Jeg lever!

Det har vært en litt tung vår, og jeg har rett og slett glemt hele denne bloggen. Nyåret var seigt, med restene fra julen hengende igjen i flere uker. Jeg begynte sakte men sikkert å stable tilbake trenings- og kostholdsvaner i løpet av februar og mars - og så kom Corona til Norge. 

Jeg trenger vel ikke forklare noen hvordan de siste par månedene har vært. Ekstra stress på jobben min på sykehuset, stengt treningssenter og en økende trang til å trøstespise når man må holde seg hjemme hele tiden. "Alt er så frustrerende og kjipt, vi fortjener å kose oss litt." Det begynte å skli ut i i løpet av april, spesielt var påsken en kaloribombe uten like. Kiloene kom trillende på igjen, og jeg ble stadig mer motløs. 

Heldigvis, og av uviss grunn, er vi nå begge på rett spor igjen. De siste par ukene har den negative trenden snudd, og kiloene har begynt å komme av igjen. Vi har skjerpet oss på kosthold, har gjenopptatt kontroll gjennom MyFitnessPal, og kjører løpetrening utendørs fire ganger i uken. Blant annet har vi lagt til oss en sinnssyk vane for å stå opp tidlig på lørdager og søndager og starte disse dagene med en løpetur før frokost. Vanligvis er vi hjemme og ferdige før klokken 10. Jeg vet - total galskap. 

Disse løpeturene har gradvis økt i tid og distanse. Det begynte med ca 20-30 minutter, oppdelt i flere kortere intervaller. Litt etter litt har disse intervallene blitt lengre færre. I dag løp vi 3 x 18 minutter, med to pauser med ett minutts gange. Ifølge min Fitbit løp jeg totalt nesten 8 km i løpet av dagens økt, og hadde 54 effektive løpeminutter. (Ja, det stemmer, vi lot ikke 17. mai stoppe våre nye treningsvaner. Vi hadde uansett ingen planer, da vi er to av ytterst få mennesker i Norge (tilsynelatende) som faktisk forholder oss til sosial distansering og unngår sammenkomster.)

Målet er å komme til 60 minutter totalt, men neste skritt blir nå først å redusere antall intervaller fra tre til to. I løpet av neste uke prøver jeg meg på 2 x 22 minutter, og deretter skal disse to intervallene gradvis bli lengre, helt til jeg klarer 2 x 30 minutter. En eller annen gang i en fjern fremtid venter et mål om å klare 60 minutter uten pause - men det er nok ennå et godt stykke unna. 

For nå er jeg fornøyd med at jeg løper fire ganger i uken, og at hver økt nå totalt varer i litt over en time (inkludert både oppvarming og cooldown). Fitbit forteller meg at det forbrenner en god del kalorier, i tillegg er det jo bonusen i å få merkbart bedre kondisjon og overskudd. 

Måltider har igjen blitt mer strukturerte og kontrollerte, og med unntak av is- og pølsebonanza på denne særdeles støyete og slitsomme nasjonaldagen (det er skremmende hvor mange folk i nabolaget som har hatt masse folk på store fester hele dagen og kvelden, i disse Corona-tider), har jeg for det aller meste klart å holde meg innenfor mitt daglige kaloribudsjett de siste par ukene. Det har gitt utslag på vekta, og det er selvsagt nokså oppløftende. 

Til tross for at løping ute er bra trening, så savner jeg Sats. Jeg savner gruppetimer, spesielt yoga, og jeg savner styrketrening. Faktisk. Jeg savner også tredemølla, hvor jeg kan ha en vannflaske tilgjengelig og ha direkte kontroll over tempo og stigning. Jeg savner spinningtimer. Det drøftes om treningssentre kanskje skal få lov til å åpne igjen om en måned. Jeg krysser fingrene for det. I mellomtiden vil jeg fortsette å gjøre så godt jeg kan hjemme og utendørs. 

Håper alle er friske og har det bra, og at folk er flinke til å holde avstand til alle utenfor sin egen husstand. Jo flinkere folk er til å overholde disse reglene, desto tidligere kan vi kanskje komme tilbake til et mer normalt samfunn. 

3 x 17

Med kun én PT-time igjen for denne gang, blir det løping i fokus denne våren som i fjor vår. Mens målet mitt for et års tid siden befant seg på nivået "jeg vil klare å løpe 10-15 minutter uten å måtte ta pause," er det gledelig å se at utholdenheten og løpeevnen har blitt noe bedre siden den gang.

Min kjære grevling fulgte i fjor et program via en app, som skulle trene ham opp til å kunne løpe 60 minutter uavbrutt. Helt sinnssykt, tenkte jeg, og var dødsimponert da han klarte det i fjorårets tidlige sommerdager. Det ville jeg aldri i verden klare, uansett hvor mye jeg forsøkte.

Det tenkte jeg da. Nå tenker jeg litt annerledes. Nå tenker jeg: Tja, hvorfor ikke prøve? I verste fall klarer jeg ikke målet, men vil uansett i prosessen presse meg så hardt jeg kan. I beste fall klarer jeg det, og det ville jo være skikkelig kult. Så når grevlingen for et par uker siden startet på samme program igjen (etter det som, strengt tatt, har vært en litt doven høst og vinter), bestemte jeg meg for å hive meg med.

Huhei, vi leker ikke nå lenger, altså. Dette er hardcore greier, og jeg angrer litt på denne galskapen jeg har begitt meg ut på.

Vi startet for et par uker siden på 40 minutter total løpetid. 4 x 10 minutter, med ett minutt rask gange mellom. Forrige helg økte denne til 3 x 15 minutter, 45 minutter total løpetid, med ett minutt rask gange mellom intervallene. I går økte vi til 3 x 17 minutter, fremdeles med ett minutt rask gange mellom intervallene. Og jeg ville dø. Jeg trodde jeg nesten skulle dø litt. Jeg var tidvis småsvimmel, og det føltes som om tiden stod stille. På prosjektoren foran tredemøllene på Sats-senteret så jeg en episode Friends, og så enda en episode Friends, med noen reklamepauser midt i og mellom. Svetten rant både ved hårfeste, panne, nakke og armer, og spesielt nakken var som en egen liten dam. Jeg forventet nesten å finne småfisk da jeg kjente bak der med neven. Det var grusomt, men jeg klarte det. Jeg aner ikke om jeg kommer til å klare det igjen.

Det som kanskje er noe av det mest pussige, er at kondisjonen min stort sett har det helt fint. Nøye overvåket av min Fitbit, sjekker jeg jevnlig pulsen og hvilken sone jeg befinner meg i, og for det aller meste ligger jeg i øvre del av Cardio. I går krysset jeg ikke grensen inn til Peak (altså makspuls) før de siste 6-7 minuttene av siste intervall. Jeg merker jeg blir sliten i bena lenge før jeg begynner å hive etter pusten, og jeg antar det betyr at jeg burde være flinkere til å trene styrke på bena litt oftere. Litt mer knebøy, litt mer utfall, kanskje? Benpress kunne være et bra tilskudd, muligens?

Selvfølgelig vil det også hjelpe å bli lettere. Jo mindre vekt bena har å dra på når de løper, desto lengre tid tar det før de blir utslitt. Etter en alt for lang juleperiode har jeg nå omsider funnet tilbake til rutinene med å registrere alt jeg spiser, og å holde meg innenfor min daglige kalorigrense. Og etter en lengre juleperiode hvor noen kilo har kommet på, og deretter holdt seg stabil, viste siste tur på vekta at det endelig går nedover igjen nå.

Jeg er forsiktig optimistisk for våren. Løpeintervallene vil bli lengre, energinivået vil bli bedre, og vekta vil bli lettere. Jeg tror dette kommer til å bli bra.

Godt nytt treningsår!

Jeg hadde genuine intensjoner om å skrive minst ett innlegg til før 2019 valset ut døren, men dengang ei sa Wildenvey. Plutselig var det jul, nesten en uke med to husgjester, jobb utenom de røde dagene, kino, lesing av bøker og tegneserier, lek og kos med julegaver, tur til julemarked, masse mat og julesnop og lista bare går videre og videre. Det har også vært litt trening, med fokus på ordet "litt". Årets siste uke fikk kun én treningsøkt, men det var nok til å ikke fullstendig miste alt jeg har bygget opp av kondisjon i løpet av høsten.

Egentlig var planen å ta en siste treningsøkt for 2019 i går, men det ble en doven dag på sofaen i stedet, før vi tok en videre doven kveld på samme sted. Vi klarte å trekke ut på terrassen ved midnatt for å se på litt fyrverkeri nede fra sentrum (heldigvis var det skyfri himmel, så utsikten var dugelig), før vi så trakk tilbake til lenestol og sofa for å lese litt mer.

Dermed måtte det i stedet bli trening i dag, og hva er vel bedre for å sparke i gang det nye året enn med en times kardio? Vi startet på tredemøllen, hvor jeg løpe 3 intervaller på 10 minutter hver, i økende tempo og på 2% incline. (Jeg trenger egentlig ikke skrive hver gang at jeg løper på 2% incline, for det gjør jeg strengt tatt alltid.) Den siste intervallen var hard, og jeg måtte ta en liten pause mot slutten, men kompenserte ved å øke tempoet ekstra mye det siste minuttet.

Deretter fulgte 16 minuter på trappemaskinen, også kjent som Dødsmaskinen. Jeg skjønner ikke hva det er med trappegåing som framprovoserer så høy puls og enorm kvantitet av svette, men slik er det. Ikke engang 30 minutter kontinuerlig løping på tredemølla gjør meg så svett som 5 minutter i semikjapt tempo på trappene. Spesielt ble dette synlig på armene, som jeg måtte tørke av opptil flere ganger. For meg, som stort sett svetter ganske sjeldent og lite, er dette både litt merkelig, litt ekkelt og litt morsomt. De siste fem minuttene var jeg ikke sikker på om jeg skulle overleve, og det siste minuttet var på lavest mulige tempo som strengt tatt kun var for at jeg skulle få igjen pusten før jeg våget meg ned på gulvet igjen, i frykt for å kollapse. Gøy!

Det siste vi gjorde før vi sa oss fornøyde med dagens innsats, var tre sett på en søt liten maskin for magemuskler. Jeg startet forsiktig på 9 kg, oppdaget at det var veldig lett, våget meg videre til 18 kg, deretter til 23, og prøve meg til slutt på 27 kg. Det gikk overraskende bra, uten å være lett, så kanskje jeg har et snev av magemuskler et eller annet sted der inne likevel.

I et nyttårsinnlegg er det nærmest uunngåelig å skrive noen ord om planer og forventninger for det nye året. 2019 ble på mange måter både et år som gikk overraskende bra, samtidig som det ble et år med skuffelse. Våren var helt fantastisk, med solide kostholdsvaner og treningsrutiner som gjorde at jeg gikk ned nesten 20 kg i løpet av snaue 5 måneder. Jeg var skikkelig motivert og gira, og var helt sikker på at etter sommerferien ville jeg komme meg under 100 kg i løpet av høsten. Jeg hadde satt et tentativt mål om å klare det innen oktober, men da oktober kom var det fremdeles 7 kg igjen. Jaja, tenkte jeg, alt er litt tyngre om høsten, men jeg skal helt sikkert klare det innen desember, i alle fall innen jul. Heller ikke dette gikk. Det ble nære - veldig nære. Da jeg sjekket vekta 15. desember viste den 101 kg. Såååå nære! Men så kom jo jula, og siden har det bare gått oppover igjen. Jeg har jo kost meg skikkelig mye, så det var vel ikke stort annet å forvente, men jeg hadde nok opprinnelig ønsket å å gå inn i det nye året med å ha nådd den store milepælen. En skuffelse der, altså.

