Vondt igjen

Sånn ja. Nå har jeg vondt igjen, og verden føles litt mer normal. To late dagers urovekkende mønster har blitt brutt. Jeg fant veien til Bjørvika i dag, etter å ha lagt en formidabel innsats i Prosjekt Husmor-Vero. Jeg kjenner meg nesten ikke igjen i min egen stue, og det er en god ting. Dermed kunne jeg dra på trening med gullende god samvittighet.

Det ble to korte timer på meg i dag. Først 40 minutter med spinning, etterfulgt av 45 minutter med styrke på en Power-time. Jeg fikk i dag oppleve noe som jeg aldri har opplevd før; jeg var den eneste personen i salen bortsett fra instruktøren. Greit nok at det er siste uke før skoleferien er over, og greit nok at det har vært fint vær, men det får da være måte på. Hvor har alle sprekingene gjort av seg? Plutselig følte jeg meg som den skolenerden jeg var for 15 år siden, da jeg ble sittende igjen på biblioteket etter at siste time var over, for å lese, mens resten av klassen løp hjem. Treningsnerd, er det det jeg har blitt? Næh, det kan jeg ikke tro. Men treningsflink, det kan jeg gå med på.

Det kjekke med å være den eneste personen på en gruppetime, er at man får svært god oppfølging. Det skumle med å være den eneste personen på en gruppetime er at man får skikkelig prestasjonsangst og blir helt utrolig selvbevisst. Min indre kritikerrøst ble ganske brutal da jeg innlosjerte meg med utstyret, og minnet meg nådeløst på at den eneste personen treneren ville se på nå var MEG. Skrekk og gru. Men, til tross for både selvbevissthet og indre kritiker, så gikk det bra. Jeg har jo hatt en rekke PT-timer, og er jo egentlig vant til at en person følger nøye med på alt jeg gjør og ser hvor jævlig jeg ser ut mens jeg sliter og peser. Det var egentlig mest rart fordi denne personen ikke var PT-Alex.

Jeg fikk altså kjørt meg skikkelig, også denne gangen. Derfor sitter jeg nå hjemme og har vondt i både magen og ryggen og lårene og kanskje til og med litt i armene. Hvis jeg nå bare klarer å ikke "belønne" meg selv med iskrem, så kan jeg erklære denne dagen for en total seier. Den iskremen frister veldig, men samtidig prøver jeg å tviholde på mål og fokus. Hvis jeg stirrer lenge nok på dette bildet, går sikkert søtsuget over:

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening