Medisin mot støle muskler

Det er en egen form for galskap som rammer mennesker som har blitt vant til å trene ofte. Det er helt utrolig merkelig, men etter snaue åtte måneders iherdig arbeid med rutiner har jeg altså blitt en av disse menneskene. Åtte måneder siden jeg først tok meg selv skikkelig, nådeløst og brutalt i nakkeskinnet og erklærte at jeg måtte skjerpe meg - og faktisk hørte etter. Jeg har omsider blitt vant til å trene. Ofte. Du store.

Men tilbake til denne galskapen. Det var min nyvervede venninne Ingvild som forleden dag gjorde meg oppmerksom på hvor sprø jeg faktisk har blitt. Hun klaget over å være støl etter trening, og jeg kommenterte at jeg liker å være støl, at det gjør vondt på en sånn god måte. Hun erklærte meg gal, og jeg kunne ikke egentlig motargumentere dette. August-2011-Vero ville sagt nøyaktig det samme som Ingvild. August-2011-Vero ville faktisk aldri trodd at August-2012-Vero overhodet skulle drømme om noe annet. Et år går egentlig ganske fort, men likevel er det så utrolig mye som kan skje i løpet av den tiden.

Så her sitter jeg, altså. En lettere, forbedret versjon av meg selv, og synes det er deilig å være støl etter trening. Men uansett hvor god den smerten er, kommer jeg ikke fra at det tidvis er upraktisk å hinke og vralte omkring som et skadeskutt dyr, og i så måte er det jo fint om man kan redusere smertene en smule. Den åpenbare kuren, for en person som har nådd dette nivået av galskap, er jo selvfølgelig MER TRENING.

Derfor var det at jeg i dag nok en gang returnerte til Elixia for litt lett mishandling av diverse apparater, etter å såvidt ha klart å komme meg ut av sengen. Jeg var snill med meg selv, da. Først et lite kvarter på tredemølle. Etterpå en enkel runde på et par styrkeapparater (takk til bein og armer for god innsats), og til sist 20 minutter på ellipsemaskinen mens jeg gløtett litt bort på Biggest Loser som da gikk på en av TV-skjermene. Passende, tenkte jeg, og følte meg plutselig motivert til å skru opp intensiteten litt.

Jeg følte meg mindre støl etter denne økten, selv etter en forholdsvis stillesittende aften, så nå er jeg spent på hvordan det blir å stå opp i morgen igjen. Hvis jeg fremdeles er støl da, satser jeg på at en spinningtime senere på dagen vil kurere lidelsen helt. Hvis jeg ikke er det, kan forhåpentligvis en spinningtime få det tilbake igjen.

Herregud så rar jeg har blitt.

Klar, ferdig, gå!

Denne dagen markerer begynnelsen på kanskje noe av det skumleste jeg har gjort i mitt liv. I dag hadde jeg min første ordentlige PT-time. Milde malurka, for å si det pent.

Hva er det som er så skummelt med PT-timer, egentlig? Godt spørsmål. For meg er det nok en kombinasjon av flere ting.

Plutselig er det en person der som tvinger meg til å gjøre vonde greier, og som den sta, trassige gærningen jeg er, med flink-pike-syndrom tytende ut i alle retninger, gjør jeg selvfølgelig så godt jeg kan for å ta imot enhver utfordring han kaster mot meg. Dette vil sannsynligvis gi gode resultater, og det er jo bra, men det vil også gjøre vondt, og det er skummelt.

For en person som meg, som har platinummedalje i å være usynlig, er det skummelt å bli sett. Ikke sett på den hyggelige måten, slik jeg fortalte om etter gårsdagens yoga, men sett på den skumle, vurderende, dømmende måten (innbiller jeg meg, i alle fall). Gjennom hele treningsøkten er det en person rett ved siden av som følger med på hver minste bevegelse, som får med seg alle rare grimaser jeg skjærer og alle nyanser av rødt og rosa som dekorerer ansiktet mitt i løpet av våre 45 minutter sammen. Det blir en del grimaser og nyanser, det. For ikke å snakke om hvor uflatterende kroppen min ser ut når jeg utfører enkelte øvelser. Så blir jeg vurdert; gjør jeg det bra nok? Kan jeg presses mer? Er jeg lat? Hvor håpløs er egentlig denne kroppen min å jobbe med? Hvor skammelig dårlig er egentlig formen min?

Jeg svarer på spørsmål og må derfor vurdere meg selv også. Har jeg god kondisjon? Hah! På ingen måte. Bedre enn i januar, men fremdeles langt unna bra. Er jeg myk? Ja, ganske myk, faktisk. Er jeg sterk? Beina er laget av jern, men overkroppen er laget av fiskepudding. Fiffig kombinasjon.

Også er det kostholdsplanen, da. Det er kanskje det skumleste av alt. Det er her det skjer. Det er dette som blir den virkelige utfordringen for meg. Jeg klarer alltids å gråte meg gjennom en PT-time eller to i uka, men å kontrollere hva jeg spiser til enhver tid, hver dag, hver uke, er langt verre. I dag og de neste tre dagene skal jeg fylle ut et skjema over alt jeg spiser og når og hvor mye, i tillegg til hva jeg gjør av aktivitet. Deretter skal PTen se over disse Skammens papirer når vi har vår neste time om en uke, og så skal jeg få beskjed om alt jeg ikke får lov til å spise lenger. Huff.

Men bortsett fra dette, er PT helt supert, altså. Det å få et helt eget skreddersydd opplegg er jo fantastisk, og kanskje vil det ha en bedre effekt at noen andre sier "du får ikke lov til å spise sjokolade" enn når jeg bare sier det til meg selv?

Helt til slutt må jeg bare legge til at PT-timen ikke var den eneste treningen jeg gjorde i dag, altså. Etterpå dro jeg nemlig på 20 minutter Stretching og 30 minutter pilates. Senere på dagen hoppet jeg uti Sognsvann igjen og svømte noen hundre meter. Nå som sesongen virkelig går mot slutten må jeg prøve å lure inn så mye som mulig før det blir alt for kaldt. Jeg gruer meg til det ikke lenger er mulig å bade - hvordan skal jeg få dekket svømmebehovet da? Jeg skulle ønske Elixia hadde svømmebasseng; det er det eneste de mangler for å bli helt perfekt.

En dustedag

Noen ganger bare våkner du om morgenen og føler at alt er feil. Du er trøtt, det gjør vondt å stå opp, du har en helt ålreit dag på jobben men er likevel nedtrykt og sliten når du er på vei hjem. Du rekker akkurat ikke en buss som går, og må vente en evighet på neste. I regnet. Du synes synd på deg selv og stikker derfor innom butikken for å kjøpe en usunn middag (Grandiosa), sjokoladeterapi (kjeksen Sjokoladeterapi) og store sjokoladeposer (Freia-blandinger, to poser for prisen av én ...). Du kommer hjem, ramler sammen på sofaen, skrur på en episode av en trøsteserie og mumser sjokolade mens pizzaen står i ovnen. Etterpå spiser du pizzaen, og du får superdårlig samvittighet fordi du har spist masse du ikke burde spist, og dagen ble plutselig enda litt verre. Så innser du at det er på tide å dra seg opp fra sofaen for å dra på trening ...

Det kunne gått verre. Jeg kunne kansellert yoga-timen og bare blitt liggende på sofaen - men jeg kom meg opp. "Det er når du har minst lyst til å dra på trening at det er mest viktig å gjøre det." Joda, mantraet sitter der ennå. Og i dag hadde jeg virkelig VIRKELIG ikke lyst.

Jeg er glad jeg klarte det likevel, for den yoga-timen endte opp med å være omtrent det eneste bra med denne dagen (i tillegg til et lite venninnebesøk litt senere, etter at kinoplaner måtte avlyses). Jeg presset meg selv temmelig bra, og halvveis uti timen svettet jeg som en gris, noe som var passende ettersom jeg følte meg som en gris på grunn av all møkka jeg hadde spist på forhånd.  Det beste var det punktet hvor jeg nådde en liten milepæl; på en av stillingene klarte jeg nemlig noe jeg ikke har klart før. Jeg vet ikke hva den stillingen heter, og jeg skal ikke engang prøve å forklare hvordan den ser ut, men den lille detaljen er at jeg klarte å holde et ben strakt ut i stedet for å gå ned på kneet. Det har jeg ikke klart tidligere på den stillingen, og selv om jeg måtte ta de siste ti sekundene på kneet, var jeg litt stolt over å ha holdt ut så lenge som jeg gjorde.

Min superevne er å bli usynlig. I alle fall føles det ofte slik. Jeg har lett for å føle at jeg ikke blir sett, og dette skjer relativt ofte. Men i dag ble jeg sett. Da min snille yogainstruktør på slutten av timen kom og la et pledd over meg mens jeg lå flatt ut på ryggen med øynene lukket, da følte jeg meg sett. Alle i salen fikk et pledd over seg, og jeg var en av dem. Jeg var der, og jeg var en del av noe, og det var fint. Et godt eksempel på en bonus jeg får av å dra på disse gruppetimene. Det er ikke bare trening lenger. Det er en følelse.

Namaste.

Jeg har drept ryggen min

Egentlig skulle jeg dra på trening i dag. Slik ble det ikke, men det hjelper litt på skyldfølelsen at grunnen til dette er at jeg har vondt etter treningen i går.

I går hadde jeg booket en ny time på Styrke & Core, og det gikk ganske hardt for seg. Jeg fortsetter å kjøre på med de skumle, lilla 10-kilosloddene, både på knebøy og utfall, som sist. I tillegg beholder jeg den vekten når vi skal ta ryggen, og jeg kjenner jeg dør litt inni meg hver gang jeg skal løfte vektstanga i en bevegelse som simulerer roing. Men jeg gjør det. Jeg gråter nesten, men jeg gjør det. Sta som et muldyr, men ikke like sjarmerende som et. Jeg skjærer grimaser som verden aldri har sett maken til. Instruktøren uttrykker at hun setter pris på grimaser. Jeg føler meg litt mindre teit, og litt mer tøff og kul.

Ikke rart ryggen verker i dag. Jeg trøster meg med at det blir lettere neste gang. Det må det jo bli.

Som om ikke styrketimen var nok, hadde jeg en time med svømming først. Jeg ble lurt med ut til Sognsvann ganske spontant, og til gjengjeld lurte jeg kameraten min til å svømme over til motsatt side og tilbake sammen med meg. Det ble to kilometer, det. Jeg ble litt sliten, han ble litt frossen, og jeg var galant og lånte bort jakken min etter at vi hadde kommet oss på land igjen, fordi jeg er bare et så fordømt hyggelig menneske (også var jeg litt redd for at han skulle få lungebetennelse og dø og så ville det være min skyld). Det kan kanskje forklare at styrketreningen tok ekstra hardt på etterpå.

Verdt det? Herregud ja. Så får ryggen bare klage litt - det går raskt nok over.

Mitt nye liv som bloggkjendis

Antiklimaks. Det oppsummerer vel det meste. Her skulle jeg liksom bli bloggkjendis over natta, med flere hundre lesere, tusenvis av kommentarer, minst tre frierier daglig og firmaer som ville kaste penger på meg for å få logoen sin i margen - men dengang ei. Ingen penger fra PR-kåte bedrifter, ingen frierier (ikke så mye som et forsøk på å sjekke meg opp engang), énsifret antall kommentarer, og tosifret antall besøkende per skrivende stund.

Bevares, det er fremdeles en økning på nesten 200% i forhold til tidligere aktivitet, men det kunne vært mer. Det kunne blitt så mye mer. Akk. Det er vel på tide å kaste mine nyervervede divanykker til sides og akseptere at jeg aldri kommer til å bli noen bloggkjendis. Jeg er ikke rosa nok (som Voe) eller artig nok (som Tegne-Hanne - super blogg, forresten; les den!), og jeg er sikkert ikke spesielt original, heller. Det finnes nok av utrente slappfisker der ute som blogger om sine mer eller mindre vellykkede forsøk på å bli superspreke, så hvorfor skulle masse ukjente mennesker bry seg om meg?

Heldigvis blogger jeg ikke for å bli kjendis - ikke egentlig. Jeg blogger for å skryte og for å få skryt (unnskyld, Hanne - jeg mener ros). Derfor skal jeg nå gjøre det jeg gjør best: Skryte. Av meg selv. Fordi jeg er så ydmyk.

Jeg hadde meldt meg på spinning i dag, en time som skulle begynne klokken 16:30. Jeg var ferdig på jobb 15:15. Det tar meg ca et kvarter å komme meg fra jobb til trening. Jeg var for lat til å dra hjem først bare for å være hjemme i et kvarter og så dra ut igjen, men jeg fant heldigvis en løsning på denne latskapen: Mer trening. Enkelt og greit. Med ca en time å slå ihjel før spinningtimen skulle begynne, dro jeg til treningssenteret innstilt på å gjøre en ekstra innsats. (Det er jo tross alt helg, og jeg er eksepsjonelt dårlig med kosthold når det er helg, så en ekstra innsats er nok på sin plass.) Det ble et kvarter på elipsemaskin og et lynkjapt besøk hos styrkeapparatene før jeg ruslet ned til spinningsalen og fant yndlingsplassen min (er det et tegn på sinnssykdom at man har sin "faste plass" i spinningsalen?).

Noe tid gikk også med på å få ting. Gratis ting. Premier. Jeg liker konseptet med å få premier; du gjør noe kult, og så gir folk deg et eller annet. Jeg fulgte oppfordringen fra Ina på Colosseum om å spørre etter henne da jeg kom, og selv om det var litt flaut ("hei, jeg er hun gærningen med bloggen") lønnet det seg jo. Min gamle ryggsekk fra Blodbanken er i ferd med å gå i oppløsning, så derfor fikk jeg en fin, ny Elixia-ryggsekk med grønt på. Jeg klarte å glemme igjen drikkeflasken min i garderoben for litt siden, så derfor fikk jeg en ny drikkeflaske. Og sånn snasent treningsbånd til å ha rundt håndleddet. Og nøkkelknippefeste (eller hva det nå heter; den man har rundt halsen for å ikke miste nøklene sine). Og håndkle (nå har jeg i både grått, rosa og grønt!). Jeg er jo av den enkle sorten, og lar meg lett begeistre av premier og ting, så humøret var stigende. Det ble ikke noe verre etter en time med hederlig, svett innsats på spinningsykkelen, heller. Bjørn er så flink til å hele tiden si at vi må legge på mer motstand, og som den lydige idioten jeg er, gjør jeg jo det. Hver gang. Au. Sikkert effektivt, men fremdeles au. På en bra måte, da.

En annen tanke har slått meg mens jeg har sittet her og reflektert: Kanskje jeg skriver for mye? Kanskje folk ønsker seg flere bilder og færre bokstaver? Jeg prøver meg, og ser om dette innlegget da får flere besøkende enn andre.

Bilder av meg selv er sjeldent noe pent å se på, så i stedet benytter jeg meg av mitt alter-ego, Kung Fu Panda, for å illustrere hvordan jeg føler meg:

Dette er meg på en vanlig dag.

Dette er meg på selvstendig trening.

Dette er meg på trening med instruktør.

Dette er meg på yoga.

Og dette er meg på boksing. Litt. Sier vi. 

Håper bildene veiet opp for alle ordene, og at de behaget mine kjære lesere. Jeg lover flere bilder i tiden som kommer! Kanskje noen av dem til og med blir av meg. 

God helg!

141

Jeg liker å slenge inn litt vilkårlige tall som titler, slik at dere kan lure litt på hva dette er for noe.

141, for eksempel, ser jo veldig tilfeldig ut. Tilfeldig men samtidig svært konkret. Hva i all verden kan det være?

Ettersom jeg er latterlig dårlig på å holde hemmeligheter (aldri fortell meg noe som ingen andre kan få vite, med mindre det er superviktig!), får dere uansett vite det raskt nok. Sånn omtrent nå, faktisk. 141 er det nye tallet for antall kilo jeg klarer å ta i beinpress. Tidligere var det 133, men i dag prøvde jeg meg på neste nivå, og klarte det! En stor dag!

Tre andre styrkemaskiner fikk besøk av meg i dag, i tillegg til beinpressen. Den første var bicepsapparatet, hvor jeg fremdeles strever med å klare 20 kg (men det går sånn akkurat). Deretter denne som heter så fint "leg curl" på engelsk, som jeg ikke aner hva jeg egentlig skal kalle på norsk, men der står jeg i alle fall fremdeles forholdsvis stødig på 80 kg. Til sist var det skulderpressen, og også har vanket det framgang; jeg dristet meg opp til 25 kg, og klarte det. Hurra!

Før den lille runden med styrke tok jeg en spinningtime hvor jeg fikk fokusert mye på teknikk. I utgangspunktet hadde jeg planlagt Styrke & Core i dag, men hadde glemt at jeg ikke var ferdig på skolen tidsnok til å rekke den timen, og måtte derfor justere opplegget i siste liten. Null problem når det er så mange flotte timer å velge mellom.

Jeg glemte fullstendig at jeg skulle spørre etter Ina da jeg var innom i dag. Jeg får prøve å skjerpe hukommelsen til i morgen i stedet. For jeg har selvfølgelig en fredagsplan for både kondisjonen og styrken min.

Kjære nye lesere

Jeg vet ikke hvem dere er, hvor dere kommer fra eller hvordan dere havnet her, men velkommen skal dere være, åkke som.

Jeg mistenker denne eksplosjonen på bloggstatistikken har noe å gjøre med at min venninne lekket informasjon til en ansatt på Elixia, men hvordan én ansatt kan få antallet bloggvisninger til å hoppe fra 15 til 239 i løpet av bare én dag er fremdeles ganske mystisk og spennende. Nå forventer jeg naturligvis å bli oppringt av TV2s God Morgen Norge og Dagbladet i morgen tidlig, og bli rikskjendis over natta. Eller kanskje ikke.

Til de av dere som er nye her og som vurderer å følge meg litt videre, kan jeg kanskje si litt om hva denne bloggen egentlig handler om. Selvsagt kan man få en viss innsikt ved å bla seg gjennom mine 150+ tidligere innlegg, men hvem gidder vel egentlig det?

Kort fortalt startet jeg denne bloggen, sånn helt opprinnelig, for å holde oversikt over hvor ofte jeg klarte å dra på trening, hva jeg gjorde, og hvordan jeg utviklet meg. Den observante leser vil imidlertid legge merke til at fram til dette året, er antallet blogginnlegg både sparsommelig og variert. Det var altså i januar 2012 at jeg virkelig kom i gang.

I den nyere tid har bloggen fungert mest for å motivere meg selv til å fortsette, for å gå inn i meg selv og finne treningsgleden, og for å minne meg på hvorfor jeg gjør dette. Etter hvert har jeg også prøvd å utnytte den litt til å motivere andre, og dette har jo tydeligvis fungert. På sikt håper jeg at den skal gjøre meg til kjendis. Neida. Joda. (Neida.)

Mye av æren for at jeg kom så godt i gang på nyåret og har vært i stand til å holde disse rutinene ved like i godt over et halvår, går til treningssenteret mitt, Elixia. Jeg må imidlertid presisere, for de som skulle lure, at jeg ikke får betalt for å skrive denne bloggen. Jeg innser at den kan virke som et eneste stort reklamestunt, men det er det altså ikke. Jeg har bare blitt himla glad i senteret mitt, de varierte gruppetimene og de positive, hyggelige instruktørene. Det blir rett og slett vanskelig - nesten direkte unaturlig - å ikke skrive om dem når de er så sentral i motivasjonen min. Så nei, dette er altså ikke en PR-greie. Jeg er bare en helt vanlig matglad, svømmeglad, selvironisk tykksak av en jente som prøver å klatre meg opp til normalt dårlig form, og kanskje etter hvert til og med GOD form.

For de av dere som ikke bare kom innom for å sjekke ut internetts nyeste hype, men som har tenkt å følge meg litt videre, vil jeg si et par kjappe ting (og dette blir faktisk kjapt, jeg lover):

1) Jeg liker kommentarer. Jeg elsker kommentarene fra min #1 fan Hanne, men vil gjerne høre fra andre også. Tar imot alt fra ros til tips til rettskrivningskorreksjon.
2) Ta en titt på bloggen Gått fra vettet?, som min nyvervede venninne nettopp har startet. Det er bare noen få innlegg der så langt, men hun har allerede fått meg til å le.
3) Hvis du er en hyggelig, morsom, intelligent ung mann som også synes trening er litt kult, skal du vite at jeg er singel. Utrolig nok.
4) T-skjorta med neshornet har kommet for å bli. Du vil aldri få se bilde av meg i en kort, trang overdel og hotpants, uansett hvor slank og sprek jeg skulle finne på å bli. Hvis det er din kopp te, anbefaler jeg en rosablogg. Jeg hører det finnes tusenvis av dem.

Enten du kommer eller går; takk for besøket! Ønsker dere alle en riktig god treningshøst! :)

70 minutter

Høsten har kommet til byens flotteste treningssenter - i alle fall høsttimeplanen. I dag var det altså på'n igjen med 70 minutters spinninggalskap med Kjekke-Jonas, og dette blir altså det jeg skal gjøre hver mandag fram til jul. Hurra!

Jeg merker at jeg savner å få skryt. Det er lenge siden jeg har fått skryt nå (sett bort fra at det har vært to måneders pause), og i dag tror jeg kanskje jeg forstod hvorfor. Det var én ny person på timen i dag, og hun fikk skryt. Jeg fikk mest skryt i begynnelsen. Aha. The plot thickens. Det er i alle fall en mer hyggelig forklaring enn alternativet (at innsatsen min ikke lenger er skrytverdig), så jeg går for den. Nye folk bør derfor absolutt slenge seg med på den timen, for da får de (sannsynligvis) skryt av sjefen sjøl. ("Skryt" betyr da her i stor grad å bli ropt på, og det er awesome.)

Apropos skryt og nye folk, så er jeg fryktelig stolt over intet mindre enn TO venninner som nylig har meldt seg inn på supersenteret mitt (ja, for nå har jeg blitt så territorial at jeg tror det tilhører meg). Begge skylder på meg for at dette har skjedd, og det synes jeg er fryktelig morsomt. Spesielt det nyeste medlemmet, som nettopp delte nyheten, uttrykker en viss skepsis og bekymring over dette tiltaket, og har informert meg om at hun kommer til å legge all skyld på meg for "alt som er fælt - absolutt alt" når hun begynner med treningen. Jeg forbereder meg på både kjefting og syting de kommende ukene, men kanskje noen gledesutbrudd også? Hvis det er én ting jeg husker spesielt godt fra mine første uker, så er det følelsen av hvor stolt jeg var over å ha kommet i gang og gjort en innsats, og jeg er ikke fremmed for at andre også vil få denne følelsen.

Heia dere!

Selvskading

Noen ganger, når man trener utholdende styrke, er man flink og fornuftig og legger på passe mengde med vektlodd. Andre ganger, slik som i dag, er man lettere tilbakestående og legger på litt i meste laget - i alle fall på øvelsene som involverer skulder- og brystmusklene hvor man fremdeles har en ugrei muskelbetennelse.

Au.

Etter 45 minutter med utholdende styrketrening hadde jeg så vondt i betennelsesområdet at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gjøre av meg. En sånn skikkelig stikkende, penetrerende (høhø) og særdeles høylytt smerte som ga meget tydelig beskjed om at denne gangen hadde jeg gått for langt. Etter gjentatte, langvarige runder med tøying og strekking av de affekterte muskelgruppene begynte jeg gradvis å føle meg som et menneske igjen, men beskjeden ble absolutt mottatt. Jeg skal være snillere mot disse musklene neste gang, og heller torturere bena og magen litt ekstra.

Etter at styrketimen var over tilbragte jeg en snau halvtime med elipsemaskin og sykkel, for å ta knekken på litt ekstra kalorier. Etter den brutale behandlingen jeg hadde gitt meg selv i forkant, føltes disse nesten som en ferie. Til sammen ble det jo litt over en time med trening i dag, noe som er helt greit.

Forøvrig følte jeg meg utrolig flink og pliktoppfyllende som dro hjemmefra til trening før elleve, etter å ha sovet knappe 3-4 timer takket være dustenaboer som bråket i svalgangen helt fram til klokken seks i morges.

Nye blåmerker

Ny dag med sol betyr ny dag med bading. Bading inkluderer altså en passe lett liten svømmetur på en halvtimes tid, og en times tid med innbitt og lattervekkende bryting i vann og på flytebrygga. Hvor? På Sognsvann, selvfølgelig.

At vi både har blitt seigere og utviklet bedre teknikker er åpenbart, for vi bruker lengre tid på å få hverandre under vann nå enn vi gjorde forrige helg. Det er jo en litt festlig utvikling å se. Min evne til å få blåmerker har heller ikke akkurat blitt verre; akkurat når konebankermerkene på armene etter forrige helg har forsvunnet, kommer det nye. Jeg synes jo bare dette er tøft og kult, og er kjempefornøyd.

Men med eller uten blåmerker, så er dette definitivt en god og gøyal måte å trene på. Så synd at det begynner å bli så lite igjen av sommeren. Med litt bedre tid kunne jeg blitt proff!

Sommer for alle penga

Omsider har sommeren kommet til hovedstaden, og dette kan jo ikke gå upåaktet hen. Dagens planlagte yogatime ble derfor kansellert til fordel for svømming og vannwrestling på Sognsvann, etter litt lett marinering i solen og effektiv grilling av både pølse og burger (kostholdet trenger fremdeles å tuktes litt, skjønner jeg).

Selv om denne dagen ikke bød på like heftige og intensive vannaktiviteter som forrige helg, ble det likevel en god halvannen times tid i vann, og jeg kjente da jeg satt på t-banen på vei hjem etterpå at jeg var absolutt en anelse sliten. Trening sammen med andre er en vinner ni av ti ganger, særlig når den kan foregå i vann.

Oddsene peker mot at et lignende opplegg kan følge de neste par dagene også, dersom dette været holder seg. Jeg er sikker på at mitt kjære Elixia har forståelse for dette.

20 kg

Dessverre dreier ikke tittelen seg om vekt jeg har gått ned, men snarere vekt jeg har gått opp - i styrketrening, vel å merke. Denne dagen markerer første gang jeg turde å bruke de tyngste vektloddene til vektstanga; to store, lilla vektlodd på 10 kg hver. 20 kg til sammen.

Jeg husker de første gangene jeg skulle gjøre knebøy og utfall med vektstang. 2,5 kg på hver side, altså 5 kg til sammen. Deretter, forsiktig, forsiktig, 7.5 kg til sammen. Den dagen jeg tok sjansen på å gå helt opp til 10 kg til sammen følte jeg meg fryktelig tøff, og for ikke å snakke om den dagen jeg tok steget videre til 15 kg. Det har alltid vært kombinasjoner av de mindre vektloddene. De store, lilla 10 kilos-loddene har vært skumle. Men ikke nå lenger.

Først var jeg bekymret for om jeg i det hele tatt ville klare å løfte stanga opp på skuldrene. Joda, det gikk fint. Deretter bekymret jeg meg over hvorvidt jeg ville klare å holde balansen under hele sirkuset, men også dette klarte jeg. Etter at alle knebøyene og utfallene var over, var jeg så sliten at jeg var alvorlig nervøs for hvordan denne stanga skulle komme ned fra skuldrene mine igjen uten at jeg skadet meg selv, men - utrolig nok - også dette fikset jeg uten problemer. Tungt var det, men jeg klarte det. Et stolt øyeblikk!

Monstergruppetimen varte bare i 40 minutter (40 lange, harde, smertefulle minutter hvor svetten rant), så jeg rundet av med 10 minutter på elipsemaskin og 10 minutter intervall på tredemølle. På tredemøllen tok jeg en liten 30-sekunders sprint helt på slutten, for å sjekke om dette ville få meg til å kollapse like mye som det hadde gjort forrige fredag. Det gjorde det ikke på langt nær, noe jeg antar støtter teorien min om at jeg presterte så dårlig den dagen på grunn av blodtapet dagen i forveien. Det gjør det litt mer motiverende å prøve meg på en ny gruppetime på tredemølle senere igjen.

Skinnet bedrar

Jeg vet at det nå ser ut som om jeg ikke har fått inn noen form for aktivitet siden torsdag i forrige uke, men det stemmer altså ikke. Det er, tvert imot, riv ruskende gæli. Jeg har kanskje hatt en av mine mer aktive helger på veldig lenge. Nå skal dere få høre.

Vi begynner med fredag. Jeg skulle avgårde på hyttetur etter jobb, men ville likevel skvise inn litt trening mellom dette. Jeg fikk booket meg på en halvtime Cardio Express, som er intervall på tredemølle med gruppeinstruktør. Jeg har vært på det én gang før, og da gikk det ikke så fryktelig ille, egentlig. Det gjorde det derimot denne gangen. Jeg regner med det skyldes at jeg hadde mistet en halvliter blod dagen før, for det var ikke bare det at jeg ble sliten og anpusten mye tidligere enn forrige gang jeg dro på denne galskapen - jeg ble direkte uvel. Svimmel og kvalm; full pakke. Allerede før sprintene hadde begynt så jeg meg nødt til å justere tempoet ned i stedet for opp, fordi jeg var bekymret for å faktisk gå i bakken. Det ble nok litt for høy intensitet såpass kort tid etter blodgivning, noe jeg skal ha i bakhodet om en tre måneders tid.

Etter denne halvtimen stresset jeg altså avgårde til hytta, for en festlig helg med hyggelige mennesker. Turen utover kan nesten regnes som en treningsøkt i seg selv, i alle fall handlingen på butikk og vinmonopol først, med varer som jeg deretter måtte slepe ganske lenge på. Da jeg omsider var framme på hytta kollapset jeg i sofaen, men jeg ble ikke liggende så veldig lenge. En snau time eller så ble det annonsert badeutflukt til stranden, og jeg lar meg som kjent ikke be to ganger når det gjelder bading. Det ble vel til at jeg klokket inn en times tid eller så med svømming og stuping, og det teller vel som en slags treningsform. Aktivitet var det i alle fall.

