Forsiktig, forsiktig

Jeg prøvde meg på en ny Power-time i dag, med yndlingsinstruktør Bjørn. Jeg savner å trene styrke, og nå som jeg har nådd siste dag på diclofenac-kuren (tilnærmet smertefri, hurra!), tenkte jeg at det var på tide å komme seg litt forsiktig tilbake igjen.

Forsiktig er virkelig stikkordet her. Det er med en aldri så liten gremmelse jeg tenker på innlegg fra siste halvdel i fjor, hvor jeg kunne skryte av å bytte ut vektloddene med stadig tyngre vektlodd. Nå er jeg tilbake på start, med de aller minste og letteste. 1,25 kg på hver ende av stanga er ikke akkurat noe å skryte av, men det tjente sin hensikt. Mange repetisjoner med lite tyngde skal være oppskriften på å helbrede muskelbetennelser, så da får vi håpe at jeg gjorde noe riktig i dag.

Kryss alt som krysses kan for at jeg bare blir friskere og bedre i tiden framover, slik at jeg kan ha en skikkelig styrkeøkt med PT-Alex neste uke! Armene mine er i ferd med å bli til fiskeboller igjen, og dette liker jeg IKKE.

Her har dere forøvrig en snill motivasjonslåt som jeg hører på innimellom når jeg føler for å droppe trening til fordel for sofaen (slik som etter jobb i dag). En klassiker som får tankene mine på rett kjør igjen:


Kommentarer

  1. Bra du får styrket litt igjen og lurt å være forsiktig. Jeg var på yoga i gpr og prøvde å stå på skuldrene for første gang. Artig. Iyengar-yoga bruker ganske masse hjelpemidler, blant annet tepper eller blokker under skuldrene for å avlaste nakken. Det appellerer litt til teknikeren i meg. Artig. :-)

    Var dog såvidt jeg kom meg ut døra, var så mye annet jeg skulle ha gjort, så hadde tenkt å bli hjemme. Men så tenkte jeg på deg, og at jeg burde i allefall klare å trene én gang denne uka, så da var det bare å hive seg rundt og stille opp til timen. :-)

    Heia inspirasjons- og forbildeVero!

    SvarSlett
  2. Så flink du var som kom deg til timen likevel! Dørstokkmila er alltid den lengste, og når du først kommer over den, er halve jobben gjort allerede. :)

    Også er jeg kjempeimponert over at du klarer skulderstående. Etter over et år med relativt jevnlig yoga, er dette fremdeles et uløst mysterium for meg. Tror kanskje skuldrene mine må bli litt sterkere, eventuelt vekten litt mindre. :P Det er et mål for 2013, i alle fall.

    SvarSlett
  3. Jeg var vel ikke så optimistisk på det med skulderstående, men er nok mye hjelp i at man bruker en del hjelpemidler i Iyengar (blant annet tepper eller blokker man legger skuldrene på så nakken ikke belastes).

    Løsningen for meg kom etter at to instruktører hadde prøvd å lære meg det med forskjellige teknikker. Hun ene fikk oss til å legge oss med rumpa nesten inntil en vegg, sånn at vi kunne gå med føttene oppover veggen for å komme opp. Da kunne jeg stå på skuldrene, men ha 90 grader knekk i knærne og dermed ha tærne i veggen. Også forsiktig strekke en og en fot. Ikke perfekt skulderstående (ganske langt unna tror jeg nok), men jeg var oppned, i allefall en liten stund. :-) (men viktig med mye støtte i ryggen fra armene, også var det viktig å få rullet skuldrene under seg og få skulderbladene sammen før man skulle reise seg opp.)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening