Turnuskarusellen
Etter to dager i ny jobb er jeg allerede dødssliten. Det er krevende å sette seg inn i nye rutiner, bli kjent med nye kolleger og bli husvarm i en ny avdeling. Jeg har riktig nok ikke flyttet langt; bare fra poliklinikk til sengepost innen samme fagområde, men det er likevel en så annerledes jobbsituasjon at jeg er temmelig sliten allerede halvveis gjennom dagen. Jeg var derfor stinn av imponasje da jeg etter arbeidsdagen, etter å ha kommet hjem til sofaen og spist middag, klarte å dra meg ut av huset igjen for å nå en spinningtime. Respekt? Respekt!
Det er viktig at ingen undervurderer hva jeg mener når jeg skriver "dødssliten." Det føltes bokstavelig talt som om jeg skulle sovne og aldri våkne igjen mens jeg lå på sofaen, mens jeg satt på t-banen på vei til Majorstua, og mens jeg skiftet sko i garderoben hvor noen så på meg som om jeg var smittefarlig. Og jæven hårrå, som skuldrene verket! En sånn sliten verking som jeg ikke har kjent siden sist gang muskelbetennelsen var på besøk. (Plis ikke la betennelsen komme tilbake, O Store Muskelgud!) Det er tungt å jobbe på sengepost, folkens. Det er enda tyngre når du har en dagvakt rett etter å ha hatt en kveldsvakt, slik som jeg nå har hatt.
Turnus, ja. Det har blitt min nye hverdag. Hurramegrundt. Jeg har aldri vært noen fan av turnus, annet enn tilleggene som gjør at lønnsutbetalingen ikke er så alt for ille. De siste tre årene har jeg vært så heldig å fått jobb på steder med kun dagarbeid i ukedager, men nå er slutt på den luksusen. Jeg mener ikke egentlig å klage, altså. Jeg vil gjerne har litt bedre betalt, jeg. Derfor har jeg også gitt beskjed om at jeg kan jobbe en del helger, og at jeg veldig gjerne jobber kveldsvakter. Dette kan jo føre til en del uregelmessigheter i treningsrutinene mine. For eksempel regner jeg med å måtte gå glipp av en del timer som tidligere har vært ganske faste, slik som mandagsspinning, fredagsyoga, fredagsboksing og lørdagsspinning. Akk! Men jeg trøster meg med at dette bare er ut året, før jeg begynner på skole igjen, og deretter får jeg håpe på en mer stabil og treningsvennlig hverdag.
Det kan altså se ut til at treningsøktene, og dermed bloggingen, vil bli noe redusert denne høsten. Det positive ved det, er at jeg vil vite å sette enda mer pris på den treningen jeg faktisk får gjort, slik som spinning nå i dag. Med en makspuls på 95% og gjennomsnittspuls på 82% var jeg varm og svett halvveis inn i timen, men smilet var på plass, for jeg hadde det jo så fint og jeg følte meg som en superhelt, nesten. De siste fem minuttene var et mareritt, men på en god måte. Som et mareritt jeg hadde da jeg var liten, hvor jeg ble jaget av en T-Rex - på én side var det veldig skummelt, men på en annen side var det utrolig kult å møte en dinosaur! Jeg ble dessuten pisket godt av verdens kuleste svenske, i tillegg til Clara som tidvis kunne informere meg om at jeg absolutt kunne ta i litt til. Pulsklokke, altså. Genialt.
Nå gjenstår det bare, som alltid, å ikke gi etter for mitt intense post-treningsbehov for iskrem, men i stedet dytte innpå med noe mer fornuftig, som for eksempel mat. Jeg klarte det jo forleden dag, så da burde jeg klare det i kveld også.
Det er viktig at ingen undervurderer hva jeg mener når jeg skriver "dødssliten." Det føltes bokstavelig talt som om jeg skulle sovne og aldri våkne igjen mens jeg lå på sofaen, mens jeg satt på t-banen på vei til Majorstua, og mens jeg skiftet sko i garderoben hvor noen så på meg som om jeg var smittefarlig. Og jæven hårrå, som skuldrene verket! En sånn sliten verking som jeg ikke har kjent siden sist gang muskelbetennelsen var på besøk. (Plis ikke la betennelsen komme tilbake, O Store Muskelgud!) Det er tungt å jobbe på sengepost, folkens. Det er enda tyngre når du har en dagvakt rett etter å ha hatt en kveldsvakt, slik som jeg nå har hatt.
Turnus, ja. Det har blitt min nye hverdag. Hurramegrundt. Jeg har aldri vært noen fan av turnus, annet enn tilleggene som gjør at lønnsutbetalingen ikke er så alt for ille. De siste tre årene har jeg vært så heldig å fått jobb på steder med kun dagarbeid i ukedager, men nå er slutt på den luksusen. Jeg mener ikke egentlig å klage, altså. Jeg vil gjerne har litt bedre betalt, jeg. Derfor har jeg også gitt beskjed om at jeg kan jobbe en del helger, og at jeg veldig gjerne jobber kveldsvakter. Dette kan jo føre til en del uregelmessigheter i treningsrutinene mine. For eksempel regner jeg med å måtte gå glipp av en del timer som tidligere har vært ganske faste, slik som mandagsspinning, fredagsyoga, fredagsboksing og lørdagsspinning. Akk! Men jeg trøster meg med at dette bare er ut året, før jeg begynner på skole igjen, og deretter får jeg håpe på en mer stabil og treningsvennlig hverdag.
Det kan altså se ut til at treningsøktene, og dermed bloggingen, vil bli noe redusert denne høsten. Det positive ved det, er at jeg vil vite å sette enda mer pris på den treningen jeg faktisk får gjort, slik som spinning nå i dag. Med en makspuls på 95% og gjennomsnittspuls på 82% var jeg varm og svett halvveis inn i timen, men smilet var på plass, for jeg hadde det jo så fint og jeg følte meg som en superhelt, nesten. De siste fem minuttene var et mareritt, men på en god måte. Som et mareritt jeg hadde da jeg var liten, hvor jeg ble jaget av en T-Rex - på én side var det veldig skummelt, men på en annen side var det utrolig kult å møte en dinosaur! Jeg ble dessuten pisket godt av verdens kuleste svenske, i tillegg til Clara som tidvis kunne informere meg om at jeg absolutt kunne ta i litt til. Pulsklokke, altså. Genialt.
Nå gjenstår det bare, som alltid, å ikke gi etter for mitt intense post-treningsbehov for iskrem, men i stedet dytte innpå med noe mer fornuftig, som for eksempel mat. Jeg klarte det jo forleden dag, så da burde jeg klare det i kveld også.
Kommentarer
Legg inn en kommentar