Lørdag ble ikke snauere. Aldeles ikke. Denne dagen dukket det opp to andre badegærninger, og for første gang på år og dag var jeg ikke alene igjen ute i vannet etter 15-20 minutter. Jeg utnyttet dette til det fulle, og vi tre tilbragte minst tre timer i vannet sammenhengende, to ganger i løpet av dagen (før lunsj og før middag). Man kan lett se at dette utgjør en del timer. Aktive timer, vel å merke. Vi svømte, vi hoppet og stupte, vi herjet og brøt med hverandre; i det hele tatt det meste vi kunne tenke oss å gjøre. Dette er utvilsomt den beste formen for trening; når den går som en lek fordi det ER en lek.

Søndag bød på videre vannaktiviteter i samme stil som dagen før, men denne gangen bare én runde på ca to-tre timer. Men det holdt vel, for så vidt. Det ble skikkelig stekende sol den dagen, og plasking i vann reduserer ikke akkurat risikoen for en liten forbrenning (hei, skuldrene mine, så fine og røde og sykt varme dere er nå).

Der har vi altså hele helgens eskapader. Jeg glemte forøvrig å nevne at for å komme fra hytta til stranden måtte man ned en lang og temmelig bratt bakke, og denne fikk det til å verke i kroppen hver gang vi skulle opp igjen. Bonustrening!

En skulle kanskje tro at etter en slik aktiv helg ville jeg tatt en hviledag i dag - men selvsagt ikke. Det er jo mandag. Spinning med Kjekke-Jonas stod på menyen, og det var ikke snakk om å ikke dra på den. Flott og slitsom time som vanlig; hard nok til å gjøre meg bekymret for neste mandag, når han drar i gang sine 70 minutters lange timer igjen. Det vil kanskje ta livet av meg, med tanke på hvor svett og tungpusten jeg ble av dagens 55 minutter. Hei og hå.

Badehelg, del 3

Det obligatoriske innlegget om at jeg har trent i dag. Dytter det inn i ettertid for å ikke bli demotivert av nok en måned med få bloggposter, men eskapadene er redegjort for i mandagsposten.

Badehelg, del 2

Det obligatoriske innlegget om at jeg har trent i dag. Dytter det inn i ettertid for å ikke bli demotivert av nok en måned med få bloggposter, men eskapadene er redegjort for i mandagsposten.

Badehelg, del 1

Det obligatoriske innlegget om at jeg har trent i dag. Dytter det inn i ettertid for å ikke bli demotivert av nok en måned med få bloggposter, men eskapadene er redegjort for i mandagsposten.

Ut i naturen

Det har nå gått to dager siden forrige besøk på treningssenteret, men ikke to dager siden jeg har vært aktiv. Jo greit, jeg skal innrømme at det ikke har vært hardtrening, men det behøver det jo ikke å være hver dag.

I går kom jeg meg ut i frisk luft, skog og mark og gikk en lang tur rundt Sognsvann sammen med en venninne og hunden hennes. Vi tok oss god tid og ruslet i et bedagelig tempo, og selv om jeg ikke akkurat fikk opp pulsen kjente jeg at det gjorde godt å få rørt på seg. For å være helt ærlig var jeg også en smule støl etter hardtreningen jeg hadde kjørt på mandag og tirsdag, og den spaserturen var derfor midt i blinken.

Spasertur ble det i dag også, etter en halvtimes svømmetur, også i dag på Sognsvann. Det begynner å føles som mitt tredje hjem, dette vannet, nest etter hjemmepalasset og treningssenteret. I dag fikk jeg lurt med et forholdsvis nytt bekjentskap, skjønt jeg er ikke helt sikker på hvem som egentlig lurte hvem, eller kanskje ingen ble lurt i det hele tatt. Noen ganger passer vel bare folks planer. Jeg kunne ikke kjøre noe tungt treningsopplegg i dag, etter å ha gitt bort en halvliter blod, og da var en liten svømmetur og rolig rusletur helt perfekt.

To ganske rolige dager, altså. I morgen, derimot, akter jeg å ta igjen for det tapte. Da skal musklene få gråte igjen. Stakkars muskler. Stakkars meg.

Valgets kvaler

Det hender seg, en gang i blant, når jeg ser på treningskalenderen til Elixia, at jeg ikke klarer å bestemme meg for hvilken time jeg skal booke. Det hender seg at to forskjellige timer frister like mye, og jeg har egentlig lyst på begge. De gangene disse to timene som jeg ikke klarer å velge mellom tilfeldigvis kommer rett etter hverandre, er det jo ikke noe problem - da booker jeg begge. Det gjorde jeg i dag.

Jazzdans kl 18, yoga kl 19. Jeg satt i flere minutter og prøvde å bestemme meg for hva jeg hadde mest lyst til, helt til jeg innså at jeg ikke trengte å bestemme meg. Så jeg booket begge, og fikk derfor en lang og god treningsøkt i dag. Som om ikke det var nok, var jeg ute i god tid, og rakk å dytte inn ca 20 minutter med oppvarming og styrketrening før dansingen begynte. Så stolt, så stolt.

Yogaen var forresten knallhard. Jeg måtte hvile opptil flere ganger gjennom de kjappeste partiene denne gang, og skylder på at det er en evighet siden forrige gang jeg var på en slik time. Neste gang skal jeg henge med litt bedre. Håper jeg.

En glad mandag

"For et lite øyeblikk skjønte jeg ikke hvorfor jeg plutselig er i så godt humør, men så husket jeg at jeg nettopp har vært på spinning med Kjekke-Jonas. Tihi!"

Dette var statusen jeg postet på facebook, og det oppsummerer ganske greit hvordan jeg har det akkurat nå. Jeg er i latterlig godt humør. Det regnet da jeg kom ut fra senteret etter spinningen, men det var helt greit. Jeg vandret i regnet og ventet på bussen i regnet, og fant det forfriskende. Jeg synger og smiler. Jeg ser noe positivt i alt, og gleder meg til så mye. Alt dette bare takket være en skikkelig bra spinningtime. Fantastisk. 

Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, og i to måneder har jeg nå ventet på denne mandagen. Det er så sant som det er sagt; jeg har ikke ventet forgjeves. Kjekke-Jonas var like motiverende og inspirerende som jeg husket, og for første gang på mange uker kjente jeg nok en gang svetten renne nedover ansiktet. Æsj. Herlig. 

Også for første gang på mange uker var det fullt i spinningsalen. Herregud så varmt det ble, og som det stinket. Jeg hadde glemt akkurat det. Særlig når det er mannfolk ved siden av meg lukter det spesielt stramt og ekkelt; de heldige jævlene har mye lettere for å svette enn oss damene, og det merkes godt, ja. Det er likevel verdt det. Timene til Kjekke-Jonas er verdt alt. I dag sa jeg til og med nei til å være med på rollespilling på grunn av denne timen, og jeg angrer ikke. At noe sånt noen gang skulle skje, hadde jeg aldri trodd for et halvår siden. Droppe nerding til fordel for trening? Hvem er jeg? 

Fangirl, det er det jeg er. Rett og slett. Men det er ikke bare fordi Kjekke-Jonas er fin å se på, altså. Han kunne sett ut som Cthulhu for alt jeg brydde meg, så lenge han holdt like bra timer som han gjør. 

Jeg gleder meg til neste mandag.

Opp i level

Jeg går stadig oppover i levler, både på Fitocracy og på styrkeapparatene. Nå er det jo en stund siden jeg har oppdatert noe vekter i forhold til hva jeg har tatt tidligere, og jeg kan med stor fryd fortelle at jeg HAR beviselig blitt sterkere. Blant annet tar jeg nå 80 kg på en såkalt "leg curl," og hele 20 kg på biceps (det er lov å le - jeg vet at dette fremdeles er pinglete for et gjennomsnittsmenneske).

Dagens trening ble en salig kombinasjon av forskjellige greier. Jeg begynte med en halvtime zumba, etterfulgt av en halvtime styrketrening for magen; disse var gruppetimer med instruktør. Etterpå ramlet jeg innom styrkeapparatene og tok noen repetisjoner der, før jeg avsluttet med 20 minutter på elipsemaskin. Deretter kunne jeg dra hjem til sofaen og Doctor Who med god samvittighet, og jeg belønnet meg med en kurv jordbær på veien.

I morgen begynner mer normale rutiner å falle på plass. Kjekke-Jonas kommer nemlig tilbake fra sommerferie, og jeg hylte som en 14 år gammel fangirl på Justin Bieber-konsert da jeg så det på timeplanen. Timen er selvfølgelig booket allerede, og jeg gleder meg latterlig mye. Hurra!

Ny måned, nye håp

Etter to sommermåneder med ganske laber innsats (i forhold til tidligere), håper jeg på nye muligheter nå som august har kommet. Verken juli eller juni fikk mer enn 13 treningsdager hver, og dette må jeg gjøre noe med. Det er på tide å stramme seg opp og grave fram litt av den beinharde motivasjonen, selvdisiplinen og drivkraften jeg hadde på nyåret.

Det er kanskje disiplinen det har skortet mest på. Det har vært så at for lett å tenke "jeg skal jo begynne med PT til høsten, så jeg kan ta det litt rolig nå". Til tross for alle mine tidligere prekener om å ikke kjøre meg fast i for sterke rutiner, har jeg også merket at mangelen på faste holdepunkt i ukesplanen (som for eksempel mandagsspinning med Kjekke-Jonas) har gjort noe med motivasjonen; det samme gjelder det reduserte tilbudet av gruppetimer. Elixia har hatt sommerferie, og jeg har henfalt til det samme. Forhåpentligvis bringer august med seg nye og bedre rutiner og muligheter.

Dagens innsats ble god, da. Jeg kom meg på spinning, og den timen var hard. Den holdt høy intensitet hele veien, og pausene var både korte og få. Etterpå tvang jeg meg opp til styrkesalen og jobbet meg gjennom 7 forskjellige apparater; dette tok omtrent en time.

Ja, jeg har vondt, men der jeg har vondest er fremdeles(!) etter tirsdagens joggetur. Jeg tror jeg gikk ganske langt ut av min komfortsone da jeg jogget sammenhengende i 12 minutter uten ruslepause den dagen. Fy flate så vondt det gjør. Men jeg liker det. Måtte august bringe med seg mye mer vondt! (Og skal jeg dømme ut fra ryktene om min kommende PT, så gjør den nok det.)