Enda mer romjulstrening

Dette her er jo rene, skjære vanvidd. Det er fjerde juledag, og jeg har vært på trening for tredje gang denne uka. Jeg tror jaggu dette må være den sprekeste julen jeg noen gang har hatt. Og enda mer skal det bli.

Det holdt hardt, altså. Ettersom det er lørdag i dag, var det spinning kl 10:30 med verdens kuleste instruktør, og jeg kjempet en hard og lang kamp for å dra meg ut av senga tidsnok. Enda jeg var flink og la meg til rimelig tid i går kveld/natt, brukte jeg alt for lang tid på å sovne, og var nesten komatøs da min nye, fine TARDIS-klokke vekket meg i morges. Døgnrytmen er sånn halvveis snudd på hodet, og det merkes. Det merkes godt. Derfor var jeg temmelig stolt da jeg ikke bare klarte å stå opp, men til og med tidlig nok til å lage en enkel omelett til frokost og spise den før jeg dro hjemmefra. Det var i grunn det mest imponerende jeg har gjort i hele dag. 

Ikke har jeg stappet i meg så sinnssykt mye snop og kaker, heller. Det begynner å gå tomt, sakte mens sikkert. Takk og lov! Noen makroner, en liten sjokoladenisse, litt potetgul og en Soho, samt et par glass julebrus. Det er slettes ikke ille til meg å være, særlig ikke med tanke på at det er jul OG lørdag. Til middag laget jeg tradisjonell husmannskost; kjøttkaker i brunsaus med potet og erterstuing, hvor jeg lagde brunsausen helt selv fra bunn av. Da MÅ det jo være sunt. Godt var det i alle fall. Jeg er ikke så ofte flink nok til å lage mat selv, så i dag var jeg stolt. Nå har jeg også rester for minst et par dager, så økonomisk er det også. 

Dagens innsats var nok neppe den siste denne uka. Jeg vet allerede hva jeg skal gjøre på morgenen på nyttårsaften, og regner med det blir et eller annet i morgen eller mandag også, kanskje begge dager, vi får se. Jeg skal avslutte treningsåret sterkt, med hodet hevet og rak rygg. Kanskje jeg til og med skal prøve meg på et par treningsrelaterte nyttårsforsetter? 

Mer romjulstrening

Hah! Ta den, julemagen! Kanskje jeg dytter i meg mer marsipan og sjokolade og krumkaker enn fornuften forteller at jeg burde, men jeg kompenserer i det minste for det. Bittelitt. 

Etter dagens frokost/lunsj, som bestod av en håndfull pepperkaker, en marsipangris og et par krumkaker (jada, jeg vet, jeg vet), dro jeg på en time med zumba. Kakene og marsipanen gjorde jobben sin skikkelig, og jeg var full av energi der jeg kastet meg ut i den ene dansen etter den andre. Jeg liker ikke å skryte (eller jo, jeg gjør egentlig det), men jeg vant definitivt zumbatimen i dag. Koordinasjon, rytme, trinn, energi, utholdenhet - alt var på plass. Jeg følte nesten at jeg kunne vært en med-instruktør, og jeg lekte med tanken om at de som var bak meg kikket på meg for å henge med på hva som foregikk. Men hovmod står for fall, så nå får jeg passe meg litt. Det er lett å ha mye energi når det eneste du har gjort tidligere er å ligge på sofaen og se på TV mens du gumler sukker og fett som om det stod om livet. 

Etter dansingen tok jeg like gjerne en time med uttøyning. Candlelight Stretching heter den timen, og den er vidunderlig. Man tøyer og bøyer og strekker, i et rom uten det fæle, skarpe taklyset som skjærer i øynene, men med myke, behagelige stearinlys i stedet. Rolig og avslappende, og etterpå er kroppen så avspendt som den ikke har vært på lenge. 

To romjulsdager med trening så langt. Neppe på langt nær nok til å veie opp for alt det usunne jeg har hatt i meg, men helt sikkert bedre enn ingenting. Og det er tross alt jul - høytiden som primært handler om mat, fråtsing og overflod. Jeg hadde virkelig ikke ventet, eller planlagt, noe annet. 

Klarer jeg å begrense meg i dagene som kommer? Blir det mer romjulstrening? Har jeg flere marsipangriser på lur, og kommer jeg til å lage flere krumkaker? Hva med makroner? Følg med i morgen! 

Romjulstrening

Så ble det ikke noe av den løpetimen jeg hadde tenkt å dra på i går morges, ettersom jeg våknet et kvarter etter at timen var over. Det er vel sånt som skjer når man er så gira før julaften at man ikke klarer å sovne før halv fem-tiden på morgenkvisten. 

I stedet kom jeg meg til en spinningtime i formiddag. Ikke verst det, på første juledag, med magen fremdeles stappfull av ribbe, kjøttboller, poteter og kaker. Jeg er en anelse kvalm, og har vært det siden i natt. Jeg har ikke spist ennå i dag, og ikke har jeg lyst tl å spise, heller. Jeg må vel gjøre det etter hvert, men ikke ennå. Ugh. 

Spinningtimen holdt på å ta livet av meg, forresten. Etter hele tre dager uten trening følte jeg meg som en slapp og tung liten julekringle, og da jeg presset meg opp til over 90 % av makspuls var jeg oppriktig bekymret for at jeg kanskje ville finne på å kaste opp. Det hadde jaggu vært pinlig! Heldigvis gikk det bra, ingen kastet opp og ingen besvimte, og jeg var ikke den eneste som ruslet sliten og stolt ut av salen etterpå. 

Nå skal jeg sløve resten av ettermiddagen og kvelden med god samvittighet. Se på TV, lese bok, småmumse krumkaker og marsipan, og kanskje etter hvert spise noe ordentlig mat. Sikkert sånn cirka det mest usunne i verden, men akkurat denne uka er det vel lov. 

God jul, folkens! 

Den velfortjente tredjeplassen

Det spiller egentlig ingen rolle, dette med hvor på listen man ligger i 20/60-konkurransen. Ikke i det hele tatt. Det eneste som betyr noe, er å komme i mål med 20 treningsøkter. At jeg ble småpsykotisk og lot meg manipulere av mitt nyoppvåknede konkurranseinstinkt er bare min egen skyld. Det var aldri, på noe som helst tidspunkt, relevant eller nødvendig. Med det i bakhodet er jeg veldig fornøyd med å ta til takke med Colosseums tredjeplass, selv om jeg må innrømme at jeg aller først var skuffet. Veldig, veldig skuffet.

Jeg jobbet jo så hardt. TRE treningsøkter på én dag! Og det kjentes. Dagen etter var temmelig smertefull, og dette, kombinert med et forholdsvis presset tidsskjema, gjorde at den siste konkurransedagen ikke fikk mer enn én økt fra meg. Hvis jeg hadde klart to økter, ville det blitt en delt annenplass. Hadde jeg fulgt opp galskapen fra dagen før og tatt tre økter igjen, ville det blitt en delt førsteplass. I stedet ble det altså min egen, private tredjeplass, med 49 økter totalt.

Til neste gang skal jeg skru på konkurranseinstinktet med det samme, og ikke i løpet av de siste to ukene. Hvis jeg er bestemt og gal allerede fra første uke, burde jeg kunne ta den førsteplassen uten problemer. Neste gang. Det blir forhåpentligvis til våren.

Enn så lenge er jeg litt lettet over at konkurransen er over. Den har virkelig gjort mye for motivasjon og selvdisiplin, og jeg merker allerede at jeg tar det litt roligere nå enn jeg har gjort de siste par månedene. I går hadde jeg min første hviledag på nesten to uker. Det var litt merkelig, men også behagelig.

Det blir likevel mye trening både siste uke før jul, og i romjula. Med den siste innspurten over oss, merker jeg at det blir stadig vanskeligere å holde fingrene unna julesnopet. Umulig, faktisk. Jeg har gumlet krumkaker (hjemmelaget), seigmenn og sjokolade til den store gullmedaljen. Huff. Jeg slang ut en fiskesnor og fikk skammeseien på kroken. Desto viktigere å opprettholde treninga. Det blir styrketrening nå straks. Et eller annet i morgen, boksing på fredag, spinning på lørdag, og så sikkert mer styrke på søndag.

Jeg har blitt mye mer selvstendig på styrketrening nå. Er ikke lenger avhengig av gruppetimer med instruktør for å føle at jeg gjør det bra og at jeg gjør det riktig. PT har vært til mye god hjelp der. Tidligere syntes jeg det var skummelt og kjedelig å trene styrke på egenhånd, men nå liker jeg det faktisk. Jeg liker at jeg kan gjøre det i mitt eget tempo, og at jeg kan velge å høre på min egen musikk mens jeg holder på (selv om instruktører ofte har en bra spilleliste, er det ikke alltid den er så variert).

Og jeg får masse komplimenter! Jeg tror jeg nevnte tidligere da jeg møtte en kollega som jeg ikke hadde sett på halvannet år, som påpekte at hun kjente meg nesten ikke igjen fordi jeg hadde gått ned så mye, og det var veldig gøy. I går møtte jeg tilfeldigvis en venninne jeg ikke har sett på ganske mange måneder, og hun sparte heller ikke på rosen der hun bemerket at jeg så kjempebra ut, og at det var kjempeforskjell fra sist hun hadde sett meg. Moro! Og inspirerende. Det er slike ting som gjør at jeg holder motet oppe og ikke gir meg. Vel, det er flere ting som gir meg motivasjon til å stå på, men et par rosende ord fra venner og bekjente skader absolutt ikke. Det er gjerne den ekstra lille "oompf"-en. Prikken over i-en. Kremen i kakaoen. Det blå lyset på TARDIS-en. Fezen og tversoversløyfa på doktoren. Jeg gir meg der, før jeg forsvinner inn i nerdeland.

Men ja, tredjeplass altså. Helt greit det, men neste gang går jeg for førsteplassen. Og nå er det på tide at jeg kommer meg over dørstokkmila og plukker opp noen manualer og vektstenger.

Fortsatt god advent!

Min kamp

Som sagt, så gjort. Jeg øppa geimet mitt i dag og la inn tre treningsøkter totalt. Først en runde med sykling, roing og tredemølle i formiddag. Jeg slo jeg en tidligere rekord, da jeg klarte å løpe i 20 sekunder på hastighet 14. Jeg har aldri vært oppe på hastighet 14 før. Det var spennende. Jeg var litt redd for at jeg ikke skulle klare å holde tritt med løpebåndet, og bli en av disse som man ser tryner av tredemølla i amerikanske komedier, men det gikk på et vis. Etterpå var jeg veldig klar for å dø, men det skjedde heldigvis heller ikke.

Hjem og spise, gjøre noen ærender og handle litt (det er jo snart jul, hjelpes!). Deretter til yoga-time, 70 minutter. Jeg humret for meg selv da instruktøren prøvde å få oss til å stå på hendene, men klarte å vingle meg opp i en ustabil skulderstående igjen. Jeg er ikke så veldig flink til dette, egentlig. En skulle tro at etter et par år, ville jeg både vært sterkere og mer balansert, men dengang ei. Jaja, man gjør sitt beste, og så lenge jeg liker det jeg holder på med, så er det jo greit. Bra trening er det jo, uansett hva jeg får til og ikke.

Så hjem igjen. Lage litt julesnop, se litt TV, spise litt (av julesnopet som jeg holdt på å lage). Klar for dagens tredje og siste økt - jeg skulle ut på joggetur.

Det er lenge siden forrige joggetur. Den var 10. september, ifølge Runkeeper. Det kan nok sikkert stemme. Jeg er jo ingen blodfan av å jogge, så det skjer ikke så himla ofte. Jeg trodde derfor at jeg skulle være langt dårligere i kveld enn det jeg endte opp med å være. I stedet satte jeg nesten rekord på min egen hastighet, og jeg mistenker at grunnen til at det ikke ble rekord er fordi jeg tok det ganske rolig og forsiktig på grunn av glatt og ulendt vinterføre. (Hadde skikkelig lite lyst til å skli på isen og gå på trynet, eller enda verre; slå halebenet mitt forderva igjen.) Jeg kjente hele tiden at jeg hadde mer å gå på. Det endte opp med en tur på 6km, i løpet av 36 minutter. Helt fornøyd med det.

Så til den spennende konklusjonen. Har jeg kommet meg opp til andreplass på den fordømte topplista til Colosseum ennå? På en måte. Formelt sett har jeg fremdeles 3. plass, men de to over meg har samme antall, så de deler strengt tatt førsteplass, noe som gir meg andreplassen. Strengt tatt. Men det fjerner ikke det faktum at det er to jenter som nå har 49 økter, mens jeg har 48. Begge ligger altså fremdeles foran meg. Det er ikke bare jeg som har trenet tre ganger i dag, ser jeg. Bitch, altså! Hu der sjura irriterer meg noe inni hompegampen. Hvordan har hun tid til å trene så ofte? Har hun ikke jobb? Har hun ikke et liv? (Jeg vet jo at jeg ikke har det, men alle kan vel ikke være like håpløse som meg?) Hrmf! Nå vet jeg at jeg ikke får tid til mer enn to økter i morgen, og sannsynligvis det samme for lørdag, så da ryker vel håpet opp å klatre høyere opp på rangstigen. De to hurpene der kommer sikkert til å trene FIRE ganger hver dag de siste to dagene, eller mer. Måtte de brenne i helvete.

OK, jeg mener det ikke. Ikke egentlig. Men dette konkurranseinstinktet som nettopp har våknet, gjør meg litt hissig. Det kan umulig være sunt. Jeg får roe meg ned med litt mat (mat, ikke godteri, Veronica!) og heller fokusere på noe annet: Jeg skal nå 50. DET skal jeg i alle fall klare, uavhengig av hvor sykt ofte de to andre buruglene holder på. Å nå 50 blir mitt eget, personlige mål, og det er ikke verst bare det, i en konkurranse hvor det generelle målet er å nå 20. Jeg får si meg fornøyd med det.

Bloggbombe!

Igjen, alt for lenge siden sist. Jeg trøster meg med at det er bedre at jeg trener uten å blogge om det, enn at jeg blogger om å ikke trene. Ellerno.

Aller først vil jeg skryte litt av meg selv. Ikke fordi jeg har vært superflink med kosthold siden sist (bare sånn passe), men fordi jeg kan notere ned hele ni treningsdager på rad. I dag, samt hver eneste jævla dag i forrige uke, samt søndagen uka før der. Det er nå kun fire dager igjen av Elixias 20/60-challenge, og jeg har, for å si det på godt nynorsk, "upped my game." Jeg har ligget på 3. plass på Colosseums toppliste en liten stund, men nå prøver jeg altså desperat å komme meg opp til 2. plass. Jeg har bare én treningsøkt mindre enn hun som jeg prøver å ta igjen, så det burde teoretisk sett være mulig, hvis jeg er psykopat nok de neste tre dagene. Jeg tror jeg kan være psykopat nok. Denslags kommer urovekkende lett hos meg. Mer om dette mot slutten av innlegget.

Når målet for utfordringen var 20 treningsøkter på 60 dager, tenker jeg at jeg kan være fornøyd med mitt foreløpige tall 42 treningsøkter på 56 dager. Siden jeg er over gjennomsnittlig glad i tall og lister og statistikk og denslags, har jeg også merket meg at jeg ligger på 26. plass på Norgeslisten. Av alle Elixia-medlemmer i hele Norge som har registrert seg i utfordringen, er det altså kun 25 personer som har trenet mer enn meg (strengt tatt bare 19, for jeg ligger på en delt 25. plass med syv andre). Det synes jeg også fortjener litt skryt, så jeg sparker ballen i gang her, og håper på mange imponerte kommentarer fra de fire (fem? åtte? ti?) personene som av og til leser disse innleggene.


Videre må jeg dytte inn en miniskryt angående min framgang på styrketrening. Jeg er jo som kjent fryktelig glad i dette konseptet med tosifrede tall, og nå klarer jeg å løfte manualer på 10 kg når jeg prøver meg på biceps curl. Ti repetisjoner, tre sett! Er jeg stolt? Joa. Stryker jeg enda mer på overarmene mine enn jeg gjorde tidligere? Definitivt. Har jeg nusset på bicepsene mine? Vel, NÅ har jeg det. Det er jo så klisjé - jeg bare måtte.

Det var alle de gode greiene. Nå til noe litt mindre kult. Mandag kveld var siste spinningtime med Kjekke-Jonas.

Sukk.

Jeg har hatt mange favorittimer- og instruktører over de siste to årene, men den spinningtimen var den aller første. Jeg husker fremdeles den gangen i slutten av januar i fjor, da jeg ruslet inn i salen, innstilt på 70 minutter med rolig sykling. Målet mitt den gangen var å klare å holde meg på sykkelen fra start til slutt - det var nok Challenge for meg den gangen. Tempo og motstand var irrelevant. Likevel klarte Jonas allerede da å få meg til å gire opp, og nå i nesten to år har han fortsatt å utfordre meg nesten hver mandag. Det har etter hvert kommet flere "faste" gruppetimer på kalenderen min, men Xycling Challenge var altså den første, og det gjør meg nok litt ekstra nostalgisk. Det var derfor veldig kjekt at jeg hadde med håndkle på spinningtimen, slik at jeg helt til slutt diskret kunne tørke vekk litt mer enn bare svette. Visse uttalelser indikerte at han ikke nødvendigvis har sluttet for alltid, men kanskje kommer tilbake en eller annen gang senere, og det håper jeg virkelig. I mellomtiden får jeg sjekke ut om denne nye instruktøren blir noe å samle på. Jeg kan bare tenke meg én annen instruktør som kan måle seg med Jonas, men vi får se. Jeg må i det minste gi vedkommende en sjanse.

Sukk.

Med den lille sytebiten unnagjort, kan jeg gå tilbake til å skryte hemningsløst av meg selv. Jeg trente både styrke og kondisjon i går, helt på egenhånd, og kjørte meg selv ganske bra, også. Jeg tar som nevnt biceps curl med 10-kilos manualer, hele 10 repetisjoner gjennom tre sett. Markløft tar jeg på 40 kg, og i benkpress klarer jeg nå 15 repetisjoner med den 20-kilos stanga. Dette informerte jeg stolt PT-Alex om i dag, og fikk beskjed om at da kan jeg legge på litt mer vekt på den stanga, og ta litt færre repetisjoner i stedet. Bra plan. Jeg hadde så smått begynt å tenke det samme selv. Spennende!

Det var altså PT-time igjen i dag, ganske tidlig til meg å være (klokken 11, himmel og hav), fordi jeg hadde jobbintervju etterpå (kryss fingrene!). Sannsynligvis den siste timen for i år, med mindre Alex finner ut at han er ledig før jul eller i romjula. Selv ser det nok ut til at jeg blir i Oslo hele tiden (det er dyrt å reise i desember), og med veldig få vakter på kalenderen har jeg nok av tid til trening. Det er viktig, slik at jeg kan fråtse i julemat- og snop med god samvittighet.

Etter PT-trening og jobbintervju dro jeg altså hjem, spiste litt, så litt på TV - og dro tilbake til Elixia. Denne gangen for en spinningtime. Jeg tok det nokså rolig, riktignok, men det ble altså en liten time på sykkelen. Jeg kan ikke si noe annet enn at den tidligere nevnte 20/60-konkurransen til Elixia gjør underverker for motivasjonen. Jeg har gjennom de siste dagene konsekvent ligget én økt bak hun som har andreplassen på Colosseums toppliste, og det har irritert vettet av meg. Derfor gønner jeg nå på de siste dagene, slik at jeg kan komme forbi henne. Uheldigvis virker det som om hun har lignende planer for førsteplassen, for selv etter dagens doble innsats, ligger hun fremdeles ett steg foran meg. Bitch! Dette betyr krig. I morgen tar jeg TRE økter. Føkk ye!

Beklager bloggbomben, folkens. Ferdig nå. Jeg lover å holde dere oppdatert på 20/60-krigen.

La oss kalle det dansing

Mot alle odds kom jeg meg opp fra sofaen i kveld, etter en hel dag med sen oppvåkning og frokost, TV-titting, hekling og litt for mange timer på Doctor Who: Legacy (et spill man får som app til iPad og iPhone, og man blir utrolig avhengig, så du må ikke finne på å laste det ned). Jeg vaklet veldig i avgjørelsen om hvorvidt jeg skulle ha hviledag eller ikke, men i siste liten (typisk meg, det) bestemte jeg meg for å rekke den ballettimen og dro meg avgårde.

Jeg ble igjen minnet på hvor utfordrende ballett faktisk er. Det er så mye å holde kontroll på, samtidig som jeg liksom skal være sterk og spenstig, og huske et snev av koreografi. Og jeg underdriver ikke når jeg sier "et snev," for det er (heldigvis?) ganske lite koreografi i disse timene. Det vi gjør mest av er øvelser, det er kun det siste kvarteret eller så at vi faktisk danser. Eller prøver å danse, som det er i mitt tilfelle. Jeg er nemlig veldig lite flink til dette. Bortsett fra min gudegitte evne til å holde en god, pekende tåspiss, er det ikke mye i ballett som kommer lett til meg. Vi hopper jo en del, og mine følelser for hopping har vel blitt nevnt noen ganger tidligere. I tillegg skal vi liksom se elegante ut mens vi hopper, mens jeg er fornøyd bare jeg klarer å få begge føttene opp fra gulvet samtidig, og enda mer fornøyd hvis jeg klarer å lande uten å brekke en ankel eller to. Det blir litt sånn "armer og bein i alle retninger," men jeg synes det er gøy likevel. Og slitsomt. Og litt vondt. Både i bena og i føttene. Vi står en del på tå, også. Tærne mine er ikke vant til å bli stått på, så de klager litt ekstra, men de har sikkert bare godt av det.

Også har vi musikken, da. Aaah, musikken. Trening til liflige, klassiske toner. Til og med jeg klarer å føle meg litt elegant når musikken kommer på. I anledning julesesongen var det i dag melodien fra "Tre nøtter til Askepott" som vi danset til på slutten av timen, og jeg følte meg både flink og grasiøs (selv om jeg neppe var det).

Joda. Ballett, folkens. Det er verdt å prøve. Jeg er i alle fall veldig glad for at jeg tok sjansen på å dra dit den første gangen, og for at jeg har orket å dra flere ganger, selv når lysten til å forlate hjemmet har vært minimal. Jeg gleder meg til neste gang, og innbiller meg at jeg blir bittelitt flinkere for hver time.

God advent!

Da har vi omsider kommet til årets største utfordring. Desember. Adventstiden, hvor marsipansjokolade, pepperkaker og Dahls Julebrus (den eneste rette julebrusen!) lurer rundt hvert hjørne. Fristelser på fristelser, i en farlig kombinasjon med mørke, kalde vinterdager som får sofakroken og godteskåla til å virke ekstra innbydende. Farlig nok for folk flest, kanskje. For meg er det på tide å slå alarm. Jeg vet nemlig hvordan denne visa går.

Sesongens første julebrus, i anledning 1. søndag i advent. Om nom nom!

Men for å være seriøs et lite øyeblikk - jeg har ikke planer om å gi etter for hver minste julelyst som kommer til å feie over meg de neste tre ukene. Jeg skal være standhaftig og streng og flink, slik som jeg har vært gjennom siste halvdel av november. Noe godt i helgene, men ikke mer. Den fjerde uken, derimot, er ALT lov. Fritt vilt. Ingen regler, ingen begrensninger. Det er den uken jeg kommer til å leve for i tiden framover.

I mellomtiden skal jeg fortelle en liten historie. Det er en historie om en bukse. Jeg har nemlig en bukse. Jeg kjøpte den i september i fjor, da jeg var i New York. Den hører visst til under kategorien "skinny jeans," som skal være tettsittende, hvis jeg har skjønt konseptet riktig. (Det er det ikke sikkert at jeg har, altså, for jeg har aldri forstått meg på sånne motegreier.) Da jeg kjøpte den var den derfor ganske trang. Jeg kjøpte den til og med litt ekstra trang, fordi jeg forventet (håpet desperat) at jeg ville krympe litt mer inn i den etter hvert. Litt sånn som man gjør med sko. Jeg kan vel trygt si at jeg har krympet inn i den nå. Jeg har krympet inn i den til den grad at jeg ikke lenger kan kalle den for "skinny jeans." Den har blitt mer "baggy jeans" nå. Den er romslig. Den sklir sakte men sikkert nedover, godt hjulpet av tyngdekraften, uten mine daværende ekstra 10 kg til å holde den på plass. Jeg må titt og ofte dra den opp for å ikke havne i en pinlig situasjon hvor den plutselig ligger rundt knærne mine. Det er både morsomt og irriterende på samme tid.

Noen ekstra centimeter å gå på der, ja. 

Jeg har alltid drømt om å kunne ta et sånt bilde, men aldri egentlig trodd at jeg ville få anledning til å gjøre det. Nå håper jeg at det vil bli flere etter hvert.

Selv om jeg ikke lenger blogger like ofte som før (vi ble vel alle litt lei, tror jeg), må det presiseres at jeg ikke trener noe mindre av den grunn. Forrige uke ble det riktig nok litt færre dager, på grunn av den seige forkjølelsen som tok meg, men jeg var tilbake på både jobb og trening i helgen. I går hadde jeg min første Power-time på en god stund, og konsekvensen av de hundre millioner knebøyene jeg tok kjenner jeg fremdeles i dag. Boromir sier det veldig godt her:

True story!

Støle lårmuskler til tross, jeg var frisk nok til å dra på spinningtimen min i kveld, og ble belønnet med godt selskap og 70 minutter med et helt sinnssykt intervalløp. Folk i salen holdt på å dø; jeg hørte det på pustingen rundt meg. Den store skjermen på veggen kunne også avsløre at opptil flere nådde makspulsen sin, og et par innrømmet at de ble litt svimle. Selv følte jeg at jeg var akkurat der jeg skulle være. Jeg holdt meg mer eller mindre nøyaktig på det anviste pulsnivået, og selv om det gikk hardt for seg og svetteperlene trillet, kjente jeg at det vesle minuttet vi hadde til å roe ned mellom hver intervall, i grunn var nok for meg. Jeg jobbet skikkelig, men det å jobbe skikkelig gikk som en lek - forstå det, den som kan. Jeg følte meg rett og slett uforskammet sprek.

Etter at timen var over følte jeg meg enda bedre. Sliten, men på den der gode, komfortable, fornøyde måten. Jeg følte meg som katten som hadde drukket opp all fløten. Jeg har vært i godt humør helt siden jeg forlot salen, og det til tross for at Kjekke-Jonas fortalte at han skal slutte (en lengre pause på ubestemt tid), og at neste uke er hans siste time.

OK, litt mindre godt humør når jeg tenker på den nyheten. Det var IKKE noe kult å høre. Jeg ble alldeles forskrekket. Han kan da vel ikke forlate Team Colosseum? Dette er intet mindre enn en tragedie, som potensielt kan sende meg inn i en dyp personlig krise. Ikke bare fordi disse mandagstimene er så fantastisk bra (for det finnes jo andre timer som også er det), men vel så mye fordi disse mandagstimene var noe av det første jeg etablerte som en skikkelig vane. Min første, faste treningstime. Samme sted, samme tid, samme sykkel, samme avslutningslåt, samme instruktør - og nå skal det forandres. Det er som om selve grunnmuren min blir ristet i, og jeg føler meg som en liten jente som nettopp har fått beskjed om at mamma og pappa skal skilles, og pappa skal flytte langt bort. Når får jeg se pappa igjen? Kommer han tilbake senere? Hvem skal lese godnatt-eventyr for meg nå?

Jeg liker ikke endringer. Det har jeg kanskje nevnt tidligere. Jeg liker ikke engang endringer som jeg styrer selv (en liten, syk og selvdestruktiv del av meg savner de 24 kiloene jeg har mistet), og enda mindre de som er utenfor min kontroll. Jeg kjenner jeg er skeptisk til hvem enn det er som skal komme og ta over mandagstimene, noe som jo er litt urettferdig mot vedkommende som sikkert er kjempeflink. Jeg vil ikke ha noen stefar, jeg vil ha MIN pappa, som alltid har vært der. Med mindre den som overtar er Jan Tore - i så fall er det greit. (Krysser fingrene! Det hadde jo vært kjempebra!)

Men, alle sorger og skilsmissebarntraumer til side, så er jo endring uunngåelig, og alt tar slutt før eller siden. Jeg får prøve å akseptere det, sånn etter hvert. Inntil videre skal jeg i alle fall være til stede neste mandag, på den siste timen til Kjekke-Jonas, og akkurat nå skal jeg prøve å sove, og komme meg litt etter sjokket.

Jeg avslutter med enda et litt sånn cheesy motivasjonsbilde, fordi jeg har fått helt dilla på dem: