Disse kalde høstkveldene ...
Huttetu! I kveld var jeg på nippet til å snu i døra på vei ut til mandagsspinningen med Kjekke-Jonas. Jeg hadde det i utgangspunktet veldig bekvemt der jeg lå under pleddet i sofakroken og koste meg med en av mine mange favorittserier på TV, og jeg må tilstå at en liten del av meg ønsket at det ikke var mandag slik at jeg bare kunne bli liggende.
Mandagen lot seg imidlertid ikke ønske bort, så jeg kavet meg opp og kom meg ut døra. Da den kalde høstvinden slo mot ansiktet mitt var det altså nummeret før jeg spratt tilbake innendørs igjen, men tanken på en varm spinningsal, en fantastisk motiverende instruktør og den gode følelsen jeg ville få etterpå, var nok til å tvinge meg videre. (Dessuten var det for sent til å kansellere timen, og jeg ville ikke ha en no-show.) Det er imponerende hvor mye mindre denne dørstokkmila blir nå som jeg har blitt godt vant til hele denne treningsgalskapen. Joda, det er fremdeles dager hvor viljestyrken min spiller en vesentlig rolle, men i mye større grad enn tidligere er det nå også delvis vane som får meg avgårde. Mandag er spinningdag, for eksempel. Sånn er det bare. Det er ikke noe å diskutere engang.
Som vanlig er jeg nå i etterkant veldig glad for at jeg ikke feiga ut, men i stedet kom meg til timen og jobbet hardt. Hvis sofaen hadde vunnet i kveld, ville jeg nok ligget der som en sakkosekk og hatet meg selv. I stedet kan jeg sitte her og skryte skamløst i bloggen min om hvilken formidabel innsats jeg har lagt inn, og om hvordan Kjekke-Jonas ga meg en god dose anerkjennelse i løpet av timen i form av oppmuntrende og rosende roping. Han stod rett foran meg og ropte så hele salen kunne høre det at det var en fantastisk innsats og kjempebra jobba. I akkurat de fem sekundene bestod viljestyrken min plutselig av adamantium (ikke-nerder kan lese om adamantium her), og jeg presset på som aldri før.
Jeg har en skikkelig sperre for det å gi meg når instruktører ser på, så det er jaggu bra instruktørene ikke ser på meg hele tiden, for da hadde jeg kanskje presset meg selv til besvimelse. Det kunne kanskje vært romantisk i en amerikansk chick-flick (hvor Emma Stone spiller rollen som meg), men i virkeligheten ville det nok bare blitt pinlig og ubehagelig, så jeg tror det er best å la være.
Det minner meg på at jeg har ny time med PT-Alex i morgen. Der snakker vi faktisk reel trussel for at jeg kanskje presser meg til besvimelse, for der blir jeg jo sett på hele tiden - og det merkes på innsatsen min, altså. Jeg har jo til og med blitt litt svimmel og kvalm et par ganger, så der ser dere - jeg overdriver ikke. Forrige gang gikk det jo imidlertid rimelig bra, så det blir spennende å se hva som skjer i morgen. Følg med i neste episode!
Mandagen lot seg imidlertid ikke ønske bort, så jeg kavet meg opp og kom meg ut døra. Da den kalde høstvinden slo mot ansiktet mitt var det altså nummeret før jeg spratt tilbake innendørs igjen, men tanken på en varm spinningsal, en fantastisk motiverende instruktør og den gode følelsen jeg ville få etterpå, var nok til å tvinge meg videre. (Dessuten var det for sent til å kansellere timen, og jeg ville ikke ha en no-show.) Det er imponerende hvor mye mindre denne dørstokkmila blir nå som jeg har blitt godt vant til hele denne treningsgalskapen. Joda, det er fremdeles dager hvor viljestyrken min spiller en vesentlig rolle, men i mye større grad enn tidligere er det nå også delvis vane som får meg avgårde. Mandag er spinningdag, for eksempel. Sånn er det bare. Det er ikke noe å diskutere engang.
Som vanlig er jeg nå i etterkant veldig glad for at jeg ikke feiga ut, men i stedet kom meg til timen og jobbet hardt. Hvis sofaen hadde vunnet i kveld, ville jeg nok ligget der som en sakkosekk og hatet meg selv. I stedet kan jeg sitte her og skryte skamløst i bloggen min om hvilken formidabel innsats jeg har lagt inn, og om hvordan Kjekke-Jonas ga meg en god dose anerkjennelse i løpet av timen i form av oppmuntrende og rosende roping. Han stod rett foran meg og ropte så hele salen kunne høre det at det var en fantastisk innsats og kjempebra jobba. I akkurat de fem sekundene bestod viljestyrken min plutselig av adamantium (ikke-nerder kan lese om adamantium her), og jeg presset på som aldri før.
Jeg har en skikkelig sperre for det å gi meg når instruktører ser på, så det er jaggu bra instruktørene ikke ser på meg hele tiden, for da hadde jeg kanskje presset meg selv til besvimelse. Det kunne kanskje vært romantisk i en amerikansk chick-flick (hvor Emma Stone spiller rollen som meg), men i virkeligheten ville det nok bare blitt pinlig og ubehagelig, så jeg tror det er best å la være.
Det minner meg på at jeg har ny time med PT-Alex i morgen. Der snakker vi faktisk reel trussel for at jeg kanskje presser meg til besvimelse, for der blir jeg jo sett på hele tiden - og det merkes på innsatsen min, altså. Jeg har jo til og med blitt litt svimmel og kvalm et par ganger, så der ser dere - jeg overdriver ikke. Forrige gang gikk det jo imidlertid rimelig bra, så det blir spennende å se hva som skjer i morgen. Følg med i neste episode!
Kommentarer
Legg inn en kommentar