Nære på

"Huff nei, jeg tror jeg må kansellere boksetimen i dag, jeg er jo så støl og stiv at jeg nesten ikke klarer å bøye meg engang," tenkte jeg i ettermiddag mens jeg loffet omkring hjemme iført pysjbukse og utsatte alt husarbeidet jeg hadde planlagt (bortsett fra oppvask og klesvask, der kom jeg faktisk i mål, uten at det på noe vis er relevant for en treningsblogg, men nuvel).

Jeg vraltet bort til mobilen for å avlyse timen, med en god porsjon skyldfølelse. Det var da jeg så hvor sent på ettermiddagen det faktisk var blitt, og at det rett og slett var for sent å kansellere timen. Ikke bare var det for sent å kansellere den - det var bare 25 minutter til timen skulle begynne. Væææ! Hvordan gikk ettermiddagen så fort?

Uten å tenke noe mer over saken hev jeg meg rundt. Skiftet ut av pysjbuksa i en fei, slengte drikkeflaske og bokseutstyr i sekken, og jogget ut døra. I alt stresset glemte jeg hvor støl og stiv jeg var. Rart, det der. Jeg ville aldri i verden rekke å hente ut billetten min i tide, men jeg kunne i det minste rekke selve timen, og kanskje kanskje ville jeg få mulighet til å registrere meg på nytt slik at jeg ikke ville få en av disse fryktede "no show"-ene. (Å få "no show" på treningssenter er litt som å få anmerkning på skolen. Det er flaut, og hvis det skjer mange nok ganger blir du straffet.)

Jeg halvt jogget bort til t-banen, flettet håret og surret på støttebandasjene rundt hender og håndledd mens jeg satt på toget, og halvt jogget deretter fra t-banen til Elixia. Jeg kom inn dørene fem minutter før timen skulle begynne, og fem minutter etter at fristen for å hente ut timekortet var utløpt. Heldigvis fikset den snille damen i skranken en ny billett til meg, med navnet mitt på, så jeg tror jeg unngikk den "no show"-en i dag. Totalt brukte jeg et kvarter fra jeg forlot leiligheten til jeg var framme, og det er ikke verst, med tanke på at selve t-banen tar syv minutter. Utrolig hvor effektiv man kan være når man får litt panikk.

Med alt dette stresset var jeg allerede varm da timen begynte, men jeg ble ingen slappfisk av den grunn. Jevnt over presterte jeg ganske greit i dag, med god teknikk, om jeg skal være så frekk og si det selv. Mester Aristo ga meg til og med litt ros, og mente at jeg er flink til å bruke hoftene riktig, noe som mange visstnok sliter med. Hurra, selvtillitsboost! Jeg er flink til noe!

Den stivheten og stølheten jeg hadde slitt med tidligere i dag merket jeg ikke noe til i løpet av timen. Det er sant som de sier; den beste kuren for slike treningsplager er mer trening. Jeg har også følt meg bedre nå etter at jeg kom hjem igjen, enn jeg gjorde før jeg dro. Så utrolig bra at jeg kom meg avgårde likevel! Tenk at det var så nære på å utebli. Makan.

La denne historien stå som bevis på det min gamle Elixia-verver sa til meg for nå snart tre år siden: "Det er når du har minst lyst til å trene at det er mest viktig å gjøre det." Jeg kommer aldri til å glemme de ordene.

Bonustrening

Som nevnt tidligere hadde jeg planlagt en dansetime i dag. Det skulle være dagens trim, men så snublet jeg over noe på nettet. Jeg oppdaget at det skulle arrangeres yoga i Frognerparken, og at dette bare kostet femti kroner å være med på. Jeg syntes kombinasjonen yoga, gress og solskinn fristet veldig, og bestemte meg for å løpe avgårde. Tidspunktet kolliderte jo ikke med den planlagte dansingen, som skulle være senere, så hvorfor ikke.

Smånervøs og gira møtte jeg opp til avtalt sted i parken, og ventet meg kanskje en fire-fem personer, som alle sikkert kjente hverandre fra før og kom til å stirre masse på hun rare nye damen med den bustete hestehalen. Det var litt flere enn det. Yoga er tydeligvis ganske populært. Til sammen må vi vel ha vært nærmere 40 personer, og vi klarte å okkupere en halv, ganske stor plen inne i parken. Noen rullet ut yogamattene sine, mens vi mindre rutinerte brettet ut håndklær. (Jeg bestemte meg da for at jeg trenger en yogamatte.) Deretter begynte den herligste timen jeg har hatt på lenge. Herregud så digg det var. Det var ganske enkel yoga, med mye avspenning og strekking i langsomme bevegelser. Ikke så mye av de tunge, dynamiske bevegelsene som typisk kommer på treningsyogaen. Misforstå meg rett, jeg liker treningsyogaen også, men dette var herlig på en annen måte. Det som kanskje var aller best var likevel å kunne gjøre det utendørs, i en fin park med fint sommervær. Det var nesten litt magisk. Jeg betalte gladelig de femti kronene etter at timen var over (selv om jeg lett kunne latt være, for instruktøren hadde bare satt fram en boks som folk kunne gå og putte penger oppi når de gikk, og ingen fulgte med, og alt var bare så vidunderlig avslappet). På vei gjennom parken til trikken smilte jeg konstant, uten noen spesiell grunn. Jeg bare følte meg veldig bra.

Jeg tok trikken direkte til Elixia, for den dansetimen jeg hadde planlagt. Den opprinnelige planen var strengt tatt å stikke hjemom først for å hente litt andre klær, og badedrakt slik at jeg kunne sette meg i badstua etterpå, men jeg planla tiden litt feil. Ingen krise, man kan fint danse i pysjbukse, og det kommer flere sjanser for badstuen.

Dansetimen var også veldig deilig. Instruktøren var livlig og motiverende, og guidet oss gjennom ulike dansetyper med variert musikk. Det var til og med et par elementer fra ballett. (Hvilket minner meg på at jeg savner ballettimene på Ullevål og håper de kommer tilbake snart.) Etterpå følte jeg meg, om mulig, enda bedre enn jeg hadde gjort da jeg kom inn. To treningsøkter på én dag! Ikke verst. Nå føler jeg at jeg kan unne meg en hviledag på søndag uten alt for dårlig samvittighet. Men først skal jeg gjennom en boksetime og en spinningtime. Kom igjen, Mester Aristo og Jan Tore - bring it on!

Rekordbryteren

Jeg lovet meg selv å bli mer effektiv med styrketrening, og de siste par ukene har jeg gjort mitt ytterste for å innfri dette løftet. Hardt arbeid lønner seg visst, for i går klarte jeg noe jeg ikke husker sist gang jeg klarte: Jeg tok ny personlig rekord i benkpress. Juhu!

Sånn rimelig trøtt og herpa etter å ha sovet halve dagen etter den femte nattevakta på rad, vurderte jeg sterkt å utsette onsdagens planlagte styrketrening til dagen etter. Dette var imidlertid et tankemønster jeg kjente igjen. Det var den klassiske "gjør det i morgen i stedet"-demonen som kom snikende. Jeg klarte å forvise demonen, og kom meg omsider til mitt nærmeste Elixia-senter, sent men godt. Lokkeagnet mitt var å si til meg selv at jeg kunne ta en lett, rolig økt og så kose meg i badstua etterpå. Det viktigste var at jeg kom meg ut døra og gjorde noe, tross alt. Men så er det dette med å bli litt mer gira når man faktisk er i gang, da. Det ble ikke så lett og rolig likevel.

Først ti minutter oppvarming på elipsemaskin for å få opp pulsen og bli varm. Så til første styrkeøvelse, som denne gangen var benkpress. Jeg la på mine imponerende 2 x 2,5 kg vektlodd, slik at jeg fikk en total vekt på 25 kg, og smilte litt for meg selv mens jeg tenkte på den gangen i fjor da jeg såvidt klarte å løfte bare stanga. Tre runder med ti repetisjoner på hver. Tungt, men overkommelig. Så ble jeg nysgjerrig. Hva om jeg prøvde å legge på litt mer? Kanskje jeg ville klare en eller to repetisjoner med 27,5 kg? Jeg prøvde. Dyttet forsiktig på et lite, spinkelt 1,25-lodd på hver side av stanga og la meg nedpå. Jeg tok én repetisjon. To. Tre. Fire. Og fem. Jeg ga meg med fem. Jeg var fornøyd med fem. Det var tross alt det fjerde settet. Man må ikke overdrive. Men det gikk jo altså relativt bra, så neste gang skal jeg prøve litt flere repetisjoner med 27,5 kg. Og så, kanskje, om en måned eller to, prøver jeg meg på 30kg. Det hadde vært noe, det.

Etter benkpressen tok jeg knebøy, med 50 kg. 3 x 10 repetisjoner. Deretter markløft, også her med 50 kg, 3 x 10 repetisjoner. Til slutt skulle armer og skuldre få lide litt, og jeg kjørte på med biceps, triceps og Arnold press til jeg nesten ikke klarte å løfte drikkeflaska lenger. Hulken er tilbake!

Helt til slutt ville jeg få inn litt kondisjon. Jeg vil også gjerne bli komfortabel med å løpe, så jeg klatret motvillig opp på tredemølla, hvor jeg nedla 1 km i løpet av 7 minutter og 10 sekunder. Det syntes jeg ikke egentlig var så aller verst prestert, med tanke på at jeg hadde lyst til å dø de siste fem minuttene av den tiden.

Så den lette, rolige styrkeøkten ble egentlig ganske lang og hard, faktisk så lang at det ikke ble tid til badstue etterpå fordi senteret skulle stenge for kvelden. Jaja, jeg kan alltids ta badstua etter kveldens dansetime i stedet.

Døgnrytme?

Greit. Nå som jeg sitter her i min femte nattevakt på rad, innser jeg at jeg lært et par ting:

1. Å dra på trening om morgenen, rett etter en nattevakt, er håpløst og latterlig overoptimistisk, på grensen til delirisk. Ethvert håp jeg tidligere har hatt om å kunne gjøre dette, er grundig gruset. Det skjer ikke. Jeg må bare bite i det sure eplet og akseptere at lørdagsspinning hver tredje helg vil utgå. Livet som helsearbeider, folkens - styr unna!

2. Å dra på trening om ettermiddagen/kvelden før du skal på nattevakt, etter å ha sovet hele dagen etter forrige nattevakt, er heller ikke bare-bare. Du våkner kanskje, med god hjelp fra vekkerklokka, et sted mellom 16:00 og 18:00. Da er du gjerne litt sulten og trenger frokost/middag/hva-pokker-man-skal-kalle-det. Deretter har du kanskje tre eller fire snaue timer før du skal tilbake på jobb. Du er trøtt, for du blir aldri egentlig helt våken når du sover på dagtid, og du er sliten, kroppen er døgnvill og forvirret og forstår ikke hvorfor den ikke får sove om natta sånn som den egentlig skal. Disse timene har du mest lyst til å tilbringe på sofaen mens du slapper av og prøver å huske hva du heter og når du ble født. Å dra på trening og prestere i denne tilstanden har vist seg å være litt av en utfordring, og jeg har nok mest ikke bestått.

Både lørdag og søndag ble treningsfrie. Mandag var ikke stort bedre. Tirsdag, derimot, klarte jeg i det minste å slepe den trøtte, seige ræva bort til mitt nærmeste Elixia og fullføre en 90-minutters yogatime. Etterpå var jeg jækla stolt over den yogatimen, altså. For en prestasjon! Jeg belønnet meg selv med en snau halvtime på sofaen etterpå (etter å ha vært unormalt huslig og hengt opp litt klesvask), før det var på tide å dra på jobb igjen.

Min femte nattevakt på rad - og heldigvis min siste. Etter denne natten har jeg fem dager fri før jeg skal på igjen, og jeg håper jeg klare å utnytte disse dagene til det fulleste. Om ikke annet, skal jeg i det minste klare boksing på fredag og spinning på lørdag. Det er viktig med konkrete planer og mål.

Om fire timer står jeg på bussen på vei hjem. Det er nesten en treningsøkt i seg selv.

Trening og jobbing

Det dumme med å jobbe som nattevakt er at treningsmulighetene blir noe innskrenket. For eksempel måtte jeg gå glipp av ukas lørdagsspinning kl. 10:30, fordi jeg da lå i dyp søvn hjemme etter 10 timer på jobb. Samtidig ble det ikke tid til å trene før kveldens nattevakt, ettersom jeg ikke våknet før kl. 19, og da bare hadde et par timer før neste vakt skulle begynne.

Det fine med å jobbe som nattevakt, er at jeg får god tid til å blogge om treningen jeg har fått utrettet tidligere. Jeg jobber jo heldigvis ikke hver natt, og har i visse perioder av turnusen min mye fri. Ikke at jeg har så veldig mye trening å skryte av akkurat i natt, da.

Torsdagen inneholdt pinlig lite trening, med mindre man regner med trim av lattermusklene. Onsdag fikk jeg derimot en god økt, med først en halvtime drepende intervall på tredemølle med instruktør, fulgt av en vel så drepende halvtime med trening av mage- og ryggmuskler. En forsiktig tur på vekta viste en nedgang på et halvkilo siden sist. Ikke allverden, men i alle fall riktig vei.

I går (evt. forgårs, tid blir så vanskelig når man skriver om natten) kom jeg til boksetime igjen, og det var fantastisk. Slitsomt og nådeløst, og helt super trening. Jeg var så heldig å få punchingbagen helt for meg selv, og fikk dermed god tid til å bedre teknikk på slagene. På slutten av timen fikk vi også gjennomgå litt brutal, kjapp styrketrening som nesten tok livet av meg. Hurra! I morgen (evt. i dag, man kan vel egentlig si at det er søndag morgen nå) håper jeg å få lurt inn en styrkeøkt før neste natteskift, men det kommer igjen an på hvor lenge jeg sover. Jeg er fremdeles i en tidlig nybegynnerfase med hele denne nattejobbgreia, og må se litt an hvordan jeg fungerer på dagtid i arbeidsperiodene. Jeg mistenker (håper) at gårsdagen, hvor jeg sov i 10 timer, var unntaket heller enn regelen. Vi får se.

Framgang

Jeg tror jeg er over den verste sensommerkneika nå. Forrige uke klokket jeg inn på fire treningsøkter, med styrketrening onsdag og torsdag, boksing fredag og spinning lørdag. I tillegg ble det en halvtimes svømmetur på søndag, så det teller vel sånn halvveis som en treningsøkt, det også. Hele tiden har jeg vært flink og ikke dyttet innpå masse snop og søppelmat. Og ja, jeg HAR begynt å gå nedover på vekta igjen.

Onsdag er altså veiedag, og i dag er det jaggu meg onsdag igjen. Dermed slår jeg to fluer i én smekk når jeg senere i ettermiddag skal dra meg tilbake til Elixia Bjørvika, for både trening og veiing. Jeg var der i går også, hvor jeg kjørte en forholdsvis tung styrketime, så i dag blir det mest løping og litt kjernemuskulatur. (På mandag gikk jeg forøvrig en lang tur, og det teller vel kanskje litt, det også.) Er fryktelig spent på å se om det har skjedd noen endringer siden forrige onsdag.

En ekstra klapp på skulderen gir jeg meg selv for gårsdagen. Jeg hadde en ganske kjip dag i går, av ulike årsaker, og terskelen for å mikse sammen en kakedeig eller rusle over gata til butikken for å kjøpe all sjokoladen i verden, var lav. Svært, svært lav. Mitt nivå av "ingenting betyr noe, jeg vil bare ligge på sofaen og spise noe godt" var skyhøyt. Likevel mikset jeg ingen kakedeig, jeg dro ikke på butikken. Jeg lå riktig nok mye på sofaen, men på kvelden kom jeg meg altså ut og fikk kjørt en god styrkeøkt. Da følte jeg meg veldig, veldig flink. Min evne til å motstå fristelser er som kjent ganske svak, særlig når humøret er på bånn, men i går klarte jeg det altså. Wow. Jeg drister meg til å kalle dette framgang.

Runddansen går

For halvannen måned siden luftet jeg noe frustrasjon over min unike(?) evne til å legge på meg, og det var sånn passe kjipt og deprimerende. Resten av juli måned ble ikke så himla mye bedre, for plutselig var det jo ferietid, med en uke i USA og greier, og det var en ganske puslete og slapp Vero som kom rullende hjem til Oslo like før månedsskiftet. Etter hjemkomsten har diverse besøk og turer dominert dagene, så det tok litt tid før jeg begynte å komme tilbake i rutine igjen. Men nå, folkens, nå er tiden kommet. Endelig.

Aller først vil jeg gi meg selv litt ros for at jeg for det aller, aller meste har holdt fingrene unna sjokoladefatet, kakefatet, iskremfatet og potetgullfatet de siste par ukene. Jeg har også unngått å drukne meg i pizza og burger og denslags fy-mat som jeg er så plagsomt glad i. Jeg har fått en ny dose motivasjon for å holde meg på den smalen stien, og enn så lenge ser det ut til å gå sånn tålelig greit.

Selv om jeg har klart å trene litt hver uke etter ferien (en spinningtime her, en zumbatime der), er det først denne uken jeg virkelig har tatt grep. Det ble styrketrening av overkroppen på onsdag, styrketrening av underkroppen i går, og så blir det boksing i dag, kanskje med yoga først. I morgen skal jeg endelig tilbake til lørdagsspinning, for første gang på alt, alt for lenge.

Jeg har fått litt ny dilla på styrketrening, og har nå en ambisjon om å trene styrke nesten hver dag, annenhver dag på øvre og nedre muskelgrupper, i tillegg til eventuelle gruppetimer jeg skulle finne på å ta.

Av annet nytt har jeg fått ny jobb, som nattevakt. Dette betyr både mer fleksibilitet i treningsregimet, men også kanskje noen nye utfordringer. Det betyr at når jeg har en jobbeperiode, sover jeg til ca kl 17 på ettermiddagen, hvorpå jeg vil ha omtrent fem timer til å gjøre et eller annet før jeg skal tilbake på jobb. Dette vil da fort bli enten trening eller Noe Annet™, og en gang i blant kan det tenkes at jeg vil prioritere Noe Annet™. En gang i blant kan det også tenkes at jeg vil være for trøtt og sliten for trening, i alle fall etter den fjerde eller femte natta på rad. Det får man ta som det kommer. Jeg må rett og slett se litt an hvordan jeg håndterer dette nye livet, og planlegge fortløpende deretter.

Kort oppsummert: Det er høst (såvidt), jeg er i jobb, jeg er frisk, jeg er motivert og jeg har mål. 2014 har vært sløv hittil, men det er i ferd med å snu.