Vi er tilbake!

 Det har vært en lang vinter, dere. Spesielt her i Oslo har vi levd med kun det mest nødvendige av tilbud og muligheter tilgjengelig. Alt kulturelt, de fleste restauranter og utesteder, kjøpesenter og treningssenter har vært stengt i mange måneder. Det har vært tøft. Det er fremdeles tøft. Covid-19 er noe skikkelig dritt, og vi er alle så utrolig, inderlig lei. 

Heldigvis kom 2021 med vaksiner, og selv om prosessen går sjokkerende sakte (med prioriteringer som ikke alltid henger på grep) går den i det minste i riktig retning. Smittetall i Oslo har vært på nedgang den siste måneden, og derfor åpnet de byen igjen denne uken. 

For fire dager siden kunne jeg besøke Sats igjen for første gang siden i fjor høst. Man må booke seg plass på forhånd nå, men det er greit. Jeg liker at det er begrenset og kontrollert antall folk  til enhver tid. Det hjelper med trygghetsfølelsen når jeg trener. For nå har jeg trent. Det ble en økt på onsdag, en på torsdag, og en i dag. Litt ellipsemaskin, litt løping på tredemølle, litt romaskin. Digg.

Det er nå over et halvår siden sist jeg hadde så mange treningsøkter i løpet av en uke. Musklene gråter en smule, men ellers har det gått overraskende greit å komme i gang igjen. Det har faktisk vært ganske herlig. Ikke bare fordi kropp og sjel har godt av treningen, men også fordi det er skjønt å ha litt rutiner igjen, samt noe å gjøre etter jobb et par dager i uken annet enn å bare dra sulten hjem og tenke på middag og sjokolade.

I tiden framover håper Grevlingen og jeg å kunne vedlikeholde gamle rutiner på fire økter i uka. I alle fall fram til sommerferien - vi vet ennå ikke helt hva som skjer da, om vi reiser noe sted eller ikke. Uansett er det i alle fall godt å føle et snev av normalitet igjen nå. Jeg gleder meg allerede til neste økt om et par dager. 

Atter en PT-time

 Det heter "PT-time" selv om det ikke er en hel time. Tidligere kjøpte jeg klipp for en time per gang, som da var 55 minutter, men nå for tiden føler jeg at en halvtime, som er 25 minutter, er nok for meg. Spesielt når de er så intense som de jeg nå har. (Lommeboka er for øvrig enig i den konklusjonen.) 

Det var duket for nok en (halv)time i dag, og som nevnt for et par dager siden både håpet jeg på gjentagelse fra forrige gang, samtidig som jeg håpet å slippe gjentagelse. Jeg fikk ønsket mitt oppfylt, merkelig nok. Det ble gjentagelse, med en ny, fjerde øvelse i tillegg. 

Dermed fikk lår- og setemusklene kjørt seg skikkelig i dag også, sammen med skuldre, kjerne, armer, rygg og side. Jeg var svett til slutt, og det er ikke bare-bare når hensikten ikke er kondisjon. Kondisjonen kom derimot etterpå, for jeg tok en halvtime på elipsemaskinen etter at PT-timen var vel overstått. De siste ti minuttene på elipsen rant svetten nedover nakken og halsen, og det var både skikkelig ekkelt og skikkelig motiverende på én gang. 

Dette ble dermed ukas tredje treningsøkt, og jeg satser på å klare to til i løpet av helgen som veldig snart kommer. Jeg føler meg sterkere og sprekere, og enn så lenge har immunforsvaret mitt klart å holde høstforkjølelsen unna. La oss håpe det fortsetter sånn. 

Neste uke tar PT-Ellen høstferie, så det blir to uker til neste gang vi trener sammen. Jeg tror nok likevel det vil bli noe trening på egenhånd om en uke, og jeg har et lite håp om å lure Grevlingen med på noen av disse nye øvelsene jeg har lært. Alt er jo så mye mer gøy når man er flere sammen! 

Jeg løp hjem fra jobb

 Det var ikke egentlig en treningsdag i dag. Den løse rutinen Grevling og jeg holder oss til, antyder tirsdag, torsdag, lørdag og søndag som treningsdager. Mandag, onsdag og fredag tar vi det mer med ro. Det er også disse dagene vi prøver å planlegge litt sunnere og lettere middager, slik som supper, grønnsaker, fisk eller kyllingfilet, ingenting med smakfulle sauser, masse ost eller pasta. 

Imidlertid var det fremdeles kakerester igjen på jobb, etter mandagens feiring av en kollegas 60-årsdag, og jeg var uten viljestyrke for tredje dag på rad. Et lite stykke her, et lite stykke der ... Og verdens dårligste samvittighet. Det var så mye sukker i den sjokoladekaka at jeg nærmest kunne føle kroppen min varsle om diabetessjokk. Selv om dagens planlagte middag var betasuppe med et par magre kjøttpølser, følte jeg ikke at en relativt lett middag var nok til å kompensere for kakespisingen. Jeg måtte få inn noe ekstra aktivitet.

Det å løpe hjem slår jo dessuten flere fluer i én smekk. Jeg kommer i bedre form. Jeg kompenserer litt for utskeielser. Jeg får masse frisk luft. Jeg slipper å skvise meg inn på en stappfull t-bane i ettermiddagsrushet hvor kanskje 1/20 bruker munnbind. Det å reise til og fra jobb hver dag er blitt et stresselement jeg gjerne skulle vært foruten i disse pandemitider, og dersom været tillater det er det ikke utenkelig at jeg kommer til å gjøre dette oftere.

Løpeturen hjem tok meg forøvrig 55 minutter, inkludert at de siste fem minuttene var gange for å kjøle ned litt før jeg nådde døren. Jeg løp 10 intervaller, som hver bestod av 4 minutter løping og 1 minutt gange. Distansen er 7 km - langt nok til å få en dugelig treningsøkt, men ikke uoverkommelig. Det kan jeg like. 

Det er aldri for sent å snu

 Ja folkens, da var det jaggu høst igjen. Sist jeg ga livstegn fra meg smådanset jeg på uteplattformen her hjemme og gledet meg til sommer og ferie som den gang ikke var langt unna. Nå skriver vi snart oktober, og selv om det fremdeles er behagelig mildt her i Oslo, merkes det godt at sommeren er forbi når jeg stikker nesa utenfor døren i de friske morgentimene for å dra på jobb. Det merkes også i det at høstjevndøgn nå har kommet, og for det neste halvåret vil mørketimene dominere. 

Jeg vet godt hva dette innebærer for meg. Tyngre å stå opp om morgenen, mindre overskudd og tiltakslyst, økt behov for å innta horisontalen i sofakroken med et pledd over meg og en skål med noe snacks i fanget. En god serie på Netflix/HBO/AmazonPrime/Disney+, eller en god bok. Alt for mange timer med meningsløse mobilspill (Merge Magic, anyone?). Dette er høst (og vinter) for meg. Det ble mye av det i fjor, og det ga utslag i særdeles langsom vektnedgang (skjønt nedgang, så jeg kunne ikke klage for mye). Da våren så endelig kom, hadde jeg håpet at jeg ville få en fornyet, sterk bølge av motivasjon og pågangsmot, slik jeg hadde i fjor vår da jeg i løpet av bare noen måneder gikk ned over 10 kg. I stedet fikk jeg Corona-restriksjoner. Alle sosiale sammenkomster ble avlyst. Sats stengte. Ferieturen til California, med Disneyland og San Diego Comic Con, ble avlyst. Jeg beveget meg lite, og trøstespiste desto mer. Som pasientkoordinator på et landsdekkende sykehus var det mer enn nok arbeid å gjøre, men færre ansatte som kunne møte opp for å gjøre jobben. Jeg var stressa. Det førte til enda mer trøstespising og "kosekveld" i sofakroken. "Det er jo så kjipt nå, vi må unne oss noe godt i disse utfordrende dagene." 

Heldigvis begynte vi å løpe ute da vårdagene kom med litt solgløtt og mildere temperaturer. Selv om disse løpeturene ikke var nok til å kompensere for den vedvarende trøstespisingen, bidro de til å holde vekta sånn noenlunde i sjakk. Jeg gikk litt ned, så litt opp igjen, litt ned igjen, litt opp igjen. Totalt sett har jeg ligget ganske stabilt gjennom hele året, pluss/minus 2-3 kg. Jeg bør vel finne en liten trøst i det at stabilitet er også fint. Kroppen trenger tid til å akseptere en ny, lavere vekt, mens den hele tiden innbitt kjemper for å komme tilbake til maksvekten den en gang var på. Etter at sommerferien var over, begynte jeg imidlertid å føle meg rimelig motivert for å komme i gang med litt mer skikkelig nedgang igjen. 

Den siste måneden har derfor vært preget av 3-5 treningsøkter i uka, primært løping på tredemølle, mens én dag i uka har vært viet styrketrening med min flotte PT. Etter noen måneder med slurvete og sporadisk logging, har jeg igjen rettet mer fokus på appen MyFitnessPal, og registrerer alt av måltider og snacks. Jeg har klart å miste et par kilo, og jeg har fått merkbart bedre kondisjon av all denne løpingen. Jeg begynner også å merke effekten av styrketreningen, i det at bena ikke blir så fort slitne og vonde når jeg løper, som de ble før. 

Min største bragd var utvilsomt en lørdag for et par uker siden. Da oppholdt jeg meg på tredemølla i 90 minutter, og i løpet av denne tiden tilbakela jeg 10 km. En hel mil, dere! I de 90 minuttene og den mila inngikk både 5 minutters hurtig gange til oppvarming, og nesten 10 minutter rolig gange på slutten for å kjøle ned. Selve treningsøkten bestod av 12(?) intervaller, hvor hver intervall ga meg 5 minutter løping og 1 minutt hurtig gange. Jeg kan love at det gjorde vondt den siste halvtimen, og det var mange ganger i løpet av de siste intervallene hvor jeg vurderte å kaste inn håndkleet og si meg fornøyd med 8 km, med 8,5 km, med 9 km ... Likevel, på et eller annet vis, klarte jeg å bite tenna sammen lenge nok til å fullføre, og jeg tror kanskje det var ett av mitt livs stolteste øyeblikk. EN MIL! Nå kan jeg jo begynne å melde meg på sånne løp - så snart Corona er nøytralisert, da. 

I dag var heller ikke så verst. Jeg liker å forandre litt på rutiner, slik at kroppen ikke blir for komfortabel med én ting, så i dag droppet jeg intervallene og ville heller se an hvor lenge jeg kunne holde ut med løping før jeg ikke klarte mer og måtte stoppe. Svaret ble 40 minutter. På hastighet 7,3 (ikke voldsomt imponerende, men sist jeg løp i mer enn 15 minutter sammenhengende lå den nærmere 6,5 så jeg tar forbedringen som en vinn) og med 2% oppoverbakke, løp jeg de første 30 minuttene. Så økte jeg tempo til 7,4 for de neste fem minuttene, før de siste fem hvor jeg økte en desimal for hvert minutt. Jeg økte en ekstra gang da det var 2,5 minutter igjen, slik at jeg kunne løpe på 8,0 de siste 60 sekundene. Den kjente jeg. De siste minuttene var lange, og jeg pep-talket internt gjennom det hele. "Kom igjen Vero, du klarer litt til." "Ikke gi deg nå, under to minutter igjen." "Spring, ditt late drog, spring!" "Svette er bare svakhet som forlater kroppen." "Bare ett lite minutt til, hold ut!" "Oksygen er oppskrytt!" Jeg så for meg at jeg var på slagmarken i den siste kampen i Avengers Endgame, omgitt av Captain America, Black Widow, Thor, Captain Marvel og andre dritkule superhelter, som alle var avhengig av at jeg klarte å holde følge med dem, og jeg løp som om det stod om verden. På vegne av helsa mi gjorde det kanskje nettopp det. 

Neste løpetrening blir på lørdag, men først blir det ny PT-time på torsdag. Forrige torsdag ble jeg satt til å gjøre tre forskjellige varianter av utfall i en halvtime i strekk, og det gjorde så hardt inntrykk på lårene mine at jeg gikk som en tømmerstokk i tre dager etterpå. Jeg gruegleder meg til å se hva hun finner på om et par dager. Jeg håper litt at det ikke blir det samme, men samtidig var det jo en skikkelig effektiv og bra treningsøkt da, så jeg håper også litt på en gjentagelse. Og hvem vet, hvis jeg husker at denne bloggen finnes etterpå, så kanskje jeg til og med skriver litt om det. 

Det går opp og ned med både vekt og bloggfrekvens, men én ting er sant åkke som: Det er aldri for sent å plukke opp tråden der man slapp. 

Jeg lever!

Det har vært en litt tung vår, og jeg har rett og slett glemt hele denne bloggen. Nyåret var seigt, med restene fra julen hengende igjen i flere uker. Jeg begynte sakte men sikkert å stable tilbake trenings- og kostholdsvaner i løpet av februar og mars - og så kom Corona til Norge. 

Jeg trenger vel ikke forklare noen hvordan de siste par månedene har vært. Ekstra stress på jobben min på sykehuset, stengt treningssenter og en økende trang til å trøstespise når man må holde seg hjemme hele tiden. "Alt er så frustrerende og kjipt, vi fortjener å kose oss litt." Det begynte å skli ut i i løpet av april, spesielt var påsken en kaloribombe uten like. Kiloene kom trillende på igjen, og jeg ble stadig mer motløs. 

Heldigvis, og av uviss grunn, er vi nå begge på rett spor igjen. De siste par ukene har den negative trenden snudd, og kiloene har begynt å komme av igjen. Vi har skjerpet oss på kosthold, har gjenopptatt kontroll gjennom MyFitnessPal, og kjører løpetrening utendørs fire ganger i uken. Blant annet har vi lagt til oss en sinnssyk vane for å stå opp tidlig på lørdager og søndager og starte disse dagene med en løpetur før frokost. Vanligvis er vi hjemme og ferdige før klokken 10. Jeg vet - total galskap. 

Disse løpeturene har gradvis økt i tid og distanse. Det begynte med ca 20-30 minutter, oppdelt i flere kortere intervaller. Litt etter litt har disse intervallene blitt lengre færre. I dag løp vi 3 x 18 minutter, med to pauser med ett minutts gange. Ifølge min Fitbit løp jeg totalt nesten 8 km i løpet av dagens økt, og hadde 54 effektive løpeminutter. (Ja, det stemmer, vi lot ikke 17. mai stoppe våre nye treningsvaner. Vi hadde uansett ingen planer, da vi er to av ytterst få mennesker i Norge (tilsynelatende) som faktisk forholder oss til sosial distansering og unngår sammenkomster.)

Målet er å komme til 60 minutter totalt, men neste skritt blir nå først å redusere antall intervaller fra tre til to. I løpet av neste uke prøver jeg meg på 2 x 22 minutter, og deretter skal disse to intervallene gradvis bli lengre, helt til jeg klarer 2 x 30 minutter. En eller annen gang i en fjern fremtid venter et mål om å klare 60 minutter uten pause - men det er nok ennå et godt stykke unna. 

For nå er jeg fornøyd med at jeg løper fire ganger i uken, og at hver økt nå totalt varer i litt over en time (inkludert både oppvarming og cooldown). Fitbit forteller meg at det forbrenner en god del kalorier, i tillegg er det jo bonusen i å få merkbart bedre kondisjon og overskudd. 

Måltider har igjen blitt mer strukturerte og kontrollerte, og med unntak av is- og pølsebonanza på denne særdeles støyete og slitsomme nasjonaldagen (det er skremmende hvor mange folk i nabolaget som har hatt masse folk på store fester hele dagen og kvelden, i disse Corona-tider), har jeg for det aller meste klart å holde meg innenfor mitt daglige kaloribudsjett de siste par ukene. Det har gitt utslag på vekta, og det er selvsagt nokså oppløftende. 

Til tross for at løping ute er bra trening, så savner jeg Sats. Jeg savner gruppetimer, spesielt yoga, og jeg savner styrketrening. Faktisk. Jeg savner også tredemølla, hvor jeg kan ha en vannflaske tilgjengelig og ha direkte kontroll over tempo og stigning. Jeg savner spinningtimer. Det drøftes om treningssentre kanskje skal få lov til å åpne igjen om en måned. Jeg krysser fingrene for det. I mellomtiden vil jeg fortsette å gjøre så godt jeg kan hjemme og utendørs. 

Håper alle er friske og har det bra, og at folk er flinke til å holde avstand til alle utenfor sin egen husstand. Jo flinkere folk er til å overholde disse reglene, desto tidligere kan vi kanskje komme tilbake til et mer normalt samfunn. 

3 x 17

Med kun én PT-time igjen for denne gang, blir det løping i fokus denne våren som i fjor vår. Mens målet mitt for et års tid siden befant seg på nivået "jeg vil klare å løpe 10-15 minutter uten å måtte ta pause," er det gledelig å se at utholdenheten og løpeevnen har blitt noe bedre siden den gang.

Min kjære grevling fulgte i fjor et program via en app, som skulle trene ham opp til å kunne løpe 60 minutter uavbrutt. Helt sinnssykt, tenkte jeg, og var dødsimponert da han klarte det i fjorårets tidlige sommerdager. Det ville jeg aldri i verden klare, uansett hvor mye jeg forsøkte.

Det tenkte jeg da. Nå tenker jeg litt annerledes. Nå tenker jeg: Tja, hvorfor ikke prøve? I verste fall klarer jeg ikke målet, men vil uansett i prosessen presse meg så hardt jeg kan. I beste fall klarer jeg det, og det ville jo være skikkelig kult. Så når grevlingen for et par uker siden startet på samme program igjen (etter det som, strengt tatt, har vært en litt doven høst og vinter), bestemte jeg meg for å hive meg med.

Huhei, vi leker ikke nå lenger, altså. Dette er hardcore greier, og jeg angrer litt på denne galskapen jeg har begitt meg ut på.

Vi startet for et par uker siden på 40 minutter total løpetid. 4 x 10 minutter, med ett minutt rask gange mellom. Forrige helg økte denne til 3 x 15 minutter, 45 minutter total løpetid, med ett minutt rask gange mellom intervallene. I går økte vi til 3 x 17 minutter, fremdeles med ett minutt rask gange mellom intervallene. Og jeg ville dø. Jeg trodde jeg nesten skulle dø litt. Jeg var tidvis småsvimmel, og det føltes som om tiden stod stille. På prosjektoren foran tredemøllene på Sats-senteret så jeg en episode Friends, og så enda en episode Friends, med noen reklamepauser midt i og mellom. Svetten rant både ved hårfeste, panne, nakke og armer, og spesielt nakken var som en egen liten dam. Jeg forventet nesten å finne småfisk da jeg kjente bak der med neven. Det var grusomt, men jeg klarte det. Jeg aner ikke om jeg kommer til å klare det igjen.

Det som kanskje er noe av det mest pussige, er at kondisjonen min stort sett har det helt fint. Nøye overvåket av min Fitbit, sjekker jeg jevnlig pulsen og hvilken sone jeg befinner meg i, og for det aller meste ligger jeg i øvre del av Cardio. I går krysset jeg ikke grensen inn til Peak (altså makspuls) før de siste 6-7 minuttene av siste intervall. Jeg merker jeg blir sliten i bena lenge før jeg begynner å hive etter pusten, og jeg antar det betyr at jeg burde være flinkere til å trene styrke på bena litt oftere. Litt mer knebøy, litt mer utfall, kanskje? Benpress kunne være et bra tilskudd, muligens?

Selvfølgelig vil det også hjelpe å bli lettere. Jo mindre vekt bena har å dra på når de løper, desto lengre tid tar det før de blir utslitt. Etter en alt for lang juleperiode har jeg nå omsider funnet tilbake til rutinene med å registrere alt jeg spiser, og å holde meg innenfor min daglige kalorigrense. Og etter en lengre juleperiode hvor noen kilo har kommet på, og deretter holdt seg stabil, viste siste tur på vekta at det endelig går nedover igjen nå.

Jeg er forsiktig optimistisk for våren. Løpeintervallene vil bli lengre, energinivået vil bli bedre, og vekta vil bli lettere. Jeg tror dette kommer til å bli bra.

Godt nytt treningsår!

Jeg hadde genuine intensjoner om å skrive minst ett innlegg til før 2019 valset ut døren, men dengang ei sa Wildenvey. Plutselig var det jul, nesten en uke med to husgjester, jobb utenom de røde dagene, kino, lesing av bøker og tegneserier, lek og kos med julegaver, tur til julemarked, masse mat og julesnop og lista bare går videre og videre. Det har også vært litt trening, med fokus på ordet "litt". Årets siste uke fikk kun én treningsøkt, men det var nok til å ikke fullstendig miste alt jeg har bygget opp av kondisjon i løpet av høsten.

Egentlig var planen å ta en siste treningsøkt for 2019 i går, men det ble en doven dag på sofaen i stedet, før vi tok en videre doven kveld på samme sted. Vi klarte å trekke ut på terrassen ved midnatt for å se på litt fyrverkeri nede fra sentrum (heldigvis var det skyfri himmel, så utsikten var dugelig), før vi så trakk tilbake til lenestol og sofa for å lese litt mer.

Dermed måtte det i stedet bli trening i dag, og hva er vel bedre for å sparke i gang det nye året enn med en times kardio? Vi startet på tredemøllen, hvor jeg løpe 3 intervaller på 10 minutter hver, i økende tempo og på 2% incline. (Jeg trenger egentlig ikke skrive hver gang at jeg løper på 2% incline, for det gjør jeg strengt tatt alltid.) Den siste intervallen var hard, og jeg måtte ta en liten pause mot slutten, men kompenserte ved å øke tempoet ekstra mye det siste minuttet.

Deretter fulgte 16 minuter på trappemaskinen, også kjent som Dødsmaskinen. Jeg skjønner ikke hva det er med trappegåing som framprovoserer så høy puls og enorm kvantitet av svette, men slik er det. Ikke engang 30 minutter kontinuerlig løping på tredemølla gjør meg så svett som 5 minutter i semikjapt tempo på trappene. Spesielt ble dette synlig på armene, som jeg måtte tørke av opptil flere ganger. For meg, som stort sett svetter ganske sjeldent og lite, er dette både litt merkelig, litt ekkelt og litt morsomt. De siste fem minuttene var jeg ikke sikker på om jeg skulle overleve, og det siste minuttet var på lavest mulige tempo som strengt tatt kun var for at jeg skulle få igjen pusten før jeg våget meg ned på gulvet igjen, i frykt for å kollapse. Gøy!

Det siste vi gjorde før vi sa oss fornøyde med dagens innsats, var tre sett på en søt liten maskin for magemuskler. Jeg startet forsiktig på 9 kg, oppdaget at det var veldig lett, våget meg videre til 18 kg, deretter til 23, og prøve meg til slutt på 27 kg. Det gikk overraskende bra, uten å være lett, så kanskje jeg har et snev av magemuskler et eller annet sted der inne likevel.

I et nyttårsinnlegg er det nærmest uunngåelig å skrive noen ord om planer og forventninger for det nye året. 2019 ble på mange måter både et år som gikk overraskende bra, samtidig som det ble et år med skuffelse. Våren var helt fantastisk, med solide kostholdsvaner og treningsrutiner som gjorde at jeg gikk ned nesten 20 kg i løpet av snaue 5 måneder. Jeg var skikkelig motivert og gira, og var helt sikker på at etter sommerferien ville jeg komme meg under 100 kg i løpet av høsten. Jeg hadde satt et tentativt mål om å klare det innen oktober, men da oktober kom var det fremdeles 7 kg igjen. Jaja, tenkte jeg, alt er litt tyngre om høsten, men jeg skal helt sikkert klare det innen desember, i alle fall innen jul. Heller ikke dette gikk. Det ble nære - veldig nære. Da jeg sjekket vekta 15. desember viste den 101 kg. Såååå nære! Men så kom jo jula, og siden har det bare gått oppover igjen. Jeg har jo kost meg skikkelig mye, så det var vel ikke stort annet å forvente, men jeg hadde nok opprinnelig ønsket å å gå inn i det nye året med å ha nådd den store milepælen. En skuffelse der, altså.

Heldigvis har sola nå snudd, og vi går våren i møte. Dagene vil bli lysere og lengre igjen, og jeg vil sannsynligvis (forhåpentligvis) få mer overskudd, energi og livsvilje tilbake. Med dette har jeg håp om å få en like effektiv og solid vår som jeg hadde i fjor, slik at jeg ikke bare kommer meg under 100 kg før sommerferien, men kanskje til og med under 90. Det hadde vært helt fantastisk, og det er min plan og forventning for det kommende halvåret. Deretter håper jeg å kunne gå ned 10 kg til i løpet av høsten, slik at jeg om et år kan ligge på under 80 kg. Jeg vil da ikke være langt unna min normalvekt, som jeg da forhåpentligvis vil nå neste år.

I tillegg har man mål som ikke handler om vekten. Som for eksempel at jeg i år vil svømme mer enn jeg gjorde i fjor, både ute om sommeren og i basseng ellers. Jeg håper også vi får noe snø etter hvert, slik at jeg kan gå litt mer på ski enn jeg har gjort de siste par årene. Jeg vil prøve å spise mer fisk (dette sier jeg hvert år, tror jeg, men man må jo bare fortsette å prøve) og grønnsaker, og jobbe med å kutte ut snacks i TV-sofaen om kveldene. Grevlingen har planer om å løpe et halvmaraton i Danmark i september, og selv om jeg ikke tør å sette det som et mål for meg selv, er det en tanke som nå lurer i bakhodet. Tenk om ... Kanskje? Det hadde vært en helt ny milepæl. Jeg har i alle fall et mål om å kunne løpe 1 time kontinuerlig innen året er slutt, for det ville også være en første gang for meg.

Det er altså litt av mine håp, ønsker og planer for 2020. Det blir spennende å se hvordan det går. Ønsker alle der ute et fantastisk nytt år, og håper vi alle får mye glede ut av disse kommende "roaring twenties."