Lei av å være svekling

Torsdager er hektiske dager for meg. Først er jeg på jobb til klokken 15. Deretter har jeg seminar på Blindern fra 1515 til 17 (jeg studerer jo litt historie ved siden av jobben, som om jeg ikke har stram nok kalender fra før av, liksom). Etter alt dette er altså tanken at jeg også skal komme meg på trening, før jeg tillater meg selv å dra hjem og lage middag. Har galskapen ingen ende?

Det som er gøy med slike hektiske dager som torsdagene mine, er når det funker. I dag funket det. Jeg kom meg gjennom arbeidsdagen (etter en natt med svært redusert søvn), og overlevde etterpå de to seminartimene (hvor vi snakket om mordet på Kirov). Videre hadde jeg en plan for en time med Street Dance som skulle begynne kl 1815. Da jeg ankom Elixia kl 1730 innså jeg imidlertid tre ting:

1) Jeg hadde ikke reservert timen likevel, noe som innebar at jeg ikke var bundet til å ta den, og
2) Det gikk en annen time mye tidligere, og hvis jeg tok denne i stedet ville jeg være hjemme hele tre kvarter tidligere enn om jeg tok dansetimen.
3) Med tanke på at jeg skal ha trenet jevnlig i over et år, er jeg fremdeles pinlig pinglete.

Dette førte til en siste-liten-endring i planene. I stedet for dansing havnet jeg altså på en utholdende styrketime. Jeg trener rett og slett ikke nok styrke. Joda, jeg er sterkere enn jeg var før jeg begynte å trene, men det er litt som å si at en 10-åring er sterkere enn hun var som 5-åring. Det sier seg jo selv. Men jeg har fremdeles ikke blitt STERK, bare litt mindre svak, og jeg bør bli flinkere til å prioritere styrketrening litt oftere enn jeg har gjort. (Høres kjent ut? Mener jeg har skrevet noe sånt et par ganger tidligere, ja ...)

Jeg var forsiktig med muskelbetennelsen og brukte forholdsvis lette vekter på øvelser som påvirket denne. Mens på ting som for eksempel knebøy kjørte jeg på med nesten 10 kg på stanga, og det gikk da helt greit, selv om det var vondt. Jeg liker at det gjør vondt. Det SKAL gjøre vondt, ellers blir jeg ikke bedre.

Til slutt vil jeg bare slenge inn, som en liten sidekommentar, at jeg begynner å bli flink til å lage sunn og god middag fra bunnen av. I går kokte jeg poteter og gulrøtter, mens jeg stekte opp 150 gram svinefilet med løk, paprika og mais, som jeg krydret med pepper, oregano og litt grillkrydder (faktisk). Det ble kjempegodt. I dag måtte jeg steke opp de resterende 150 grammene med svinefilet, og gjentok (den egenkomponerte) oppskriften fra i går, men denne gangen tilsatte jeg en liten dæsj fløte og bittelitt karri, og dette ble kanskje enda bedre enn gårsdagens. (Vel, kanskje noe i sterkeste laget for min del, men det tror jeg er fordi jeg var litt uheldig med pepperet.) Det er ikke meningen å snike inn matblogging, men når jeg har vært så flink med kosthold to dager på rad, føler jeg nesten at jeg må skryte litt. Det kan jo finne på å gå en stund til neste gang, for når jeg er stressa og sliten og deprimert har jeg en tendens til å glemme at jeg egentlig liker å lage mat. Egentlig. Slik som jeg egentlig liker å trene styrke, når jeg bare husker det.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening