Galskapen fortsetter. Igjen.

Selv om min 30DC var over i går, dro jeg tilbake på trening i dag. Jeg tenkte det var på tide å prøve noe nytt igjen. Jeg meldte meg derfor på en dansetime som heter "Ragga" - konseptet beskrives som "AfroJamaicansk hip hop; en herlig time med energi, danseglede og rytmer fra gatas kultur og sjel". Interessant. 

En liten time før timen skulle begynne fikk jeg imidlertid en SMS med informasjon om at timen var blitt byttet ut med kondisjonstimen Cardio Energy, på grunn av sykdom. Det var for så vidt også noe jeg har snust litt på og vurdert å prøve, så jeg valgte å kjøre på med dette og se hva det var for noe. 

Kort oppsummert så var det et mareritt. Flott treningsøkt, for all del, men litt for mye hopp og sprett for det litt vonde venstrekneet mitt. Det var dessuten også litt for mye flaksing og veiving med armene for den sinnssykt vonde venstreskulderen, som fikk et brutalt tilbakefall av betennelsessmerter mens jeg var på jobb i dag. Hurramegrundt. Hvorfor fungerer ikke venstre halvdel av kroppen min, egentlig? Hm. Jaja. 

Uansett er jeg i alle fall en erfaring rikere, og tradisjonen tro holdt jeg ut til siste minutt, selv om mine øvelser var ganske tonet ned i forhold til den galskapen instruktøren holdt på med. Jeg trøstet meg med at jeg slettes ikke var den eneste, og opptil flere andre jenter forlot timen før den var ferdig. Jeg velger å se det som en seier at jeg ikke gjorde det samme. 

I mål!

Siste dag er nå fullført, og jeg er ferdig med prosjekt 30DC. Jeg klarte det. Det er fortsatt litt utrolig, og jeg må si det til meg selv nå og da i et forsøk på å begripe hva det er jeg faktisk har gjort. Jeg har trenet hver dag i 30 dager. Den siste uken har jeg vært rimelig sikker på at jeg ville klare det, men uten å håpe for mye. Halvveis gjennom begynte jeg å tro at jeg faktisk kunne ha en sjanse. I uke to var jeg forsiktig optimistisk, men i den første uken hadde jeg null tro på at dette ville vare lenger enn noen dager. Jeg har overrasket meg selv igjen og igjen. Jeg har ikke bare forsert grensene mine; jeg har sprengt dem i fillebiter. Akkurat nå sitter jeg med en følelse av at det er ingenting jeg ikke kan gjøre hvis jeg bare bestemmer meg for det, og det er en veldig god følelse å ha.

Utfordringens siste aktivitet ble spinning, nok en gang. Forrige mandag dristet jeg meg på Xcycling Challenge med instruktør J; en opplevelse som jeg både elsket og hatet. I dag dro jeg tilbake (noe inspirert av at J er en skikkelig kjekkas, vel å merke). Nye 70 minutter med hardcore intervall. Min styrke og utholdenhet har utvilsomt blitt bedre; litt bedre siden forrige mandag, mye bedre siden forrige måned. Jeg sykler på mer motstand, og jeg sykler raskere. Jeg holder ut lenger før jeg begynner å få lyst til å dø. Jeg føler ikke lenger at jeg ikke har noe der å gjøre. Tvert imot; jeg føler meg litt hjemme der nå.

Som jeg skrev i går, så kommer jeg ikke til å kutte drastisk ned på treninga selv om 30-dagersprosjektet mitt nå er fullført og avsluttet. Min ambisjon videre er fremdeles å prøve å trene hver dag, men jeg skal ikke stresse fullt så mye for å få det til på dager hvor jeg ellers kanskje har en del andre ting på kalenderen. Det har ikke alltid vært selve treningen som har gjort meg sliten, men tidvis all planleggingen rundt å få timeplanen til å gå opp. Jeg skal være litt snillere med meg selv i så måte framover. Men kutte ut treninga nå, eller gå tilbake til å "bare" trene to dager i uken? Aldri! Med så mange positive forandringer som jeg har merket etter bare én måned, gleder jeg meg til å finne ut hvordan det vil bli etter en måned til.

Så fortsett å følge med, folkens! Dette blir spennende.

Dag 29; 1 dag igjen

Nå har armene mine vondt igjen, og bra er det, for det betyr at de blir sterkere. Takken går nok en gang til instruktør B, som kjørte gruppa si temmelig bra i dag også. Det frydet meg å kjenne at øvelsene var bittebittelitt lettere å utføre i dag enn på torsdag, samt at skulderen gjør betraktelig mindre vondt enn den gjorde for en uke tilbake. Jeg har ikke tatt smertestillende på flere dager. Hurra!

Det fryder meg også å vite at jeg nå bare er én dag unna å nå mitt mål: 30 påfølgende dager med trening. Hvis noen på noe som helst tidspunkt i mitt liv hadde sagt at jeg en dag kom til å gjøre noe sånt, hadde jeg ledd av dem; godt og lenge. Jeg lo strengt tatt av meg selv også, da jeg for en måned siden bestemte meg for å jobbe mot et slikt mål. Jeg trodde virkelig, virkelig ikke at jeg skulle klare det. Jeg trodde ikke jeg skulle klare å komme halvveis engang. Jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg skulle være fornøyd hvis jeg bare klarte tre-fire dager, mitt dårlige utgangspunkt tatt i betraktning. Jeg har overrasket meg selv, og jeg har overrasket andre. Jeg håper jeg kan fortsette å overraske resten av året også.

Dag 28; 2 dager igjen

Fire uker vel gjennomført trening! Gratulerer, meg!

Mer spinning i dag igjen, men i dag var det en spesiell spinning-time som stod på menyen; en jeg har gledet meg til hele uka: Michael Jackson tribute.

Det var akkurat det det hørtes ut som. En times spinning med Michael Jackson-låter, ledet av en herlig instruktør ikledd glitterhansker, glitterjakke og hatt - og, i anledning den siste låta på spillelisten, Thriller, ikledd varulvmaske. Jeg tuller ikke. Det var rett og slett fantastisk, og spinningsalen var full av godt humør, god stemning og mye svette.

Jeg pratet til og med litt med sidemannen, noe jeg aldri har gjort før, og lot det slippe gjennom at jeg nå har trenet hver dag i fire uker, bare for å se om det ville frambringe noen reaksjon. Det gjorde det, faktisk. Hun virket kjempeimponert, og jeg nøt skamløst rosen hun ga meg; jeg følte jo at jeg fortjente den litt.

Forøvrig dristet jeg meg på vekta igjen i dag, og den indikerte at jeg har mistet det kiloet jeg la på meg tidligere, pluss bittelitt ekstra. Jeg har dessuten krympet litt i omkrets. Sånn bare for å ha det sagt.

Dag 27; 3 dager igjen

En ny runde yoga stod for tur i dag, og bragte med seg den plagsomme sannheten om at jeg fremdeles er ferskis på dette området; jeg ble nemlig kvalm i løpet av denne timen også, noe som er typisk for nybegynnere og de som ikke har yogaet på en stund. Det er aldri kult å være kvalm, så akkurat nå gjør jeg meg klar til å krype sammen i fosterstilling under pleddet på sofaen og se film og teveserier som trøst.

Jeg stakk ikke av fra timen, da. Det skal jeg ha. Jeg tok en snarvei om én øvelse, men ellers hang jeg på etter beste evne, fra start til slutt. Det har blitt en viktig greie for meg, dette med å ikke gi opp. Jeg har gitt opp så mange ganger før, men alltid begynt på nytt igjen etter en viss tid. Jeg vil ikke gi opp nå. Ikke denne gangen. Ikke igjen.

Dag 26; 4 dager igjen

Tilbake til spinning i dag, full av vigør i siste innspurtsperiode for 30DC. I dag møtte jeg nok en ny instruktør, og også denne var temmelig awesome. Han var svensk, positiv og veldig morsom. Tror ikke jeg tidligere  har ledd så mye verken før eller etter en treningsøkt som jeg gjorde i dag. Flotte greier! Timen varte faktisk i en time, men ikke nok med det; på grunn av unormalt synkronisert trikk og t-bane fra jobb kom jeg fram til Elixia mye tidligere enn jeg hadde forventet, og hadde derfor noe ekstra tid å slå ihjel før spinningen begynte. Derfor kastet jeg meg like greit oppå en elipsemaskin og varmet opp der i 20 minutter først. Totalt har jeg jo da trenet i nesten halvannen time i dag. Wow! Da var det sannelig godt å bli påspandert middag etterpå; bedre belønning kan jeg vel egentlig ikke tenke meg.

Bare fire dager igjen. Jeg blir nesten litt trist og nostalgisk når jeg tenker på det.

Dag 25 - 5 dager igjen

Bare fem dager gjenstår av min 30 Days Challenge, og jeg begynner å føle meg overmodig. Hovmod står for fall, sier de, så jeg skal prøve å ikke sprette champagneflaska riktig ennå, og heller rette tanker og energi mot sluttspurten.

Dag 25 bød på nok en retur til Elixia, hvor jeg nå for tredje gang kastet meg inn i instruktør Bs styrketime. Øvelsene var jo blitt kjente for meg nå, og og jeg følte meg ikke overrumplet hver gang vi skiftet grep eller tyngde på vektene. Jeg har funnet mitt vektnivå (2 x 2,5 kg ser ut til å gjøre susen for nå), og liker det å kunne delta på en slik time og føle at jeg faktisk har kontroll over meg selv og hva som skjer.

Muskelbetennelsen i skulderen gjør fremdeles hylende vondt, til tross for (tidvis) jevnlig knasking av ibuprofen. Når lønningsdagen kommer skal jeg nok investere i Voltarol og se om det ikke virker litt bedre. Inntil videre biter jeg tennene sammen og holder ut, både på jobb og på trening. Overraskende nok føles skulderen MINDRE vond etter at jeg har vært på styrketrening. Jeg kan vel ikke annet enn å konkludere med at det hjelper.