En dustedag

Noen ganger bare våkner du om morgenen og føler at alt er feil. Du er trøtt, det gjør vondt å stå opp, du har en helt ålreit dag på jobben men er likevel nedtrykt og sliten når du er på vei hjem. Du rekker akkurat ikke en buss som går, og må vente en evighet på neste. I regnet. Du synes synd på deg selv og stikker derfor innom butikken for å kjøpe en usunn middag (Grandiosa), sjokoladeterapi (kjeksen Sjokoladeterapi) og store sjokoladeposer (Freia-blandinger, to poser for prisen av én ...). Du kommer hjem, ramler sammen på sofaen, skrur på en episode av en trøsteserie og mumser sjokolade mens pizzaen står i ovnen. Etterpå spiser du pizzaen, og du får superdårlig samvittighet fordi du har spist masse du ikke burde spist, og dagen ble plutselig enda litt verre. Så innser du at det er på tide å dra seg opp fra sofaen for å dra på trening ...

Det kunne gått verre. Jeg kunne kansellert yoga-timen og bare blitt liggende på sofaen - men jeg kom meg opp. "Det er når du har minst lyst til å dra på trening at det er mest viktig å gjøre det." Joda, mantraet sitter der ennå. Og i dag hadde jeg virkelig VIRKELIG ikke lyst.

Jeg er glad jeg klarte det likevel, for den yoga-timen endte opp med å være omtrent det eneste bra med denne dagen (i tillegg til et lite venninnebesøk litt senere, etter at kinoplaner måtte avlyses). Jeg presset meg selv temmelig bra, og halvveis uti timen svettet jeg som en gris, noe som var passende ettersom jeg følte meg som en gris på grunn av all møkka jeg hadde spist på forhånd.  Det beste var det punktet hvor jeg nådde en liten milepæl; på en av stillingene klarte jeg nemlig noe jeg ikke har klart før. Jeg vet ikke hva den stillingen heter, og jeg skal ikke engang prøve å forklare hvordan den ser ut, men den lille detaljen er at jeg klarte å holde et ben strakt ut i stedet for å gå ned på kneet. Det har jeg ikke klart tidligere på den stillingen, og selv om jeg måtte ta de siste ti sekundene på kneet, var jeg litt stolt over å ha holdt ut så lenge som jeg gjorde.

Min superevne er å bli usynlig. I alle fall føles det ofte slik. Jeg har lett for å føle at jeg ikke blir sett, og dette skjer relativt ofte. Men i dag ble jeg sett. Da min snille yogainstruktør på slutten av timen kom og la et pledd over meg mens jeg lå flatt ut på ryggen med øynene lukket, da følte jeg meg sett. Alle i salen fikk et pledd over seg, og jeg var en av dem. Jeg var der, og jeg var en del av noe, og det var fint. Et godt eksempel på en bonus jeg får av å dra på disse gruppetimene. Det er ikke bare trening lenger. Det er en følelse.

Namaste.