Spinning, løping og lege

Jonas var tilbake i dag, hurra! Etter to uker med sykefravær virket han ganske glad for å være på plass i spinningsalen igjen, men jeg tror nok det var vi, hans trofaste følgere, som var mest glad. Ikke at vikarene har vært dårlige, altså. På ingen måte (bare sjekk innlegget fra forrige mandag) - men det er fint å ha noe som er litt sånn som i "gode, gamle dager." (Nå har jeg jo dratt ukentlig på timene hans i over et år, så jeg kan vel trygt slå fast at det har blitt en godt innkjørt rutine.)

I begynnelsen av timen snakket han om at han hadde gledet seg til å komme tilbake, for han liker så godt å ha disse timene, med den smekkfulle salen av folk som gir så mye av seg selv og står på skikkelig. Det var det selvfølgelig veldig hyggelig å høre, og jeg bestemte meg for å gi litt ekstra i dag, som en "velkommen tilbake"-presang. Som nevnt tidligere er jeg ikke den som svetter mest, nærmest uansett hva jeg gjør, men i dag skulle jeg få presset ut noen dråper om det så var det siste jeg gjorde, bestemte jeg meg for.

Heldigvis ble det ikke det siste jeg gjorde, men det føltes nære på et par ganger. Svetten kom som perler på snor, spesielt mot slutten av hver av de seks etappene, og jeg skrudde opp både tempo og motstand i forhold til hva jeg har gjort tidligere i år. Dette var vondt, altså. Vondt og varmt. Den salen må holde i alle fall 30 varmegrader, tror jeg, og jeg lurer på hvor mye energi vi kunne produsert dersom syklene hadde blitt koblet opp til et aggregat. Sånt sitter jeg og tenker på mens jeg hiver etter pusten i løpet av de 90 sekundene med pause som vi får mellom hver intervall.

Det skal sies at jeg også hadde en god oppvarming før timen begynte, ettersom jeg var tidlig ute. Det ble et kvarter på tredemølla, og inspirert av forrige ukes PT-time bestemte jeg meg for å skru opp hastigheten til 12. Det gikk bra! Jeg holdt ut i et halvt minutt på den, og tror til og med jeg kunne holdt ut lenger hvis jeg hadde bestemt meg for å ta den helt ut; dette skulle imidlertid bare være oppvarming før spinningen, så jeg begrenset meg. Men det var skikkelig moro at det gikk så bra!

Noe annet jeg har gjort i dag, var å besøke fastlegen. Der ba jeg tynt om ny resept på diclofenac, og forklarte hvor utrolig vrang og kjip denne muskelbetennelsen min er, og jeg fikk det jeg ba om. Jeg fikk også tips om å begynne med svømming, for det skal visst være veldig bra for akkurat den muskelgruppen (og uten belastning, fordi vann er magisk), og det var et råd jeg veldig gjerne vil følge opp. Jeg har jo gått med tanker om svømming ganske lenge - nå som jeg er student kan jeg få semesterkort på svømmehallen til studentidretten uten at det koster en formue. Jeg må bare få ut fingern og faktisk skaffe det medlemskortet, og finne ut hvor denne svømmehallen deres befinner seg. Jeg vet hvem jeg kan spørre, så jeg får prøve å ta meg selv i nakken og bare gjøre det. Min evne til å utsette ting er jo legendarisk, og depresjonen hjelper ikke akkurat på slike ting, men jeg skal prøve. Hvis jeg kan gjøre noe av det jeg liker aller best og samtidig bli kvitt plagene, så er jo ingenting bedre enn det. Så kom igjen, Vero, bare bittelitt innsats nå, så blir det så bra, så.