Selvpisking

Jeg elsker kveldsvaktene mine. Det er den desidert beste tiden å jobbe på for meg. Jeg slipper å lide meg gjennom de grusomt tidlige morgentimene, og arbeidskvelden er generelt forholdsvis rolig. Noen ganger, slik som i dag, er det selvsagt sirkus uten like, men det er nok heller unntaket snarere enn regelen. Medaljen har imidlertid en bakside. Å jobbe kveldsvakt innebærer at jeg må trene på morgenen eller formiddagen. Ettersom jeg åpenbart ikke kommer til å stå opp tidligere enn jeg MÅ, blir det altså formiddagen for min del, slik at jeg kan dra rett fra trening til jobb. Det gjorde jeg i dag.

Det er ikke det at jeg ikke fikk trent skikkelig, altså. Det gjorde jeg. Jeg overrasket meg selv med å kjøre på hardt nok til å faktisk bli svett, noe jeg ikke hadde regnet med ettersom jeg la opp hele løpet selv. Det går nemlig ingen gruppetimer om formiddagen, så jeg blir prisgitt min egen mangelfulle(?) kompetanse, og ikke minst (og mest farlig) min egen pådriverkraft. Det å trene utenfor min komfortsone, uten at en autoritær instruktør sier at jeg skal gjøre det, er vanskelig for meg. Jeg er jo så sykt makelig anlagt at jeg nesten ikke klarer å tenke tanken engang. I alle fall trodde jeg det, men etter i dag lurer jeg på om jeg muligens kan ha blitt en smule tøffere. Jeg svettet jo.

Det jeg egentlig er mest redd for nå, særlig med tanke på alle kveldsvaktene som kommer i neste uke, er at jeg ikke skal klare å få nok variasjon når jeg svinser rundt alle disse apparatene. Apparater og alenetrening er egentlig ganske kjedelig, synes jeg. Nettopp variasjonen blant alle de fine gruppetimene har jo vært sentral i å holde interesse og motivasjon oppe, der hvor jeg i mange år tidligere har gått lei og etter hvert gitt meg. Imidlertid har jeg lært at det alltid lønner seg å planlegge, så her er planen min: Jeg skal legge hviledager utelukkende til dager hvor jeg jobber senvakt. Jeg skal variere mellom styrke og kondisjon. Jeg skal vurdere å jogge hjem fra jobb om kvelden og kalle det for dagens treningsøkt. Stort mer enn det har jeg ikke kommet på ennå, men jeg er vanligvis ganske smart, så hvis disse tiltakene ikke duger, finner jeg sikkert på noe ekstra. Til syvende og sist faller det jo ned på innstilling og motivasjon; jeg kan hvis jeg vil. Og jeg vil.

Så hva gjorde jeg egentlig i dag? Svinset rundt på apparatene, vel. Først en intensiv økt på ellipsemaskin, etterfulgt av en vel så intensiv økt på romaskin (denne gangen holdt jeg et høyere tempo enn sist, hurra!). Deretter en liten økt på spinningsykkel, og til sist en liten økt på tredemølla. Det ble vel ikke mer enn ca 45 minutters trening til sammen, men jeg måtte som nevnt ta noe papir og tørke av meg svetteperlene fra ansiktet og armene, så jeg tror det var 45 gode minutter. Dessuten: Noe er bedre enn ingenting!

Mot nye rekorder

Hohoho! I dag har jeg vært Hulken! Nå skal jeg skryte, og jeg skal skryte MASSE. Bær over med meg.

Ettermiddagen begynte med å nok en gang ligge som et slakt på Sognsvann og lese bok under sensommersolens varme hilsen. Aktivitetsalibiet ble en kortere svømmetur på ca 250 meter, over omtrent et kvarters tid. Ikke fullt så imponerende som forrige svømmetur, men jeg svømte sammen med en venninne, så da valgte jeg å være solidarisk og la henne bestemme lengde. Svømmingen var uansett mest for kosens skyld - selve treningen skulle jo komme senere.

Kvart over seks var det duket for Styrke & Core med Super-Sissel. Etter å ha varmet opp i et kvarter på elipsemaskinen (pokker, jeg glemte å skrive beskjed og legge i ros-boksen om hvor kult det er at de viser serien Chuck på prosjektor inne på Cardio-rommet - får prøve å huske det i morgen), kom jeg god og varm til en nesten stappfull sal. Sannelig bra at jeg ikke lenger føler et overveldende behov for å stå langt/lengst bak, for i dag fant jeg kun plass helt i front. Som en gallionsfigur stod jeg altså der og briljerte med mine nye rekorder. Disse rekordene ble som følger:

- Jeg gikk opp i manualer fra 5 kg til 6 kg
- Jeg økte vekta på markløft fra 20 kg til 25 kg
- Jeg økte vekta på knebøy fra 20 kg til 25 kg
- Jeg økte vekta på roing fra 15 kg til 20 kg
- Jeg økte vekta på glute bridge (hva heter det på norsk?) fra 10 kg til 12,5 kg

Jeg tok rett og slett helt av. For første gang i mitt liv måtte jeg ha hjelp til å få stangen opp på skuldrene da jeg skulle ta knebøy, for armene mine var ikke sterke nok til å lempe de 25 kiloene på plass. En snill nabo hjalp meg til å begynne med, men siste gang måtte Sissel komme, for da klarte ikke naboen å løfte flere ganger. Jeg følte meg som et treningsbeist. En muskelbunt. En drapsmaskin. Det var ikke mange andre i salen som hadde like tunge vektstenger, altså. Faktisk.

