Løping
Man kaller det visst for løping, selv når det strengt tatt bare er jogging. Det kan jeg digge. Løping høres liksom litt tøffere ut. Og jeg følte meg tøff i dag, da jeg løp på tredemølla med en entusiastisk og optimistisk PT ved min side.
Forrige gang presset vi meg opp til unaturlig høy hastighet. I dag presset vi meg opp til unaturlig lang utholdenhet. Å løpe et helt minutt på hastighet 9 for deretter å ta et halvt minutt på hastighet 10 var ikke bare-bare. Jeg hadde litt lyst til å dø, men PT-Alex var nådeløs og jeg var for sta til å gi meg før han ga beskjed om det, så jeg holdt ut til siste bitre, sviende sekund. Totalt klokket jeg inn på litt over en halvtime med ganske høy intensitet på mølla, og jeg var overrasket over hvor fort tiden hadde fløyet avgårde. Jeg var totalt innstilt på å bli dratt med på masse tunge, slitsomme og skrekkelige øvelser etter all denne løpingen, fram til jeg innså hvor lenge vi faktisk hadde holdt på, og at timen nesten var over. Duverden!
Vi avsluttet med en knakende god uttøyning, hvor PT-Alex dyttet og dro og presset på meg, og for første gang på kanskje hundre år kjente jeg skikkelige og vonde strekk i musklene. Godt og vondt på samme tid!
Både PT-Alex og jeg er rastløse og ivrige etter å gjøre mer styrketrening, men kloke og forsiktige som vi er, avventer vi til jeg har avsluttet diclofenac-kuren og muskelbetennelsen forhåpentligvis har blitt litt bedre. Vi krysser fingrene for å kunne buffe meg opp neste uke.
Forrige gang presset vi meg opp til unaturlig høy hastighet. I dag presset vi meg opp til unaturlig lang utholdenhet. Å løpe et helt minutt på hastighet 9 for deretter å ta et halvt minutt på hastighet 10 var ikke bare-bare. Jeg hadde litt lyst til å dø, men PT-Alex var nådeløs og jeg var for sta til å gi meg før han ga beskjed om det, så jeg holdt ut til siste bitre, sviende sekund. Totalt klokket jeg inn på litt over en halvtime med ganske høy intensitet på mølla, og jeg var overrasket over hvor fort tiden hadde fløyet avgårde. Jeg var totalt innstilt på å bli dratt med på masse tunge, slitsomme og skrekkelige øvelser etter all denne løpingen, fram til jeg innså hvor lenge vi faktisk hadde holdt på, og at timen nesten var over. Duverden!
Vi avsluttet med en knakende god uttøyning, hvor PT-Alex dyttet og dro og presset på meg, og for første gang på kanskje hundre år kjente jeg skikkelige og vonde strekk i musklene. Godt og vondt på samme tid!
Både PT-Alex og jeg er rastløse og ivrige etter å gjøre mer styrketrening, men kloke og forsiktige som vi er, avventer vi til jeg har avsluttet diclofenac-kuren og muskelbetennelsen forhåpentligvis har blitt litt bedre. Vi krysser fingrene for å kunne buffe meg opp neste uke.
Kommentarer
Legg inn en kommentar