Forsiktig, forsiktig

Jeg prøvde meg på en ny Power-time i dag, med yndlingsinstruktør Bjørn. Jeg savner å trene styrke, og nå som jeg har nådd siste dag på diclofenac-kuren (tilnærmet smertefri, hurra!), tenkte jeg at det var på tide å komme seg litt forsiktig tilbake igjen.

Forsiktig er virkelig stikkordet her. Det er med en aldri så liten gremmelse jeg tenker på innlegg fra siste halvdel i fjor, hvor jeg kunne skryte av å bytte ut vektloddene med stadig tyngre vektlodd. Nå er jeg tilbake på start, med de aller minste og letteste. 1,25 kg på hver ende av stanga er ikke akkurat noe å skryte av, men det tjente sin hensikt. Mange repetisjoner med lite tyngde skal være oppskriften på å helbrede muskelbetennelser, så da får vi håpe at jeg gjorde noe riktig i dag.

Kryss alt som krysses kan for at jeg bare blir friskere og bedre i tiden framover, slik at jeg kan ha en skikkelig styrkeøkt med PT-Alex neste uke! Armene mine er i ferd med å bli til fiskeboller igjen, og dette liker jeg IKKE.

Her har dere forøvrig en snill motivasjonslåt som jeg hører på innimellom når jeg føler for å droppe trening til fordel for sofaen (slik som etter jobb i dag). En klassiker som får tankene mine på rett kjør igjen:

Løping

Man kaller det visst for løping, selv når det strengt tatt bare er jogging. Det kan jeg digge. Løping høres liksom litt tøffere ut. Og jeg følte meg tøff i dag, da jeg løp på tredemølla med en entusiastisk og optimistisk PT ved min side.

Forrige gang presset vi meg opp til unaturlig høy hastighet. I dag presset vi meg opp til unaturlig lang utholdenhet. Å løpe et helt minutt på hastighet 9 for deretter å ta et halvt minutt på hastighet 10 var ikke bare-bare. Jeg hadde litt lyst til å dø, men PT-Alex var nådeløs og jeg var for sta til å gi meg før han ga beskjed om det, så jeg holdt ut til siste bitre, sviende sekund. Totalt klokket jeg inn på litt over en halvtime med ganske høy intensitet på mølla, og jeg var overrasket over hvor fort tiden hadde fløyet avgårde. Jeg var totalt innstilt på å bli dratt med på masse tunge, slitsomme og skrekkelige øvelser etter all denne løpingen, fram til jeg innså hvor lenge vi faktisk hadde holdt på, og at timen nesten var over. Duverden!

Vi avsluttet med en knakende god uttøyning, hvor PT-Alex dyttet og dro og presset på meg, og for første gang på kanskje hundre år kjente jeg skikkelige og vonde strekk i musklene. Godt og vondt på samme tid!

Både PT-Alex og jeg er rastløse og ivrige etter å gjøre mer styrketrening, men kloke og forsiktige som vi er, avventer vi til jeg har avsluttet diclofenac-kuren og muskelbetennelsen forhåpentligvis har blitt litt bedre. Vi krysser fingrene for å kunne buffe meg opp neste uke.

Ny uke, ny stolthet

Da Kjekke-Jonas rundet av dagens spinningtime, fikk vi beskjed om at vi måtte huske å være stolte over dagens innsats når vi forlot salen. Han minnet oss på at selv om vi var rutinerte og trente regelmessig, var det viktig å ikke ta treningen for gitt, slik at motivasjonen ikke glipper. Dette var kloke ord, tyktes det meg, så jeg deler dem derfor videre. Vær stolte når dere har fullført en god treningsøkt, folkens, og husk den følelsen. Den er viktig. Ellerno.

Jeg er i alle fall dugelig stolt over dagens innsats, hvor jeg faktisk klarte å svette en hel del (til meg å være). Jeg har generelt blitt flinkere til å ha på mer motstand, så det kan jo ha noe med saken å gjøre. I forkant av spinningtimen brukte jeg snaue åtte minutter på tredemølla, og i dag satte jeg opp hastigheten, dere! Oooooh. I dag løp jeg i omtrent 20 sekunder på hastighet 13, og DET var litt sinnssykt, syntes jeg. Jeg klarte også å holde hastighet 10 i over et minutt, noe som også egentlig er temmelig sinnssykt. Aldri i verden om det hadde vært aktuelt for et år siden. Eller et halvår. Eller bare en måned, faktisk. Det er strengt tatt ikke mer enn en måned siden jeg presset meg opp på tosifret og var kjempestolt over at jeg klarte å holde den i et halvt minutt, så der ser man hvor god effekt intense, korte intervaller kan ha. Utrolig. Dette er nesten litt som magi, det.

I morgen venter en ny time med PT-Alex, og dermed kan jeg trygt si at treningsuken er godt i gang. Det føler jeg at jeg trenger, etter hele to dager uten trening (gisp!). Til gjengjeld hadde jeg i helga en veldig hyggelig tur i vinterskogen med superkoselige mennesker rundt bålet, og i stedet for trening fikk jeg masse frisk luft, og det er sikkert ikke så gæli, det heller. :)

(En av de andre faste spinningdamene i salene kommenterte forøvrig i dag at jeg burde skaffe meg sykkelsko, siden jeg er der så ofte. Hun sa at hun hadde ment å anbefale meg det flere ganger tidligere, men det var først i dag vi havnet ved siden av hverandre i garderoben. Varme anbefalinger om sykkelsko har nå blitt så mange, at jeg nesten føler at jeg ikke har noe valg. Jeg får se når neste lønning kommer, da. Og uansett så var det veldig hyggelig å bli lagt merke til. Elixia har blitt mitt Cheers.)

Velfortjent helg

Etter en dags effektiv restitusjon (hele gårsdagen etter jobb ble tilbragt på sofaen med en drøss TV-serier), var det på tide å gi en god innsats før jeg kunne ta helg med god samvittighet.

Som det vanedyret jeg har begynt å bli, hadde jeg reservert plass på yoga fra 1630 til 1730, etterfulgt av boksing fra 1730 til 1830. Oppvarmingen før yogatimen ble 8 minutter og 1 km på tredemølla. Fortsatt ganske fornøyd med at jeg klarer å holde meg på tempo 11 i minst 30 sekunder, altså. Løping begynner jo nesten å nærme seg morsomt.

Yogainstruktøren introduserte en ny posisjon i dag. For meg innebar dette litt ekstra hviletid, for jeg kunne bare glemme å prøve på den. Jeg prøvde å prøve, men allerede før jeg var halvveis begynte det å gjøre alt for vondt, og jeg måtte bare trekke meg tilbake til hvileposisjon igjen. Jaja, kanskje en gang.

Dagens boksetime var nok en påminner om at jeg burde investere i noe eget utstyr dersom jeg har tenkt å fortsette med dette framover. Det stinker død og sure tær fra de felles boksehanskene som er tilgjengelige, og etter bruk føler jeg delvis for å sette fyr på hendene mine, og delvis for å skrubbe dem i sprit i en halvtime. Den lukten kan umulig være en indikasjon på god hygiene. Æææsj.

Med dette tar jeg altså helg. I morgen blir jeg borte hele dagen, så da blir det ingen trening. Jeg håper på å stjele til meg en liten time i løpet av søndag ettermiddag, dersom jeg er tilbake i sivilisasjonen før Elixia stenger. Ønsker alle lesere en fæbb lørdag!

Bokse-PT

En av fordelene med å ha en PT som er spesialisert i kampsport, er at jeg tidvis får min helt egen, personlige boksetime. Eller kickboksingtime, som det strengt tatt blir, ettersom jeg må sparke minst like mye som jeg må slå. Nå er det lenge siden PT-Alex har våget å kaste et par boksehansker på meg (takket være ymse skader jeg har hatt siden desember), men i dag testet vi føret igjen, og føret var bra.

Det var balsam for selvtilliten å få beskjed om at jeg hadde veldig god teknikk på mine respektive slag og spark. Da PT-Alex spurte om jeg hadde noen bakgrunn i kampsport følte jeg at jeg vokste noen centimeter, og jeg kunne småstolt informere om at jeg hadde vært på en del av boksetimene til Mester Aristo, i tillegg til mitt år på taekwon-do i min spede ungdomstid. Ja, også var pappa bokser, så jeg er potensielt arvelig belastet. Spesielt sidesparkene mine var visst overraskende bra. Jeg er visst flink til å vri hoften på riktig måte, og har visst god styrke i sparkene også. Kjempegøy! Jeg slet meg fullstendig ut, men likevel fikk den halvtimen med kickboksing vinger å fly med.

Før og etter kickboksingen fikk jeg gjøre mer styrkerettede øvelser. PT-Alex vet at jeg avskyr å hoppe, så derfor måtte jeg gjøre det en del ganger. Hat! Men veldig bra for meg, så jeg gjorde det gladelig. Igjen fikk jeg ros for viljen min og pågangsmotet mitt, og nå begynner jeg faktisk å tro at PT-Alex mener det når han sier at han har trua på meg. Det gjør virkelig noe med humøret, altså. I det hele tatt er det herlig å ha en time hvor jeg får så mange harde utfordringer kastet mot meg, som jeg så tar imot og består nesten med glans (bortsett fra den ene øvelsen hvor jeg skulle ligge på ryggen og løfte en medisinball opp fra gulvet med føttene - hah, særlig!). Depresjonen kan bare ta seg en bolle etter en slik treningsøkt, for da føler jeg meg nærmest uovervinnelig.

Heia meg! Og heia Alex, som er en skikkelig super PT!

Dansedronning?

Tilbake til dansesalen i dag, og hadde det kjempegøy. Jeg liker disse jazztimene på tirsdager bedre og bedre for hver gang, og kan definitivt konkludere med at koreografien blir lettere å huske når man har vært gjennom den en gang før.

Dansing høres ut som en greie som ikke egentlig er så veldig effektiv trening. En time med jazzdans på nivå "intense!" gir i alle fall skuffende få poeng hos Fitocracy. Jeg er imidlertid her for å avkrefte myten; dans kan være akkurat så intenst som annen trening, avhengig av hvor hardt du velger å kjøre på. Jeg var varm og småsvett allerede etter oppvarmingen, og i løpet av de minimale drikkepausene jeg snek til meg i løpet av timen, hev jeg innpå vann som en halvt ihjeltørstet bøffel.

Den høye intensiteten var imidlertid verdt det. Jeg fikk en super treningsøkt, samtidig som jeg følte at jeg behersket trinnene ti ganger bedre enn for to uker siden. Jeg hang med på tempoet (som tidvis lå ganske høyt), og klarte til og med noen små hopp på dertil egnede steder.

Gleder meg allerede til neste gang!

Spinning, løping og lege

Jonas var tilbake i dag, hurra! Etter to uker med sykefravær virket han ganske glad for å være på plass i spinningsalen igjen, men jeg tror nok det var vi, hans trofaste følgere, som var mest glad. Ikke at vikarene har vært dårlige, altså. På ingen måte (bare sjekk innlegget fra forrige mandag) - men det er fint å ha noe som er litt sånn som i "gode, gamle dager." (Nå har jeg jo dratt ukentlig på timene hans i over et år, så jeg kan vel trygt slå fast at det har blitt en godt innkjørt rutine.)

I begynnelsen av timen snakket han om at han hadde gledet seg til å komme tilbake, for han liker så godt å ha disse timene, med den smekkfulle salen av folk som gir så mye av seg selv og står på skikkelig. Det var det selvfølgelig veldig hyggelig å høre, og jeg bestemte meg for å gi litt ekstra i dag, som en "velkommen tilbake"-presang. Som nevnt tidligere er jeg ikke den som svetter mest, nærmest uansett hva jeg gjør, men i dag skulle jeg få presset ut noen dråper om det så var det siste jeg gjorde, bestemte jeg meg for.

Heldigvis ble det ikke det siste jeg gjorde, men det føltes nære på et par ganger. Svetten kom som perler på snor, spesielt mot slutten av hver av de seks etappene, og jeg skrudde opp både tempo og motstand i forhold til hva jeg har gjort tidligere i år. Dette var vondt, altså. Vondt og varmt. Den salen må holde i alle fall 30 varmegrader, tror jeg, og jeg lurer på hvor mye energi vi kunne produsert dersom syklene hadde blitt koblet opp til et aggregat. Sånt sitter jeg og tenker på mens jeg hiver etter pusten i løpet av de 90 sekundene med pause som vi får mellom hver intervall.

Det skal sies at jeg også hadde en god oppvarming før timen begynte, ettersom jeg var tidlig ute. Det ble et kvarter på tredemølla, og inspirert av forrige ukes PT-time bestemte jeg meg for å skru opp hastigheten til 12. Det gikk bra! Jeg holdt ut i et halvt minutt på den, og tror til og med jeg kunne holdt ut lenger hvis jeg hadde bestemt meg for å ta den helt ut; dette skulle imidlertid bare være oppvarming før spinningen, så jeg begrenset meg. Men det var skikkelig moro at det gikk så bra!

Noe annet jeg har gjort i dag, var å besøke fastlegen. Der ba jeg tynt om ny resept på diclofenac, og forklarte hvor utrolig vrang og kjip denne muskelbetennelsen min er, og jeg fikk det jeg ba om. Jeg fikk også tips om å begynne med svømming, for det skal visst være veldig bra for akkurat den muskelgruppen (og uten belastning, fordi vann er magisk), og det var et råd jeg veldig gjerne vil følge opp. Jeg har jo gått med tanker om svømming ganske lenge - nå som jeg er student kan jeg få semesterkort på svømmehallen til studentidretten uten at det koster en formue. Jeg må bare få ut fingern og faktisk skaffe det medlemskortet, og finne ut hvor denne svømmehallen deres befinner seg. Jeg vet hvem jeg kan spørre, så jeg får prøve å ta meg selv i nakken og bare gjøre det. Min evne til å utsette ting er jo legendarisk, og depresjonen hjelper ikke akkurat på slike ting, men jeg skal prøve. Hvis jeg kan gjøre noe av det jeg liker aller best og samtidig bli kvitt plagene, så er jo ingenting bedre enn det. Så kom igjen, Vero, bare bittelitt innsats nå, så blir det så bra, så.

Spinningstjerna

Egentlig hadde jeg ikke planlagt spinning på lørdag, ettersom jeg hadde hatt spinning dagen før. I stedet hadde jeg litt vage planer om "et eller annet" utpå ettermiddagen en gang. Når man har treningsvenner som har bestemt seg for å dra på en time, er det imidlertid lett å la seg rive med, og dermed ble det spinning to dager på rad denne uken.

Ikke at det er "nå gæli ti det", som vi sier på trøndersk. Denne gangen var det med yndlingsinstruktør Jan Tore (ja, jeg har mange yndlingsinstruktører), og han kjører et litt annet opplegg enn Bjørn, så det ble god innsats likevel, og ikke bare repetisjon av dagen før. Også viser det seg at Jan Tore er vel så morsom selv uten kostymer og tematimer, så det var faktisk verdt å stå opp litt tidlig for.

Jeg klarte å svette litt i dag, faktisk, og følte meg skikkelig frisk og flink etterpå. Også var det i grunn ganske deilig å være ferdig tidlig og deretter ha hele resten av dagen ledig. Tror jeg skal ta flere sånne tidlige lørdagstimer, altså.

Hektisk!

Det er travle dager i hovedstaden, så selv om jeg klarer å skvise inn tid til trening, har det vært verre med tid til blogging. Litt på etterskudd kommer derfor dagens oppdatering.

Denne fredagen ble det bare én treningstime i stedet for de to som har blitt stadig vanligere. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst på to timer - faktisk var jeg en anelse bitter over at jeg måtte gi meg etter den første - men jeg hadde lovet meg bort til fredagsplaner. Dermed måtte jeg ta til takke med "bare" en spinningtime. Men det var spinningtime med yndlingsinstruktør Bjørn, så jeg var veldig fornøyd med den.

I tillegg snek jeg inn noen utfall med vekter, før spinningen begynte. Styrkeøvelser gir jo latterlige mengder poeng på Fitocracy, så jeg prøver å snike til meg litt ekstra når jeg har tid. Spesielt utfall er en øvelse som man tjener grovt på, og det skjønner jeg egentlig, for etter noen repetisjoner begynner det å gjøre vanvittig vondt. Hurra for vondt! (Resten av kvelden ble tilbragt i en sofa med snop og potetgull, så de ekstra utfallene var absolutt på sin plass.)

Lei av å være svekling

Torsdager er hektiske dager for meg. Først er jeg på jobb til klokken 15. Deretter har jeg seminar på Blindern fra 1515 til 17 (jeg studerer jo litt historie ved siden av jobben, som om jeg ikke har stram nok kalender fra før av, liksom). Etter alt dette er altså tanken at jeg også skal komme meg på trening, før jeg tillater meg selv å dra hjem og lage middag. Har galskapen ingen ende?

Det som er gøy med slike hektiske dager som torsdagene mine, er når det funker. I dag funket det. Jeg kom meg gjennom arbeidsdagen (etter en natt med svært redusert søvn), og overlevde etterpå de to seminartimene (hvor vi snakket om mordet på Kirov). Videre hadde jeg en plan for en time med Street Dance som skulle begynne kl 1815. Da jeg ankom Elixia kl 1730 innså jeg imidlertid tre ting:

1) Jeg hadde ikke reservert timen likevel, noe som innebar at jeg ikke var bundet til å ta den, og
2) Det gikk en annen time mye tidligere, og hvis jeg tok denne i stedet ville jeg være hjemme hele tre kvarter tidligere enn om jeg tok dansetimen.
3) Med tanke på at jeg skal ha trenet jevnlig i over et år, er jeg fremdeles pinlig pinglete.

Dette førte til en siste-liten-endring i planene. I stedet for dansing havnet jeg altså på en utholdende styrketime. Jeg trener rett og slett ikke nok styrke. Joda, jeg er sterkere enn jeg var før jeg begynte å trene, men det er litt som å si at en 10-åring er sterkere enn hun var som 5-åring. Det sier seg jo selv. Men jeg har fremdeles ikke blitt STERK, bare litt mindre svak, og jeg bør bli flinkere til å prioritere styrketrening litt oftere enn jeg har gjort. (Høres kjent ut? Mener jeg har skrevet noe sånt et par ganger tidligere, ja ...)

Jeg var forsiktig med muskelbetennelsen og brukte forholdsvis lette vekter på øvelser som påvirket denne. Mens på ting som for eksempel knebøy kjørte jeg på med nesten 10 kg på stanga, og det gikk da helt greit, selv om det var vondt. Jeg liker at det gjør vondt. Det SKAL gjøre vondt, ellers blir jeg ikke bedre.

Til slutt vil jeg bare slenge inn, som en liten sidekommentar, at jeg begynner å bli flink til å lage sunn og god middag fra bunnen av. I går kokte jeg poteter og gulrøtter, mens jeg stekte opp 150 gram svinefilet med løk, paprika og mais, som jeg krydret med pepper, oregano og litt grillkrydder (faktisk). Det ble kjempegodt. I dag måtte jeg steke opp de resterende 150 grammene med svinefilet, og gjentok (den egenkomponerte) oppskriften fra i går, men denne gangen tilsatte jeg en liten dæsj fløte og bittelitt karri, og dette ble kanskje enda bedre enn gårsdagens. (Vel, kanskje noe i sterkeste laget for min del, men det tror jeg er fordi jeg var litt uheldig med pepperet.) Det er ikke meningen å snike inn matblogging, men når jeg har vært så flink med kosthold to dager på rad, føler jeg nesten at jeg må skryte litt. Det kan jo finne på å gå en stund til neste gang, for når jeg er stressa og sliten og deprimert har jeg en tendens til å glemme at jeg egentlig liker å lage mat. Egentlig. Slik som jeg egentlig liker å trene styrke, når jeg bare husker det.

Vi skrur opp litt, da.

Dagens PT-eventyr med Alex gikk overraskende bra, tatt i betraktning galskapen fra i går. Jeg var nok mer sliten enn jeg i utgangspunktet kunne vært, men jeg leverte, og PT-Alex var fornøyd. Mer enn fornøyd. Imponert, faktisk. Nå skal dere høre.

Jeg begynte med tett oppunder 20 minutter på tredemølla som oppvarming, før selve timen begynte. Det første Alex gjorde etterpå, var å eskortere meg tilbake til mølla og fortelle at nå skulle vi løpe intervaller. (Og med "vi" mente han meg.) Han fikk et blikk som ga klart uttrykk for at det fristet fryktelig lite, men han bare lo av meg og presset på. Jeg er jo snill pike, og gjorde som jeg ble fortalt. Det var jeg i etterkant glad for, for de 15-20 minuttene med intervall vi gjorde der, var jo slettes ikke så ille.

Han fikset innstillingene og ga beskjed om når jeg kunne hoppe opp til sidene og ta pausene, og jeg fulgte ordre. Vi begynte rolig, med ett minutt på hastighet 8, pause i 30 sekunder, og så et nytt minutt på samme hastighet. Deretter begynte han gradvis å skru opp tempoet med en halv kilometer. Ett minutt på 8,5. Pause. Intervallene halveres i tid, slik at jeg ikke skal dø. Et halvt minutt på 9. Pause. Et halvt minutt på 9,5. Pause. Nye 30 sekunder på 9,5. Mens jeg løper, skrur han gradvis opp til 9,6. 9,7. 9,8. Omsider er vi på 10. Mitt ultimate tredemøllemål; tosifret. Et halvt minutt til, mens han skrur opp til 10,1 og deretter 10,2. Det dinger fra iPhonen hans; intervallet er over. Jeg fortsetter å løpe. Så skrur jeg selv opp til 10,5. PT-Alex ser på meg og måper, og jeg smiler, smiler mens jeg løper. Plutselig liker jeg å gjøre dette. Galskap.

Etter kanskje ti ekstra sekunder pauser jeg, og mens jeg pauser mottar jeg heder og ære. PT-Alex forteller at han egentlig hadde lagt opp til et makstempo på 10, og at dette var jo helt sinnssykt. Aldri før hadde han opplevd at noen har økt tempoet på eget initiativ etter at han har plassert oss på maks. Han forteller at vi skal ta noen flere intervaller. "Da skrur vi opp til 11 da," svarer jeg bråkjekt, og vi gliser begge to. Ti sekunder. Pause. Femten sekunder. Pause. Et halvt minutt. Pause. Nedtrapping. PT-Alex er kjempefornøyd, og jeg er kjempefornøyd.

Resten av timen gikk med til diverse styrkeøvelser. Han ville blant annet ha meg til sitte i denne beryktede, skrekkelige "båten" (sitte på ræva med beina opp fra bakken), og det gikk med et nødskrik. Planken var som vanlig fast inventar. Biceps og triceps fikk jobbe litt. Knebøy slapp jeg heller ikke unna, eller utfall. Til slutt litt uttøying, og jeg fikk nok en gang kommentar på at jeg er latterlig myk. "Noen fordeler må jeg jo ha," svarte jeg, som sant er.

Naturlig nok engster jeg meg nå for hva som skal skje neste gang. Skal jeg bli nødt til å løpe mer intervall, kanskje på hastighet 12? I så fall MÅ jeg jo levere. Må jo toppe dette. Ha miskunn.

Idiot-Vero slår til igjen.

Nytt for 2013 er at Mester Aristo har boksetimer ikke bare på fredager, men også på mandager. Det som er litt dumt med mandagene, er at a) jeg har allerede mine faste, temmelig harde spinningtime da, og b) timen begynner litt i seneste laget, med tanke på hvor tidlig jeg må opp neste morgen. Likevel bestemte jeg meg for å prøve denne timen i dag, som da begynte akkurat idet spinningtimen var ferdig, bare for å prøve ut hvordan det ville funke. Neppe særlig smart, men noe må man jo lære av.

Etter å ha varmet opp i 10 minutter på ellipsemaskin plasserte jeg meg godt på sykkelen "min" i spinningsalen, og la med skuffelse merke til at Jonas var borte i dag også. Vikaren, en ung platinablond berte, fortalte at han var syk, og at hun var kommet fra Ringnes Park for å kjøre en intervalltime i stedet. Jeg, i min skuffede fordomsfullhet, sukket litt innvending og hadde mine tvil om at hun skulle kunne gi en like bra time som det jeg har blitt vant til å få på mandager. Den fordomsfullheten skulle jeg få bite i meg, og aldri har jeg vel vært så glad for å ta feil. Snakker om instruktør-skills, altså. Den unge blondina som tidligere hadde knotet med lysene og virket uerfaren og usikker, ble til en slags drillsersjant. Vi fikk klare tale om at vi ikke får mer resultater enn vi jobber for, at vi er ti ganger så sterke som vi selv tror, at det var en grunn til at vi hadde kommet hit i dag og den grunnen skulle vi huske. "Vi har alle vært på jobb og skole før vi kom hit. Det er ingen unnskyldning!" Aldri før har jeg hatt på så mye motstand som jeg hadde i dag. Da hun sa at nå skulle vi opp en helvetesbakke og satte på temalåten fra Requiem for a Dream, drylte jeg på med motstand og gikk inn i en besluttsomhet som jeg ikke har kjent på lenge. Dette skulle jeg klare. "De som klarer å fullføre denne bakken, er de som vil det," roper min nye platinablonde bestevenninne, og jeg tenker at jeg vil. Jeg vil og jeg skal. Og jeg gjør det. I det hele tatt ble denne timen en aldri så liten påminnelse om hvor mye av treningsinnsatsen som sitter i hodet og viljen. Det handler om å ikke akseptere unnskyldninger, men derimot akseptere at nå blir det slitsomt en stund før det blir bedre igjen.

Det sier seg selv at jeg allerede var sliten da jeg hastet inn på kampsportrommet et par minutter før vi var helt ferdig med uttøyinga i spinningsalen. I løpet av den neste timen leverte jeg det som var intet mindre enn en formidabel innsats, med tanke på at jeg allerede hadde vært gjennom 70 minutter intensiv intervall. Jeg daffet meg gjennom oppvarmingen, og hverken slag eller spark ble så harde som de kunne blitt, men skitt au. Gjennomføre skulle jeg. Jeg forlater aldri en time før den er over.

Da boksetimen nærmet gikk litt på overtid og vi avsluttet med noen brutale styrkeøvelser for magen, var jeg klar til å krype sammen i fosterstilling og bli der resten av kvelden og natta. I stedet kom jeg meg på beina igjen, tøyet ut grundig, og kom meg hjem til en varm og god dusj.

Alt tatt i betraktning gikk det jo ikke så ille. Jeg synes jeg kom meg gjennom de totalt tre timene med trening ganske bra. Idiotien lå mest i det at det ble så sent, og ikke minst at jeg har PT-time i morgen. Egentlig burde jeg ha hviledag før PT-time, slik at jeg er full av energi, men i stedet har jeg altså gjort det helt motsatte. Jeg er ganske flink til å være tøff og dum, altså.

Årets første skitur.

Jeg var så stolt, så stolt, da jeg kom meg avgårde på en liten skitur i romjula. Mine årlige ambisjoner om mange skiturer i løpet av vintersesongen begrenser seg vanligvis til bare én tur, hvis jeg i det hele tatt kommer så langt.

Derfor var jeg ekstra stolt da jeg i dag klarte å komme meg ut på nok en skitur, kun litt over en måned etter forrige gang. Romjulsturen ble den eneste skituren jeg kunne skryte på meg for 2012, men nå ser det mer optimistisk ut for 2013. Og selv om dette friskus-opplegget antagelig hadde vært mer behagelig dersom jeg hadde hatt skikkelige, varme turklær, så klarer jeg meg tålelig greit med det jeg har, også.

Denne gangen klarte jeg til og med å lure med meg noen andre, etter å ha etterlyst friskuser på fjasboka. Det ble ikke en lang tur, for svaret kom litt utpå dagen og jeg hadde allerede andre planer for ettermiddagen, men vi rakk litt over en time. Jeg fikk jobbe hardt da jeg kavet meg oppover den ene lange bakken etter den andre, men den høyeste pulsen hadde jeg nok på vei ned igjen, ene og alene på grunn av min bakkeskrekk. Jeg var så latterlig redd, og fort gikk det ikke, men jeg klarte faktisk å bruke skiene til å bremse og gikk ikke på trynet en eneste gang. Ingen kjørte på meg, og jeg kjørte ikke på noen andre, så alt gikk som smurt, i grunn. Nevnte jeg stolt? Veldig, veldig stolt!
Kort oppsummert: Hyggelig, morsomt og sprekt. Mye fin skog å se på under dagens treningsinnsats. Ikke verst, bare det. Jeg håper jeg klarer en tur til eller to før våren kommer.

Wham! Det er fredag!

Helga har en tendens til å dra fram det verste av mitt godterispisende, altoppslukende selv. Derfor er det alltid greit å gi litt ekstra på treningsfronten når helgen demrer.

Jeg begynte med å spasere fra jobb til Elixia. En frisk, passe lang tur. En myk oppvarming. Deretter 10 minutter på ellipsemaskinen, gjennomsnittspuls på 140 (jeg sliter generelt med å komme opp i høy puls). Etter dette fulgte en time med deilig, avslappende yoga, før jeg løp inn til nabosalen for en time med kickboksing.

Milde malurka, som jeg sparket og slo fra meg i dag. Jeg kunne tidvis høres ut som et dyr, der jeg hveste og gryntet og ropte mens jeg iherdig bokset og sparket løs på den stakkars, forsvarsløse punchingsekken. På en av sekkene ved siden av min (som jeg delte med min faste boksepartner - hurra, jeg har en fast boksepartner!), drev to jenter på med lette, forsiktige dytt på puchingsekken som de delte, uten å få et hårstrå ute av plass, et snev av rosa eller rødt i ansiktet, og uten en lyd. Jeg følte meg latterlig tøff sammenlignet med dem, og selv om jeg sannsynligvis var noe av det mest ukvinnelige den salen noen gang har sett, var det helt greit. Jeg drar ikke på trening for å jakte på menn, tross alt (men hvis jeg hadde gjort det, hadde den treningstimen vært et helt ålreit sted å begynne).

Jeg innser nå at jeg kan framstå som litt kjip, som hever meg selv litt fram i forhold til disse andre jentene. Likevel lar jeg kommentaren stå, for vanligvis er jeg alt for flink til å legge merke til hvor mye bedre enn meg alle andre er, så en gang i blant er det fint å anerkjenne at jeg faktisk ikke er dårligst. Og det er en økende tendens som jeg kanskje først nå har begynt å bli bevisst: Jeg er nesten aldri den "dårligste" i salen lenger. Jeg begynner å nærme meg et nivå hvor jeg ramler inn sånn ca midt på treet. For meg er dette ganske stort, og noe jeg burde være stolt over. Derfor skal jeg prøve å være stolt denne helgen. Jeg er faktisk ikke så håpløs som jeg tror.

Fordi jeg er dum.

Jeg var usikker på om det var lurt av meg å ikke kansellere dagens PT-time. Muskelbetennelsen verker (skjønt kanskje en anelse mindre enn tidligere), og den strekken i leggen ligger fremdeles og ulmer litt, liksom bare for å minne meg på at den kom, den torturerte, den dro igjen - veldig sakte. Men som nevnt i går lider jeg av intens beslutningsvegring, og slik som flertallet av mine beslutninger blir tatt passivt ved at jeg ikke gjør noe, ble dette også tilfellet i går. Da det var under 24 timer igjen til vår avtale, var det for sent å kansellere (med mindre jeg ville miste en time verdt ca 700 kroner), og dermed var det bare å møte opp i ettermiddag.

Kort oppsummert: Jeg møtte opp, jeg jobbet, jeg var tøff i trynet og litt mindre tøff i musklene, og jeg var kjempefornøyd. Det var også PT-Alex, som ga meg både klem og high-five og roste meg for fantastisk innsats. Hurra!

Timen var ikke før kl 17, så da jeg dro fra jobben nærmere 1530, hadde jeg svært god tid. Ikke så god tid at jeg ville rekke å dra hjem først, men mer enn god nok tid til å spasere fra jobb til Elixia og deretter varme opp i 50 minutter på ellipsemaskin og tredemølle (hvis man kan kalle puls på 130-140 for "oppvarming"). Det er absolutt en fordel, for ved å varme opp før timen begynner, får jeg mer faktisk PT-trening. Oppvarming i forkant betyr 15 minutter mer av timen min hvor Alex tvinger/lurer meg gjennom vonde øvelser som jeg slettes ikke har lyst til å utføre og som er veldig, veldig bra for meg. FTW!

I dag lot jeg meg imponere over hvordan han hadde klart å finne så mange øvelser som ikke gikk nevneverdig hardt ut over hverken den noe ømme leggen eller den klagende muskelbetennelsen. Joda, jeg kjente det i skulderen og pectoralis når jeg for eksempel tok planken (gud som jeg hater den planken), men som jeg fortalte Alex da han med et bekymret uttrykk spurte om det gikk bra; ikke nevneverdig vondere enn det er hele tiden. Treningen gjør det definitivt IKKE verre, i alle fall, og det var vi begge ganske fornøyd med.

Jeg fikk klatre litt på en stepkasse. Slenge rundt på en kjelebjelle. Ligge på rygg og løfte opp hoftene; litt som om man tørrjukker og det er nesten så jeg begynner å fnise der jeg ligger. Ta planken. Løfte strake, tunge bein opp og ned fra gulvet mens jeg ligger på ryggen. ("Du klarer tre til," sier Alex. Jeg tar fem til.) Ta planken igjen. Ligge på rygg, løfte opp hoftene fra gulvet, og deretter løfte det ene benet helt opp. (Fikk krampe i benet av dette, og da var det ikke så rent ille å ha en ung PT som tøyet og masserte.) Ta planken igjen. Trene diverse muskelgrupper på diverse styrkeapparater. Vi gikk opp fra underetasjen og i retning skranken. Jeg tror timen egentlig var ment å være ferdig. Jeg slengte ut et overmodig og tøft "jeg tåler litt til, altså." Han gir meg litt til. Flere styrkeapparater. 15 repetisjoner, tre sett, helt ut, ingen nåde. Jeg orker enda litt mer, påstår jeg selvsikkert, og han tar meg med til romaskinen. 350 m så fort jeg kan. Ta i alt. Jeg tar i alt. Jeg holder på å dø når det er 50 meter igjen, og trenger nesten et helt minutt på å få igjen pusten når jeg omsider er ferdig. "Det var du som sa du ville ha mer," humret Alex. "Jeg vet. Det er fordi jeg er dum," svarte jeg.

Men noen ganger er jeg dum på en lur måte.

Utadæsjælopplevelse

Jeg danset ikke akkurat oppå bordet under kveldens time med Jazz Dance, men hvis det hadde vært et bord i salen, så hadde jeg kanskje gjort det.

Kveldens time var den første med ny koreografi, ledet av den tålmodige og kjempemotiverende instruktøren Mira. Jeg overrasket meg selv ved å ta den temmelig lett, om enn mer i teorien enn i utførelsen. Jeg husket stort sett hva som skulle gjøres når, men det var ikke alltid armer og ben ville henge helt med. Men innimellom klarte jeg meg ganske godt, og på ett tidspunkt fikk jeg til og med en kommentar, rettet direkte mot meg, om at det var veldig bra. Hoho! Det hadde jeg ikke trodd, der jeg stod og balanserte på tærne på høyrefoten, med venstrefoten løftet opp og armene i en slags semisirkel foran og over meg, ryggen krummet mot siden og blikket mot venstre. Ikke på instruktøren, for å se hva hun gjorde, men mot venstre - der det skulle være. Jeg hadde faktisk noen øyeblikk hvor jeg følte at jeg ikke måtte se på noen andre for å vite hva jeg skulle gjøre, og det var skikkelig artig.

Denne nye koreografien hadde litt mindre hopping enn den som var for et par uker siden, og det er heeelt i orden for meg. Det er alltid hoppingen som setter meg ut mest, særlig i kombinasjon med høyt tempo, men i dag overlevde jeg altså tålelig fint. Jeg er ganske sikker på at jeg vil prøve å komme meg på samme time neste uke også.

Jeg avsluttet økten, som i går, med en halvtime i IR-badstuen. Kanskje er det bare i hodet mitt, men akkurat nå synes jeg faktisk muskelbetennelsen er mildere enn den var i forrige uke. Kanskje har treningen hjulpet, eller badstuen, eller en kombinasjon. Uansett våger jeg å se litt positivt på prognosen, og satser på at jeg ikke trenger å be fastlegen om ny resept på diclofenac.

I morgen venter et nytt eventyr med PT-Alex. Jeg vurderte å kansellere, men takket være min håpløse beslutningsvegring ble det aldri gjort, og dermed ble avgjørelsen tatt for meg. Jeg får kanskje ikke en "ordentlig" treningsøkt, men kyndig veiledning rundt videre øvelser som passer for vonde muskelbetennelser trenger jo ikke være å forakte, det heller.

Ny uke, nye sjanser

Etter en slapp helg hvor jeg har pleiet mine invalide kroppsdeler, kom jeg meg tilbake til Elixia i dag. Såvidt.

Jeg var opprinnelig påmeldt spinning med Kjekke-Jonas, men da jeg kom hjem fra jobb og tittet innom nettsiden så jeg at timen var blitt byttet ut med en annen spinningtime, med en annen instruktør. Sikkert på grunn av sykdom, tenkte jeg, og tenkte deretter at hvis jeg skulle ta en annen time, så kunne den jo like gjerne være på Bjørvika, som har kortere og raskere reisevei.

I timen som gikk deretter klarte jeg å bli ganske sløv og lat, og jeg kjempet mot meg selv for å faktisk bestemme meg for å dra på denne andre spinningtimen. Da jeg over ca fem minutter ikke klarte å finne treningstøyet mitt var jeg ganske klar for å ta dette som et Tegn og kaste inn håndkleet, men sånn omtrent akkurat da seiret jeg i denne ufrivillige gjemsel-leken, og bestemte meg for å dra likevel.

Som en Marvel-superhelt basket jeg meg gjennom kulde og tungt snøføre, og et kvarter etter å ha dratt hjemmefra stilte jeg inn sykkelen og var klar for timen. Jeg kom ti minutter etter at timen var begynt og gikk derfor glipp av oppvarmingen, men tenkte at jeg skulle uansett ta det forholdsvis rolig på grunn av alle skadene og plagene mine, og at den kjappe gåturen til senteret sikkert var bra nok oppvarming for denne gang.

Det gikk ganske greit, selv uten oppvarming. Jeg passet på å ikke legge noe av vekten min på styret, slik at jeg ikke belastet de betente musklene, og slet meg ikke helt ut. Det er OK med noen slike dager, også. Etterpå satt jeg nok en halvtime i IR-badstuen, noe jeg håper vil ha en positiv effekt på alt som gjør vondt. Jeg tenker meg tilbake dit i morgen, så får vi se om det hjelper med hyppige besøk.

Min dysfunksjonelle kropp og meg

Første februar bestemte jeg meg for å slå til med en dobbel treningsøkt, for å få en pangstart på måneden. Dette er jo ikke noe revolusjonerende for min del, i alle fall ikke på en fredag. Fredager har så mange timer som frister, så da er det fort gjort å hive seg på noe ekstra.

Det var likevel en noe ambivalent Vero som forlot jobben i ettermiddag for å dra på trening. Muskelbetennelsen, som torturerte meg så mye i fjor rundt denne tiden, har nemlig gjort sin comeback. Jeg skal ikke late som om jeg er tøffere enn jeg er - skulderområdet mitt gjør dritvondt. Jeg gisper etter luft hver gang jeg skifter skjorte (for eksempel før og etter jobb), og det å ta på ytterjakka er en forsiktig og langsom prosess. I motsetning til hva jeg tidligere trodde, sitter ikke betennelsen faktisk i skulderen, men i pectoralis, som er brystmuskelen like nedenfor skulderen. Skulderen er imidlertid såpass nærliggende at den også affekteres, noe som er årsaken til misforståelsen. Akkurat nå har jævelskapen spredt seg så langt at jeg også har vondt på venstre side av nakken, halsen og til og med litt i kjeven. Au! På tide å begynne å knaske ibuprofen.

Dette er altså bakgrunnen for min nevne treningsambivalens. Jeg vil jo trene, men det gjør pokker så vondt, og det er kanskje ikke det aller lureste å gjøre, heller. Men jeg har jo aldri vært spesielt lur, så jeg dro på trening likevel, jeg. Først en time med yoga. Jeg opplyste instruktøren om skaden min, og fikk beskjed om å være veldig forsiktig, spesielt i begynnelsen, og ta pauser med det samme jeg kjente at det gjorde vondt. Jeg lot være å nevne at det gjorde vondt hele tiden uansett om jeg gjorde noe eller ikke, men tok det stort sett med ro, pauset ofte, og unngikk de stillingene som belaster denne muskelgruppen. Etter timen følte jeg meg faktisk litt bedre.

Dermed gikk jeg videre til rommet ved siden av, til dagens boksetime med Mester Aristo. Optimistisk og full av pågangsmot etter den relativt komfortable yogatimen satte jeg i gang. Jeg sluntret selvsagt unna armhevingene, og slagene med venstrearmen var verken kjappe eller harde, men jeg kompenserte ved å ta i ekstra med sparkene. Det skulle jeg ikke ha gjort. Sånn ca 20 minutter inn i timen fikk jeg krampe i leggen. Krampen viste seg å være sta, og da den ikke ga seg etter noen minutter bestemte jeg meg for å bare kjøre på videre, men uten å bruke beina på en slik måte at krampen gjorde vondt. Med den venstre armen allerede forholdsvis på benken, sier det seg selv at jeg ikke fikk gjort så veldig mye resten av timen, men ikke pokker om jeg skulle gi meg og gå ut. Ja, jeg er dum. Og sta. Til mitt forsvar trodde jeg virkelig at krampen skulle gi seg hvert øyeblikk.

Når jeg nå sitter her hjemme, fire timer senere, har det gått opp for meg at dette ikke er en krampe. Kramper forsvinner nemlig. De sitter ikke fast i flere timer. Dette må være noe annet. Min konklusjon, basert på semiprofesjonelle gjetninger, er at jeg har forstrukket en sene eller muskel. Det skal visst gjøre veldig vondt. Og dette gjør veldig vondt. Man kan egentlig bare kalle meg Vero Haltepinken nå, for jeg har hinket meg krokrygget mellom sofaen, kontorstolen og do siden jeg kom hjem. Jeg føler meg litt som Quasimodo. Jeg har tenkt å ta smertestillende - og jeg tar aldri smertestillende. Jeg tror kanskje ikke jeg skal dra på trening i morgen likevel.

Den gode nyheten er at denne senestrekken eller hva pokker det er, ikke gjør veldig vondt hele tiden. Det er bare dersom jeg strekker ut leggen på en bestemt måte (som for eksempel når jeg går, noe som jo kan bli en utfordring i hverdagen dersom dette ikke gir seg snart). Derfor går det helt greit å sitte eller ligge. Da er faktisk muskelbetennelsen verre. Den verker absolutt hele tiden, uavhengig av om jeg bruker armen eller ikke. Jeg må faktisk vurdere om jeg skal besøke fastlegen igjen, og kanskje til og med vurdere om jeg bør utsette PT-timen jeg har neste uke. Det er jo litt bortkastet å bruke flere hundre kroner på en time hvor jeg nesten ikke kan gjøre noe som helst fordi jeg har blitt invalid. Sukk.

Slik er altså situasjonen i skrivende stund. Jeg har skader og plager både her og der, primært på venstre halvdel av kroppen. Men ikke bare der. Å nei. Noen som husker det vonde håndleddet jeg slet med i desember, etter å ha blitt påkjørt på skøytebanen? Det er fremdeles ikke helt bra. Hånden fungerer stort sett som normalt, men dersom den bøyes framover eller bakover gjør det vondt, og veldig vondt dersom den samtidig får litt press på seg. Egentlig kan vi vel bare kaste hele meg. Kroppen min har åpenbart gått ut på dato.