Utadæsjælopplevelse
Jeg danset ikke akkurat oppå bordet under kveldens time med Jazz Dance, men hvis det hadde vært et bord i salen, så hadde jeg kanskje gjort det.
Kveldens time var den første med ny koreografi, ledet av den tålmodige og kjempemotiverende instruktøren Mira. Jeg overrasket meg selv ved å ta den temmelig lett, om enn mer i teorien enn i utførelsen. Jeg husket stort sett hva som skulle gjøres når, men det var ikke alltid armer og ben ville henge helt med. Men innimellom klarte jeg meg ganske godt, og på ett tidspunkt fikk jeg til og med en kommentar, rettet direkte mot meg, om at det var veldig bra. Hoho! Det hadde jeg ikke trodd, der jeg stod og balanserte på tærne på høyrefoten, med venstrefoten løftet opp og armene i en slags semisirkel foran og over meg, ryggen krummet mot siden og blikket mot venstre. Ikke på instruktøren, for å se hva hun gjorde, men mot venstre - der det skulle være. Jeg hadde faktisk noen øyeblikk hvor jeg følte at jeg ikke måtte se på noen andre for å vite hva jeg skulle gjøre, og det var skikkelig artig.
Denne nye koreografien hadde litt mindre hopping enn den som var for et par uker siden, og det er heeelt i orden for meg. Det er alltid hoppingen som setter meg ut mest, særlig i kombinasjon med høyt tempo, men i dag overlevde jeg altså tålelig fint. Jeg er ganske sikker på at jeg vil prøve å komme meg på samme time neste uke også.
Jeg avsluttet økten, som i går, med en halvtime i IR-badstuen. Kanskje er det bare i hodet mitt, men akkurat nå synes jeg faktisk muskelbetennelsen er mildere enn den var i forrige uke. Kanskje har treningen hjulpet, eller badstuen, eller en kombinasjon. Uansett våger jeg å se litt positivt på prognosen, og satser på at jeg ikke trenger å be fastlegen om ny resept på diclofenac.
I morgen venter et nytt eventyr med PT-Alex. Jeg vurderte å kansellere, men takket være min håpløse beslutningsvegring ble det aldri gjort, og dermed ble avgjørelsen tatt for meg. Jeg får kanskje ikke en "ordentlig" treningsøkt, men kyndig veiledning rundt videre øvelser som passer for vonde muskelbetennelser trenger jo ikke være å forakte, det heller.
Kveldens time var den første med ny koreografi, ledet av den tålmodige og kjempemotiverende instruktøren Mira. Jeg overrasket meg selv ved å ta den temmelig lett, om enn mer i teorien enn i utførelsen. Jeg husket stort sett hva som skulle gjøres når, men det var ikke alltid armer og ben ville henge helt med. Men innimellom klarte jeg meg ganske godt, og på ett tidspunkt fikk jeg til og med en kommentar, rettet direkte mot meg, om at det var veldig bra. Hoho! Det hadde jeg ikke trodd, der jeg stod og balanserte på tærne på høyrefoten, med venstrefoten løftet opp og armene i en slags semisirkel foran og over meg, ryggen krummet mot siden og blikket mot venstre. Ikke på instruktøren, for å se hva hun gjorde, men mot venstre - der det skulle være. Jeg hadde faktisk noen øyeblikk hvor jeg følte at jeg ikke måtte se på noen andre for å vite hva jeg skulle gjøre, og det var skikkelig artig.
Denne nye koreografien hadde litt mindre hopping enn den som var for et par uker siden, og det er heeelt i orden for meg. Det er alltid hoppingen som setter meg ut mest, særlig i kombinasjon med høyt tempo, men i dag overlevde jeg altså tålelig fint. Jeg er ganske sikker på at jeg vil prøve å komme meg på samme time neste uke også.
Jeg avsluttet økten, som i går, med en halvtime i IR-badstuen. Kanskje er det bare i hodet mitt, men akkurat nå synes jeg faktisk muskelbetennelsen er mildere enn den var i forrige uke. Kanskje har treningen hjulpet, eller badstuen, eller en kombinasjon. Uansett våger jeg å se litt positivt på prognosen, og satser på at jeg ikke trenger å be fastlegen om ny resept på diclofenac.
I morgen venter et nytt eventyr med PT-Alex. Jeg vurderte å kansellere, men takket være min håpløse beslutningsvegring ble det aldri gjort, og dermed ble avgjørelsen tatt for meg. Jeg får kanskje ikke en "ordentlig" treningsøkt, men kyndig veiledning rundt videre øvelser som passer for vonde muskelbetennelser trenger jo ikke være å forakte, det heller.
Kommentarer
Legg inn en kommentar