Et stolt øyeblikk

I går var en lang dag. Slettes ikke en dårlig dag, bare lang. Det ble et tettpakket program, og innen jeg kom hjem og fikk lagt meg langt på natt, var jeg fullstendig utkjørt. Derfor fristet det lite å dra på trening i dag. Men regelen er jo annenhver dag, og forrige gang var fredag. Jeg sukket. Jeg sutret. Jeg sov og halvsov og stod opp og la meg igjen og plutselig var klokken blitt 18:05. Jeg var ikke motivert for trening. Jeg var strengt tatt ikke motivert for noen ting. Motvillig fikk jeg kledt på meg og dratt på butikken, kun drevet av sult og et tomt kjøleskap. Etter å ha spist litt følte jeg meg hakket mer opplagt, men ikke mye. Ikke nok til å dra på trening. Ikke i nærheten.

Jeg begynte å argumentere med meg selv. Jeg kunne jo hoppe over bare denne ene gangen; jeg hadde jo vært flink så lenge nå og fortjente en liten pause når jeg da var så sliten. Det ville uansett være bedre å begynne en ny treningsuke på mandag (med trening på en søndag vil ikke neste treningsuke begynner før på tirsdag), for da kunne jeg få inn en ekstra dag (mandag, onsdag, fredag, søndag kontra tirsdag, torsdag, lørdag). Det ville passe bedre for meg å trene på fredag og søndag neste uke i stedet for torsdag og lørdag, på grunn av besøk og helgeplaner. Det er sunt for kroppen med restitusjon. Skoene mine ubehagelige, jeg trenger nye. Jeg burde vasket treningstøyet siden forrige gang. Unnskyldningene tårnet seg sammen, og det var da jeg skjønte det: Det var unnskyldninger. Greit nok, noen av dem hadde kanskje et poeng, men det hjelper ikke når den virkelige årsaken til min motvilje var latskap. Ren og skjær latskap. I tillegg var jeg blitt fryktelig demotivert av min Wii Fit, som etter en liten vektsjekk kunne informere meg om at jeg har gått OPP fem kilo siden mars i fjor. Det trenger jo ikke bety at de siste ukene har vært uten resultat; for alt jeg vet hadde jeg i utgangspunktet gått opp enda mer, og har nå begynt å klatre ned igjen. Men likevel, det var skuffende. Greit nok at jeg hadde en slapp og lat vinter med mye stillesitting på grunn av sykdom og haleben og jeg vet ikke hva, men det får da være måte på. Man gripes virkelig av en total lyst til å gi opp.

Noen ganger i livet finner man de kritiske øyeblikkene. Det er ikke alltid man gjenkjenner dem, men de er der, rett som det er. De definerer hvor veien går videre, hvordan man utvikler seg, om fremtiden vil bli lysere eller mørkere. "Dette", tenkte jeg, "er et slikt øyeblikk". Dette var punktet hvor jeg kunne velge å gi etter for latskapen og ligge på sofaen med en bok, eller gripe meg selv hardt i nakkeskinnet og sparke meg ut døra. Så hva gjorde jeg?

Vel, jeg skriver denne oppdateringen, gjør jeg ikke? Jeg inngikk et kompromiss; jeg skulle dra (om enn uendelig motvillig), men jeg skulle tillate meg å ta det rolig. Dette er et lurekompromiss som stort sett funker, fordi utfordringen ligger alltid å komme meg ut døra. Når jeg faktisk er på plass og har begynt treningsøkta, har jeg ingenting imot å ta i, så planer om å "ta det rolig" blir egentlig aldri fulgt. De er bare et påskudd for at jeg skal gidde å dra i utgangspunktet; senere tenker jeg at "nå er jeg nå her - ingen grunn til å spare på kruttet da".

Det ble tre kvarter med kondisjonstrening og ett kvarter med styrke. Det virker som om det er en rutine jeg begynner å falle inn i, noe som kanskje er greit. Jeg veksler på styrkeøvelsene, slik at jeg ikke kjeder meg for mye. Og joda, jeg merker at jeg orker mer nå enn jeg gjorde for tre uker siden, og da blir det jo gøyere. Og akkurat i dag var jeg enda mer fornøyd enn ellers da jeg dro hjem, fordi jeg hadde klart å presse meg til det mot alle odds. Jeg er rett og slett latterlig stolt av meg selv akkurat nå.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening