Mine gryende superkrefter

I dag la jeg det store egget. Jeg kom hjem fra jobb, trøtt og sliten, og laget en særdeles enkel middag som jeg spiste mens jeg halvt lå, halvt satt i sofaen med en episode Doctor Who på skjermen. Forslaget fra en venninne om å bade på Sognsvann før min planlagt spinningtime måtte jeg bare avslå, for bussen hadde brukt en evighet på å komme seg til byen og jeg var alt for slapp til å gidde å stresse. Synd, for det hadde sikkert vært herlig.

I stedet fikk jeg derfor en liten time ekstra dedikert til min beste venn sofaen, og min store kjærlighet TV-skjermen. Jeg kjørte på med nok en episode Doctor Who, og innså halvveis gjennom episoden at jeg kanskje ikke ville klare å komme meg gjennom den. Jeg var faktisk SÅ trøtt.

Jeg kom meg gjennom, men deretter tok det ikke mer enn noen sekunder før jeg slumret avgårde, etter å ha brukt et øyeblikk på å skru på alarmen. Jeg kunne sove bittelitt, men så måtte jeg opp og komme meg avgårde til treningen.

Alarmen ringte. Jeg utsatte den med fem minutter. Alarmen ringte igjen. Jeg utsatte den med tre minutter. Alarmen ringte igjen. Nye tre minutter. Alarmen ringte igjen. Jeg stønnet lidende og mer eller mindre rullet ned fra sofaen - helt sant! Jeg lekte med tanken på å kansellere timen, men innså at da måtte jeg kunne se, og det gjorde vondt å holde øynene åpne.

Så tittet staheten frem. Ingen motto, ingen erindring om inspirerende ord eller fraser. Ingen motiverende tanke om hvor godt det ville kjennes etterpå. Bare en liten spire av pur, trassig stahet. Det var mandag, for pokker. MANDAG. Med spinning og full sal og svetting og mange desibel med roping. Ukas høydepunkt. Man setter liksom standarden for resten av uka på mandagen, og ikke pokker om resten av uka skulle bli trøtt og sløv, slik som jeg følte meg.

Trass, stahet og viljestyrke var det altså som fikk meg opp fra sofaen på et tidspunkt hvor jeg egentlig i stor grad fremdeles var sovende. Jeg er overbevist om at det må være en form for superkraft, det å klare noe slikt. Kanskje veltrente, spreke gærninger klarer å sprette opp uten problemer, men jeg er verken veltrent eller sprek. Ikke ennå. Det ligger der nede i veien og lurer et sted, men jeg har fremdeles et stykke igjen. Åtte måneder med jevnlig trening, og jeg har ennå ikke kommet lenger enn til at sofaen fremdeles har overtaket. Såvidt. Men til pokker med overtaket; jeg er underdogen som ingen forventer skal vinne, og som bare kommer og vinner ALT. Jajamennsann.

Sånn, det var dagens klapp på skulderen til meg selv. Det føltes umulig da jeg lå der, med hodet godt støttet opp av tre-fire myke sofaputer, men på et eller annet vis gikk det. Jeg møtte opp, jeg spinnet (spant?), jeg svettet som blekfet finnmarking på sin første sydentur, jeg drakk en liter vann, og jeg overlevde.