Heldigvis har sola nå snudd, og vi går våren i møte. Dagene vil bli lysere og lengre igjen, og jeg vil sannsynligvis (forhåpentligvis) få mer overskudd, energi og livsvilje tilbake. Med dette har jeg håp om å få en like effektiv og solid vår som jeg hadde i fjor, slik at jeg ikke bare kommer meg under 100 kg før sommerferien, men kanskje til og med under 90. Det hadde vært helt fantastisk, og det er min plan og forventning for det kommende halvåret. Deretter håper jeg å kunne gå ned 10 kg til i løpet av høsten, slik at jeg om et år kan ligge på under 80 kg. Jeg vil da ikke være langt unna min normalvekt, som jeg da forhåpentligvis vil nå neste år.

I tillegg har man mål som ikke handler om vekten. Som for eksempel at jeg i år vil svømme mer enn jeg gjorde i fjor, både ute om sommeren og i basseng ellers. Jeg håper også vi får noe snø etter hvert, slik at jeg kan gå litt mer på ski enn jeg har gjort de siste par årene. Jeg vil prøve å spise mer fisk (dette sier jeg hvert år, tror jeg, men man må jo bare fortsette å prøve) og grønnsaker, og jobbe med å kutte ut snacks i TV-sofaen om kveldene. Grevlingen har planer om å løpe et halvmaraton i Danmark i september, og selv om jeg ikke tør å sette det som et mål for meg selv, er det en tanke som nå lurer i bakhodet. Tenk om ... Kanskje? Det hadde vært en helt ny milepæl. Jeg har i alle fall et mål om å kunne løpe 1 time kontinuerlig innen året er slutt, for det ville også være en første gang for meg.

Det er altså litt av mine håp, ønsker og planer for 2020. Det blir spennende å se hvordan det går. Ønsker alle der ute et fantastisk nytt år, og håper vi alle får mye glede ut av disse kommende "roaring twenties."

Hei hå nå er det jul allerede, hva pokker?

Den lange, tunge høsten har omsider kommet til en slutt. Sist jeg tastet noen ord i denne bloggen var det september og jeg var frustrert over hvor tregt alt gikk. Til tross for regelmessig trening sto vekta stille annenhver uke, og annenhver uke gikk den litt opp og litt ned. Jeg vet veldig godt hvorfor - høsten vekker snopmonsteret i meg, og snopmonsteret vil ha kos og sukker og snacks mens det ligger komfortabelt henslengt i sofaen og ser Netflix eller leser bøker og tegneserier. Så slik ble det, da. Snopmonsteret er sterkere enn meg.

Heldigvis har regelmessig trening og sporadisk bra kosthold sørget for at vekten har krøpet nedover. Utrolig sakte, mye saktere enn den gjorde fram til sommeren, og håpet om å nå Den Store Milepælen innen oktober gikk grundig i knas. Jeg flyttet målstokken til jul, og var rimelig optimistisk på at det ville være fullt mulig. 7 kg i løpet av et par måneder er ikke uoverkommelig - med mindre man styres av snopmonsteret. Nå er vi nesten halvveis inn i desember, og jeg er fremdeles 3 kg unna denne berømte milepælen (okey, det er vel ingen som ikke allerede har skjønt at det er snakk om overgangen fra tresifret til tosifret, så jeg kan like gjerne si det: under 100 kg. Den Store Milepælen er å komme under 100 kg).

Jeg har til en viss grad gitt opp å nå dette målet i år. For hver dag som kommer nærmere jul, blir det bare vanskeligere å spise sunt og lite, og jeg har avfunnet meg med at dette må bli en oppgave for neste år.

Selv om jeg føler at jeg har feilet denne høsten og er litt betuttet over det, prøver jeg å tenke på det positive. Det har gått sakte ned, men det HAR gått ned. Syv små kilo har jeg mistet siden sommerferien, men det er bedre enn ingen kilo, eller det motsatte - å få syv ekstra kilo. Så det er en aldri så liten seier. I tillegg har jeg noen seiere som ikke kan måles i vekt.

Midjemålet har blitt mindre. Jeg har gravd fram masse gamle klær som ikke har passet på mange år, og som nå passer igjen. En del av de nyere plaggene har jeg gitt bort til Fretex, da de nå har blitt for store. Gøy!

Jeg har blitt sterkere, og har de siste par månedene trenet styrke to ganger i uken (markløft, knebøy, push-ups, planke og clean & press - til stadig tyngre vekter og/eller flere repetisjoner).

Jeg har sprengt rekorder når det kommer til tredemøllen. Så sent som i går løp jeg 3x15 minutter, totalt 45 minutter, pluss 15 minutter oppvarming og cooldown. En hel time på mølla og 6,7 km, og det hele i 2% stigning. Det hadde jeg ALDRI klart for et år siden. Ikke for et halvår siden heller, faktisk. Jeg hadde i alle fall ikke klart å gå videre til elipsemaskinen for 20 minutters trening etter at denne timen på tredemøllen var over, og deretter tatt 10 minutter på romaskinen. Alt dette gjorde jeg i går. Totalt halvannen time trening, og Grevlingen måtte nesten dra meg ut av lokalet til slutt, slik at vi kunne komme oss hjem før horden av fotballsupportere strømmet ut fra søndagens fotballkamp på Ullevål. Vi var rimelig slitne etterpå, men ganske stolte også. Resten av ettermiddagen og kvelden ble tilbragt på sofaen.

De neste par ukene fram mot jul nå, har vi planer om å holde treningen ved like. Fire økter i uken, minst tre og gjerne fem, hvis vi får tid. Jeg skal prøve å ta meg litt sammen når det gjelder julemarsipan og julekaker (Kiwi har nettopp halvert prisen på ymse julesnop - krise!), og samtidig forsøke å holde måltider relativt små og sunne.

Dette er selvsagt lettere sagt enn gjort. Om to dager er det julelunsj på jobben, hvor vi kommer til å svømme i diverse godsaker hvor alle tar med litt (mitt bidrag er Delfia-kake, som jeg laget ferdig nå i kveld). På søndag drar Grevlingen og jeg en liten tur til København med båten, hvor frokostbuffet og ubegrenset lounge snacks er inkludert - begge veier. Det er vanskelig å tenke på kalorier og kosthold i slike stunder, men man gjør så godt man kan.

Jeg har ambisiøse planer om å skrive én gang til før året er over, så jeg sier ikke god jul riktig ennå. I stedet sier jeg god advent, og husk at det er lov å kose seg litt i disse dagene - bare det ikke blir for mye av det gode.

Høstens utfordringer

Jeg skal innrømme at det tar tid å komme tilbake til de skikkelig gode, sunne vanene jeg hadde før sommerferien. Av den grunn har vektnedgangen bremset en smule. Den går fremdeles ned, så jeg er ikke direkte misfornøyd, men det tar dobbelt så lang tid som det gjorde på vårparten. For eksempel har jeg nå brukt de siste to ukene på å bli kvitt nesten ett kilo. Det er ikke så rart, når jeg tenker på hvor mye jeg har fråtset - konstant hengitt meg til hedonismens kravstore ønsker om ostepop, sjokolade, kake og iskrem og vafler på jobb ... Det har vært vanskelig. Vanskelig å si nei.

Det er lett å si "ta deg sammen, Vero" - men det er vanskeligere å gjøre det. Spesielt når den ene tingen jeg faktisk HAR vært flink til å gjøre - trening - fører til at jeg rettferdiggjør de dårlige spisevalgene mine. "Jeg har jo forbrent 500 kalorier på trening i dag, jeg kan tillate meg en sjokolade til kvelden." Og bevares, det kan jeg jo innimellom - men kanskje ikke annenhver dag.

En annen faktor som kan bidra til at det er litt vanskeligere nå, er at nå som kroppen er nesten 20 kilo lettere enn den var på nyåret, forbrenner den mindre. Så jeg burde vel strengt tatt spise mindre enn jeg gjorde før sommeren, og det har jeg ikke akkurat gjort. Jeg har generelt ligget rundt samme kaloriinntak, pluss minus, men det kan tenkes at veien videre krever færre. Det er litt kjipern, for jeg er allerede langt under 2000 (og under 1400 på dager hvor jeg ikke trener), så det begynner å føles som om jeg nesten ikke kan spise i det hele tatt. Da blir alt ekstra vanskelig.

Motivasjon er ikke en konstant. Den går opp og ned som fjell og daler, fram og tilbake som flo og fjære. I disse dager er den på den slappere siden, men jeg prøver så godt jeg kan å surfe på det jeg har klart å bygge opp av vaner og rutiner. Jeg har et noe lettere mål for slike vanskelige tider: Ikke gå opp i vekt. Hvis jeg forventer å gå ned, blir jeg bare skuffet og motløs og får lyst til å gi opp helt. Så jeg senker forventninger og håper heller på å holde meg stabil en liten stund, fram til ting går litt bedre.

Av annet nytt fortsetter jeg å gradvis og forsiktig øke hastigheten på tredemøllen. Forleden dag holdt jeg ut hele 5 minutter i strekk på hastighet 8, som er en rekord for meg. I tillegg løp jeg flere kortere intervaller, blant annet 1-minuttsintervaller på 9, og 30-sekundsintervaller på 9,5. Kortere intervaller på høy hastighet er det eneste som får meg opp i makspuls nå, så da blir det sånn.

I tillegg har vi begge begynt å fokusere mer på styrke (noe som potensielt kan være en medvirkende årsak til at vekten ikke går like fort ned, ettersom muskler er tyngre enn fett). En til to ganger i uken trener jeg triceps, biceps, knebøy (uten vektstang, for knærne er fremdeles ikke helt begeistret for dette konseptet), situps med ball, skuldre og rygg. Også her forsøker jeg meg med gradvis progresjon, hvor jeg i dag kom opp i 4x25 knebøy og 4x20 situps med ball (2 kg). Nesten en dobling fra da jeg begynte med dette for et par uker siden.

Alt er altså ikke bare sorgen og skuffelser, og det finnes andre måter å måle fremgang på enn tallene på vekta. Heldigvis. Om jeg ikke klarer å bli lettere denne høsten, skal jeg i det minste klare å bli raskere, sterkere og mer utholdende. Så følger vel vekta med etterhvert, forhåpentligvis.

August og tilbake til hverdagen

Jeg vender tilbake fra feriemodus med gode nyheter. Opptil flere gode nyheter, faktisk, så nå må min milde OCD få utløp i form av systematisk liste:

1. Jeg kom meg gjennom USA-ferien med minimal skade. Jeg gikk på vekta dagen før vi reiste, og igjen morgenen etter at vi kom hjem 16 dager senere. Jeg var mentalt forberedt på å ha gått opp et par kilo, kanskje fem, men kunne til min sjokkerte glede konstantere at vektøkningen hadde begrenset seg til ynkelige 200 gram. Dette til tross for to imponerende ostekakestykker på Cheesecake Factory, 3-4 Oreo-milkshakes i USA-størrelse, et par gigantiske ice cream sundaes, minst et par liter brus (med sukker), ymse sjokolader og småsnacks, middager primært bestående av pizza, burger eller pasta, samt uante mengder Cheetos. Jeg antar det høye aktivitetsnivået klarte å balansere det usunne matinntaket, med all vandringen i Disneyland, Universal Studios, Los Angeles, San Diego og Comic-Con. (Til gjengjeld gikk jeg opp nesten et kilo uken etter at vi kom hjem, men det har jeg gjort opp for nå.)

2. Som nevnt i slutten av punkt 1, har jeg nå gjort opp for vektøkningen (både under og etter reisen), og kryper stadig nærmere Den Store Milepælen. Tidligere har jeg ikke følt meg komfortabel med å bruke konkrete tall, men de fleste skjønner nok hva DSM er uansett, så det kan like gjerne komme ut: Den Store Milepælen er 100 kg. Eller, 99 kg, strengt tatt. Å komme ned til et tosifret tall. Jeg har klart det én gang før, og jeg er på god vei til å klare det igjen. Jeg har per i dag under 9 kg igjen, og jeg skal stå på for å nå dette målet i løpet av høsten. Helst innen november, men minimum innen jul.

3. Jeg har dristet meg til å prøve noen gamle plagg, som jeg ikke har hatt sjans til å passe inn i på år og dag. Blant annet prøvde jeg i går kveld et skjørt jeg laget for fem år siden. Det sitter litt trangt, men jeg fikk det på og fikk lukket hektene. For en fantastisk deilig følelse! Hvis jeg klarer å fortsette som jeg har gjort så langt i år, forventer jeg å kunne bruke mine fine hettegensere til neste vår, og det gleder jeg meg storveis til.

4. Jeg hadde i utgangspunktet legetime i morgen for å følge opp diabetesen og vektsituasjonen. Den måtte jeg dessverre utsette fordi jeg ikke kan være borte fra jobben akkurat da (ny time blir ikke før i januar, for de har fylt opp alt ut året, så det var jo flott). I forkant av denne timen skulle jeg ta blodprøver, og det fikk jeg jo ordnet før jeg visste at jeg måtte kansellere. Naturligvis var jeg veldig spent på prøvesvarene, som jeg egentlig ville fått på morgendagens legetime, men da denne så ble borte, og jeg sitter med tilgang til pasientdata hver dag på jobb, tok jeg meg den frihet å sjekke mine egne prøvesvar. Det er jeg veldig glad for at jeg gjorde, for alle verdiene ser så mye bedre ut nå enn de gjorde i desember i fjor! Jeg er - igjen - innenfor referanseverdien for glukose og blodsukker, noe som betyr at jeg er ute av diabetes-kategorien. Hurra! Urinsyren har også gått ned til å være innenfor normalverdien, dobbelt-hurra! CRP ligger fremdeles noe over referanseverdien, men har gått ned betraktelig siden sist, og det er ikke utenkelig at også den vil nå normalverdi om et halvårs tid. Det eneste som jeg fant litt bekymringsverdig er at kalium-verdien har gått litt opp, og er høyere enn referanseverdien. Det kan tyde på at jeg har hyperkalemi, noe som i verste fall kan være en indikasjon på nyresvikt. NHI skriver imidlertid at rask vektnedgang kan øke kaliumnivået, fordi det kan føre til nedbryting av muskelvev, som igjen frigjør kalium. Sannsynligvis er det det som skjer hos meg, i så fall vil det forhåpentligvis stabilisere seg når vektnedgangen omsider bremser ned. Det beste jeg kan gjøre inntil da er kanskje å trene mer styrke?

Så er det bare å komme tilbake til hverdagen, egentlig. Dette har vært en god start. Vi er snart halvveis inne i august, det er grått og kjølig regnvær ute, og jeg begynner å få høstfølelse. Selv om jeg ønsker meg mer sommer (jeg føler blant annet ikke at jeg har fått badet nok), er det også greit med høst. Tilbake til rutinene. Det er jeg klar for. Jeg har vært på trening tre ganger denne uken, og tar en tur nå i dag også. Kondisjonen er allerede på god vei opp igjen, og det føles bra å komme tilbake til treningsvanene jeg hadde før sommerferien.

Jeg føler meg ukarakteristisk positiv, optimistisk og energisk, og bærer på et genuint håp om at ting faktisk vil fortsette å bli stadig bedre. Dagene blir kortere, kveldene blir mørkere, men fremtiden ser lys ut. Jeg føler meg heldig, og jeg føler at jeg fortjener det, for jeg har jobbet så hardt. Det er herlig å se at det faktisk hjelper.

Juli og ferie

I slutten av juni begynte jeg å skrive et innlegg som jeg aldri fikk tid til å ferdigstille. Det handlet om hvordan jeg hadde ligget på et platå i et par ukers tid, og hvor frustrert og oppgitt jeg var. Heldigvis ser det ut til at jeg nå har klart å presse meg gjennom nevnte platå, og jeg kan lykkelig rapportere at vekten atter en gang er på vei nedover. Jeg hadde nesten begynt å gi opp håpet.

Jeg snakket tidligere om å kanskje avsløre noen tall, men jeg merker at jeg er ikke helt klar for det ennå. Det jeg gjerne kan avsløre, derimot, er at jeg nå har gått ned 20 kg fra maksvekt for et par år siden, og 15 av dem har forsvunnet i løpet av det siste halvåret. Det er jeg ganske fornøyd med. Ikke bare fordi det er gøy å se tallene på vekta bli mindre, men også fordi det er herlig å kjenne at klær sitter løsere, klær som tidligere var blitt for små passer igjen, og jeg orker mer fysisk aktivitet enn før. I dag, for eksempel, holdt jeg et (rolig) joggetempo i 40 minutter på tredemøllen, uavbrutt. Med oppvarming og nedkjøling var jeg på møllen i en time totalt, og passerte såvidt 6 km i løpet av den tiden. Det hadde jeg ikke klart for et år siden, neppe for et halvår siden heller. I tillegg innebar dagen en god del vandring, både til og fra trening, ut for å hente et par terrassestoler som jeg kjøpte på finn.no, og til sist en tur på butikken. Jeg skal ikke late som om jeg ikke var dausliten og nesten gråt for mine slitne og verkende føtter og ben etter all den vandringen, men jeg overlevde det. I tillegg klarte jeg til og med en liten kveldstur rundt nabolaget en times tid etter middag (for en gåtur etter middag er bra både for fordøyelsen og blodsukkeret). Det hjelper på motivasjonen å spille Wizards Unite (for de uinnvidde: Pokemon Go for Harry Potter-nørds). Jeg kan nok trygt anta at jeg kom over mine daglige 10k skritt, selv om jeg glemte å ta på Fitbit før jeg dro hjemmefra (krise!) og dermed ikke fikk målt og registrert dagens mirakel.

Det er første feriedag i dag, og jeg befinner meg strengt tatt akkurat der jeg hadde forventet å være, sånn vektmessig. Om tre dager reiser Grevling og jeg til California, og utfordringen de neste to ukene blir å ikke forlyste oss med alle de smakfulle, usunne fristelsene som lokker der borte. Vi håper å få til minst et par treningsøkter mens vi er der, og generelt prøve å være litt bevisst dette med porsjoner og mengde. Kanskje unngå vafler til frokost hver morgen, for eksempel.

Det overordnede målet for denne måneden er å ikke gå opp i vekt. Jeg har ingen ambisjoner om å gå noe særlig ned i løpet av ferieukene, men hvis jeg klarer å holde vekten noenlunde stabil kan jeg fortsette derfra i august. Og hvem vet, kanskje kroppen kan ha godt av noen uker hvor den ikke konstant går i underskudd på energi. Kanskje den slapper litt mer av og blir mer samarbeidsvillig når jeg setter i gang igjen neste måned. Kanskje? Det er lov å håpe.