Fant meg en spinningsykkel
Det har vært år og dag siden jeg sist satt på en spinningsykkel. Slik føles det, i alle fall. Av en eller annen grunn har spinning blitt begrenset til disse vidunderlige timene på lørdagsmorgenene, og når så mange lørdager har falt bort i det siste, har spinning gjort det samme. Det er jo fryktelig dumt, for selv uten yndlingsinstruktøren min liker jeg ganske godt å svette på dette setet inne i en sal. Derfor tok jeg et drastisk grep i kveld, før jeg skulle tilbake på nattevakt, og fant en spinningsykkel på Bjørvika.
Jeg har jo besøkt spinningsalen i Bjørvika før, som er ganske fin (selv om den såklart ikke kan måle seg med Colosseums), men det er en stund siden nå, og det har alltid vært litt sporadisk. Likevel kjente jeg igjen navnet på instruktøren som skulle ha denne timen i kveld, og jeg syntes å huske hun var ganske ålreit, så da bestemte jeg meg for å dra på den. Det angret jeg ikke på.
Nå ville det vært fryktelig urettferdig av meg å sammenligne henne med Jan Tore på Colosseum, så det skal jeg ikke gjøre, men i stedet si at hun ga oss en veldig bra time. Vi holdt en jevn, høy intensitet gjennom hele løpet, og det hjalp definitivt at hun tydeligvis hadde en musikksmak som passer meg. Jeg har nemlig vært borti instruktører med spillelister som jeg absolutt ikke trives med, og musikken gjør altså all verdens forskjell. Blir det for mye tekno/elektro/duntjs-duntsj-duntsj så blir jeg sliten, småirritert og demotivert. Det er sikkert en bra rytme og sånn for spinning, men monoton musikk som gjentar seg selv i flerfoldige minutter synes jeg bare er masete. Så jeg må velge mine instruktører med omhu, og Hedda på Bjørvika passerte nåløyet.
Det var en 55 minutters lang time, men siden Clara (pulsklokka mi) trenger nytt batteri og dermed for tiden er ute av drift, kjørte jeg kanskje ikke så hardt som jeg kunne gjort. Etterpå følte jeg nemlig at jeg hadde litt mer å gå på, så jeg angrep et par vektmaskiner for å kjøre litt styrke på bena; 3x10 på leg extension (hva nå enn det heter på norsk), og 5x10 på benpress. Det begynte jeg etter hvert å kjenne.
Til sist var det tredemølla igjen da. Den der ene kilometeren; hvor fort kunne jeg komme i mål i dag? Jeg slo rekorden fra mandag, men bare såvidt. 6:49 landet jeg på denne gangen, og da var jeg en anelse svimmel etterpå. Da følte jeg at jeg definitivt ikke hadde mer å gi, og sliten, svett og fornøyd stavret jeg hjem etterpå for å slappe av en liten time før jobb.
Nå sitter jeg her og er faktisk litt skjelven. Ikke bare i bena, men overalt. Kanskje har det noe å gjøre med at de første par timene på jobb var utrolig hektiske, men jeg liker å tro at det også er relatert til treningsøkten. Det skal jo gjøre litt vondt, tross alt.
Jeg har jo besøkt spinningsalen i Bjørvika før, som er ganske fin (selv om den såklart ikke kan måle seg med Colosseums), men det er en stund siden nå, og det har alltid vært litt sporadisk. Likevel kjente jeg igjen navnet på instruktøren som skulle ha denne timen i kveld, og jeg syntes å huske hun var ganske ålreit, så da bestemte jeg meg for å dra på den. Det angret jeg ikke på.
Nå ville det vært fryktelig urettferdig av meg å sammenligne henne med Jan Tore på Colosseum, så det skal jeg ikke gjøre, men i stedet si at hun ga oss en veldig bra time. Vi holdt en jevn, høy intensitet gjennom hele løpet, og det hjalp definitivt at hun tydeligvis hadde en musikksmak som passer meg. Jeg har nemlig vært borti instruktører med spillelister som jeg absolutt ikke trives med, og musikken gjør altså all verdens forskjell. Blir det for mye tekno/elektro/duntjs-duntsj-duntsj så blir jeg sliten, småirritert og demotivert. Det er sikkert en bra rytme og sånn for spinning, men monoton musikk som gjentar seg selv i flerfoldige minutter synes jeg bare er masete. Så jeg må velge mine instruktører med omhu, og Hedda på Bjørvika passerte nåløyet.
Det var en 55 minutters lang time, men siden Clara (pulsklokka mi) trenger nytt batteri og dermed for tiden er ute av drift, kjørte jeg kanskje ikke så hardt som jeg kunne gjort. Etterpå følte jeg nemlig at jeg hadde litt mer å gå på, så jeg angrep et par vektmaskiner for å kjøre litt styrke på bena; 3x10 på leg extension (hva nå enn det heter på norsk), og 5x10 på benpress. Det begynte jeg etter hvert å kjenne.
Til sist var det tredemølla igjen da. Den der ene kilometeren; hvor fort kunne jeg komme i mål i dag? Jeg slo rekorden fra mandag, men bare såvidt. 6:49 landet jeg på denne gangen, og da var jeg en anelse svimmel etterpå. Da følte jeg at jeg definitivt ikke hadde mer å gi, og sliten, svett og fornøyd stavret jeg hjem etterpå for å slappe av en liten time før jobb.
Nå sitter jeg her og er faktisk litt skjelven. Ikke bare i bena, men overalt. Kanskje har det noe å gjøre med at de første par timene på jobb var utrolig hektiske, men jeg liker å tro at det også er relatert til treningsøkten. Det skal jo gjøre litt vondt, tross alt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar