En hilsen fra sykestuen

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe. Jeg har ikke skrevet noe siden spinning på mandag, faktisk. Betyr det at jeg ikke har vært på trening siden mandag? Ja, det betyr dessverre det.

Som jeg fryktet ble symptomene bare verre. Halvveis gjennom arbeidsdagen på tirsdag måtte jeg kaste inn håndkleet og dra hjem til sengen. PT-timen ble utsatt til fredag. På torsdag innså jeg at fredag hadde vært for optimistisk, og utsatte nok en gang.

Jeg er fremdeles svimmel, småkvalm og veldig sliten. Jeg tror noen har stappet en kaktus ned i halsen min. Jeg tilbringer mesteparten av dagen med å kvitte meg med imponerende mengder gulgrønne substanser som kroppen på mirakuløst vis klarer å produsere enorme mengder av - for å si det pent. Jeg tok en dusj i går, og måtte hvile i et par timer etterpå før jeg klarte å røre på meg igjen. På høyre siden av halsen har jeg en hoven klump; enten en mandel eller en spyttkjertel, jeg er ikke helt sikker. Åja, også verker bihulene. Mat inntas kun når jeg er kjempesulten, ellers er det ikke verdt orket å lage noe, så jeg spiser bare én til to ganger om dagen. Ikke bra.

Mitt store håp er at denne dagen og morgendagen vil bringe med seg en fantastisk bedring slik at jeg kan komme tilbake i gamet neste uke. Nå som jeg nettopp har rekruttert en tredje venninne til Elixia-kulten, og dette er den første som også liker spinning, vil det være kjedelig om jeg ikke kan bli med henne igjen på mandag. Jeg synes virkelig denne pesten har herjet med meg lenge nok, og at det absolutt er på tide med litt bedring.

Det var egentlig bare det jeg skulle si, da jeg har blitt gjort oppmerksom på mange nye følgere og ikke vil at noen skal bekymre seg for at jeg plutselig har dødd ellerno. Jeg kommer snart tilbake, og da har jeg mye å ta igjen!

Forkjølelsesfrykt

Det er varmt. Det er kaldt. Jeg er sliten og trøtt. Det gjør vondt i halsen når jeg svelger. Strengt tatt gjør det vondt i halsen hele tiden. Jeg tror jeg vet hva dette er. Pokker.

Jeg tror ikke på å bare legge seg ned og unngå trening bare fordi noen forkjølelsessymptomer dukker opp, så jeg dro på min faste mandagsspinning uansett. Imidlertid tenkte jeg at jeg skulle ta det relativt rolig; holde en jevn og stabil intensitet og unngå å presse meg selv noe særlig.

Hah.

Det er faktisk umulig å ikke presse seg selv når Kjekke-Jonas står foran deg eller bak deg og roper. Glem det. Det skjer ikke. Om jeg så er så syk at jeg holder på å ramle av sykkelen, så kommer jeg til å ta i til svetten drypper, beina verker og lungene nesten går inn i anafylaktisk sjokk (hvor den aktuelle allergien er treningen). Det er kanskje dumdristig (eventuelt bare dumt), men jeg klarer ikke å la være. Jeg blir så fylt av trass, viljestyrke og en ubegripelig meningsløs trang til å imponere ("se så flink jeg er!") at jeg gir alt. Uansett.

Det er selvfølgelig fullstendig galskap at jeg holder på sånn. Jeg liker jo ikke å bli svett, for eksempel. Det er så ekkelt, og uansett hvor ofte jeg skrubber ansikt, nakke og armer med håndkleet er jeg like fuktig og glinsende et halvt minutt senere. Ææsj. Når jeg puster høres jeg ut som en døende hest ellerno, og det er sykt lite flatterende. Men jeg gjør det. Det er jo egentlig en bra ting.

Jeg liker veldig godt at det skjer små forandringer i spinningprogrammet. Jeg liker også veldig godt at favorittlåten min, Vincero, er tilbake og forhåpentligvis tilbake for å bli. Jeg elsker den der episke slutten på økten, og selv om timene ofte preges av mye bra og motiverende musikk, er det fremdeles ingenting som slår denne.

Mitt store håp nå er at disse sykdomssymptomene ikke tiltar, slik at jeg ikke blir sengeliggende og ute av stand til å komme meg på trening neste mandag. Eventuelt at de tiltar veldig raskt, slik at jeg eventuelt kan være ferdig med hele greia i løpet av uka som kommer.

Kryss fingrene, og hold dere friske, folkens!

PT-en min prøver å drepe meg

Jeg blir stadig mer overbevist om at PT-en min, Alex, prøver å drepe meg. Han imponerer ved å stadig vekk finne nye torturmetoder ("treningsøvelser") som jeg hater mer enn den forrige, og han skal absolutt ha ros for sin kreativitet. Han får meg til å gjøre ting jeg aldri ville gjort ellers, og det er jo egentlig veldig bra, sikkert.

I dag fikk han meg for eksempel til å gå opp alle trappene til utgangen (det er sånn cirka tusen etasjer), med to vektlodd på 10 kg hver. Etter den første etasjen måtte jeg innrømme at armene mine holdt på å ramle av, og jeg fikk ta resten av turen med bare det ene vektloddet, som jeg klamret inntil brystet mitt som om det var en diamant. Det var en merkbar forskjell, og selv om trapper er en forhatt nemesis, var det tøft og kult å overvinne dem. Nå har vi et mål på at jeg skal klare å ta dem med begge vektloddene. Vi får vel se på det. Alex er generelt mer positiv og har tilsynelatende mer tro på meg enn hva jeg selv har, men jeg antar det er en del av jobben. Timene hadde kanskje fått mindre progresjon hvis han hadde sagt "dette tror jeg aldri du kommer til å få til, men vi prøver likevel da."

Jeg ble ikke kvalm og svimmel i dag, slik som sist, men jeg tror han var litt snill med meg fordi jeg fremdeles er litt i jetlag og var grusomt trøtt da jeg slepte meg inn dørene der klokken 12 i formiddag. Jeg frykter at han kommer til å være slemmere neste gang. I så fall dør jeg kanskje.

Tilbake til gamlelandet

Her er jeg igjen! Nå er ferien over, og jeg har nylig hoppet seks timer fram i tid. Som forventet har det gjort meg noe desorientert med en passe forskrudd døgnrytme, men det skulle ikke få stoppe meg fra å dra på mandagsspinningen min.

I dag klarte jeg å lokke med nok en venninne.  Det var litt trist at Elixia har sluttet å la medlemmer ta med venner til prøvetimer, så min venninne måtte betale masse penger for å kunne sjekke ut det fine treningssenteret. Herjet av dårlig samvittighet fordi jeg hadde lurt henne med dit tilsynelatende forgjeves, tilbød jeg meg å betale halvparten for henne, og det ble da en overkommelig pris slik at hun kunne bli med likevel.

Det skal sies at dersom man først skal betale masse penger for en prøvetime, så var det en veldig bra time å dra på. Jeg var selvfølgelig veldig spent på hva venninnen syntes om yndlingstimen min, og ble på en merkelig måte litt stolt da hun uttrykte at hun syntes den var superbra og hadde kost seg veldig til tross for å ha slitt seg helt ut (det hørtes kjent ut, ja). Jeg anslår gode odds for at hun kommer til å melde seg inn, og jeg lurer på hva jeg kan få som vervepremie nå som jeg allerede egentlig har fått alt. Min venninne foreslo at jeg kunne få en PT som fulgte etter meg hele døgnet og passet på at jeg spiste riktig, og det synes jeg var en veldig god idé. Jeg tror imidlertid ikke at noen av PT-ene vil være like gira på tanken; de har sikkert bedre ting å foreta seg enn å være barnevakt for en 30 år gammel 10-åring.

Dagens spinningtime kjente jeg godt, forøvrig. Jeg har kanskje gått, vandret, ruslet og spasert i det uendelige gjennom hele forrige uke, men noe spesielt høy puls har jeg ikke hatt. Jeg ble ganske fort andpusten nå i dag, og allerede i løpet av annen etappe av spinningen følte jeg et snev av svimmelhet, hvorpå jeg tvang meg til å roe ned intensiteten litt. Det er bare så vanskelig å roe ned intensiteten når Jonas står der og roper og er kjempemotiverende. Imidlertid klarte jeg å ikke besvime, så noe gjorde jeg nok riktig.

Godt å være tilbake er det i alle fall. Nå blir det et par dager til med trening før jeg reiser bort igjen på torsdag og blir borte ut uken. Mye reising denne måneden, men fra og med neste uke tror jeg livet mitt vil bli mer stabilt igjen, og i oktober kan jeg nok begynne å kjøre meg inn i skikkelige rutiner igjen. Jeg gleder meg. Alt blir liksom så mye lettere med rutiner og struktur.

Ferietrening, del 2, 3, 4, 5 og 6

Jeg vet ikke helt om jeg kan kalle det trening. Jeg har ikke skiftet til treningstøy og svettet masse. Men hvis jeg hadde hatt et pedometer (er det ikke det de kalles, de der skrittellerne?) tror jeg nok jeg kunne fastslått at jeg i løpet av denne uken har gått mer enn jeg noen gang har gjort i hele mitt liv. Jeg har gått, vandret, ruslet, spasert, hastet, travet og stått. Stått i kø, stått på t-banen, stått på utkikksposter, stått på båt. Jeg har tilbakelagt flere mil, uten tvil, i denne betongjungelen av en storby. Jeg har nærmest haltet inn på hotellrommet mitt nesten hver kveld, skrinlagt alle tidligere planer om å bruke hver kveld og natt på legendariske nattklubber fordi jeg har vært for sliten.

Jeg har hatt en episk ferieuke, og selv om det ikke ble flere tidlige treningsmorgener enn den første dagen, har jeg absolutt ikke ligget på latsiden. Jeg svømte litt da jeg var på Coney Island, da. Ikke har jeg hatt tid til å spise så voldsomt mye, heller. Med det sagt, kjenner jeg at jeg så smått begynner å bli lei av å tilbringe hele dager med å gå konstant, så jeg gleder meg til å komme tilbake til en mer normal tilværelse med normal og ordentlig trening neste uke. Det er faktisk det eneste ved returen jeg gleder meg til; ellers kunne jeg gjerne vært her i flere uker til. (Skjønt, hvis jeg hadde hatt lengre tid her, hadde jeg kanskje ikke trengt å gjøre så mye hver eneste dag, slik jeg har gjort.)

Søndagen vil bli dedikert til restitusjon etter jetlag, men på mandag er jeg tilbake på spinning med Kjekke-Jonas. Det blir bra.

Ferietrening, del 1

Man trenger ikke ligge på latsiden selv om man er på ferie - spesielt ikke når man bor på et råflott hotell som faktisk har et saklig treningsrom (med belønninger som sauna, badstue og boblebad rett ved siden av).

Som noen kanskje allerede vet, befinner jeg meg altså nå i New York. Midt i Manhattan, kun 10-15 minutters rusling fra Times Square. Det er temmelig awesome her, både byen, hotellet, hotellets beliggenhet og været. All denne awesomeheten kunne likevel ikke hindre meg fra å få jetlag. Derfor våknet jeg opp klokken halv seks i morges, da min nordiske kropp mente at klokken var halv tolv på formiddagen og da var det sannelig på tide å stå opp. Jeg prøvde å sove videre men uten hell, og stod derfor bare opp og startet dagen med en time på treningsrommet.

Jeg skal ikke detaljbeskrive hver eneste øvelse, for jeg har strengt tatt ikke tid til å blogge meg ihjel akkurat denne uken (man har jo bedre ting å gjøre, har man ikke?), men jeg nøyer meg med å nevne 20 minutter på tredemølle (oppoverbakke og intervaller), en halvtimes tid med diverse vekter, og avslutningsvis 10 minutter på sykkel. Det hele ble avsluttet med omtrent 1 time i boblebadet ...

Samtidig vil jeg nevne den kanskje mest anstrengende treningen av alt: Uendelige mengder vandring. Jeg har gått så mye i dag at dere aner ikke. JEG aner ikke. Føttene mine aner, for de ynker seg litt - og klokka er ikke mer enn 16:30. Det er jo så mye man skal se. (Mer om dette kan de spesielt interessert lese om i reisebloggen min First We Take Manhattan ...)

Mitt elleville eventyr med PT

Dag 2 med PT i dag. Dette kan oppsummeres i ett ord: Au.

PT-en min er nådeløs. Jeg både elsker det og hater det. I dag ble jeg presset så hardt at jeg mot slutten av økten så smått begynte å føle meg svimmel. Jeg var veldig klar til å svelge både stolthet og stahet og kaste inn håndkleet da han uttalte de fire vakreste ord jeg har hørt på lenge: "Nå er du ferdig." Halleluja!

Så hva gjorde jeg egentlig?

Vel, først har jeg et kvarter på tredemølla. Begynner med oppvarming, deretter i bakke (incline (hva heter det på norsk?) 6-10), og til sist fem intervaller med lett til moderat jogging. Så langt så vel.

Deretter henter vi en stor ball, tar den med til den svære salen og plasserer den mellom oss. Oppdraget mitt er å skyve ham over til motsatt side av salen og tilbake igjen, og jeg skal gjøre det fort. En så enkel, simpel ting å gjøre, men herregud så slitsom. Særlig på tilbaketuren når han gir meg litt mer motstand. Jeg tror jeg skal dø, noe som selvfølgelig resulterer i at jeg får en aldri så liten latterkrampe. Når jeg får latterkrampe mister jeg det meste av krefter i alle muskler, så jeg må pause noen sekunder for å hente meg inn før jeg kan fortsette. Jeg tror ikke PT-en var nevneverdig imponert akkurat da.

Ferden går videre til en mindre sal, og nå skal jeg få sparke og slå. Jeg blir straks mer positiv, for jeg liker å sparke og slå, men jeg blir også veldig fort sliten. Ikke bare skal jeg slå først 30 ganger høyt oppe, 30 ganger midt på, og 30 ganger langt nede - neida, jeg skal også slå fort, og jeg skal slå hardt. Deretter 20 ganger, deretter 10. Jeg prøver å forklare at jeg ikke evner å slå hardt fordi jeg er en pingle, men tar i det jeg kan. Etter noen forsøk begynner teknikken å sitte litt bedre, og vi blir begge litt mer fornøyde. Etterpå får jeg sparke, noe som er lettere for meg ettersom jeg er mye sterkere i bena. Til slutt skal jeg sparke med knærne, noe som er ekstra slitsomt fordi magen kommer litt i veien for oppdriften. Himmel, som jeg hater den magen. Den skal så jævlig bort, den.

I samme sal befinner det seg kjelebjeller (kettle bells). Her plukker han opp to små, men temmelig tunge (for meg) kjelebjeller, gir meg én i hver hånd, og ber meg gå over til motsatt vegg. Jeg går. Han følger etter, og sier jeg skal ta 10 knebøy mens jeg holder på disse kjelebjellene. Jeg tar 4 knebøy, får beskjed om å rette opp ryggen og gå dypere, og tar de siste 6 mens jeg tenker at jeg hater livet mitt. Jeg skal gå tilbake til motsatt vegg igjen. Fortere. Jeg går fortere. Der skal jeg løfte opp disse kjelebjellene til skuldrene og holde dem der, mens jeg så krysser rommet nok en gang. 10 nye knebøy, med disse forbaska bjellene fremdeles løftet opp. Krysse rommet nok en gang. Fortere, fortere. Løft kjelebjellene helt opp; strake armer. Kryss rommet. Senk dem ned til skuldrene igjen. Nok en gang 10 knebøy. Jeg har gått over i trassmodus og lever kun på viljestyrke og kanskje litt hat. Jeg fullfører knebøyene og bærer kjelebjellene en siste gang over rommet, denne gangen med utfall, og er nå tilbake der vi begynte. Jeg får beskjed om å sette dem fra meg, og jeg blir plutselig veldig religiøs og takker mine gode guder.

Jeg kan vente litt med den takken, for vi er ikke ferdige ennå. PT-en drar fram en stepkasse og to av de tyngste vektloddene; de lilla på 10 kg. Jeg får ett lilla vektlodd i hver hånd, og klarer bare såvidt å holde meg oppreist. Så får jeg oppgaven: Gå opp og ned på stepkassen mens jeg holder vektloddene. Greit nok, tenker jeg, og setter i gang. Forrige uke gjorde vi noe lignende, men med litt lettere vekter, og jeg innstiller meg på å ta omtrent 15 trinn, sånn som sist. Han teller høyt, trinn for trinn. Det begynner å gjøre vondt og jeg begynner å bli innmari sliten, men nå har jeg snart kommet til 15, så dette skal gå bra. "Nå er du halvveis," sier han så, og teller videre. Til 20. Til 25. Til 30. Jeg får gå av. Jeg får slenge fra meg vektloddene. Jeg dør. Tror jeg.

En bitteliten pause før jeg skal tilbake til stepkassen, men denne gangen uten vektloddene. Nå skal jeg få merke hvilken forskjell 20 kg utgjør; hvor mye lettere det er å ta de trinnene uten all den ekstra vekten. Jeg merker det selvsagt med én gang. Det er noe ganske annet. Tankene går til de 10 kiloene jeg har mistet så langt, og til de 10 neste jeg forhåpentligvis skal miste i løpet av høsten, hvis PT-en får det som han vil med min nye kostholdsplan.

Jeg har nemlig fått en kostholdsplan, og den er veldig streng. Det vil si, PT-en er veldig streng på at jeg skal følge den veldig nøye. Han understreker at kostholdet utgjør omtrent 90% av det som skal til for å få kiloene til å renne av; det er åpenbart at det er her jeg virkelig må legge inn en innsats, for på treningsfronten ligger jeg jo allerede ganske godt an. 90% høres veldig mye ut, synes jeg, og lurer på om det kanskje ikke er en anelse overdrevet for å unngå at jeg tar for lett på det. Jeg har imidlertid fått lov til å være litt mer alternativ og kose meg når jeg drar på ferie om noen dager, og så satser vi for fullt når jeg kommer hjem igjen om et par ukers tid.

For ja, jeg har ferie neste uke og uken etter, og kommer derfor til å være mye bortreist. Lørdag morgen går flyet mitt fra Gardermoen, og det ser ikke ut til at jeg rekker flere treningsøkter før jeg drar. Jeg har imidlertid planer om å trene litt også når jeg er borte, for de har treningsrom på hotellet, i tillegg til at byvandring i seg selv kan bli ganske krevende når man gjør det nesten hele dagen hver dag. Jeg skal forsøke å oppdatere her så ofte jeg klarer.

Til neste gang: Be for meg. Dette gjør vondt, altså.

Mer dans!

Det slo meg forleden dag at det er lenge siden jeg har vært på zumba, og at jeg generelt ikke får gjort så mye danseaktivitet som jeg skulle ønske. I den siste tiden har jeg vært mer fokusert på styrketrening, jogging, bading og spinning, og dette har nok gått en del på bekostning av andre ting. Dette var det på tide å gjøre noe med.

Tilbake til en time zumba i dag, og for en flott time det var. Som kjent er jeg en sucker for variasjon, og denne timen var skikkelig variert. Jeg både elsket og hatet den ene låten sånn cirka halvveis gjennom timen da vi ikke danset, men bare trenet kondisjon i et par minutter. Jeg var totalt uforberedt på det, og slike overraskelser er ofte den lureste måten å få meg til å trene litt ekstra hardt på. For ikke å snakke om at det å fortsette med dansingen etterpå kjentes som en velsignelse, og jeg kunne sette enda mer pris på det.

Høydepunktet var kanskje da instruktøren satte på låta Greased Lightning, og vi stod i en stor sirkel i salen og danset til den. Nei, musikalen Grease har vel ikke egentlig så mye med latinorytmer å gjøre, men det ga jeg fullstendig blaffen i. Det er en awesome låt, og musikaldansing er sånn ca det aller morsomste jeg vet om (i fjor høst tok jeg jo et dansekurs over tre måneder i nettopp musikaler). Også så flott med variasjon, da! Jeg håper denne instruktøren, som egentlig har sine faste timer på onsdager, fortsetter å gjøre sånt som dette. Da skal jeg definitivt sparke meg avgårde oftere.

Jeg har sagt det før, men det var på facebook, så jeg sier det igjen her: Dans er undervurdert. Dans mer, alle sammen!

Mine gryende superkrefter

I dag la jeg det store egget. Jeg kom hjem fra jobb, trøtt og sliten, og laget en særdeles enkel middag som jeg spiste mens jeg halvt lå, halvt satt i sofaen med en episode Doctor Who på skjermen. Forslaget fra en venninne om å bade på Sognsvann før min planlagt spinningtime måtte jeg bare avslå, for bussen hadde brukt en evighet på å komme seg til byen og jeg var alt for slapp til å gidde å stresse. Synd, for det hadde sikkert vært herlig.

I stedet fikk jeg derfor en liten time ekstra dedikert til min beste venn sofaen, og min store kjærlighet TV-skjermen. Jeg kjørte på med nok en episode Doctor Who, og innså halvveis gjennom episoden at jeg kanskje ikke ville klare å komme meg gjennom den. Jeg var faktisk SÅ trøtt.

Jeg kom meg gjennom, men deretter tok det ikke mer enn noen sekunder før jeg slumret avgårde, etter å ha brukt et øyeblikk på å skru på alarmen. Jeg kunne sove bittelitt, men så måtte jeg opp og komme meg avgårde til treningen.

Alarmen ringte. Jeg utsatte den med fem minutter. Alarmen ringte igjen. Jeg utsatte den med tre minutter. Alarmen ringte igjen. Nye tre minutter. Alarmen ringte igjen. Jeg stønnet lidende og mer eller mindre rullet ned fra sofaen - helt sant! Jeg lekte med tanken på å kansellere timen, men innså at da måtte jeg kunne se, og det gjorde vondt å holde øynene åpne.

Så tittet staheten frem. Ingen motto, ingen erindring om inspirerende ord eller fraser. Ingen motiverende tanke om hvor godt det ville kjennes etterpå. Bare en liten spire av pur, trassig stahet. Det var mandag, for pokker. MANDAG. Med spinning og full sal og svetting og mange desibel med roping. Ukas høydepunkt. Man setter liksom standarden for resten av uka på mandagen, og ikke pokker om resten av uka skulle bli trøtt og sløv, slik som jeg følte meg.

Trass, stahet og viljestyrke var det altså som fikk meg opp fra sofaen på et tidspunkt hvor jeg egentlig i stor grad fremdeles var sovende. Jeg er overbevist om at det må være en form for superkraft, det å klare noe slikt. Kanskje veltrente, spreke gærninger klarer å sprette opp uten problemer, men jeg er verken veltrent eller sprek. Ikke ennå. Det ligger der nede i veien og lurer et sted, men jeg har fremdeles et stykke igjen. Åtte måneder med jevnlig trening, og jeg har ennå ikke kommet lenger enn til at sofaen fremdeles har overtaket. Såvidt. Men til pokker med overtaket; jeg er underdogen som ingen forventer skal vinne, og som bare kommer og vinner ALT. Jajamennsann.

Sånn, det var dagens klapp på skulderen til meg selv. Det føltes umulig da jeg lå der, med hodet godt støttet opp av tre-fire myke sofaputer, men på et eller annet vis gikk det. Jeg møtte opp, jeg spinnet (spant?), jeg svettet som blekfet finnmarking på sin første sydentur, jeg drakk en liter vann, og jeg overlevde.

Havhulder

I kveld ble jeg klassifisert som en ny rase: Havhulder. Navnet indikerer en krysning mellom havfrue og hulder, og ble gitt meg etter at følgende bilde ble delt på fjesboka:

Havhulder oppdaget i Sognsvann!

Kveldens dukkert ble muligens årets siste, ettersom høsten nå har kommet og temperaturene i både luft og vann synker faretruende raskt. Med litt hell blir det godt nok vær den kommende uken til flere turer, men jeg er forberedt på at jeg kanskje må vente helt til neste sommer for et hyggelig gjensyn med vannet i skogen.

Jeg må motvillig innrømme at jeg kanskje ikke er fullt så tøff og temperaturresistent som jeg liker å late som; vannet var kaldt, og jeg tok ikke sjansen på å være uti så veldig mye lenger enn en halvtimes tid. Av den grunn ble ikke svømmeturen lengre enn en snau kilometer, men det var bra nok for meg. Jeg liker å innbille meg at svømmingen forbrant litt ekstra mange kalorier på grunn av den lave temperaturen, i et desperat forsøk på å holde kroppstemperaturen så normal som mulig, men det er mulig at dette bare er en myte. Noen som vet?

Til slutt vil jeg anbefale alle som ennå ikke har hilst på høstforkjølelsen å ta seg en liten badetur. Det er ytterst forfriskende. ;)

Skamløst skrytebilde før plasket.

Fisk? Hval? Sjøku? Nei - havhulder.