500 kcal

Det finnes forskjellige måter å måle utvikling på når man trener kondisjon på apparater. Den ene er lengde; hvor langt klarer jeg å sykle/jogge/elipse på f.eks. 20 minutter? Et annet er tid; hvor lenge holder jeg ut i dette tempoet før jeg vil dø? Noe annet igjen er kalorier; hvor mange kalorier mener apparatet at jeg dumper i løpet av f.eks. 20 minutter?

Selv om disse kaloriene ikke er nøyaktige og kun et representativ for en omtrentlig forbrenningsevne, synes jeg likevel det er de enkleste tallene å følge framgangen på. De er konstante på hvert apparat, så de vil avgi samme resultat hver gang forutsatt at man trener med lik intensitet. Gitt dette er det ikke så vanskelig for meg å se at trening går lettere for meg nå enn for fire uker siden. I begynnelsen var jeg stolt den dagen jeg kom meg til 150 kalorier i løpet av 20 minutter på elipsemaskinen. I forrige uke var jeg godt fornøyd med å ha kommet meg over 160 i løpet av samme intervall. I dag viste apparatet 175. Tøft. Jeg holdt ut noen minutter til etterpå, slik at jeg klokket inn på 215 totalt. Sammenlagt med de 300 jeg tok på sykkelen først, regnet jeg meg kjapt fram til at jeg i løpet av dagens treningstime har dumpet over 500 kcal til sammen. Jeg synes ikke det er så ille, jeg.

Det finnes også andre indikasjoner på at trening annenhver dag faktisk utgjør en viss forskjell. Jeg har kanskje ikke fått noen synlige muskler (og det er jeg strengt tatt bare glad for), men når jeg kjenner på overarmen er det hardere enn det var for en måned siden. Definitivt. Det er muskelmasse der nå. Armene generelt synes jeg har blitt litt fastere, og det samme gjelder beina. Og - ikke minst - jeg merker det på klær. Ikke veldig, men litt. For tre ukers tid siden klarte jeg såvidt å presse meg inn i en bukse som jeg ikke hadde brukt siden i fjor høst, og den var alt for trang til å være behagelig på. Denne buksa brukte jeg i går. Hva gir du meg?

Dette er etter bare fire uker, folkens. Fire uker. En knapp måned. Fra gang til gang føles det ikke som om det hjelper stort, men når jeg nå sitter her og reflekterer over formen min 15. april sammenlignet med 15. mai, kan jeg ikke annet enn å være fornøyd. Dette går riktig vei. Jeg begynner faktisk å tro på at jeg kan komme til å holde denne rutinen gående en stund. Jeg skulle riktig nok ønske meg mer variasjon i treningen, men bare det at jeg ikke kjeder vettet av meg allerede er en god ting. Inntil videre får jeg klare meg med det jeg har - kanskje jeg investerer i medlemsskap hos Elixia til høsten, når jeg har litt bedre råd. Der har de alle disse forskjellige gruppetreningene som jeg liker så godt. Eller kanskje jeg skal ta et dansekurs. Eller kanskje begge deler?

6 måneder ...

... er dessverre ikke tidsperioden jeg har trent regelmessig over. Om det bare hadde vært så vel! Nei, seks måneder er tidsperioden jeg kan forvente må gå før jeg virkelig merker en tydelig forandring. Det var i alle fall det samboeren min sa til meg nå nylig, etter at jeg småstolt fortalte at "nå har jeg nettopp vært på trening. Igjen!". Seks måneder hørtes litt lenge ut, synes jeg, og håper selvsagt at han kanskje overdrev en aldri så liten smule.

Min vanlige rutine på totalt en time ble kjørt igjen i dag, og det var faktisk ganske godt å svette litt mens jeg lot tankene vandre, etter en rimelig hektisk avslutning på arbeidsdagen. Eller kanskje jeg bare prøver å lure meg selv, fordi jeg har så innmari lyst til at jeg skal like det, mens jeg egentlig innerst inne fremdeles synes det er et mareritt. Skjønt, et mareritt ville være å overdrive. Jeg har aldri syntes trening har vært et mareritt. Men at det er andre ting jeg heller skulle brukt tiden min på, det er sikkert og visst. Som for eksempel å spille Fable 3. Nuhvel.

Det går stadig framover, i alle fall. Og månedsjubileet mitt er bare fem dager unna. Duverden.

Glemte tirsdag også, gitt.

Det ble hektisk i går. Hadde kveldsvakt på jobb, så jeg kunne ta meg tid til en skikkelig frokost og medbragt lunsj før jeg dro. Sola strålte, så jeg gikk til jobb i stedet for å busse. Wow. Det tok faktisk bare litt over en halvtime, noe som var kjappere enn jeg hadde trodd. Wow igjen.

Rett etter jobb var det avgårde på trening. Jaggu. Tilbake på elipsemaskina, og jubler litt inni meg når jeg legger merke til at jeg har mye høyere intensitet nå enn jeg hadde for tre uker siden, samtidig som jeg svetter og peser på utsiden. 20 minutter her, så 20 minutter på sykkel, før jeg vier 20 minutter til styrketrening.

Jeg innbiller meg at armene mine har blitt litt strammere i det siste, men jeg tror jeg innbiller meg mye nå for tiden, så det er ikke godt å si. Det er kanskje litt tidlig ennå for å faktisk få noe synlige resultater, men av en eller annen grunn finner jeg ikke det så veldig demotiverende denne gangen. Jeg tenker at et par måneder til må jeg nok regne med å slite før noe som helst egentlig blir merkbart. For første gang i treningssammenheng har jeg kanskje endelig begynt å tenke langsiktig. Jeg har jo alltid visst at Rom ikke ble bygget på en dag, men jeg tror det er først nå at det virkelig synker inn. Tålmodighet har aldri vært min sterke side, men det hjelper å være oppmerksom på det.

Satser på ny treningsøkt igjen i morgen!

Jeg glemte fredag!

Et raskt blikk på listen over nyere oppdageringer avslørte at jeg helt hadde glemt/ikke fått tid til å oppdatere om fredag. Det må jeg jo gjøre, ellers ser det ut som om jeg ikke har trent i det hele tatt den dagen, og det gjorde jeg. Jeg var faktisk så forutseende og bestemt at jeg like gjerne dro til jobb iført treningstøy (vi sykehusfolk skifter jo til arbeidsklær uansett), slik at jeg bare kunne dra rett på trening etterpå uten å ødsle bort verdifulle minutter på å skifte, og slippe å drasse på en sekk med klær. Jeg er så smart, altså!

Så det ble en standard økt på fredag også; litt over en time med først kondisjon og deretter styrke. Det er fremdeles armene mine som får gjennomgå mest, men så er det også de som trenger det mest. Armmusklene mine kunne like gjerne vært laget av fiskeboller, så slappe er de. Med så puslete muskler i en så tung kropp er det ikke rart jeg ikke klarer armhevninger - men det skal det bli en forandring på, etter hvert. En dag. Kanskje om et års tid eller så. Det blir tøft, det.

Et stolt øyeblikk

I går var en lang dag. Slettes ikke en dårlig dag, bare lang. Det ble et tettpakket program, og innen jeg kom hjem og fikk lagt meg langt på natt, var jeg fullstendig utkjørt. Derfor fristet det lite å dra på trening i dag. Men regelen er jo annenhver dag, og forrige gang var fredag. Jeg sukket. Jeg sutret. Jeg sov og halvsov og stod opp og la meg igjen og plutselig var klokken blitt 18:05. Jeg var ikke motivert for trening. Jeg var strengt tatt ikke motivert for noen ting. Motvillig fikk jeg kledt på meg og dratt på butikken, kun drevet av sult og et tomt kjøleskap. Etter å ha spist litt følte jeg meg hakket mer opplagt, men ikke mye. Ikke nok til å dra på trening. Ikke i nærheten.

Jeg begynte å argumentere med meg selv. Jeg kunne jo hoppe over bare denne ene gangen; jeg hadde jo vært flink så lenge nå og fortjente en liten pause når jeg da var så sliten. Det ville uansett være bedre å begynne en ny treningsuke på mandag (med trening på en søndag vil ikke neste treningsuke begynner før på tirsdag), for da kunne jeg få inn en ekstra dag (mandag, onsdag, fredag, søndag kontra tirsdag, torsdag, lørdag). Det ville passe bedre for meg å trene på fredag og søndag neste uke i stedet for torsdag og lørdag, på grunn av besøk og helgeplaner. Det er sunt for kroppen med restitusjon. Skoene mine ubehagelige, jeg trenger nye. Jeg burde vasket treningstøyet siden forrige gang. Unnskyldningene tårnet seg sammen, og det var da jeg skjønte det: Det var unnskyldninger. Greit nok, noen av dem hadde kanskje et poeng, men det hjelper ikke når den virkelige årsaken til min motvilje var latskap. Ren og skjær latskap. I tillegg var jeg blitt fryktelig demotivert av min Wii Fit, som etter en liten vektsjekk kunne informere meg om at jeg har gått OPP fem kilo siden mars i fjor. Det trenger jo ikke bety at de siste ukene har vært uten resultat; for alt jeg vet hadde jeg i utgangspunktet gått opp enda mer, og har nå begynt å klatre ned igjen. Men likevel, det var skuffende. Greit nok at jeg hadde en slapp og lat vinter med mye stillesitting på grunn av sykdom og haleben og jeg vet ikke hva, men det får da være måte på. Man gripes virkelig av en total lyst til å gi opp.

Noen ganger i livet finner man de kritiske øyeblikkene. Det er ikke alltid man gjenkjenner dem, men de er der, rett som det er. De definerer hvor veien går videre, hvordan man utvikler seg, om fremtiden vil bli lysere eller mørkere. "Dette", tenkte jeg, "er et slikt øyeblikk". Dette var punktet hvor jeg kunne velge å gi etter for latskapen og ligge på sofaen med en bok, eller gripe meg selv hardt i nakkeskinnet og sparke meg ut døra. Så hva gjorde jeg?

Vel, jeg skriver denne oppdateringen, gjør jeg ikke? Jeg inngikk et kompromiss; jeg skulle dra (om enn uendelig motvillig), men jeg skulle tillate meg å ta det rolig. Dette er et lurekompromiss som stort sett funker, fordi utfordringen ligger alltid å komme meg ut døra. Når jeg faktisk er på plass og har begynt treningsøkta, har jeg ingenting imot å ta i, så planer om å "ta det rolig" blir egentlig aldri fulgt. De er bare et påskudd for at jeg skal gidde å dra i utgangspunktet; senere tenker jeg at "nå er jeg nå her - ingen grunn til å spare på kruttet da".

Det ble tre kvarter med kondisjonstrening og ett kvarter med styrke. Det virker som om det er en rutine jeg begynner å falle inn i, noe som kanskje er greit. Jeg veksler på styrkeøvelsene, slik at jeg ikke kjeder meg for mye. Og joda, jeg merker at jeg orker mer nå enn jeg gjorde for tre uker siden, og da blir det jo gøyere. Og akkurat i dag var jeg enda mer fornøyd enn ellers da jeg dro hjem, fordi jeg hadde klart å presse meg til det mot alle odds. Jeg er rett og slett latterlig stolt av meg selv akkurat nå.

Har de gærne det godt?

Jeg føler meg i alle fall rimelig gæern, her i min tredje(!) uke med regelmessig trening. De siste to ukene har jeg trent jevnlig annenhver dag (med ett unntak, hvor det gikk hele to dager imellom), og det har i grunn ikke vært så grusomt. Faktisk. De sier at det er de to første ukene som er verst, men jeg er ikke helt overbevist om akkurat dette. I så fall burde det bli fryktelig lett for meg å vedlikeholde denne gryende rutinen. Ikke at jeg klager dersom det faktisk blir det (lett, altså), men jeg har ikke helt den følelsen ennå.

I dag, for eksempel, var det veldig tungt å komme seg av gårde. Etter et uberstressa kveldsskift på jobb i går, og en tidlig start i dag, følte jeg mest for å bare slumre på sofaen i hele kveld. Kanskje drikke litt Fun Light, mumse Oreo-kjeks og se på TV. Av en eller annen komplett uforståelig grunn klarte jeg å motarbeide denne fristelsen, og dro i stedet på trening. Hva gir du meg? Hæ? Jeg skjønner ingenting.

En hel time, pluss litt. Først kondisjon, så styrke. Jeg merker at det lett blir mer styrke nå som jeg har lagt inn pause fra tredemølla. Variasjon er nøkkelen for min del, og hvis jeg bare skal sykle og stå på elipsemaskin i en hel time, kommer jeg aldri til å gidde noen av delene igjen. 20 minutter er på en måte smertegrensa for hvor lenge jeg gidder å gjøre samme greia; 25 minutter er absolutte max. Så da må styrkeapparatene trå til.

Jeg innbiller meg at kondisen har blitt noe bedre nå enn for f.eks. tre uker siden. Jeg holder alltid et lite blikk på disse "kaloritellerne" på apparatene (som sannsynligvis ikke er riktige, men det er da et tall å vurdere noe etter), og merker at jeg tar flere kalorier på kortere tid nå enn før, hvilket trolig betyr at intensitetsnivået mitt har økt. Jeg kan i alle fall ikke forstå noe annet, så det synes jeg er litt artig, da.

Dette er en spennende fase for meg. Jeg har aldri før holdt ut så lenge som dette med en så jevnlig og hyppig treningsrutine. Jeg har vel strengt tatt sprengt mine grenser allerede, men det er absolutt interessant å se hvor mye lenger jeg får det til å vare. Jeg håper det kan bli et par måneder, i alle fall.

Flinkis

Nok en gang er jeg ute litt i seneste laget med skryteposten, men bedre sent enn aldri.

I dag (altså mandag) trente jeg igjen, på senteret nedi gata. Jeg tok meg selv i å tenke "oi, jeg har ikke trent siden FREDAG; det er lenge, det", og er nå overbevist om at et eller annet utenomjordisk har tatt bolig i hjernen min. Der kan det gjerne fortsette å bli en stund til, tenker jeg.

Dagens økt klokke seg inn på 50 minutter kondisjonstrening og omtrentlig 20 minutter styrketrening. I dag var en milepæl; jeg besøkte det skumle "styrkerommet" i kjelleren for første gang. Husvertsamboeren var nemlig der akkurat da, så jeg dristet meg ned for en titt, og fikk samtidig litt veiledning til hvordan bruke enkelte av apparatene. Kjekt. Og vondt. Som jeg sa mens vi var der, etter noen runder med løfting av diverse ting: "Fysioterapeuten min ville ikke vært fornøyd hvis hun visste hva jeg holdt på med nå - dersom jeg hadde hatt en". Venstre skulder kniper fremdeles litt nå og da, men ikke så ille som før.

Attpåtil har knærne begynt å gjøre litt vondt. Det er slettes ikke umulig at all jogginga på tredemølle de siste par ukene har vært litt for hardt for dem, og i frykt for å gjøre ubotelig skade har jeg nå lagt tredemølla på hylla for en liten stund. Kun sykling og elipsemaskin fra nå av, så får vi se igjen om noen ukers tid om det har blitt bedre.

Også må man ikke glemme svømmingen, da. Flott trim, null belastning. Etter som våren og sommeren skrider fram, forventer jeg stadig flere badedager hvor jeg kan svømme en del, helt gratis, i Oslos mange flotte vann og strender. Riktignok badet jeg på Huk sist lørdag, men det var så kaldt at det ble ikke noen lang svømmetur, akkurat. Det får bli til senere.