Styrketirsdag

Med nød og neppe kom jeg meg ut døra i formiddag og ned til mitt lokale Elixia. Jeg har ikke egentlig trenet styrke på alt for lenge (over en uke og vel så det), og det var nok mye av grunnen til at det fristet så lite å gjøre det i dag. Alt blir liksom litt tyngre og kjipere når man ikke har gjort det på en stund, ikke minst fordi man er redd for at man nå skal være dårligere enn man var før.

Komfortsoner er imidlertid til for å brytes, og jeg tvang meg avgårde. Etter ti minutters oppvarming på elipsemaskin begynte jeg med min første utfordring - benkpressen - og skulle du ha sett, jeg hadde grunn til å være redd. Jeg HAR blitt dårligere siden sist. Jeg kom ut av det med verdigheten i behold, og fullførte mine 3 x 9 på 27.5 kg, men det var med nød og neppe. På de siste par repetisjonene følte jeg nesten at ryggen min løftet seg fra benken mens jeg presset og kjempet for å få  opp den jævla stanga, men jeg kom altså i mål. Såvidt. Opprinnelig hadde jeg jo håpet at jeg skulle være på ti repetisjoner innen nå, men siden jeg har vært så sløv og ubrukelig de siste par ukene, får jeg ta oktober til hjelp i stedet.

Jeg fortsatte med utfall, Arnold press, triceps og biceps, også her på samme vekt og mengde som tidligere. Det var mer enn nok til å gi meg en solid omgang Vondt™, og etter 3 x 21 på 15 kg i biceps curl var armene mine klare for å ramle av, krype avgårde til nærmeste grøftekant og dø en stille, skjelvende død. Jeg ville imidlertid gjerne beholde armene mine, så de fikk nøye seg med å skjelve der de var - og det gjorde de til gangs.

Den sedvanlige kilometeren ble avslutningen også denne gang, og selv om jeg utrolig nok hadde bedre tid i dag enn sist, klarte jeg fremdeles ikke å bryte rekorden på 6:49. I stedet lå jeg seks sekunder over. Kanskje neste gang! Det blir jo selvfølgelig en neste gang, og det var særdeles oppmuntrende at jeg overhodet klarte å komme i mål på under 7 minutter etter såpass langt fravær. Fint med noen positive overraskelser en gang i blant. Det er sånt som gjør at jeg ikke gir opp.

Jeg avslutter med et fint lite bilde fra min motivasjonsguru på Instagram. Hun kommer med slike gullkorn en gang i blant:

Never miss a Monday

Med hele to yndlingstimer på mandager, er det trygt å si at jeg neppe kommer til å skulke unna trening denne dagen i uka, med mindre jeg absolutt ikke har mulighet. Det er jo en bra ting, for de sier "never miss a Monday," fordi mandager gjerne legger lista for resten av uka. Ny uke, nye muligheter - og selv om det absolutt er en psykisk greie, så er det en psykisk greie som til en viss grad fungerer for meg. Jeg føler at jeg har en bedre start på uka hvis jeg kommer meg på trening.

I går måtte jeg altså velge; boksing eller ballett? Det var vanskelig, og jeg vaklet lenge fram og tilbake, før jeg til slutt havnet på boksing. Nå hadde det jo vært litt over to uker siden sist jeg var der, og jeg vet at hvis jeg er borte for lenge av gangen, blir det desto vanskeligere å komme inn i det igjen.

Mandagsboksing er, som tidligere nevnt, litt annerledes enn fredagsboksing. Men det viste seg (siden det nå er en del måneder siden sist jeg var på en mandagsboksing) at konseptet er en smule endret. Det er ikke lenger slik at mandager har mer fokus på spark. Faktisk var det ingen sparking i det hele tatt i går. I stedet har mandager fått mer fokus på teknikk og praktisk utførelse, hvor man sparrer med en partner i stedet for å danse rundt en punchbag eller skyggebokse. Kanskje er det generelt mer sparking der, men bare ikke akkurat i går; det finner jeg nok ut om et par uker. Uansett likte jeg det vi holdt på med.

Jeg likte spesielt godt de siste minuttene, hvor mester Aristo lærte oss en selvforsvarsteknikk. Ingen fancy manøvre, ikkeno show, bare praktisk, direkte, funksjonelle tiltak for å komme seg ut av et grep hvis noen har fått deg på ryggen. Nå har jeg aldri, i løpet av mine tre år i Oslo, vært utsatt for noe som helst, men det føles absolutt litt tryggere å kunne et par slike grep bare sånn i tilfellet. Enslige, halvgamle kvinner i storbyen bør jo kunne forsvare seg.

Knallbra time altså, som gikk alt for fort, og det eneste som ikke var perfekt var at en liten del av meg tenkte "nå er det ballett på Ullevål" og skulle ønske jeg kunne være der også. Det skal ikke være enkelt.

Et luksusproblem

Hei bloggen!

Egentlig har jeg masse å skrive om, og jeg skylder delvis på latskap og delvis på stress for at jeg ikke har oppdatert noe på litt for lenge. Jeg har jo, periodevis, vært veldig flink, og periodevis mindre flink. Man kan jo ikke være flink hele tiden, har jeg hørt, så jeg unnlater å gi meg selv for mye mental juling enn så lenge.

Det er altså to uker siden sist, og jeg begynner med en kjapp oppdatering. Jeg var ikke kjempeflink i forrige uke, bare sånn passe flink. Tre treningsdager klarte jeg å dytte inn; en styrkeøkt, en zumbatime og en spinningtime. Denne uka har jeg om mulig vært enda slappere; i dag var min andre treningsøkt. I dag er det lørdag. Da hjelper det kanskje bittelitt at jeg kjørte to timer i går, men læll. Det er en hel uke borte fra Elixia, og det er egentlig ikke greit. Den lille joggeturen jeg la inn på tirsdagskvelden kompenserer ikke for det. Noe som kanskje kan kompensere litt er at jeg har vært tålelig god på å ikke dytte i meg all sjokolade i hele verden, så alt håp er ikke ute.

Det jeg har gjort denne uka er altså den lille joggeturen på tirsdag, yoga og spinning i går, og spinning igjen i dag. Her kommer jeg inn på dagens tittel, nemlig mitt nye luksusproblem. Kjekke-Jonas har kommet tilbake. Hurraaaaa! Det ville i utgangspunktet vært en utelukkende god nyhet, MEN - Elixia har puttet timen på helt feil dag. Fredag. Hva har jeg allerede på fredager, til akkurat samme klokkeslett? Boksing, som jeg er veldig, veldig glad i. Ikke bare er fredagsspinning dumt fordi det kræsjer med boksingen, men også litt fordi jeg har jo lørdagsspinning neste morgen, og det kan potensielt nesten bli litt for mye av det gode. Dilemma.

Nå er det riktig nok to boksetimer i uka; den på fredager har mer fokus på slag, den på mandager har mer fokus på spark. Sånn sett burde det ikke vært noe i veien for å hive meg på boksetimene på mandagene i stedet; jeg foretrekker jo til og med sparking. MEN - Elixia har flyttett ballettimen, som i fjor var på tirsdager, til - gjett hvilken dag? Nettopp. Mandag.

Argh!

Så i essens har jeg seks favorittimer, og fem av dem er på de samme to dagene: Mandager har fått boksing og ballett, fredager har yoga, boksing og spinning. Den sjette er spinningen på lørdag. Et skikkelig bortskjemt luksusproblem ("ånei, jeg har for mange gode timer å velge mellom!"), men et problem like fullt. I tillegg ser det ut til at de har fjernet den nye favorittdansetimen min på torsdager. Sukk.

Dette oppsettet av kolliderende timer vil sannsynligvis føre til en komplisert kartleggings- og planleggingsprosess (jeg kaller den Operasjon Kanari), hvor jeg i ulike uker må alternere mellom hvilke timer jeg drar på. For eksempel ballett på mandag og boksing på fredag den ene uken, så boksing på mandag og spinning på fredag den neste, og diverse kombinasjoner av dette. Sleng inn min lett psykotiske nattevaktturnus i det hele, så har vi oppskriften på verdens mest kaotiske og ustrukturerte treningsplan noen sinne - men det får gå som det går. Det viktigste er vel egentlig at jeg GJØR noe, og selv om det sikkert hjelper å ha et system for progresjon, er det viktigste for meg tross alt å sette fyr på så mange kalorier som mulig.

Én ting er i alle fall sikkert nå: Mandag og fredag er bænkers som treningsdager. Disse timene går jo alle såpass sent på ettermiddagen at jeg også kan ta dem før jeg eventuelt skal på jobb, hvis jeg ikke sover for lenge. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe!

Trøtte treningsdager

Fredag ble boksedag denne uken. Såvidt. Jeg hadde glemt å sette klokka på ringing da jeg la meg i morges, og våknet lett panisk like før kl. 16, livredd for å ha forsovet meg. Heldigvis gikk det bra, jeg fikk 45 minutter på meg før jeg måtte dra hjemmefra, men man kan trygt si at jeg ikke følte meg nevneverdig våken eller opplagt. Jeg vurderte seriøst å avbestille timen, før jeg mumlet noe om "pain is temporary, glory is forever" og rullet ut av sengen med et lidende snøft.

Akk, for et liv.

Som forventet ble jeg selvfølgelig veldig glad for at jeg hadde kommet meg avgårde, sånn etter hvert. Jeg kviknet til da boksetimen begynte, og kjørte på hardere enn jeg i utgangspunktet hadde trodd jeg ville gidde eller orke. I løpet av timen klarte jeg å svette, hvese, snøfte, pese og stønne (på en sånn sexy maskulin måte) mens jeg danset rundt boksesekken og slengte ut jabs og power punches og alt innimellom. Jeg unnet meg til og med et par spark, fordi jeg er en liten rebell som av og til gjør ting selv om jeg ikke har fått beskjed om å gjøre det. Tenke seg til.

Dermed er ukas fjerde treningsøkt i boks, og i morgen unner jeg meg en rolig, avslappende lørdagskveld hjemme med taco og film, etter at jeg våkner og før jeg skal på jobb igjen. Det er unektelig ekstra slitsomt å trene når jeg har en lang rekke nattevakter, men dette skal jeg overleve. Tenker det må bli en ny styrkeøkt på søndag, og så får vi se om jeg ikke klarer å løpe den der kilometeren min på 6:48 i stedet for 6:49. Dette blir spennende, folkens! Følg med i overimorgen! PAIN IS TEMPORARY, GLORY IS FOREVER!

Seigpining

Med stor iver dro jeg i kveld tilbake til dansetimen på Bjørvika. Dette ble tredje torsdag på rad hvor jeg har klart å dra den late, seige ræva mi ut av sofaen for å sprette omkring i innbilt eleganse. Men jeg skal ikke være for hard mot meg selv. Jeg var kanskje et neshorn blant grasiøse enhjørninger, men jeg var ikke det eneste neshornet. Jeg var heller ikke det neshornet som forlot timen like etter at oppvarmingen var ferdig, og jeg tar hver minste lille seier som jeg kan få.

Akkurat det skal jeg ha: Jeg har aldri forlatt en time jeg har begynt på. Uansett hvor jævlige de har vært, hvor lite jeg har følt at jeg har behersket ting, hvor sliten jeg har blitt - jeg har alltid holdt ut til siste minutt og gjort mitt beste. Det er viktig å huske disse små tingene som man kan gi seg selv en klapp på skulderen for. Jeg er kanskje ikke kjapp eller sterk eller elegant, men jeg er seig. Alle har et eller annet, og man må finne sin styrke. Min styrke er tilsynelatende seigpining, eventuelt selvpining.

