal jeg klare alt det jeg ikke klarer i dag, og da vil det være verdt alt slitet jeg holder ut med nå.
mandag 12. november 2012
Et slags jubileum
Jeg la nettopp merke til at forrige blogginnlegg var innlegg nr 200 for i år - altså 200 treningsøkter! Det må jeg ærlig innrømme at jeg ikke synes er så aller verst, for å si det beskjedent. I fjor var totalen 26, så dette er en markant forskjell. Det er faktisk en økning på flere hundre prosent. Hvem skulle trodd at jeg skulle få SÅ gode treningsvaner, og bli SÅ flink til å holde dem ved like? Ikke jeg, i alle fall. Da jeg begynte treningen i januar var jeg nesten helt sikker på at jeg også denne gangen bare ville klare å være sånn passe flink i maks et par måneder, før jeg nok en gang falt tilbake til å bli verdens lateste menneske. For hver dag jeg klatret meg nærmere målet i mitt sinnssyke 30-dagersprosjekt, ble jeg mer og mer overrasket. Til den dag i dag er jeg fremdeles ikke helt sikker på hvordan jeg klarte det. Jeg antar det handler om stahet, vilje og prioriteringer.
Det er lett å prioritere trening når man ikke egentlig har så mye annet på plakaten. Jeg har en fulltidsjobb, men omtrent der stopper mine forpliktelser. Jeg har ingen som jeg må lage mat til eller rydde opp etter hjemme, ingen som venter på meg, ingen som jeg MÅ bruke tid på. Ingen unger, ingen samboer (det stemmer, gutter; jeg er fortsatt singel, så nå er det på tide å snappe opp denne bylten av magi som er meg, før det er for sent!). Det gjør det jo veldig enkelt - skal jeg dra på trening i et par timer, eller tilbringe seks strake timer på sofaen framfor TV-skjermen? For et år siden falt valget alltid på det siste. I dag er alt annerledes.
Greit, nok filosofi. Tilbake til rosen. Jeg må selvsagt rose dagens mandagsspinning med Kjekke-Jonas, som vanlig. I dag nevnte han et rykte om at timene hans blir omtalt som magiske, og plutselig ble jeg litt nervøs. "Magisk" er et ord jeg lett kan finne på å bruke (og ofte bruker), og jeg tok meg i å lure på om det ryktet han nevnte potensielt kan komme fra meg (jeg kan jo gå over tidligere innlegg og sjekke, men jeg tør ikke). Skrekkslagen tenkte jeg over muligheten for at han kanskje har lest bloggen min, inkludert alle mine flaue fjortisinnlegg hvor jeg forteller om hvor fantastisk han er, men så roet jeg meg og tenkte at det er da i så fall ingen krise. Han har jo vært instruktør i ca hundre år (interessant nok, ettersom han ser ut som om han er toppen 25 år gammel), og har sikkert hatt mange fans. Dessuten tror jeg han har humor nok til å se at jeg tidvis overdriver litt for å gjøre meg selv og bloggen litt mer interessant enn jeg/den kanskje egentlig er, og da må man hive inn litt fjortis en gang i blant. Sannsynligvis var bruken av ordet "magisk" bare tilfeldig, og han har ikke lest dette i det hele tatt (men hvis han gjør det, håper jeg han legger igjen en kommentar, for det hadde vært kjempegøy).
Apropos Kjekke-Jonas, så tror jeg han prøvde å drepe oss i dag. Igjen. I dag smalt han nemlig til med seks intervalltopper, hvor den siste var på intet mindre enn 11 minutter. Elleve! O hildrane du, det gjorde vondt, kan jeg love. Beina gråt, lungene gråt, hjertet gråt - men de gråt nok like mye av glede som av smerte. Jeg smilte. Mye. Jeg holdt på å bli svimmel et par ganger, men jeg smilte, og følte meg så fantastisk flink og tøff, og som vanlig har jeg nå verdens beste samvittighet etterpå. Kjekke-Jonas gjør at mandager slettes ikke er den verste dagen i uka, og det er litt av en bragd.
Helt til slutt må jeg beklage at det ikke har kommet noen godsaker her siden onsdag i forrige uke. Jeg har vært bortreist ute i skogene i Trøndelag, og der var det dårlig tilgang til treningssenter. Men jeg har trasket masse omkring i myr og busker, altså. Det teller kanskje for noe?
Det er lett å prioritere trening når man ikke egentlig har så mye annet på plakaten. Jeg har en fulltidsjobb, men omtrent der stopper mine forpliktelser. Jeg har ingen som jeg må lage mat til eller rydde opp etter hjemme, ingen som venter på meg, ingen som jeg MÅ bruke tid på. Ingen unger, ingen samboer (det stemmer, gutter; jeg er fortsatt singel, så nå er det på tide å snappe opp denne bylten av magi som er meg, før det er for sent!). Det gjør det jo veldig enkelt - skal jeg dra på trening i et par timer, eller tilbringe seks strake timer på sofaen framfor TV-skjermen? For et år siden falt valget alltid på det siste. I dag er alt annerledes.
Greit, nok filosofi. Tilbake til rosen. Jeg må selvsagt rose dagens mandagsspinning med Kjekke-Jonas, som vanlig. I dag nevnte han et rykte om at timene hans blir omtalt som magiske, og plutselig ble jeg litt nervøs. "Magisk" er et ord jeg lett kan finne på å bruke (og ofte bruker), og jeg tok meg i å lure på om det ryktet han nevnte potensielt kan komme fra meg (jeg kan jo gå over tidligere innlegg og sjekke, men jeg tør ikke). Skrekkslagen tenkte jeg over muligheten for at han kanskje har lest bloggen min, inkludert alle mine flaue fjortisinnlegg hvor jeg forteller om hvor fantastisk han er, men så roet jeg meg og tenkte at det er da i så fall ingen krise. Han har jo vært instruktør i ca hundre år (interessant nok, ettersom han ser ut som om han er toppen 25 år gammel), og har sikkert hatt mange fans. Dessuten tror jeg han har humor nok til å se at jeg tidvis overdriver litt for å gjøre meg selv og bloggen litt mer interessant enn jeg/den kanskje egentlig er, og da må man hive inn litt fjortis en gang i blant. Sannsynligvis var bruken av ordet "magisk" bare tilfeldig, og han har ikke lest dette i det hele tatt (men hvis han gjør det, håper jeg han legger igjen en kommentar, for det hadde vært kjempegøy).
Apropos Kjekke-Jonas, så tror jeg han prøvde å drepe oss i dag. Igjen. I dag smalt han nemlig til med seks intervalltopper, hvor den siste var på intet mindre enn 11 minutter. Elleve! O hildrane du, det gjorde vondt, kan jeg love. Beina gråt, lungene gråt, hjertet gråt - men de gråt nok like mye av glede som av smerte. Jeg smilte. Mye. Jeg holdt på å bli svimmel et par ganger, men jeg smilte, og følte meg så fantastisk flink og tøff, og som vanlig har jeg nå verdens beste samvittighet etterpå. Kjekke-Jonas gjør at mandager slettes ikke er den verste dagen i uka, og det er litt av en bragd.
Helt til slutt må jeg beklage at det ikke har kommet noen godsaker her siden onsdag i forrige uke. Jeg har vært bortreist ute i skogene i Trøndelag, og der var det dårlig tilgang til treningssenter. Men jeg har trasket masse omkring i myr og busker, altså. Det teller kanskje for noe?
onsdag 7. november 2012
Tilbake til Power
Jeg kan ikke lenger huske sist jeg var på en av disse fabelaktige Power-timene, så da sjansen bød seg i dag, grep jeg den kjapt og hardt. Onsdager har vært travle dager for meg gjennom hele høsten, mye takket være min idiotiske beslutning om å være fulltidsstudent ved siden av fulltidsjobben, men nå som eksamensperioden lurer rundt svingen er forelesninger og ettermiddagsseminarer over for denne gang, og jeg har fått tilbake fritiden etter jobb disse dagene.
Det er altså lenge siden jeg har vært på en av disse timene, og noe overivrig i min forberedelse glemte jeg en relevant ting: Dette er utholdende styrketrening med mange repetisjoner - altså ikke en time hvor jeg skal lasse på med det tyngste jeg klarer. Noen som husker et tidligere innlegg hvor jeg skrøt skamløst over at jeg nå var gått over til bare oransje og lilla vektlodd, og hadde sagt farvel til de gule og grønne? Trololo. I dag ønsket jeg de grønne velkommen tilbake i varmen, og de lilla fikk ligge i fred og ro på gulvet. Det føltes litt som et aldri så lite nederlag, men jeg trøstet meg med at vi gjorde nå ganske mange repetisjoner, da.
Jeg tror likevel at jeg hadde litt tyngre vekter på noen av øvelsene enn sist gang jeg var på denne timen, så litt sterkere har jeg nok blitt siden da. Det er kult og tøft å bli sterkere. Snart når jeg kanskje målet mitt, som er så slå en bøllete kompis i håndbak. Han har mobbet meg i flerfoldige år for at jeg er en svekling, så jeg gleder meg til den dagen jeg klarer å vinne. Jeg håper det ikke vil ta alt for mange år.
Det er altså lenge siden jeg har vært på en av disse timene, og noe overivrig i min forberedelse glemte jeg en relevant ting: Dette er utholdende styrketrening med mange repetisjoner - altså ikke en time hvor jeg skal lasse på med det tyngste jeg klarer. Noen som husker et tidligere innlegg hvor jeg skrøt skamløst over at jeg nå var gått over til bare oransje og lilla vektlodd, og hadde sagt farvel til de gule og grønne? Trololo. I dag ønsket jeg de grønne velkommen tilbake i varmen, og de lilla fikk ligge i fred og ro på gulvet. Det føltes litt som et aldri så lite nederlag, men jeg trøstet meg med at vi gjorde nå ganske mange repetisjoner, da.
Jeg tror likevel at jeg hadde litt tyngre vekter på noen av øvelsene enn sist gang jeg var på denne timen, så litt sterkere har jeg nok blitt siden da. Det er kult og tøft å bli sterkere. Snart når jeg kanskje målet mitt, som er så slå en bøllete kompis i håndbak. Han har mobbet meg i flerfoldige år for at jeg er en svekling, så jeg gleder meg til den dagen jeg klarer å vinne. Jeg håper det ikke vil ta alt for mange år.
tirsdag 6. november 2012
Mitt ungdomsskoletraume
Da jeg gikk på ungdomsskolen var gymtimer noe av det aller verste jeg visste. Ikke fordi jeg var en så usedvanlig lat unge som hatet å røre på meg (egentlig har jeg faktisk alltid vært glad i aktivitet), men fordi aktivitetene som gymlæreren ga oss var skrekkelige. Det var alltid sentrert rundt kjedelige joggeturer og sprinting, og andre ting som alltid skulle måles i tid, tempo, styrke og jeg vet ikke hva. Disse timene knuste det lille jeg hadde av selvtillit, for jeg var alltid den svakeste og tregeste. Jeg dannet alltid baktroppen på joggeturene. Jeg klarte aldri å hoppe over bukken. Jeg så skuffelsen i øynene på mine klassekamerater som jeg kom på lag med når vi skulle ha stafett. Jeg var alltid den siste som ble valgt til lag, de få gangene vi hadde ballspill (som var fotball ni av ti ganger, og jeg hatet fotball). Den hånlige latteren fra resten av klassen hver gang jeg var for treg eller for svak for noe, glemmer jeg nok aldri. For ikke å snakke om den gangen jeg gjorde mitt ytterste i en time med løping, helt til jeg ble så sliten at jeg tråkket over og bristet ankelen; to uker med krykker, og klassen trodde jeg hadde gjort det med vilje bare for å slippe unna resten av timen ...
Nå som jeg har gitt en lett beskrivelse av mine generelle ungdomsskoletraumer, kan jeg videre fortelle at en av disse skrekkelige aktivitetene jeg ble tvunget gjennom, var sirkeltrening. Stasjonstrening. Kjært barn har mange navn, men det har tydeligvis også forhatte barn. Jeg hatet virkelig den sirkeltreningen. En gymsal full av forskjellige stasjoner med forskjellige øvelser, den ene verre enn den andre. Rundt og rundt, fra det ene marerittet til det neste, ingen hvile, ingen lys i tunnelen, bare endeløs lidelse.
Da PT-Alex i dag erklærte at han skulle sette opp sirkeltrening til meg i en av treningssalene, kjente jeg derfor øyeblikkelig en sterk trang til å stikke av og gjemme meg. Den forventningsfulle entusiasmen jeg hadde følt på vei til treningen forsvant som tåke for hårføneren. Det begynte å knipe i magen, og jeg begynte å grue meg. Jeg stirret på ham i vantro - mente han det? Joda, han mente det. Han løp ned til salen og satte opp løypa mens jeg varmet opp på tredemølla. Aldri før har tredemølla vært meg mer kjær enn akkurat da, og da han kom og hentet meg et kvarter senere hadde jeg lyst til å bli på den for evig og alltid. Men dengang ei. Mitt ungdomsskoletraume ventet på meg i etasjen under, og jeg hadde ingen fluktplan.
Jeg ble tatt med ned til salen, og ble møtt av masse utstyr som lå spredt rundt i en sirkelformasjon. Jeg så øyeblikkelig et par elementer som gjorde meg svært motløs, og et par som ga meg et glimt av håp. I det minste ville det være et par øvelser der jeg ville få til, som for eksempel å løfte den vektstanga som bare hadde totalt fem kilo på seg, eller å ta på et par hansker og bokse. Resten ... Vel, jeg hadde mine tvil, men måtte love PT-Alex at jeg skulle prøve.
Tro til min frykt for å bli en skuffelse, holdt jeg løftet mitt. Jeg prøvde. Jeg prøvde veldig. Jeg prøvde så hardt at jeg fikk ros for innsatsen min. Likevel var det enkelte ting som det gikk veldig tregt med, eller som nesten ikke gikk i det hele tatt. Til gjengjeld var det andre ting som gikk forholdsvis bra, og også her vanket det rosende ord. Jeg dro inn til meg et langt, tungt tau som hadde en PT festet på motsatt side som gjorde motstand. Jeg bokset rytmisk og hardt (til meg å være) på to bokseputer som PTen festet på hendene sine; først i midten, så høyt oppe, deretter langt nede. Jeg tok sit-ups, og i siste runde high-fivet jeg PTen hver gang jeg kom opp. Jeg løftet vektstangen 20-30 ganger, fra brystet til over hodet, opp og ned, opp og ned. Jeg stod i planken, og brøt min tidligere 31-sekunders rekord med fantastiske 9 sekunder (altså 40 totalt). Jeg klatret opp og ned, opp og ned på to stepkasser satt oppå hverandre, mens jeg holdt 7kg i hver hånd. Og et par andre ting. Mellom hver øvelse fikk jeg 30 sekunder til å få igjen pusten og drikke litt vann. Så gjorde vi det igjen. Og igjen.
Til min positive overraskelse var ikke denne timen så ille som jeg først fryktet den skulle bli. Jo, den var utrolig slitsom, altså. Jeg ble litt svimmel helt mot slutten. Men med tanke på de traumatiske flashbackene jeg forventet å få, gikk det veldig bra. Jeg antar det hjalp å ikke ha en hel klasse med ondskapsfulle unger rundt meg, eller en gymlærer som aldri ga noen form for positiv respons. Det hjalp også å vite at dette opplegget hadde PT-Alex satt opp kun for meg. Alt dette utstyret han hadde funnet fram og lagt ut, lå der bare for meg. Jeg hadde ikke samvittighet til å ikke gjøre mitt beste. Det var ikke utstyrets skyld at jeg hadde kjipe gymtimer på ungdomsskolen. Det var ikke PT-Alex' skyld at jeg ble mobbet som barn. Men det er dette utstyret og PT-Alex som skal hjelpe meg med å bekjempe noen av disse gamle traumene som jeg forbinder med trening - og i dag tror jeg kanskje et par av dem forsvant.
Nå som jeg har gitt en lett beskrivelse av mine generelle ungdomsskoletraumer, kan jeg videre fortelle at en av disse skrekkelige aktivitetene jeg ble tvunget gjennom, var sirkeltrening. Stasjonstrening. Kjært barn har mange navn, men det har tydeligvis også forhatte barn. Jeg hatet virkelig den sirkeltreningen. En gymsal full av forskjellige stasjoner med forskjellige øvelser, den ene verre enn den andre. Rundt og rundt, fra det ene marerittet til det neste, ingen hvile, ingen lys i tunnelen, bare endeløs lidelse.
Da PT-Alex i dag erklærte at han skulle sette opp sirkeltrening til meg i en av treningssalene, kjente jeg derfor øyeblikkelig en sterk trang til å stikke av og gjemme meg. Den forventningsfulle entusiasmen jeg hadde følt på vei til treningen forsvant som tåke for hårføneren. Det begynte å knipe i magen, og jeg begynte å grue meg. Jeg stirret på ham i vantro - mente han det? Joda, han mente det. Han løp ned til salen og satte opp løypa mens jeg varmet opp på tredemølla. Aldri før har tredemølla vært meg mer kjær enn akkurat da, og da han kom og hentet meg et kvarter senere hadde jeg lyst til å bli på den for evig og alltid. Men dengang ei. Mitt ungdomsskoletraume ventet på meg i etasjen under, og jeg hadde ingen fluktplan.
Jeg ble tatt med ned til salen, og ble møtt av masse utstyr som lå spredt rundt i en sirkelformasjon. Jeg så øyeblikkelig et par elementer som gjorde meg svært motløs, og et par som ga meg et glimt av håp. I det minste ville det være et par øvelser der jeg ville få til, som for eksempel å løfte den vektstanga som bare hadde totalt fem kilo på seg, eller å ta på et par hansker og bokse. Resten ... Vel, jeg hadde mine tvil, men måtte love PT-Alex at jeg skulle prøve.
Tro til min frykt for å bli en skuffelse, holdt jeg løftet mitt. Jeg prøvde. Jeg prøvde veldig. Jeg prøvde så hardt at jeg fikk ros for innsatsen min. Likevel var det enkelte ting som det gikk veldig tregt med, eller som nesten ikke gikk i det hele tatt. Til gjengjeld var det andre ting som gikk forholdsvis bra, og også her vanket det rosende ord. Jeg dro inn til meg et langt, tungt tau som hadde en PT festet på motsatt side som gjorde motstand. Jeg bokset rytmisk og hardt (til meg å være) på to bokseputer som PTen festet på hendene sine; først i midten, så høyt oppe, deretter langt nede. Jeg tok sit-ups, og i siste runde high-fivet jeg PTen hver gang jeg kom opp. Jeg løftet vektstangen 20-30 ganger, fra brystet til over hodet, opp og ned, opp og ned. Jeg stod i planken, og brøt min tidligere 31-sekunders rekord med fantastiske 9 sekunder (altså 40 totalt). Jeg klatret opp og ned, opp og ned på to stepkasser satt oppå hverandre, mens jeg holdt 7kg i hver hånd. Og et par andre ting. Mellom hver øvelse fikk jeg 30 sekunder til å få igjen pusten og drikke litt vann. Så gjorde vi det igjen. Og igjen.
Til min positive overraskelse var ikke denne timen så ille som jeg først fryktet den skulle bli. Jo, den var utrolig slitsom, altså. Jeg ble litt svimmel helt mot slutten. Men med tanke på de traumatiske flashbackene jeg forventet å få, gikk det veldig bra. Jeg antar det hjalp å ikke ha en hel klasse med ondskapsfulle unger rundt meg, eller en gymlærer som aldri ga noen form for positiv respons. Det hjalp også å vite at dette opplegget hadde PT-Alex satt opp kun for meg. Alt dette utstyret han hadde funnet fram og lagt ut, lå der bare for meg. Jeg hadde ikke samvittighet til å ikke gjøre mitt beste. Det var ikke utstyrets skyld at jeg hadde kjipe gymtimer på ungdomsskolen. Det var ikke PT-Alex' skyld at jeg ble mobbet som barn. Men det er dette utstyret og PT-Alex som skal hjelpe meg med å bekjempe noen av disse gamle traumene som jeg forbinder med trening - og i dag tror jeg kanskje et par av dem forsvant.
mandag 5. november 2012
Disse kalde høstkveldene ...
Huttetu! I kveld var jeg på nippet til å snu i døra på vei ut til mandagsspinningen med Kjekke-Jonas. Jeg hadde det i utgangspunktet veldig bekvemt der jeg lå under pleddet i sofakroken og koste meg med en av mine mange favorittserier på TV, og jeg må tilstå at en liten del av meg ønsket at det ikke var mandag slik at jeg bare kunne bli liggende.
Mandagen lot seg imidlertid ikke ønske bort, så jeg kavet meg opp og kom meg ut døra. Da den kalde høstvinden slo mot ansiktet mitt var det altså nummeret før jeg spratt tilbake innendørs igjen, men tanken på en varm spinningsal, en fantastisk motiverende instruktør og den gode følelsen jeg ville få etterpå, var nok til å tvinge meg videre. (Dessuten var det for sent til å kansellere timen, og jeg ville ikke ha en no-show.) Det er imponerende hvor mye mindre denne dørstokkmila blir nå som jeg har blitt godt vant til hele denne treningsgalskapen. Joda, det er fremdeles dager hvor viljestyrken min spiller en vesentlig rolle, men i mye større grad enn tidligere er det nå også delvis vane som får meg avgårde. Mandag er spinningdag, for eksempel. Sånn er det bare. Det er ikke noe å diskutere engang.
Som vanlig er jeg nå i etterkant veldig glad for at jeg ikke feiga ut, men i stedet kom meg til timen og jobbet hardt. Hvis sofaen hadde vunnet i kveld, ville jeg nok ligget der som en sakkosekk og hatet meg selv. I stedet kan jeg sitte her og skryte skamløst i bloggen min om hvilken formidabel innsats jeg har lagt inn, og om hvordan Kjekke-Jonas ga meg en god dose anerkjennelse i løpet av timen i form av oppmuntrende og rosende roping. Han stod rett foran meg og ropte så hele salen kunne høre det at det var en fantastisk innsats og kjempebra jobba. I akkurat de fem sekundene bestod viljestyrken min plutselig av adamantium (ikke-nerder kan lese om adamantium her), og jeg presset på som aldri før.
Jeg har en skikkelig sperre for det å gi meg når instruktører ser på, så det er jaggu bra instruktørene ikke ser på meg hele tiden, for da hadde jeg kanskje presset meg selv til besvimelse. Det kunne kanskje vært romantisk i en amerikansk chick-flick (hvor Emma Stone spiller rollen som meg), men i virkeligheten ville det nok bare blitt pinlig og ubehagelig, så jeg tror det er best å la være.
Det minner meg på at jeg har ny time med PT-Alex i morgen. Der snakker vi faktisk reel trussel for at jeg kanskje presser meg til besvimelse, for der blir jeg jo sett på hele tiden - og det merkes på innsatsen min, altså. Jeg har jo til og med blitt litt svimmel og kvalm et par ganger, så der ser dere - jeg overdriver ikke. Forrige gang gikk det jo imidlertid rimelig bra, så det blir spennende å se hva som skjer i morgen. Følg med i neste episode!
Mandagen lot seg imidlertid ikke ønske bort, så jeg kavet meg opp og kom meg ut døra. Da den kalde høstvinden slo mot ansiktet mitt var det altså nummeret før jeg spratt tilbake innendørs igjen, men tanken på en varm spinningsal, en fantastisk motiverende instruktør og den gode følelsen jeg ville få etterpå, var nok til å tvinge meg videre. (Dessuten var det for sent til å kansellere timen, og jeg ville ikke ha en no-show.) Det er imponerende hvor mye mindre denne dørstokkmila blir nå som jeg har blitt godt vant til hele denne treningsgalskapen. Joda, det er fremdeles dager hvor viljestyrken min spiller en vesentlig rolle, men i mye større grad enn tidligere er det nå også delvis vane som får meg avgårde. Mandag er spinningdag, for eksempel. Sånn er det bare. Det er ikke noe å diskutere engang.
Som vanlig er jeg nå i etterkant veldig glad for at jeg ikke feiga ut, men i stedet kom meg til timen og jobbet hardt. Hvis sofaen hadde vunnet i kveld, ville jeg nok ligget der som en sakkosekk og hatet meg selv. I stedet kan jeg sitte her og skryte skamløst i bloggen min om hvilken formidabel innsats jeg har lagt inn, og om hvordan Kjekke-Jonas ga meg en god dose anerkjennelse i løpet av timen i form av oppmuntrende og rosende roping. Han stod rett foran meg og ropte så hele salen kunne høre det at det var en fantastisk innsats og kjempebra jobba. I akkurat de fem sekundene bestod viljestyrken min plutselig av adamantium (ikke-nerder kan lese om adamantium her), og jeg presset på som aldri før.
Jeg har en skikkelig sperre for det å gi meg når instruktører ser på, så det er jaggu bra instruktørene ikke ser på meg hele tiden, for da hadde jeg kanskje presset meg selv til besvimelse. Det kunne kanskje vært romantisk i en amerikansk chick-flick (hvor Emma Stone spiller rollen som meg), men i virkeligheten ville det nok bare blitt pinlig og ubehagelig, så jeg tror det er best å la være.
Det minner meg på at jeg har ny time med PT-Alex i morgen. Der snakker vi faktisk reel trussel for at jeg kanskje presser meg til besvimelse, for der blir jeg jo sett på hele tiden - og det merkes på innsatsen min, altså. Jeg har jo til og med blitt litt svimmel og kvalm et par ganger, så der ser dere - jeg overdriver ikke. Forrige gang gikk det jo imidlertid rimelig bra, så det blir spennende å se hva som skjer i morgen. Følg med i neste episode!
lørdag 3. november 2012
Thank you for the spinning
Faktisk føler jeg at "bra" ikke yter timen rettferdighet. Den var mer enn bare "bra." Den var fabelaktig. Episk. Awesome. Utvilsomt verdt å stå opp litt tidlig en lørdag morgen for å få med seg. Instruktør Jan Tore skuffet ikke denne gangen heller, og ga oss en knallstart av et show med et lekkert 70-tallskostyme. Glitterjakke, pannebånd og Elton John-inspirerte solbriller var mer enn nok til å få den stappfulle salen til å applaudere, juble og plystre. Da han i tillegg presenterte seg som sitt svenske alter-ego Bosse, var stemningen satt. "Är ni klara?" ropte Bosse, og et rungende, unisont "JAAAA!!" fylte hele salen. Alle var klare, og alle var MED. Det var utrolig herlig.
Ikke at vi slapp billig unna bare fordi det var ABBA, altså. På ingen måte. Vi holdt forholdsvis høyt tempo og høy intensitet hele tiden, og igjen kunne jeg kjenne disse berømte svetteperlene trille nedover ansiktet. Mot slutten av hver topp verket det i beina og jeg hev etter pusten, men jeg holdt ut. Uten å hverken sette meg ned, justere tempo eller justere motstand, holdt jeg ut til siste sekund. Dette kan jeg utvilsomt takke Jan Tores glitrende antrekk, magiske musikk og inspirerende heiarop for. Aldri i verden om jeg hadde presset så hardt hvis jeg bare hadde holdt på for meg selv. Så "thank you for the spinning, for giving it to me," som min venninne og jeg sang i løpet av uttøyningen etterpå. Dette var vidunderlig. Nå kommer jeg til å være i godt humør resten av helga, garantert.
fredag 2. november 2012
Stølheten slår tilbake
Over de siste ukene har jeg trent ofte, og jeg har trent hardt. Det merkes. Spesielt kombinasjonen Styrke & Core i går, og yoga pluss boksing i dag. De boksetimene til Mester Aristo (det er det jeg kaller ham inne i hodet mitt, for jeg tenker litt på ham som en kampmester - litt som min egen ikke fullt så personlige Mr Miyagi) er så sykt rå. I nesten en hel time får jeg slå og sparke, og helt til slutt tynes jeg gjennom noen intense minutter med styrketrening.
Det er lenge siden jeg har vært så støl som jeg er nå. Nei, virkelig. Jeg går som en pingvin. Det er, bokstavelig talt, en kamp for å kunne sette meg ned og reise meg opp. Spesielt reise meg opp. Forsiden av lårene er det aller verste, men også ryggen, skuldrene, baksiden av lårene og magen gjør vondt. Det er faktisk så vondt at det nesten ikke er morsomt lenger - men bare nesten. Selv i så ekstreme tilfeller som dette, liker jeg fremdeles å være støl. Herregud så flink jeg føler meg. Denne stølheten har jeg jobbet hardt for å få, og en dag kommer den til å gjøre meg sterkere, raskere og lettere. Dessuten kan jeg spise litt sjokolade i kveld uten å få veldig dårlig samvittighet.
Selv om jeg liker å være støl, håper jeg det har blitt litt bedre til i morgen tidlig. Da er det jo Tour de ABBA i spinningsalen, og jeg vil ikke gå glipp av det for alt i verden. Jeg håper selvsagt på det beste, men innstiller meg på at det kan bli et aldri så lite mareritt å komme ut av sengen i morgen. I så fall skal jeg bare bite tenna sammen og tvinge meg selv slik jeg aldri har tvunget meg tidligere. Om jeg så må halte hele veien til den spinningsalen, så skal jeg dit. Stølheten har kanskje slått tilbake, men det gjør staheten min også. Stahet trumfer stølhet, og jeg har masse av den.
Som en liten fredagsgodbit skal jeg dele en hemmelighet med dere i kveld. Det er ingen stor hemmelighet altså, men jeg synes det alltid er litt morsomt å følge med på slikt. Derfor skal dere få nåværende oversikt over søkeord folk har brukt på nettet som har narret dem til bloggen min i det siste. Vel bekomme!
1. "kung fu panda the tree" - Prøver noen å fortelle meg at jeg bør prøve å klatre et tre?
2. "jonas elixia colosseum" - Knis.
3. "busskrone" - Altså ... hæ?
4. "cardio express"
5. "dustedag" - Mine sympatier til den personen.
6. "elixia 30 klipp"
7. "elixia cardio energy"
8. "elixia romeo" - Spinninginstruktører er populært, skjønner jeg.
9. "en times tur rundt sognsvann"
10. "fått gratis ryggsekk på elixia" - Gratulerer! (Jeg har fått to. Hah! Jeg vinner igjen.)
Det morsomste her er kanskje at det er hele fire personer som har kommet til bloggen min etter å ha søkt på "kung fu panda the tree." Hva i alle dager? Og "busskrone"? Hva ER det for noe? Jaja, en aldri så liten latter har jeg i alle fall fått, og jeg er spent på hva som dukker opp her i løpet av de kommende ukene. Kanskje føler jeg meg generøs og oppdaterer listen ved en senere anledning. God helg!
Det er lenge siden jeg har vært så støl som jeg er nå. Nei, virkelig. Jeg går som en pingvin. Det er, bokstavelig talt, en kamp for å kunne sette meg ned og reise meg opp. Spesielt reise meg opp. Forsiden av lårene er det aller verste, men også ryggen, skuldrene, baksiden av lårene og magen gjør vondt. Det er faktisk så vondt at det nesten ikke er morsomt lenger - men bare nesten. Selv i så ekstreme tilfeller som dette, liker jeg fremdeles å være støl. Herregud så flink jeg føler meg. Denne stølheten har jeg jobbet hardt for å få, og en dag kommer den til å gjøre meg sterkere, raskere og lettere. Dessuten kan jeg spise litt sjokolade i kveld uten å få veldig dårlig samvittighet.
Selv om jeg liker å være støl, håper jeg det har blitt litt bedre til i morgen tidlig. Da er det jo Tour de ABBA i spinningsalen, og jeg vil ikke gå glipp av det for alt i verden. Jeg håper selvsagt på det beste, men innstiller meg på at det kan bli et aldri så lite mareritt å komme ut av sengen i morgen. I så fall skal jeg bare bite tenna sammen og tvinge meg selv slik jeg aldri har tvunget meg tidligere. Om jeg så må halte hele veien til den spinningsalen, så skal jeg dit. Stølheten har kanskje slått tilbake, men det gjør staheten min også. Stahet trumfer stølhet, og jeg har masse av den.
Som en liten fredagsgodbit skal jeg dele en hemmelighet med dere i kveld. Det er ingen stor hemmelighet altså, men jeg synes det alltid er litt morsomt å følge med på slikt. Derfor skal dere få nåværende oversikt over søkeord folk har brukt på nettet som har narret dem til bloggen min i det siste. Vel bekomme!
1. "kung fu panda the tree" - Prøver noen å fortelle meg at jeg bør prøve å klatre et tre?
2. "jonas elixia colosseum" - Knis.
3. "busskrone" - Altså ... hæ?
4. "cardio express"
5. "dustedag" - Mine sympatier til den personen.
6. "elixia 30 klipp"
7. "elixia cardio energy"
8. "elixia romeo" - Spinninginstruktører er populært, skjønner jeg.
9. "en times tur rundt sognsvann"
10. "fått gratis ryggsekk på elixia" - Gratulerer! (Jeg har fått to. Hah! Jeg vinner igjen.)
Det morsomste her er kanskje at det er hele fire personer som har kommet til bloggen min etter å ha søkt på "kung fu panda the tree." Hva i alle dager? Og "busskrone"? Hva ER det for noe? Jaja, en aldri så liten latter har jeg i alle fall fått, og jeg er spent på hva som dukker opp her i løpet av de kommende ukene. Kanskje føler jeg meg generøs og oppdaterer listen ved en senere anledning. God helg!
torsdag 1. november 2012
Minus gult og grønt
Ettersom jeg er fryktelig glad i markeringer, vil jeg markere også denne dagen. Dette ble nemlig dagen hvor jeg for første gang i en styrketime verken brukte de gule eller de grønne vektloddene, på henholdsvis 1.25 og 2.5 kg hver. Nei, fra nå av er det kun oransje (5 kg) og lilla (10 kg) som gjelder. Vel ... i alle fall på akkurat DISSE øvelsene. Jeg skal ikke utelukke at jeg en dag plutselig overfalles av noe som vil prøve å drepe for eksempel skuldermusklene mine, og da må jeg nok hente fram de grønne igjen. Men inntil videre beholder jeg dagens lille fargeseier.
Styrke og Core fikk jeg dratt på i dag, nå som det endelig kom en torsdag hvor jeg ikke var opptatt etter jobb. Jeg var ærlig talt litt nervøs på vei til senteret, for nå er det lenge siden sist jeg var på en slik time. Tidligere kunne jeg ta 20 kg på vektstang i knebøy - ville jeg klare det igjen i dag? Ja, skulle du ha sett på maken, det klarte jeg. Noe annet jeg klarte var å trene biceps med 5 kg i hver hånd, og det var definitivt første gang. Om et par uker prøver jeg meg kanskje på 6 kg.
Min bedring vil ingen ende ta; i dag klarte jeg også den beryktede "båten" - med bena i lufta og det hele. Utrolig. Joda, armene måtte hjelpe til ved å støtte under knærne, men det er fremdeles bedre enn hva jeg har klart tidligere. I tillegg klarte jeg å utføre de forskjellige øvelsene med armene som skulle gjøres mens vi satt der, selv om jeg bare kunne bruke annenhver arm ettersom den ene til enhver tid måtte støtte under knærne for å holde meg oppe i posisjonen. Det er så utrolig gøy når jeg endelig klarer noe jeg ikke har klart tidligere. Nå skal jeg sørge for å holde neste torsdag ettermiddag ledig, slik at jeg kan gjenta suksessen da. Dette var jo gøy!
Noe annet som var veldig flott med den timen, var at instruktør Ellen var skikkelig flink til å følge med på oss, hjelpe oss til å klare øvelsene så riktig som mulig, og gi oss noen rosende ord når vi gjorde det bra. Jeg digger at instruktører gjør dette, om det så er på spinning, yoga, styrke eller hva det måtte være. Litt oppmerksomhet er gull verdt, både for evnen til å forbedre teknikk og for følelsen av å bli sett.
Jeg stod midt i (mitt forsøk på) planken da hun kom bort til meg, og fikk litt nøyere instrukser på hvordan jeg kunne gjøre den bedre. Selvsagt valgte armene mine akkurat DET tidspunktet til å ikke ville mer, og jeg klappet fullstendig sammen rett ned på gulvet, rett foran instruktøren. Jeg kunne ikke annet enn å le av meg selv, men jeg skammet meg også fordi jeg er så latterlig svak. Tsk tsk. For å kompensere for skammen kom jeg meg kjapt opp og tilbake i stillingen for de resterende sekundene øvelsen varte, og jeg antar at det var bedre enn å bare bli liggende nede. Det er visst viktig å ikke gi seg, og jeg skal for pokker ikke gi meg. Dette går riktig vei, tross alt. Det er ikke mer enn en måned siden at bare tanken på å stå i strak planke var fullstendig fjern - men se på meg nå. Snart flyr det griser utenfor vinduet mitt, det er jeg helt sikker på.
Styrke og Core fikk jeg dratt på i dag, nå som det endelig kom en torsdag hvor jeg ikke var opptatt etter jobb. Jeg var ærlig talt litt nervøs på vei til senteret, for nå er det lenge siden sist jeg var på en slik time. Tidligere kunne jeg ta 20 kg på vektstang i knebøy - ville jeg klare det igjen i dag? Ja, skulle du ha sett på maken, det klarte jeg. Noe annet jeg klarte var å trene biceps med 5 kg i hver hånd, og det var definitivt første gang. Om et par uker prøver jeg meg kanskje på 6 kg.
Min bedring vil ingen ende ta; i dag klarte jeg også den beryktede "båten" - med bena i lufta og det hele. Utrolig. Joda, armene måtte hjelpe til ved å støtte under knærne, men det er fremdeles bedre enn hva jeg har klart tidligere. I tillegg klarte jeg å utføre de forskjellige øvelsene med armene som skulle gjøres mens vi satt der, selv om jeg bare kunne bruke annenhver arm ettersom den ene til enhver tid måtte støtte under knærne for å holde meg oppe i posisjonen. Det er så utrolig gøy når jeg endelig klarer noe jeg ikke har klart tidligere. Nå skal jeg sørge for å holde neste torsdag ettermiddag ledig, slik at jeg kan gjenta suksessen da. Dette var jo gøy!
Noe annet som var veldig flott med den timen, var at instruktør Ellen var skikkelig flink til å følge med på oss, hjelpe oss til å klare øvelsene så riktig som mulig, og gi oss noen rosende ord når vi gjorde det bra. Jeg digger at instruktører gjør dette, om det så er på spinning, yoga, styrke eller hva det måtte være. Litt oppmerksomhet er gull verdt, både for evnen til å forbedre teknikk og for følelsen av å bli sett.
Jeg stod midt i (mitt forsøk på) planken da hun kom bort til meg, og fikk litt nøyere instrukser på hvordan jeg kunne gjøre den bedre. Selvsagt valgte armene mine akkurat DET tidspunktet til å ikke ville mer, og jeg klappet fullstendig sammen rett ned på gulvet, rett foran instruktøren. Jeg kunne ikke annet enn å le av meg selv, men jeg skammet meg også fordi jeg er så latterlig svak. Tsk tsk. For å kompensere for skammen kom jeg meg kjapt opp og tilbake i stillingen for de resterende sekundene øvelsen varte, og jeg antar at det var bedre enn å bare bli liggende nede. Det er visst viktig å ikke gi seg, og jeg skal for pokker ikke gi meg. Dette går riktig vei, tross alt. Det er ikke mer enn en måned siden at bare tanken på å stå i strak planke var fullstendig fjern - men se på meg nå. Snart flyr det griser utenfor vinduet mitt, det er jeg helt sikker på.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
-
Nå er det 8 dager siden sist, takket være en kombinasjon av nattevakter og sykdom. I løpet av forrige helg fikk jeg en brutal forkjølelse, o... -
Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer t...
-
Jeg startet den opprinnelig for å motivere meg selv til å begynne med og fortsette med trening. Det har fungert i perioder, men nå for tiden...