Selvfølgelig er det andre ting jeg til gjengjeld er utrolig dårlig på. Armhevingene mine kan knapt nok kalles for armhevinger, for eksempel. Når vi skal sitte i båt og lempe en manual over fra side til side, må jeg ha føttene i gulvet, mens de egentlig skal være oppe i luften. Dips tør jeg knapt nok prøve meg på, og jeg gjør alt på matte på gulvet i stedet for på en stepkasse fordi jeg er redd for å overbelaste skuldrene. Men når det kommer til ryggen og bena er jeg i grunn uforskammet sterk. Gøy. Veldig, veldig gøy. Jeg gleder meg til neste gang!

En heldig mandag

Etter alt for lang tid uten, fikk jeg i dag tilbake min 70-minutter lange spinningtime. Challenge med Kjekke-Jonas. Det var jaggu på tide. Jeg synes det er direkte ufint av ham å ta så lang sommerferie, men la gå for denne gang, for jeg har jo hatt en del ferie, jeg og.

Han kompenserte for sitt alt for lange fravær ved å kjøre en heidundrendes rå time. Det var heldigvis ikke min første spinningtime på en stund, så jeg klarte meg i grunn ganske bra, men jeg svettet. Å jada, jeg svettet. Den ene treningskameraten min, derimot, trodde jeg nesten skulle dø, særlig på slutten og etterpå. Jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg dermed følte meg ekstra fantastisk sprek og flink og stolt. Jeg følte på en måte at jeg hadde "vunnet." Kanskje jeg har litt konkurranseinstinkt likevel? Men det lokker jo fram spørsmålet "hvem vant EGENTLIG" - han som jobbet så hardt at han nesten døde, eller jeg som jobbet så hardt at jeg lå bittelitt over målet for pulsprosent men likevel følte meg tålelig fresh? Kanskje jeg burde justere på min angitte makspuls og stå på litt hardere? Hvor døende bør man egentlig føle seg når man ligger på mellom 85-90 prosent? Kyndige svar mottas med takk.

Det var jaggu bra at jeg kunne kose meg med denne timen, for nå blir det lenge til neste gang. Jeg har vært så heldig (ironi) å få kveldsvakt de kommende TRE (3!) mandagene, så da kommer jeg til å gå glipp av mye progresjon i programmet. Jeg lider i stillhet (nesten) og trøster meg ved å tenke på kveldstillegget som vil bli et kjærkomment tilskudd på lønnsslippen. Så får vi se om jeg kanskje klarer å snike til meg flere dagvakter på mandagene utover resten av høsten. Det hadde vært fint, altså.

Tidspress

Jeg rekker jo ikke å blogge lenger engang, jeg. Det går i full fart fra morgen til kveld, og når det ikke går i full fart er det fordi jeg har sovnet av utmattelse. Disse sporadiske arbeidstidene har gjort meg fullstendig døgnvill. Jeg vet knapt nok hvilken dag det er. I dag er visst lørdag, men det føles som en mandag. Jeg hadde nemlig fri i går og dagen før, men måtte jobbe i dag, og skal jobbe i morgen og dagen etter også. Ordet "helg" har ingen betydning lenger. Noe ganske annet enn den behagelige, rutinepregede livsstilen jeg har hatt de siste tre årene.

Det ble altså ingen spinning på meg i morges, fordi jeg var på jobb. Det var litt bittert, der jeg stod og tømte en urinpose og tenkte at akkurat nå var det en sal på Colosseum som var full av glade, energiske mennesker, ledet an av en enda mer energisk instruktør. Jeg følte meg alt annet enn energisk, der jeg gikk og gjespet sammen med mine kolleger. Akk. Skulderen verket også, for første gang på lenge (bortsett fra tidligere i uka, også da etter noen arbeidstimer). Dermed tenkte jeg at en time Styrke & Core etter jobb kunne være bra for meg, så da dro jeg på den. Noe trening måtte jeg tross alt få med meg, selv om det ikke kunne bli spinning denne gangen heller. Jeg gønna like gjerne på med 20 kg på knebøy og 20 kg på markløft. Au. I tillegg innså jeg at jeg neste gang sikkert kan øke manualene fra 5 kg til 6 kg, for alle øvelsene med disse gikk egentlig ganske greit. Men de knebøyene, altså. Jeg tror det var de som gjorde at jeg var litt kvalm mot slutten av timen. Eventuelt holder jeg bare på å bli syk, for jeg er fremdeles litt uggen nå, tre timer og en solid porsjon mat senere. Det blir ikke lenge til jeg tar kvelden, for å si det sånn, selv om klokka bare såvidt har passert åtte. Flaut. Jeg føler meg gammal.

Jeg blogget ikke i går (igjen dette med tid), men jeg kan absolutt si at jeg trenet. Det var nydelig vær i Oslo, og ekstra nydelig var det på Sognsvann. Jeg dro derfor opp dit tidlig på formiddagen, og i løpet av de seks timene jeg tilbragte der, klarte jeg både en joggetur rundt vannet (25 minutter), samt en svømmetur over til motsatt side og tilbake (1 time). Opprinnelig hadde jeg tenkt meg på yoga etterpå, men mens jeg lå der i solskinnet og varmet meg som den sjøkua jeg er, fant jeg ut at jeg hadde gjort en god innsats allerede og heller ville nyte finværet og naturen en ekstra time. Et godt valg, vil jeg påstå. Dessuten var det skikkelig digg å bare ligge rett ut på pleddet etter all den aktiviteten. Velfortjent!

Den gode nyheten er at jeg ikke har kveldsvakt på mandagen som kommer, slik at jeg da får med meg en time med mandagsspinning. Det blir første gang på nesten tre måneder, så det gleder jeg meg skikkelig til. Bare hodepinen og kvalmen gir seg, da.

Dagsformen i bilder

Denne gangen blogger jeg på vegne av gårsdagen. I går var jeg nemlig for sosete til å blogge da jeg kom hjem fra jobb og trening, og jeg glemte det rett og slett. Jeg har ennå ikke helt tilpasset meg å jobbe igjen, særlig ikke nå som det å begynne tidlig ikke lenger er en rutine. Med dag- og kveldsvakter om hverandre kan jeg glemme alt som heter døgnrytme, og det sliter selvsagt litt ekstra på alt. Likevel klarte jeg tross alt å dra på trening i går ettermiddag, og det var litt av en bragd for meg.

Det ble høstens første Power-time med den alltid like kyndige Bjørn, og jeg tror jeg kanskje drepte mine stakkars biceps i løpet av økten. Den berømte venstre skulderen verket også tålelig mye under benkpressen, men det er ikke noe vondt nå, dagen etter, så jeg satser på at alt er som det skal være.

Før Power-timen varmet jeg opp med et lite kvarter på romaskinen, men jeg var akkurat så trøtt at jeg ikke klarte å anstrenge meg noe særlig. Der hvor jeg sist gang tok 500 meter på 2,5 minutter, brukte jeg nå nesten 3 minutter på samme distanse, mens jeg satt og glippet med øynene. Jaja. Lav intensitet er bedre enn ingen intensitet, og det var jo bare oppvarmingen. Jeg sløvet ikke under styrketimen, i alle fall. Tvert imot, etter å ha kommet i gang der, sluttet jeg å være trøtt, og etter timen følte jeg meg uforskammet opplagt og våken. Magi!

Her er noen søte dyrebilder til å illustrere dagsformen:

Hvordan jeg føler meg før jobb. 

Hvordan jeg føler meg etter jobb. 

Hvordan jeg føler meg før trening. 

Hvordan jeg føler meg under trening. 

Hvordan jeg føler meg etter trening. 

Og etter trening. 

Og etter trening! 

Turnuskarusellen

Etter to dager i ny jobb er jeg allerede dødssliten. Det er krevende å sette seg inn i nye rutiner, bli kjent med nye kolleger og bli husvarm i en ny avdeling. Jeg har riktig nok ikke flyttet langt; bare fra poliklinikk til sengepost innen samme fagområde, men det er likevel en så annerledes jobbsituasjon at jeg er temmelig sliten allerede halvveis gjennom dagen. Jeg var derfor stinn av imponasje da jeg etter arbeidsdagen, etter å ha kommet hjem til sofaen og spist middag, klarte å dra meg ut av huset igjen for å nå en spinningtime. Respekt? Respekt!

Det er viktig at ingen undervurderer hva jeg mener når jeg skriver "dødssliten." Det føltes bokstavelig talt som om jeg skulle sovne og aldri våkne igjen mens jeg lå på sofaen, mens jeg satt på t-banen på vei til Majorstua, og mens jeg skiftet sko i garderoben hvor noen så på meg som om jeg var smittefarlig. Og jæven hårrå, som skuldrene verket! En sånn sliten verking som jeg ikke har kjent siden sist gang muskelbetennelsen var på besøk. (Plis ikke la betennelsen komme tilbake, O Store Muskelgud!) Det er tungt å jobbe på sengepost, folkens. Det er enda tyngre når du har en dagvakt rett etter å ha hatt en kveldsvakt, slik som jeg nå har hatt.

Turnus, ja. Det har blitt min nye hverdag. Hurramegrundt. Jeg har aldri vært noen fan av turnus, annet enn tilleggene som gjør at lønnsutbetalingen ikke er så alt for ille. De siste tre årene har jeg vært så heldig å fått jobb på steder med kun dagarbeid i ukedager, men nå er slutt på den luksusen. Jeg mener ikke egentlig å klage, altså. Jeg vil gjerne har litt bedre betalt, jeg. Derfor har jeg også gitt beskjed om at jeg kan jobbe en del helger, og at jeg veldig gjerne jobber kveldsvakter. Dette kan jo føre til en del uregelmessigheter i treningsrutinene mine. For eksempel regner jeg med å måtte gå glipp av en del timer som tidligere har vært ganske faste, slik som mandagsspinning, fredagsyoga, fredagsboksing og lørdagsspinning. Akk! Men jeg trøster meg med at dette bare er ut året, før jeg begynner på skole igjen, og deretter får jeg håpe på en mer stabil og treningsvennlig hverdag.

Det kan altså se ut til at treningsøktene, og dermed bloggingen, vil bli noe redusert denne høsten. Det positive ved det, er at jeg vil vite å sette enda mer pris på den treningen jeg faktisk får gjort, slik som spinning nå i dag. Med en makspuls på 95% og gjennomsnittspuls på 82% var jeg varm og svett halvveis inn i timen, men smilet var på plass, for jeg hadde det jo så fint og jeg følte meg som en superhelt, nesten. De siste fem minuttene var et mareritt, men på en god måte. Som et mareritt jeg hadde da jeg var liten, hvor jeg ble jaget av en T-Rex - på én side var det veldig skummelt, men på en annen side var det utrolig kult å møte en dinosaur! Jeg ble dessuten pisket godt av verdens kuleste svenske, i tillegg til Clara som tidvis kunne informere meg om at jeg absolutt kunne ta i litt til. Pulsklokke, altså. Genialt.

Nå gjenstår det bare, som alltid, å ikke gi etter for mitt intense post-treningsbehov for iskrem, men i stedet dytte innpå med noe mer fornuftig, som for eksempel mat. Jeg klarte det jo forleden dag, så da burde jeg klare det i kveld også.

MILEPÆL

Hæ? Attevar?

Jeg skjønner ikke helt hvordan det har skjedd, for gudene skal vite at jeg ikke har vært mitt vanlige flittige selv og trenet hver dag etter at jeg kom hjem fra ferie for litt over tre uker siden. Gudene skal også vite at jeg ikke har vært spesielt fornuftig med hva jeg har stappet i meg siden da. Til tross for dette har jeg, på et eller annet mirakuløst vis, klart å miste et par kilo. Faktisk. Ikke bare ett, men TO. Disse to kiloene dytter meg over den etterlengtede milepælen som jeg har ventet i hundre år på, og enda litt forbi. Jeg ville så gjerne kunne si at jeg hadde mistet totalt 20 kg, og nå kan jeg til og med si 21. Hoho! Jeg begriper virkelig ingenting av dette, men jeg klager selvfølgelig ikke. Det er selvsagt en liten stemme som hvisker i hodet mitt at det må ha vært noe feil med vekta i garderoben på Elixia, men jeg velger å ikke høre på den. Selvfølgelig har Elixia vekter som fungerer skikkelig og som man kan stole på. Jeg skal tillate meg å nyte dette øyeblikket og rett og slett være litt stolt over meg selv og det jeg har oppnådd. For en følelse! For all del, jeg kjenner meg fremdeles som en tjukkas, og det er jeg jo, men jeg er en FLINK tjukkas, og en lettere tjukkas enn jeg har vært på mange, mange år. Bukser som for et par år siden var for trange til å kunne kneppes igjen, hviler nå løst på hoftene. Kjoler som for et par år siden passet perfekt, henger og slenger på meg som telt, og utringningene har blitt så romslige at skulderpartiene sklir langt nedover armene. Det er så ufattelig morsomt.

Og tenk at jeg nesten ikke kom meg til Elixia i det hele tatt i dag. Jeg hadde først, som alltid, håpet å komme meg på spinning med Jan Tore klokken 10, men som så mange ganger før var jeg ute av stand til å stå opp så tidlig. (Det hjalp ikke at ropende partyjentenaboer vekket meg klokken 4.30 i natt og holdt meg våken i en halvtimes tid.) Da jeg omsider stod opp, lå jeg på sofaen og var skuffet over meg selv mens jeg gråt til en dramatisk episode av Downton Abbey, og jeg følte ikke for å dra på trening i det hele tatt, egentlig. Men så, etter et par timer med selvmedlidenhet, sa jeg til meg selv: "Hva ville PT-Alex og Jan Tore og Sissel og Bjørn sagt, dersom de hadde sett deg nå?" Det fikset biffen. Jeg dro meg opp, skiftet til treningstøy og ruslet avgårde til Bjørvika for å rekke en spinningtime som skulle begynne der klokken 16. Så glad, så glad jeg er for at dagen tok en slik vending til slutt. Til tross for svetting og slit og en god porsjon mas fra Clara, storkoste jeg meg gjennom hele timen. Det var som om humøret steg i takt med pulsen. Det hjalp selvfølgelig å ha en smilende, motiverende instruktør like foran meg. Disse instruktørene er gull verdt, altså. Jeg hadde aldri i livet klart å trene så mye og så effektivt hvis det ikke hadde vært for dem. Ære være!

Kronen på verket ble selvfølgelig de minuttene i garderoben etter timen, da jeg dristet meg opp på den der skumle vekta. Den gode nyheten som kom derfra hadde jeg heller ikke fått dersom jeg hadde holdt meg hjemme i sofaen, og jeg kan ikke nekte for at det også har påvirket humøret i positiv retning. Hurra hurra!

Jeg har altså trenet litt mindre enn vanlig, og spist litt mer usunt - men likevel gått ned. En del av meg er fornøyd med at sånn er det, og ferdig med det. En annen del av meg er mer skeptisk, og lurer fælt på hvorfor. Har jeg kommet meg forbi et såkalt "platå"? Er det fordi jeg har sovet mer og bedre i disse ukene hvor jeg ikke har jobbet? (Søvn er visst veldig viktig for restitusjonen, har jeg hørt.) Er det fordi jeg tidligere kanskje har trenet for mye og spist for lite, slik at kroppen har fått panikk og desperat prøvd å spare på alt? Kanskje en kombinasjon av disse? Sannelig om jeg vet. Men jeg klager ikke.

Belønning, sier du? Hm, kanskje det, ja. Jeg føler meg i grunn ganske sånn akkurat nå:

Skjerpings?

Den gode nyheten i dag: Jeg kom meg på trening.
Den dårlige nyheten: Jeg har spist iskrem.

Fornøyd med det første, litt skuffet over det andre, men jeg klarte å ikke spise iskrem i går, så jeg skal ikke slå for hardt ned på meg selv. Det er tross alt fremdeles sommer. (Lurer på hvor lenge jeg kan støtte meg på den unnskyldningen?)

Dagens innsats ble først 10 minutter på romaskinen (som jeg alt for ofte forsømmer - hvis poengene på Fitocracy er noen som helst indikasjon, så er romaskinen vanvittig bra trening), hvor jeg klarte å nedlegge 2010 meter. Det blir sånn ca 2,5 minutter per 500 meter. Jeg vet at PT-Alex har et optimistisk håp om at jeg skal klare 500 meter på 2 minutter eller mindre, men der har jeg altså et godt stykke igjen, tydeligvis. Nuvel. Kanskje en dag.

Etter den temmelig intense oppvarmingen, løp jeg inn til gruppesalen på Bjørvika for å få med meg en time med pilates. Joda det er skikkelig trening, joda jeg kjenner det i musklene og joda jeg blir småsvett, men det er og forblir "kosetrening" for meg. Jeg hiver ikke etter pusten, og jeg får ikke så vondt i musklene at jeg nesten begynner å gråte. Da er det kos. Men kos er viktig, det. Alle treningsøkter kan ikke etterstrebe å dytte meg mot selvmordsterskelen, for da slutter det å være moro. Noen treningsøkter må også rett og slett være hyggelige og behagelige. Restitusjonstrening, tror jeg noen kaller det. Pilates er finfin restitusjonstrening. Jeg anstrenger meg ikke for mye, men jeg GJØR NOE. Det er viktig, dette med å gjøre noe. Et eller annet, hva som helst, bare det er NOE - bare jeg kommer meg i treningstøyet og ut døra og holder meg i aktivitet i en times tid eller mer.

