Min kamp
Som sagt, så gjort. Jeg øppa geimet mitt i dag og la inn tre treningsøkter totalt. Først en runde med sykling, roing og tredemølle i formiddag. Jeg slo jeg en tidligere rekord, da jeg klarte å løpe i 20 sekunder på hastighet 14. Jeg har aldri vært oppe på hastighet 14 før. Det var spennende. Jeg var litt redd for at jeg ikke skulle klare å holde tritt med løpebåndet, og bli en av disse som man ser tryner av tredemølla i amerikanske komedier, men det gikk på et vis. Etterpå var jeg veldig klar for å dø, men det skjedde heldigvis heller ikke.
Hjem og spise, gjøre noen ærender og handle litt (det er jo snart jul, hjelpes!). Deretter til yoga-time, 70 minutter. Jeg humret for meg selv da instruktøren prøvde å få oss til å stå på hendene, men klarte å vingle meg opp i en ustabil skulderstående igjen. Jeg er ikke så veldig flink til dette, egentlig. En skulle tro at etter et par år, ville jeg både vært sterkere og mer balansert, men dengang ei. Jaja, man gjør sitt beste, og så lenge jeg liker det jeg holder på med, så er det jo greit. Bra trening er det jo, uansett hva jeg får til og ikke.
Så hjem igjen. Lage litt julesnop, se litt TV, spise litt (av julesnopet som jeg holdt på å lage). Klar for dagens tredje og siste økt - jeg skulle ut på joggetur.
Det er lenge siden forrige joggetur. Den var 10. september, ifølge Runkeeper. Det kan nok sikkert stemme. Jeg er jo ingen blodfan av å jogge, så det skjer ikke så himla ofte. Jeg trodde derfor at jeg skulle være langt dårligere i kveld enn det jeg endte opp med å være. I stedet satte jeg nesten rekord på min egen hastighet, og jeg mistenker at grunnen til at det ikke ble rekord er fordi jeg tok det ganske rolig og forsiktig på grunn av glatt og ulendt vinterføre. (Hadde skikkelig lite lyst til å skli på isen og gå på trynet, eller enda verre; slå halebenet mitt forderva igjen.) Jeg kjente hele tiden at jeg hadde mer å gå på. Det endte opp med en tur på 6km, i løpet av 36 minutter. Helt fornøyd med det.
Så til den spennende konklusjonen. Har jeg kommet meg opp til andreplass på den fordømte topplista til Colosseum ennå? På en måte. Formelt sett har jeg fremdeles 3. plass, men de to over meg har samme antall, så de deler strengt tatt førsteplass, noe som gir meg andreplassen. Strengt tatt. Men det fjerner ikke det faktum at det er to jenter som nå har 49 økter, mens jeg har 48. Begge ligger altså fremdeles foran meg. Det er ikke bare jeg som har trenet tre ganger i dag, ser jeg. Bitch, altså! Hu der sjura irriterer meg noe inni hompegampen. Hvordan har hun tid til å trene så ofte? Har hun ikke jobb? Har hun ikke et liv? (Jeg vet jo at jeg ikke har det, men alle kan vel ikke være like håpløse som meg?) Hrmf! Nå vet jeg at jeg ikke får tid til mer enn to økter i morgen, og sannsynligvis det samme for lørdag, så da ryker vel håpet opp å klatre høyere opp på rangstigen. De to hurpene der kommer sikkert til å trene FIRE ganger hver dag de siste to dagene, eller mer. Måtte de brenne i helvete.
OK, jeg mener det ikke. Ikke egentlig. Men dette konkurranseinstinktet som nettopp har våknet, gjør meg litt hissig. Det kan umulig være sunt. Jeg får roe meg ned med litt mat (mat, ikke godteri, Veronica!) og heller fokusere på noe annet: Jeg skal nå 50. DET skal jeg i alle fall klare, uavhengig av hvor sykt ofte de to andre buruglene holder på. Å nå 50 blir mitt eget, personlige mål, og det er ikke verst bare det, i en konkurranse hvor det generelle målet er å nå 20. Jeg får si meg fornøyd med det.
Hjem og spise, gjøre noen ærender og handle litt (det er jo snart jul, hjelpes!). Deretter til yoga-time, 70 minutter. Jeg humret for meg selv da instruktøren prøvde å få oss til å stå på hendene, men klarte å vingle meg opp i en ustabil skulderstående igjen. Jeg er ikke så veldig flink til dette, egentlig. En skulle tro at etter et par år, ville jeg både vært sterkere og mer balansert, men dengang ei. Jaja, man gjør sitt beste, og så lenge jeg liker det jeg holder på med, så er det jo greit. Bra trening er det jo, uansett hva jeg får til og ikke.
Så hjem igjen. Lage litt julesnop, se litt TV, spise litt (av julesnopet som jeg holdt på å lage). Klar for dagens tredje og siste økt - jeg skulle ut på joggetur.
Det er lenge siden forrige joggetur. Den var 10. september, ifølge Runkeeper. Det kan nok sikkert stemme. Jeg er jo ingen blodfan av å jogge, så det skjer ikke så himla ofte. Jeg trodde derfor at jeg skulle være langt dårligere i kveld enn det jeg endte opp med å være. I stedet satte jeg nesten rekord på min egen hastighet, og jeg mistenker at grunnen til at det ikke ble rekord er fordi jeg tok det ganske rolig og forsiktig på grunn av glatt og ulendt vinterføre. (Hadde skikkelig lite lyst til å skli på isen og gå på trynet, eller enda verre; slå halebenet mitt forderva igjen.) Jeg kjente hele tiden at jeg hadde mer å gå på. Det endte opp med en tur på 6km, i løpet av 36 minutter. Helt fornøyd med det.
Så til den spennende konklusjonen. Har jeg kommet meg opp til andreplass på den fordømte topplista til Colosseum ennå? På en måte. Formelt sett har jeg fremdeles 3. plass, men de to over meg har samme antall, så de deler strengt tatt førsteplass, noe som gir meg andreplassen. Strengt tatt. Men det fjerner ikke det faktum at det er to jenter som nå har 49 økter, mens jeg har 48. Begge ligger altså fremdeles foran meg. Det er ikke bare jeg som har trenet tre ganger i dag, ser jeg. Bitch, altså! Hu der sjura irriterer meg noe inni hompegampen. Hvordan har hun tid til å trene så ofte? Har hun ikke jobb? Har hun ikke et liv? (Jeg vet jo at jeg ikke har det, men alle kan vel ikke være like håpløse som meg?) Hrmf! Nå vet jeg at jeg ikke får tid til mer enn to økter i morgen, og sannsynligvis det samme for lørdag, så da ryker vel håpet opp å klatre høyere opp på rangstigen. De to hurpene der kommer sikkert til å trene FIRE ganger hver dag de siste to dagene, eller mer. Måtte de brenne i helvete.
OK, jeg mener det ikke. Ikke egentlig. Men dette konkurranseinstinktet som nettopp har våknet, gjør meg litt hissig. Det kan umulig være sunt. Jeg får roe meg ned med litt mat (mat, ikke godteri, Veronica!) og heller fokusere på noe annet: Jeg skal nå 50. DET skal jeg i alle fall klare, uavhengig av hvor sykt ofte de to andre buruglene holder på. Å nå 50 blir mitt eget, personlige mål, og det er ikke verst bare det, i en konkurranse hvor det generelle målet er å nå 20. Jeg får si meg fornøyd med det.
Kommentarer
Legg inn en kommentar