MILEPÆL
Hæ? Attevar?
Jeg skjønner ikke helt hvordan det har skjedd, for gudene skal vite at jeg ikke har vært mitt vanlige flittige selv og trenet hver dag etter at jeg kom hjem fra ferie for litt over tre uker siden. Gudene skal også vite at jeg ikke har vært spesielt fornuftig med hva jeg har stappet i meg siden da. Til tross for dette har jeg, på et eller annet mirakuløst vis, klart å miste et par kilo. Faktisk. Ikke bare ett, men TO. Disse to kiloene dytter meg over den etterlengtede milepælen som jeg har ventet i hundre år på, og enda litt forbi. Jeg ville så gjerne kunne si at jeg hadde mistet totalt 20 kg, og nå kan jeg til og med si 21. Hoho! Jeg begriper virkelig ingenting av dette, men jeg klager selvfølgelig ikke. Det er selvsagt en liten stemme som hvisker i hodet mitt at det må ha vært noe feil med vekta i garderoben på Elixia, men jeg velger å ikke høre på den. Selvfølgelig har Elixia vekter som fungerer skikkelig og som man kan stole på. Jeg skal tillate meg å nyte dette øyeblikket og rett og slett være litt stolt over meg selv og det jeg har oppnådd. For en følelse! For all del, jeg kjenner meg fremdeles som en tjukkas, og det er jeg jo, men jeg er en FLINK tjukkas, og en lettere tjukkas enn jeg har vært på mange, mange år. Bukser som for et par år siden var for trange til å kunne kneppes igjen, hviler nå løst på hoftene. Kjoler som for et par år siden passet perfekt, henger og slenger på meg som telt, og utringningene har blitt så romslige at skulderpartiene sklir langt nedover armene. Det er så ufattelig morsomt.
Og tenk at jeg nesten ikke kom meg til Elixia i det hele tatt i dag. Jeg hadde først, som alltid, håpet å komme meg på spinning med Jan Tore klokken 10, men som så mange ganger før var jeg ute av stand til å stå opp så tidlig. (Det hjalp ikke at ropende partyjentenaboer vekket meg klokken 4.30 i natt og holdt meg våken i en halvtimes tid.) Da jeg omsider stod opp, lå jeg på sofaen og var skuffet over meg selv mens jeg gråt til en dramatisk episode av Downton Abbey, og jeg følte ikke for å dra på trening i det hele tatt, egentlig. Men så, etter et par timer med selvmedlidenhet, sa jeg til meg selv: "Hva ville PT-Alex og Jan Tore og Sissel og Bjørn sagt, dersom de hadde sett deg nå?" Det fikset biffen. Jeg dro meg opp, skiftet til treningstøy og ruslet avgårde til Bjørvika for å rekke en spinningtime som skulle begynne der klokken 16. Så glad, så glad jeg er for at dagen tok en slik vending til slutt. Til tross for svetting og slit og en god porsjon mas fra Clara, storkoste jeg meg gjennom hele timen. Det var som om humøret steg i takt med pulsen. Det hjalp selvfølgelig å ha en smilende, motiverende instruktør like foran meg. Disse instruktørene er gull verdt, altså. Jeg hadde aldri i livet klart å trene så mye og så effektivt hvis det ikke hadde vært for dem. Ære være!
Kronen på verket ble selvfølgelig de minuttene i garderoben etter timen, da jeg dristet meg opp på den der skumle vekta. Den gode nyheten som kom derfra hadde jeg heller ikke fått dersom jeg hadde holdt meg hjemme i sofaen, og jeg kan ikke nekte for at det også har påvirket humøret i positiv retning. Hurra hurra!
Jeg har altså trenet litt mindre enn vanlig, og spist litt mer usunt - men likevel gått ned. En del av meg er fornøyd med at sånn er det, og ferdig med det. En annen del av meg er mer skeptisk, og lurer fælt på hvorfor. Har jeg kommet meg forbi et såkalt "platå"? Er det fordi jeg har sovet mer og bedre i disse ukene hvor jeg ikke har jobbet? (Søvn er visst veldig viktig for restitusjonen, har jeg hørt.) Er det fordi jeg tidligere kanskje har trenet for mye og spist for lite, slik at kroppen har fått panikk og desperat prøvd å spare på alt? Kanskje en kombinasjon av disse? Sannelig om jeg vet. Men jeg klager ikke.
Belønning, sier du? Hm, kanskje det, ja. Jeg føler meg i grunn ganske sånn akkurat nå:
Jeg skjønner ikke helt hvordan det har skjedd, for gudene skal vite at jeg ikke har vært mitt vanlige flittige selv og trenet hver dag etter at jeg kom hjem fra ferie for litt over tre uker siden. Gudene skal også vite at jeg ikke har vært spesielt fornuftig med hva jeg har stappet i meg siden da. Til tross for dette har jeg, på et eller annet mirakuløst vis, klart å miste et par kilo. Faktisk. Ikke bare ett, men TO. Disse to kiloene dytter meg over den etterlengtede milepælen som jeg har ventet i hundre år på, og enda litt forbi. Jeg ville så gjerne kunne si at jeg hadde mistet totalt 20 kg, og nå kan jeg til og med si 21. Hoho! Jeg begriper virkelig ingenting av dette, men jeg klager selvfølgelig ikke. Det er selvsagt en liten stemme som hvisker i hodet mitt at det må ha vært noe feil med vekta i garderoben på Elixia, men jeg velger å ikke høre på den. Selvfølgelig har Elixia vekter som fungerer skikkelig og som man kan stole på. Jeg skal tillate meg å nyte dette øyeblikket og rett og slett være litt stolt over meg selv og det jeg har oppnådd. For en følelse! For all del, jeg kjenner meg fremdeles som en tjukkas, og det er jeg jo, men jeg er en FLINK tjukkas, og en lettere tjukkas enn jeg har vært på mange, mange år. Bukser som for et par år siden var for trange til å kunne kneppes igjen, hviler nå løst på hoftene. Kjoler som for et par år siden passet perfekt, henger og slenger på meg som telt, og utringningene har blitt så romslige at skulderpartiene sklir langt nedover armene. Det er så ufattelig morsomt.
Og tenk at jeg nesten ikke kom meg til Elixia i det hele tatt i dag. Jeg hadde først, som alltid, håpet å komme meg på spinning med Jan Tore klokken 10, men som så mange ganger før var jeg ute av stand til å stå opp så tidlig. (Det hjalp ikke at ropende partyjentenaboer vekket meg klokken 4.30 i natt og holdt meg våken i en halvtimes tid.) Da jeg omsider stod opp, lå jeg på sofaen og var skuffet over meg selv mens jeg gråt til en dramatisk episode av Downton Abbey, og jeg følte ikke for å dra på trening i det hele tatt, egentlig. Men så, etter et par timer med selvmedlidenhet, sa jeg til meg selv: "Hva ville PT-Alex og Jan Tore og Sissel og Bjørn sagt, dersom de hadde sett deg nå?" Det fikset biffen. Jeg dro meg opp, skiftet til treningstøy og ruslet avgårde til Bjørvika for å rekke en spinningtime som skulle begynne der klokken 16. Så glad, så glad jeg er for at dagen tok en slik vending til slutt. Til tross for svetting og slit og en god porsjon mas fra Clara, storkoste jeg meg gjennom hele timen. Det var som om humøret steg i takt med pulsen. Det hjalp selvfølgelig å ha en smilende, motiverende instruktør like foran meg. Disse instruktørene er gull verdt, altså. Jeg hadde aldri i livet klart å trene så mye og så effektivt hvis det ikke hadde vært for dem. Ære være!
Kronen på verket ble selvfølgelig de minuttene i garderoben etter timen, da jeg dristet meg opp på den der skumle vekta. Den gode nyheten som kom derfra hadde jeg heller ikke fått dersom jeg hadde holdt meg hjemme i sofaen, og jeg kan ikke nekte for at det også har påvirket humøret i positiv retning. Hurra hurra!
Jeg har altså trenet litt mindre enn vanlig, og spist litt mer usunt - men likevel gått ned. En del av meg er fornøyd med at sånn er det, og ferdig med det. En annen del av meg er mer skeptisk, og lurer fælt på hvorfor. Har jeg kommet meg forbi et såkalt "platå"? Er det fordi jeg har sovet mer og bedre i disse ukene hvor jeg ikke har jobbet? (Søvn er visst veldig viktig for restitusjonen, har jeg hørt.) Er det fordi jeg tidligere kanskje har trenet for mye og spist for lite, slik at kroppen har fått panikk og desperat prøvd å spare på alt? Kanskje en kombinasjon av disse? Sannelig om jeg vet. Men jeg klager ikke.
Belønning, sier du? Hm, kanskje det, ja. Jeg føler meg i grunn ganske sånn akkurat nå:
JIPPI! :-D 3x3 HURRA! Gratulerer så masse med den fantastiske nyheten! Du er utrolig flink, har jobbet kjempehardt kjempelenge og dette er utrolig, enormt fortjent! Heia spreke-supre-sterke-Vero!
SvarSlettFor en utrolig gledelig overraskelse å få sånn på starten av treningshøsten? :-D
Husk: dette er det DU og BARE du som har gjort. Du har tatt av 20 kg! Det er 10 pakker mel det. Det er helt enormt imponerende. Og det ahr DU klart! ;-D Håper du er stolt av deg selv, for det syns jeg du burde være. Jeg er i allefall veldig stolt av deg!
(Jeg var ikke noe mindre stolt av deg før sommeren altså, men på merkedager kan man jo understreke det litt ekstra?)
Stor kaste-konfetti-og-blåse-i-partyfløyter-og-juble-for-deg-klem fra Hanne :-D
PS: Jeg er overbevist om at Matt "The Doctor" Smith er i ferd med å juble for deg på bildet til høyre. Han ser på en måte litt gladere ut i dag? ;-)
SvarSlett