Etter halvannet år med suverent gode treningsrutiner, føler jeg meg fremdeles delvis som en nybegynner. Jeg har fremdeles perioder og dager hvor jeg faktisk må jobbe med motivasjonen; den kommer fortsatt ikke av seg selv. Jeg føler fremdeles delvis at jeg ikke vet helt hva jeg driver med, og jeg føler meg fremdeles milevis unna det endelige målet - selv om jeg allerede er 1/3 på vei. Veien er lang, og i perioder blir det så vanskelig å se slutten på den. Jeg vet utmerket godt hvorfor. Fremdeles er det viljestyrken min jeg må slåss mot, ikke mangelen på kunnskap, og viljestyrke blir et stort og farlig monster når man har mange ettermiddager og kvelder alene hjemme i jomfruburet sitt. Men jeg gir altså ikke opp. Før eller siden må jeg jo klare å skjerpe meg. Sånn, skikkelig skjerpe meg. Det er kanskje på tide å dekke leiligheten med motiverende plakater, slik som denne her:

Vondt igjen

Sånn ja. Nå har jeg vondt igjen, og verden føles litt mer normal. To late dagers urovekkende mønster har blitt brutt. Jeg fant veien til Bjørvika i dag, etter å ha lagt en formidabel innsats i Prosjekt Husmor-Vero. Jeg kjenner meg nesten ikke igjen i min egen stue, og det er en god ting. Dermed kunne jeg dra på trening med gullende god samvittighet.

Det ble to korte timer på meg i dag. Først 40 minutter med spinning, etterfulgt av 45 minutter med styrke på en Power-time. Jeg fikk i dag oppleve noe som jeg aldri har opplevd før; jeg var den eneste personen i salen bortsett fra instruktøren. Greit nok at det er siste uke før skoleferien er over, og greit nok at det har vært fint vær, men det får da være måte på. Hvor har alle sprekingene gjort av seg? Plutselig følte jeg meg som den skolenerden jeg var for 15 år siden, da jeg ble sittende igjen på biblioteket etter at siste time var over, for å lese, mens resten av klassen løp hjem. Treningsnerd, er det det jeg har blitt? Næh, det kan jeg ikke tro. Men treningsflink, det kan jeg gå med på.

Det kjekke med å være den eneste personen på en gruppetime, er at man får svært god oppfølging. Det skumle med å være den eneste personen på en gruppetime er at man får skikkelig prestasjonsangst og blir helt utrolig selvbevisst. Min indre kritikerrøst ble ganske brutal da jeg innlosjerte meg med utstyret, og minnet meg nådeløst på at den eneste personen treneren ville se på nå var MEG. Skrekk og gru. Men, til tross for både selvbevissthet og indre kritiker, så gikk det bra. Jeg har jo hatt en rekke PT-timer, og er jo egentlig vant til at en person følger nøye med på alt jeg gjør og ser hvor jævlig jeg ser ut mens jeg sliter og peser. Det var egentlig mest rart fordi denne personen ikke var PT-Alex.

Jeg fikk altså kjørt meg skikkelig, også denne gangen. Derfor sitter jeg nå hjemme og har vondt i både magen og ryggen og lårene og kanskje til og med litt i armene. Hvis jeg nå bare klarer å ikke "belønne" meg selv med iskrem, så kan jeg erklære denne dagen for en total seier. Den iskremen frister veldig, men samtidig prøver jeg å tviholde på mål og fokus. Hvis jeg stirrer lenge nok på dette bildet, går sikkert søtsuget over:

En liten skyldbetynget oppdatering

Det har altså gått så lenge siden sist jeg blogget at jeg har fått spørsmål om hva som skjer. Ops. Jeg har forsømt bloggen, og skammer meg massivt. Det har sine årsaker, men jeg skal ikke kjede folk med en monolog full av unnskyldninger. I stedet hopper jeg rett til saken:

Det ble trening i løpet av helga, da jeg dro på hyttetur. Ikke trening i den forstand at jeg trakk i treningstøyet og prøvde å drepe meg selv, men i den forstand at jeg holdt meg ganske aktiv. Den hytta jeg dro til lå nemlig ganske langt inn og opp i østmarka, noe som bød på en ca 45 minutters lang tur med passe tung ryggsekk både ved ankomst og avreise (skjønt avreisen skjemte oss bort med en del nedoverbakker). Samtidig benyttet jeg anledningen til et par lengre svømmeturer i det fredelige, folketomme tjernet som lå rett ved hytta (ca en halvtime hver gang, tror jeg, sånn omtrent, kanskje, jeg-så-ikke-på-klokka-men-det-føltes-litt-sånn). Ettersom Røde Kors består av spreke turfolk, ble det attpåtil en lengre tur i marka på lørdagen, på totalt halvannen time eller så, i ganske ulendt terreng som gikk veldig mye opp og ned. (For meg har faktisk nedoverbakker blitt det verste, for det er der jeg er mest truendes til å snuble og gå på trynet og brekke et eller annet. I oppoverbakkene blir jeg bare sliten, og holder meg stødig på beina, uten fare for å liv og lemmer.)

Etter at jeg kom hjem på søndag har det imidlertid ikke vært noe trening. På søndag ble det ikke tid, og i går sløste jeg bort hele dagen på Downton Abbey. Murere kom tidlig om morgenen og kastet meg ut av seng og soverom, da de skulle begynne arbeidet med å fikse sprekker i veggen. Dermed tok jeg med meg dyna til sofaen på stua og ble sittende fast der resten av dagen.

Jeg hadde tenkt å dra på trening i dag, fram til at jeg innså at jeg får (betalende) gjester i morgen, og leiligheten ser ikke ut. Rydding og vasking fikk dermed prioritet. Dessverre, for jeg skulle så uendelig gjerne heller vært på trening. Men hvis jeg er flink og effektiv utover kvelden nå, kan jeg kanskje prøve meg på en joggetur etter mørkets frembrudd.

I morgen SKAL jeg komme meg til Elixia igjen. Jeg lover. Jeg har begynt å få "hjemlengsel."

Kompensasjon

Så ble det altså lite futt i meg i går. Ironisk nok var jeg i utgangspunktet dratt mellom to ting jeg hadde veldig lyst til; spinning på Colosseum og yoga på Bjørvika, som overlappet litt med hverandre. Skjebnen ville imidlertid ha det til at akkurat klokken 17 hadde jeg en avtale med en murer som skulle komme og se på noen sprekker på innsiden av soveromsveggen min. Jeg hadde i utgangspunktet vært såpass vanskelig å få tak i for den stakkars mannen, at jeg derfor ikke hadde samvittighet til å forandre tidspunkt, og måtte derfor bite i det sure eplet. Verken spinning eller yoga på meg. Tankene om en joggetur til kvelds ble det heller aldri noe av, men i så måte trøster jeg meg med at det ikke var fordi jeg sløvet på sofaen, men fordi jeg er i full gang med opprensking og organisering av det tidligere omtalte kaosområdet som er bokhylla (den som nesten ikke har noen bøker). (Så langt har jeg kastet to fulle bæreposer med papirer, og har opptil flere gjenstander klar til donering til loppemarked. Dette kommer seg.)

Dette følte jeg selvsagt at jeg måtte kompensere litt for i dag. Jeg dro først på en time med pilates nede på Bjørvika, som var skikkelig god, og jeg kjenner fremdeles hvordan kjernemuskulaturen jobber og på en måte "setter seg på plass," om man kan si det slik. Magemusklene, som endelig hadde kommet seg etter halvtimen på tirsdag, har også fått vondt igjen. Knall! Kompensasjonen kom etter pilates-timen, da jeg klatret opp på en tredemølle og tvang meg gjennom 3 km på 24 minutter i 2% helning. De siste fem minuttene hadde jeg veldig lyst til å bare gi meg, men sånt driver man da ikke med. Skal det være, så skal det være. Hver gang jeg sjekket pulsen min lå den mellom 164 og 167, som er temmelig høyt til meg å være (hvilepulsen min er 50). Dermed hadde jeg mindre dårlig samvittighet over å ikke ha gjort noe i går, og balansen var gjenopprettet.

Jeg trives med å ha kommet mer i gang med rutinene mine igjen. Ting sklir lett ut om sommeren, og spesielt når man mangler faste holdepunkt i hverdagen, men som min Nr 1 Fan Hanne påpekte i kommentarfeltet i går, så har treningen blitt mitt nye faste holdepunkt. Det kommer den nok til å være i litt over en uke til, fram til jeg begynner å jobbe igjen. Bare husk å legge igjen en kommentar med kritiske spørsmål dersom det går for lang tid mellom hvert blogginnlegg. ;)

Kampen mot latskapen

Nå som jeg befinner meg mellom jobber, som man så pent kaller arbeidsledighet nå for tiden, har jeg liten grunn til å stå opp før klokken 12 om dagen, og enda mindre grunn til å forlate leiligheten. Det å ikke måtte dra på jobb er jo en perfekt anledning til å få unna en del forefallende husarbeid, som for eksempel å rydde i den store bokhyllen i stua som inneholder nesten alt i hele verden bortsett fra bøker. Eller sortere bombeområdet som er garderobeskapet mitt. Med så mye gøy og spennende å finne på innendørs, har jeg vel ingen grunn til å bevege meg utendørs hvor jeg risikerer å bli fanget av en av disse spontane skyllebøttene fra oven.

Men trening er en grunn, og det er en sabla god en. Så etter å ha tilbragt hele morgenen i senga, halve formiddagen på sofaen og resten av formiddagen med å såvidt påbegynne bokhyllesorteringen (det ble en pen bunke til papirsøpla), innså jeg at jeg burde røre litt på meg. Det fikk så være at jeg hadde vært på spinning og styrke i går, jeg meldte meg på en spinningtime i dag også, etterfulgt av en halvtime med Shape (styrketrening for mage og rygg). For å gjøre livet mitt litt lettere og billigere dro jeg til Bjørvika, for dit kan jeg gå, og akkurat nå har jeg ikke reisekort til kollektiv trafikk. (Man må spare mest mulig når inntektene lar vente på seg. Jeg har til og med begynt å bake mine egne brød. Hurramegrundt.)

Spinningtimen var riktig nok bare på 45 minutter, men det var helt greit, ettersom jeg skulle plage vettet av ryggen og magen i en halvtime etterpå. Jeg klarte å svette, så da var jeg i grunn fornøyd. Jeg hadde også tålelig vondt i ryggen og magen etter at alt var over, og det gjorde også at jeg ruslet hjem med god samvittighet. Jeg vet av tidligere erfaring hvor utrolig lett det er å bare lenke seg totalt til sofaen når man ikke har noen plikter for dagen, men heldigvis er jeg fremdeles i stand til å trene. Treningen er jo på en måte en slags plikt, så jeg kan nok takke den for at jeg ikke allerede har laget avtrykk mellom sofaputene og dekorert dem med kakesmuler.

Forøvrig klarte jeg å være skikkelig idiot og løsne en av skruene som holder fast den dingsegreia under sykkelskoen (folk sier jeg er så flink med ord. Hah!), og den skruen hadde forsvunnet. Derfor tok jeg en omvei innom XXL ved Jernbanetorget for å spørre om det var mulig å kjøpe én sånn skrue, selv om jeg egentlig regnet med at jeg sikkert måtte kjøpe et helt nytt sett. Det slapp jeg. Mannen på verkstedet inne på butikken var skikkelig grei og lot meg FÅ en ny skrue, helt gratis. Jeg følte meg dritheldig, noe som kanskje sier litt om mitt generelle flaksnivå. Dermed kunne jeg bruke mine fjonge sykkelsko på spinningen etterpå, og jeg blir stadig mer vant til det. Denne gangen trengte jeg ikke et halvt minutt på å feste dem til pedalene; jeg klarte for første gang å klikke dem på nesten helt med det samme. Som en proff!

Jeg har ingen planer for morgendagen heller, så jeg regner med jeg skal prøve å dra meg avgårde til flere treningstimer. Dersom jeg mot formodning ikke skulle finne noe som passer, kan jeg eventuelt ta en joggetur, nå som jeg faktisk har begynt å få litt sansen for det. (Hæææ? Sansen for jogging? Jeg? Nå VET jeg at det har tørna for meg.)

Blåmandag? Slettes ikke!

Jeg har trenet igjen! For første gang siden fredag! Jeg skylder på moren min, som kom på besøk fredag kveld og ble til i går ettermiddag. Det er en dårlig unnskyldning, jeg vet. Hun hadde nok overlevd alene et par timer på lørdag, og jeg hadde jo hele resten av søndag ettermiddag og kveld etter at hun hadde dratt. Så hvis jeg skal være fullstendig dønn ærlig med mine lesere og meg selv, kan jeg egentlig bare skylde på latskapen. Denne legendariske sommerlatskapen.

Det er noe med klamt og varmt vær som gjør at jeg blir litt ekstra doven. Jeg er i utgangspunktet ganske makelig anlagt, for å si det pent, men i sommervarmen blir jeg fullstendig ubrukelig. Jeg orker stort sett to ting; ligge på sofaen og se på TV-serier eller lese bok (dersom det er varmt og klamt, men grått og vått) eller ligge på et håndkle på Sognsvann og lese bok, nå og da avbrutt av en tur i vannet (dersom det er varmt og klamt og solskinn). Noen ganger kan jeg til og med ligge på et håndkle på Sognsvann og ikke gjøre noe som helst, ikke lese bok engang. Jeg bare ligger der. Som en sjøløve på sitt berg, fast bestemt på at her skal den bli resten av sitt liv for akkurat dette berget var supert altså. Bare at sjøløven er mye søtere enn meg, og jeg tror ikke engang den ligger i ro så lenge som jeg gjør. Jeg hadde nok blitt en kjedelig attraksjon på Sea World, når alt kommer til alt. (Ref. et tidligere utsagn på Facebook om at jeg ville flytte inn på Sea World sammen med sjøløvene og delfinene, mens jeg var der på ferietur.)

Nå som jeg har innrømmet mine høyst menneskelige feil, kan jeg ta fatt på skrytedelen av dagens innlegg, som naturlig nok er dagens innsats. Snakker om god start på uka! Galskapen slo nemlig til igjen, og jeg gikk for dobbelttime. Først spinning, deretter styrketime. Begge med Super-Sissel, som også denne gangen nesten tok livet av meg. I løpet av styrketimen tok vi 90 knebøy. Med vektstang. Min vektstang hadde 15 kg på seg. Men altså 90 repetisjoner. Nitti! Jeg telte. Jeg måtte telle, for å fokusere på noe annet enn å dø. I tillegg alt det andre; utfall, roing, benkpress, curl, markløft, for å nevne noe. Og dette var altså etter en time med intervallspinning. Kort fortalt - det var temmelig jævlig, og det var øyeblikk hvor jeg hadde litt lyst til å gråte en skvett (ja, seriøst), men for pokker som jeg følte meg som Wolverine, både under og etter. Jeg var rett og slett litt imponert over meg selv, spesielt med tanke på at hodet mitt fremdeles er delvis i feriemodus.

Dette ble forøvrig også dagen hvor jeg klarte å lure en av mine treningskamerater til å bli med på dobbelttime. Det var i utgangspunktet han som spurte om jeg skulle bli med på spinningtimen, så da tenkte jeg at jeg kunne jo ikke være dårligere, og spurte derfor etter spinningen om han skulle være med på styrketimen. Han ville vel egentlig helst slippe, men han var tøff og sporty og ble med likevel, og jeg lovet å rose ham litt i bloggen for innsatsen. Det var første gang han tok to timer etter hverandre, men med tanke på hvor bra han tok det, forventer jeg at det ikke blir siste. Heia oss!

Slutt på kosetreninga

Fire dager tok det før jeg ble et fungerende menneske igjen og kunne gjenoppta en skikkelig treningsøkt. Faktisk. Fire hele dager. Sinnssykt.

Derfor var det snasent å kunne returnere til Colosseum i dag, for en time med utholdende styrketrening, igjen i regi av Super-Sissel. Joda, det gjorde fremdeles vondt hver gang jeg tok knebøy og utfall, men ellers kom jeg meg gjennom øvelsene uten større traumer. Jeg svettet imidlertid som en gris, kanskje til og med mer, ettersom jeg ikke egentlig vet hvor mye griser svetter. Men det rant. Jeg tror ikke jeg har svettet så mye på spinning engang. Det skulle vel egentlig bare mangle, for jeg tok i til jeg ikke klarte mer. Jeg skar grimaser. Jeg hadde SÅ lyst til å fjerne litt vekt fra stanga da jeg var litt over halvveis gjennom repetisjonene på opptil flere øvelser, og på noen av dem gjorde jeg det (benkpress, stående roing), mens på andre gjorde jeg det ikke (biceps). Da jeg ikke gjorde det, men bet tenna sammen og drylte på videre, følte jeg meg tøff. Tøffere enn tøff. Übertøff, faktisk. Så sank jeg sammen i smertegråt og lurte på hvem i alle dager det var jeg prøvde å imponere. Svaret: Meg selv, mest. Og det var ikke så mye "imponere," som "bevise," når alt kom til alt. Jeg måtte bevise for meg selv at jeg kunne presse på litt ekstra - og det kunne jeg visst. Bare ikke hele tiden.

Jeg har dermed verdens beste samvittighet etter denne styrkeøkten, akkurat som jeg hadde på mandag. Forhåpentligvis vil jeg ikke trenge fire nye dager til restitusjon etter dette. Jeg håper å komme meg på spinning i morgen tidlig, ettersom det er lørdag, men jeg er realistisk nok til å skjønne at det kanskje ikke skjer. Dels på grunn av potensiell kommende stølhet, men vel så mye fordi naboene mine holdt meg våken veldig sent/tidlig i går natt, slik at døgnrytmen min er fullstendig skrudd. Når man ikke sovner før i 5:30-tiden om morgenen, da sover man til 14:30 neste dag. Når man sover til 14:30 blir det vanskelig å sovne til rimelig tid neste kveld, og da blir det tilsvarende vanskelig å stå opp klokken 9 morgenen etter. Drittnaboer. De fortjente hver eneste dl av det vannet jeg helte ned på dem der de stod og kauket. Neste gang ringer jeg politiet og varsler om husbråk.

Forøvrig må jeg legge til at jeg dro på den joggeturen i går kveld, som jeg tenkte på. Den kom sent, men godt. Det ble en halvtime rundt omkring i Gamle Oslo, med en motiverende spilleliste på øret og RunKeeper som jevnlig fortalte hvor lenge  jeg hadde løpt (vel, "løpt"), hvor langt og hvilken gjennomsnittsfart jeg holdt (jeg skal ikke melde meg på OL med det første, for å si det sånn). Men for pokker så flink jeg følte meg da jeg rundet av foran inngangen min etterpå, og deretter tok trappene de fire etasjene opp i stedet for heisen. Ikke verst for en støl pingvin.

Jeg skjønner nå at jeg tidligere hadde ALT for høye forventninger til min første treningsuke etter ferien, men jeg tok heldigvis hintet rimelig fort og justerte deretter. Med hardcore styrke på mandag og onsdag, og litt lett kondisjonstrening i mellom, så er jeg egentlig fornøyd, jeg. Og det skal jeg fortsette å være, selv om jeg ikke kommer meg på spinning i morgen tidlig. Det kommer tross alt flere lørdager.

Kosesvømming

Jeg er fremdeles temmelig sår og støl etter mandagens styrketrening (som åpenbart var mye hardere enn jeg først hadde trodd, selv om kvalmen og ørheten sikkert var et hint), og fortsetter derfor trenden med kosetrening. Den opprinnelige planen for resten av uka kan bare ryke og reise. I dag klarer jeg nesten å gå normalt. Forventningspresset har roet seg betraktelig. Bare det å komme meg opp av senga og ut døra var en bragd. En bragd, sier jeg dere!

Ikke bare kom jeg meg ut døra. Å neida. Jeg kom meg helt til Sognsvann (med god hjelp fra t-banen, vel å merke), hvor jeg skulle møte min partner in crime. Trygt framme på Sognsvann, etter spaserturen fra banen til vannet (hvor jeg gikk mer som et normalt menneske og mindre som en pingvin), fikk jeg omsider plasket ut i det våte element. Mitt element. Det var ikke kaldt i det hele tatt (min venninne var ikke helt enig), og spesielt ikke etter at vi la på svøm. Det var bare friskt og herlig. Superherlig.

Vi svømte ikke langt (kanskje 450 meter?) og vi svømte ikke lenge (kanskje en halvtime?), men det var da noe. Jeg kunne gjerne svømt til motsatt side og tilbake, men min solidaritet og samvittighet ga streng beskjed om at jeg skulle holde meg til den sosialt akseptable svømmemengden. Ikke alle kan være sjøku slik som meg.

Nå vurderer jeg imidlertid å kanskje ta en liten joggetur i løpet av kvelden, men det er ingen krise hvis jeg ikke klarer det, for jeg skal fortsatt på yoga i morgen, og jeg skal prøve meg på en Power-time etterpå også. Da vil det ha gått fire dager siden jeg nesten drepte meg selv, og det burde vel virkelig være restitusjon nok, selv for et krøplete øk som meg!

Og snart, veldig snart, kanskje til neste uke, skal jeg legge fra meg sommerkostholdet og bli flinkere. Min venninne ga meg en real dose pep-talk i dag, som kom godt med. Denne venninnen er forøvrig dritflink til å holde seg til et bra kosthold, og jeg er imponert på en litt sjalu måte. Hun snakket om at hun forleden dag hadde KASTET en nesten full pose med ostepop! Herregud! Hvor finner man viljestyrken til å gjøre noe sånt? Det er jo helt SYKT! Hvorfor er jeg den eneste i verden som ikke klarer å gjøre sånne ting? (Jeg kastet en pose med litt ostepop i en gang. Neste dag gravde jeg den ut igjen. Ostepopen var jo godt pakket inn i posen og hadde ikke tatt skade av den sjofle behandlinga. Kanskje ikke mitt stolteste øyeblikk, dog.) Jeg klarte å snu hverdagen min på hodet ved å begynne med nesten daglig trening, så hvorfor skal det være så mye verre å styre kostholdet i en bedre retning også? Treningsrutinene har bevist at det ikke nødvendigvis er viljestyrken min det er noe galt med, så hva er egentlig problemet? Jeg får fundere litt mer på dette over en liten sjokoladebit.  Fy, Vero.