Jeg kjørte litt selvpining i forkant av dansetimen, faktisk. Ettersom jeg var et helt kvarter tidlig ute, bestemte jeg meg for å ta litt benkpress, rett og slett fordi jeg har blitt supergira på å nå disse 30 kiloene som jeg har gnålet om i et par uker, og nå var det jo hele to dager siden sist jeg løftet på stanga. Dermed ble det fem minutters oppvarming på elipsemaskinen før jeg la meg til rette på benken med 27,5 kg over hodet mitt. På mandag tok jeg åtte reps per sett, og målet var å klare ni reps neste gang. Så jeg prøvde meg på ni - og jeg klarte det. Med et nødskrik. Den niende repetisjonen var helt for jævlig, og særlig på siste sett holdt jeg på å gi meg på åtte, men som sagt - jeg er seig. 3x9 repetisjoner av benkpress på 27,5 kg ble altså den nye, vesle rekorden i dag, og jeg er fornøyd.

Dansetimen etterpå er jeg også fornøyd med. Trinnene sitter litt bedre for hver gang, og det er nå bare et par av dem som jeg fortsatt sliter litt med å skjønne. Jeg er fortsatt ikke særlig begeistret for de trinnene med hopping (min nemesis, som kjent), og heller ikke den ene låten hvor vi gjør mer styrkeøvelser enn å faktisk danse - men jeg regner med det gir gode resultater, og da kan jeg lide meg gjennom det. Resten er jo så gøy at spinninga går opp i vinninga, og det blir helt sikkert en ny dansetime neste torsdag, med mindre noe viktig kommer i veien.

Nå skal jeg belønne meg med en ny natt med jobbing. Huhei hvor det går.

Fant meg en spinningsykkel

Det har vært år og dag siden jeg sist satt på en spinningsykkel. Slik føles det, i alle fall. Av en eller annen grunn har spinning blitt begrenset til disse vidunderlige timene på lørdagsmorgenene, og når så mange lørdager har falt bort i det siste, har spinning gjort det samme. Det er jo fryktelig dumt, for selv uten yndlingsinstruktøren min liker jeg ganske godt å svette på dette setet inne i en sal. Derfor tok jeg et drastisk grep i kveld, før jeg skulle tilbake på nattevakt, og fant en spinningsykkel på Bjørvika.

Jeg har jo besøkt spinningsalen i Bjørvika før, som er ganske fin (selv om den såklart ikke kan måle seg med Colosseums), men det er en stund siden nå, og det har alltid vært litt sporadisk. Likevel kjente jeg igjen navnet på instruktøren som skulle ha denne timen i kveld, og jeg syntes å huske hun var ganske ålreit, så da bestemte jeg meg for å dra på den. Det angret jeg ikke på.

Nå ville det vært fryktelig urettferdig av meg å sammenligne henne med Jan Tore på Colosseum, så det skal jeg ikke gjøre, men i stedet si at hun ga oss en veldig bra time. Vi holdt en jevn, høy intensitet gjennom hele løpet, og det hjalp definitivt at hun tydeligvis hadde en musikksmak som passer meg. Jeg har nemlig vært borti instruktører med spillelister som jeg absolutt ikke trives med, og musikken gjør altså all verdens forskjell. Blir det for mye tekno/elektro/duntjs-duntsj-duntsj så blir jeg sliten, småirritert og demotivert. Det er sikkert en bra rytme og sånn for spinning, men monoton musikk som gjentar seg selv i flerfoldige minutter synes jeg bare er masete. Så jeg må velge mine instruktører med omhu, og Hedda på Bjørvika passerte nåløyet.

Det var en 55 minutters lang time, men siden Clara (pulsklokka mi) trenger nytt batteri og dermed for tiden er ute av drift, kjørte jeg kanskje ikke så hardt som jeg kunne gjort. Etterpå følte jeg nemlig at jeg hadde litt mer å gå på, så jeg angrep et par vektmaskiner for å kjøre litt styrke på bena; 3x10 på leg extension (hva nå enn det heter på norsk), og 5x10 på benpress. Det begynte jeg etter hvert å kjenne.

Til sist var det tredemølla igjen da. Den der ene kilometeren; hvor fort kunne jeg komme i mål i dag? Jeg slo rekorden fra mandag, men bare såvidt. 6:49 landet jeg på denne gangen, og da var jeg en anelse svimmel etterpå. Da følte jeg at jeg definitivt ikke hadde mer å gi, og sliten, svett og fornøyd stavret jeg hjem etterpå for å slappe av en liten time før jobb.

Nå sitter jeg her og er faktisk litt skjelven. Ikke bare i bena, men overalt. Kanskje har det noe å gjøre med at de første par timene på jobb var utrolig hektiske, men jeg liker å tro at det også er relatert til treningsøkten. Det skal jo gjøre litt vondt, tross alt.

Travle dager

Mine gode treningsintensjoner rant gradvis bort i løpet av helga, etter hvert som jeg innså hvor mye jeg faktisk hadde å gjøre, og hvor sliten jeg var etter jobbnettene jeg nettopp hadde hatt. Et arrangement tidlig på lørdag hindret meg fra lørdagsspinningen nok en gang (savn!), samtidig som det satte en stopper for boksing på fredag. For å kunne stå opp tidlig på lørdag måtte jeg nemlig døgne etter nattevakten på torsdag, så hele fredag gikk jeg egentlig bare rundt i en lett delirisk tåke. Den mer mistenksomme mannen i gata ville muligens mistenkt at jeg var dopa. Tidligere på dagen hadde jeg næret et håp om å komme meg på trening uansett, men etter hvert som ettermiddagen kom snikende måtte jeg hilse på virkeligheten og akseptere mine begrensninger. Det var sikkert lurt, for da jeg la meg fredag kveld sovnet jeg umiddelbart, og sov dypt hele natten gjennom, noe jeg ikke egentlig har gjort på år og dag.

Mandag klarte jeg imidlertid å sparke meg i gang igjen, og jeg begynte uka med en liten styrkeøkt på Bjørvika. Sakte men sikkert presser jeg meg oppover i benkpress (no pun intended). Jeg holder meg på 27,5 kg inntil videre, men la på en ekstra rep per sett i går, slik at jeg nå tok åtte i stedet for syv. Neste gang prøver jeg meg på ni, og hvis det går bra venter tiern like bak. Når jeg klarer ti reps forholdsvis greit, skal jeg prøve meg på 30 kg, og jeg gleder meg allerede. Da kan jeg endelig legge på disse store vektloddene, i stedet for de bittesmå, slik at jeg ikke ser fullt så pudding ut når jeg ligger der og skjærer grimaser som om det var mesterskap i å skremme folk.

Jeg holdt meg til overkroppen, primært armer og skuldre etterpå, og avsluttet med min vanlige kilometer på tredemølla. Målet denne gangen var å klare den på under 7:04 minutter, som var rekorden fra forrige gang. Jeg tok den på 6:51. Dæven! Tydelig, målbar fremgang. Så morsomt! Dette har gjort meg mer vennlig innstilt til konseptet "jogging," og jeg tror jaggu jeg skal legge inn en joggetur ute i dag eller til kvelden. (Egentlig hadde jeg tenkt å ta styrke på bena i dag, men det ser jeg nå at jeg ikke får tid til, fordi jeg er en somlepave som sover for lenge.)

Det er godt å føle at jeg er "back on track" som de sier på nynorsk, og at fysikken ikke har stagnert selv om vekta har det (igjen). Før eller siden må vel vekta bare følge på. Jeg gir meg ikke, i alle fall.

Danseglede

Så ble det ingen styrkeøkt i går. I stedet ble det noen trøtte, slappe timer på sofaen og på nettet, som jeg bare hadde LITT dårlig samvittighet for. Jeg gir meg selv litt slækk, for det er (som jeg har gnålet om i et par uker nå) ikke bare-bare å jobbe hele natten, sove hele dagen, trene om kvelden og så dra tilbake på jobb igjen. (Derimot hadde jeg mer dårlig samvittighet over sjokoladen jeg spiste, men den historien hører hjemme i foodshaming-bloggen som jeg sannsynligvis burde starte.)

Torsdag har nå blitt erklært dansedag. Etter dagens time, og timen forrige uke, har jeg blitt hekta. Jeg liker instruktøren kjempegodt, liker spillelisten, digger ca halvparten av låtene noe helt vanvittig, og elsker den varierte koreografien som involverer både kondisjon, styrke og balanse, med trinn fra ballet til hiphop og alt der i mellom. Det er også gøy å se at antallet deltagere øker fra gang til gang, og i dag følte jeg egentlig at vi var et perfekt antall, selv om det absolutt er plass til flere. Bonus for at det er samme koreografi hver gang, slik at det blir litt lettere for hver uke. Forrige torsdag hang jeg med sånn passe, mens jeg i dag følte at jeg hadde grei kontroll på det meste, selv om jeg fremdeles føler meg som en lett vraltende flodhest blant en flokk elegante gaseller. (Særlig da jeg nesten tråkket over på den lett invalide høyre ankelen min. Igjen.)

Timen er på Elixia Bjørvika, heter Love2Dance, og jeg synes navnet passer bra (selv om jeg egentlig avskyr sånne "tall i stedet for bokstaver"-greier). Noe som omtrent aldri slår feil når jeg danser, om det så er på trening eller ute på byen, er at jeg blir så innmari glad. Det gjør noe med humøret mitt, og jeg klarer ikke å la være å smile og føle at livet egentlig er ganske fantastisk. Sånn skulle man hatt det hele tiden.

En snau time til å slappe av hjemme nå, før jeg drar tilbake på jobb for min fjerde og siste nattevakt i denne runden. Etterpå følger fem dager fri før jeg skal på igjen, og det ligger an til å bli fem rimelig travle dager. Jeg satser likevel på å få skviset inn trening i løpet av den tiden. Jeg har jo blant annet tenkt å lure med meg en venninne på boksing i morgen, og forhåpentligvis på spinning på lørdag morgen hvis jeg klarer å være i live til da. Vi krysser fingrene og håper på det beste!

Fikser biffen

Denne uka har jeg fire nattevakter, og jeg har bestemt meg for å ikke la disse ødelegge for treningsplaner. Hittil har det gått bra - men det er kanskje lett å si på en tirsdag.

Det handler om å ta én dag av gangen.

Tirsdagstreningen var tiltenkt yoga, kl. 19 på mitt nærmeste Elixia-senter. Nå som jeg ikke lenger jobber i gangavstand fra Majorstua har jeg for fullt oppdaget fordelen av å ha et senter som befinner seg i nærheten av der jeg bor. Det er veldig fint der, og rimelig nytt fremdeles. Jeg trives, selv om jeg titt og ofte savner Colosseum. Colosseum var tross alt min første kjærlighet. Man glemmer aldri sin første kjærlighet.

Dette var den samme yogatimen som jeg dro på for en uke siden, men denne gangen med den instruktøren som faktisk skulle ha den, i stedet for en vikar. Kjempeflink instruktør, forresten. Timen var også godt egnet for nybegynnere, for hun gjorde en bra jobb med å forklare alt på en forståelig og tydelig måte. 90 minutter med Energy Yoga, eller Ashtanga, som det i effekt er.

La meg si dette: Man merker forskjell på en time yoga og halvannen time. Jeg var helt utkjørt, og ble plagsomt oppmerskom på varmluftsviftene som stod alt for nære meg (ca. 3 meter). Helst burde jeg gjemt meg i et hjørne på motsatt side av rommet med en egen kaldluftsvifte og en sekk med isbiter. Jeg er sær sånn; min komforttemperatur ligger godt under 23 grader, for å si det slik. Mens andre drømmer om yoga på en varm sydhavsstrand eller i badstue, drømmer jeg om yoga i snø. Eller greit, jeg kunne gått med på strandyoga. Da kunne jeg kjølt meg ned med et bad rett etterpå, eller enda bedre; stått i vannkanten og konstant fått bena avkjølt. Dette synes jeg noen burde organisere en gang.

90 minutter vel overstått for i dag, i alle fall, og nå kan jeg slappe av i en snau halvtime før det bærer avgårde på jobb. No rest for the wicked, som de sier. Jeg har ennå ikke helt bestemt meg for om jeg skal ta en ny styrkeøkt i morgen, eller om jeg skal ta en hviledag. Torsdag blir dansedag, fredag blir boksing, lørdag morgen sikter jeg mot et nytt forsøk på spinning. Søndag blir nok helt sikkert hviledag. Jeg ser an morgendagen, tenker jeg. Seks treningsdager denne uka hadde vært suverent, men fem er temmelig bra, det også.

Ny uke, nye muligheter

Så gikk det ikke helt som planlagt i helga. Jeg hadde gledet meg masse til å dra på spinning lørdag morgen. Jeg hadde ikke regnet med at jeg fremdeles skulle sitte fast i nattevakt-døgnrytmen, og at jeg dermed ikke skulle klare å sovne før klokken halv seks (og da mener jeg ikke fredag ettermiddag). Da var det egentlig bare å svelge stoltheten og kansellere den timen; om jeg så skulle klare å stå opp fire timer senere, ville jeg aldri fått en spesielt bra treningsøkt etter så lite søvn. Det var bittert, men nødvendig. I stedet sov jeg til klokken halv to lørdag ettermiddag, da jeg våknet av at venninnen min ringte på døra, som kom på besøk til avtalt tid. Jeg hadde tydeligvis ikke registrert vekkerklokka som visstnok hadde gått av en time tidligere. Sånn kan det gå.

Til syvende og sist ble det da ingen trening på lørdag, for etter at besøket kom var resten av ettermiddagen og kvelden travel. Det samme gjaldt søndag; jeg sov til langt ut på formiddagen, og etterpå hadde jeg planer (som jeg bare såvidt rakk, fordi jeg sov så lenge).

I kveld skal jeg tilbake på jobb for fire nye netter, men jeg kom meg en tur på Elixia nå i ettermiddag likevel, et par timer etter å ha våknet. Der ventet en ny runde styrketrening, hvor jeg nå jobber målbevisst mot å kunne bruke stadig tyngre vekter. I den forstand var dagens økt en seier, for jeg brukte faktisk tyngre vekter enn sist.

Forrige uke var det 3 x 10 repetisjoner med 25 kg på benkpress, hvor jeg forsiktig prøvde fem repetisjoner til slutt med 27.5 kg. I dag tok jeg alle settene på 27.5 kg, med 4 x 7 repetisjoner. Jeg har et lønnlig håp om at jeg kan klare å pumpe meg opp til 30 kg i løpet av september.

Jeg tok også i bruk en litt tyngre vektstang på biceps curl etterpå, hvor jeg gikk fra min trofaste 12.5 kg til en litt mer ondsinnet 15 kg. Det kjentes godt, på en sånn smertefull måte som fikk meg til å svette.

Jeg sliter fortsatt med 3 x 10 repetisjoner på triceps extensions med 10 kg, så jeg holdt meg på den samme der i dag. Arnold Press er også såpass hard med manualer på 4 kg at jeg beholdt de også.

Til slutt ventet en kilometer på tredemølla, som nå begynner å bli en slags trend etter styrkeøktene mine. Kun én kilometer hver gang, men jeg skal prøve å komme litt raskere i mål for hver gang. I forrige uke brukte jeg 7 minutter og 10 sekunder på den kilometeren. I dag brukte jeg 6 sekunder mindre. Det snegler seg framover, folkens!

Trening + nattevakter er definitivt en utfordring, men jeg skal dæven døtte meg ta den! Jeg har allerede booket halvannen time med yoga for i morgen kveld, og har egentlig treningsplaner for resten av uka bortsett fra søndag og kanskje onsdag. Dette skal gå bra!