Tilgi meg, Alex, for jeg har syndet

Dette ble det jeg liker å kalle for en "jojo-dag." Fram og tilbake, opp og ned. Skal, skal ikke? Jeg dro på jobb med svømmetøy i sekken, smertelig bevisst på at det nå er flere uker siden sist jeg trenet det jeg kanskje er aller best på, og med all verdens gode intensjoner om å stikke opp til Domus Athletica etter at arbeidsdagen var over.

Men så var det den kinoplanen jeg hadde avtalt, som jeg plutselig husket på. Jeg skulle kjøpe billettene, og siden jeg bruker den fine rabattkoden fra Chess som gir meg to billetter til prisen av én, kunne de ikke kjøpes på nett. Derfor måtte jeg først innom kinoen, og dermed ble hele ettermiddagsplanen endret. Kanskje ville det bli litt mye stress å dra på svømming etter å ha kjøpt billettene. Også ville det bli senere, noe som betydde mer folk, og masse folk i bassenget er masete og plagsomt. Kanskje jeg heller bare skulle dra rett hjem, og bruke tiden fram til kinoen begynte på å lage en skikkelig bra og sunn middag? Jeg overrøste meg selv med forslag og alternative planer, men til syvende og sist bestemte jeg meg for å bare kjøre på med den opprinnelige tanken - dra på svømming.

Så jeg dro på svømming. Nesten en time senere enn planlagt (ja, for jeg tok også litt overtid på jobben, det må jeg ikke glemme) var jeg uti bassenget klokken 16:45. Da var det sånn litt over halvfullt. Dette kunne jeg tåle, tenkte jeg, og satte i gang. Det var mange plaskesvømmere der i dag også, men disse er mindre plagsomme når jeg ikke har noen illusjoner om å holde håret tørt; det skulle uansett vaskes etterpå, så mens jeg svømte mine rolige og fredelige løp, tenkte jeg "jada, bare plask og sprut i vei dere, jeg overlever litt vann i ansiktet, og min teknikk er uansett mye bedre enn deres." Gradvis ble det stadig flere og flere mennesker i bassenget, og mer og mer trangt om plassen i svømmebanene. Stadig flere av disse plaskesvømmerne var ikke lenger fornøyd med å bare sprute vann i ansiktet mitt og håret mitt; en skulle nesten tro de regelrett prøvde å drukne meg. Samtidig svømte jeg forbi noen andre som sparket meg ganske hardt. Jeg ble etter hvert lei. Veldig lei.

Min planlagte time endte etter 45 minutter og 1500 meter. Da var det nok. Nok folkemengde, nok sparking, nok plasking. Det var litt bittert, men jeg tror at dersom jeg hadde holdt meg i bassenget et kvarter til, så hadde jeg forsøk å drukne meg selv dersom ingen andre gjorde jobben for meg. Og 45 minutter var da fremdeles bedre enn ingenting.

Men så, vet du. Etter å ha dusjet og tørket og kommet ut igjen; da kom sultfølelsen, rivende og rastløs. Klokken var blitt 18, og jeg hadde ikke spist siden lunsj på jobb kl 12. Jeg kastet et av mine sjeldne blikk mot mobilen, og så at jeg hadde fått en melding. Det var fra kveldens kinodate, som lurte på når vi skulle møtes og hintet frempå om muligheten for å spise først. Jeg ville gjerne spise først. En glimrende unnskyldning til å spise ute og ikke lage min egen mat! En glimrende unnskyldning til å synde. Vi avtalte  TGI Friday's, fordi den lå rett ved siden av kinoen, og jeg kunne ta t-banen direkte dit og så ville jeg kunne spise veldig, veldig snart. Jeg innså at det faktisk er over fire måneder siden sist jeg spiste der, og bestemte derfor at jeg skulle få lov til å skeie ut litt, med en Jack Daniels-burger. Med pommes frittes. Og Cola Zero. Og dessert. Nettopp, ja. Dessert. Iskrem og kake dynket i karamellsaus. Jeg tilstår alt, og angrer ingenting. Ingenting! Non, je ne regrette rien. Greit, så angrer jeg kanskje litt, da. Særlig etter at jeg skeiet ut nok en gang på kinoen etterpå, med popcorn og en halvliter Fanta. Den (eneste?) gode nyheten er at jeg nå har tilstått absolutt alt. Det stoppet der.

Så viljesterke, sta, flinke Vero er ikke så flink likevel. Ikke alltid. Jeg er, når alt kommer til alt, bare en helt vanlig person, et menneske med svakheter og feil og mangler og tidvis malplassert trass. For dette var, hvis jeg skal være helt ærlig og litt psykologisk, delvis på trass, mot meg selv. Etter å ha trenet masse og ikke rørt godteri, kaker eller is på over en måned, står vekta fremdeles på stedet hvil. Kroppen min har tydeligvis ikke tenkt å samarbeide noe mer, så da kan jeg like gjerne kose meg når jeg uansett ikke kommer noe videre. Dette er altså min malplasserte trass som snakker. Alle fornuftige tanker i hodet mitt forteller meg at jeg bare må holde ut litt til, og plutselig løser det seg og ting går framover igjen. Dette er bare en liten fase. En justering. Et såkalt "platå." Men så blir jeg lei og trassig. Andre folk mister flere kilo i uken bare ved å kutte ut kaker og snop, uten å trene engang, og så skal jeg måtte kjempe i flere måneder for å oppnå det samme? Det er ikke rettferdig, ikke i det hele tatt, og da blir jeg sur og tverr og straffer meg selv. Malplassert trass - eller genuin idioti.

Jeg er ikke noe særlig stolt av meg selv i dag. Treningstiden ble forkortet, og utskeielsene kom etterpå som perler på snor. I dag gikk seieren til Gamle Vero, hun som aldri rørte på seg, tilba sofaen som sin gud, og levde på kake og sjokolade. Og jeg liker henne ikke.

Fit for Nightmare

Nå som Xycling Challenge bare går annenhver mandag, skaper det litt rom for å prøve nye ting. Ikke at jeg har noe imot andre spinningtimer altså, men det er unektelig lettere å dra rett på trening etter jobb, i stedet for å dra hjem først og bli fanget av sofaen. Derfor valgte jeg i dag å prøve en time jeg aldri har vært på før, primært motivert av at den begynte i akkurat passe tid rett etter jobb.

Timen het Fit for Beach, og er et fenomen jeg la merke til allerede i fjor vår. I fjor vår våget jeg imidlertid aldri å dra på den, fordi jeg var hellig overbevist om at nivået der ville ligge LANGT over min kompetanse. Nå, ett år senere, tenkte jeg at den bare lå LITT over min kompetanse, og besluttet at den var verdt et forsøk.

Fytti grisen.

Det er jaggu bra jeg ikke dro på den for et år siden, for da hadde jeg utvilsomt dødd. Dette var smertefull, slitsom og skrekkelig sirkeltrening som aldri tok slutt. Fire stasjoner med forskjellige aktviteter, tre omganger. Så fire stasjoner med nye aktiviteter, tre omganger. Så tre forskjellige styrkeøvelser for kjernemuskulatur, tre omganger. Jeg verket. Jeg hoppet (faktisk!). Jeg crunchet. Jeg presset. Jeg gispet. Jeg gråt (OK, ikke egentlig, men litt inni meg). Jeg kollapset. Jeg feilet. Jeg lyktes. Jeg drakk. Jeg led.

Denne timen skilter med at den skal få meg i form til badesesongen, og det tror jeg på, etter dagens opplevelse. (I mitt tilfelle kanskje heller neste års badesesong enn den som kommer nå, men la gå.) Øvelsene minnet meg til en viss grad om den varierte terroren som PT-Alex pleier å tyne meg gjennom, og instruktøren (som jeg tror også er en PT) var omtrent like nådeløs. Samtidig var hun også flink til å gi ros når man jobbet hardt og behersket teknikken, noe som var oppløftende og ga den lille ekstra motivasjonen man trengte for å ikke kollapse i en utslitt haug blant TRX-kabler, stepkasser og matter.

Det var en tøff time, ingen tvil om det. Tøff og effektiv. Jeg kan godt finne på å ta den igjen en annen gang; jeg kjenner at jeg har både lyst og ikke lyst samtidig. Ikke lyst fordi den var et aldri så lite mareritt, men lyst fordi jeg tross alt overlevde, og følte meg superflink etterpå, og helt sikkert har veldig, veldig godt av den. Jeg tror aldri jeg har tatt så mange push-ups* før i mitt liv.


* Vero-varianten av push-ups innebærer å bare gå halvveis ned til gulvet, med armene veldig bredt, og hele tiden på knærne. En dag klarer jeg kanskje å gjøre det skikkelig. 

Opp? OPP?!

Vet dere hva som er verre enn å stå opp klokken 9 på en lørdags morgen? Å stå opp klokken 9 på en lørdags morgen etter å ha sovet bare 4,5 timer. Au. Det var min egen feil, da. Jeg skulle egentlig legge meg til rimelig tid i går, men på grunn av godt selskap, litt musserende vin og mange episoder av en veldig morsom TV-serie, fløy tiden avgårde og plutselig var det gått et par timer over midnatt. Deretter dro selskapet hjem, og jeg skulle krype til korset (som er soverommet), men ble forført av internettet og så var plutselig klokken over fire om morgenen. Selvdisiplin er ikke min sterke side.

Likevel hadde jeg selvdisiplin nok til å faktisk komme meg opp i morges og være på Colosseum i god tid til ett av ukas höjdare, spinningtime med superkule instruktør Jan-Tore, favorittgærning numero uno. Sprudlende og smilende fortalte han hvor flott det var å se en sal full av våkne og klare mennesker, og jeg kikket skamfullt ned i gulvet for å gjemme mitt eget slitne, trøtte morgentryne. Ikke mye våkenhet i denne gården nei, selv ikke etter å ha varmet opp med noen styrkeøvelser i forkant av timen. Ikke hadde jeg spist frokost før jeg kom heller, for det hadde jeg ikke hatt tid til. Jeg satset på at en full vannflaske og en god dose stå-på-vilje ville få meg gjennom det hele, og der hadde jeg rett. Er det ikke bemerkelsesverdig hvor mye ens innstilling har å si for hva man klarer å gjøre? Innstilling, motivasjon og vilje. Kjempeviktig. Kanskje viktigst av alt. Også her gjør alle instruktørene mine en super innsats; de er rause med rosen og mer enn villige til å dele ut tips og gode råd. Jeg fikk noen gode råd nå i dag, som for eksempel å ikke bli for opphengt i tallene fra Clara, samt å sjekke hva makspulsen min faktisk er. Det å sjekke makspulsen høres ut som et skikkelig mareritt, og jeg kan ikke påstå at jeg bobler over av iver etter å gjøre det, men det hadde unektelig vært veldig praktisk. Skal nevne det for PT-Alex på vår neste time - jeg tror ikke egentlig han vil ha noe imot å torturere meg til jeg kollapser av utmattelse, så Prosjekt Makspuls burde være gjørbart.

Så til dagens store nedtur. Med over en uke siden forrige heltemodige tur på vekta, dristet jeg meg tilbake til den i dag. Jeg har jo vært kjempeflink med både mange og tidvis lange økter etter at jeg ble tilnærmet frisk igjen, og jeg har ikke rørt en eneste kake- eller sjokoladebit siden påske. Jeg forventet derfor et hyggelig resultat i dag, men dengang ei. Tidligere var jeg kun ett kilo unna min neste milepæl - nå er det tre. Så tre uker med masse trening og null godteri har altså ført til at jeg har gått OPP i vekt. Det gir overhodet ingen mening. Dette er en typisk sånn ting som er helt sykt demotiverende. Man sliter og jobber og unner seg ikke noe av det man elsker mest i hele verden, og så kommer det resultatet der. Hva i alle dager? Greit nok at jeg har justert opp fokuset på styrketrening i det siste, men kan muskelmassen øke SÅ fort? Uansett om det er muskler, fett, vann, bein eller overmot som er årsaken, så var ikke dette så gøy. Jeg prøver å ikke henge meg opp i dette med tall og vekt, men nå har jeg vært SÅ nære denne milepælen SÅ lenge at jeg holder på å bli sprø. Det føles som om jeg har havnet i en hittil uoppdaget sirkel av Dantes inferno, og at jeg er dømt til å alltid komme tett inntil neste målestrek, men aldri forbi den. Frustrasjonen er til å ta og føle på, og konsekvensen av det er at det er ingenting jeg har mer lyst til å gjøre enn å løpe til butikken, kjøpe et kilo sjokolade, benke meg på sofaen og spise all denne sjokoladen mens jeg ser på en deprimerende amerikansk romantisk forviklingskomedie med en urealistisk lykkelig slutt. Etter at jeg har gjort det, vil jeg ut og kjøpe is, og så spise den isen mens jeg ser Titanic, og i scenene hvor skipet synker gråter jeg fordi jeg føler meg som det skipet. Deretter har jeg lyst til å bake en kake (gulrotkake? ostekake? Oreo-kake? Alt?), og spise av denne kaken til både frokost, lunsj, middag og kvelds resten av uken. Men det skal jeg ikke gjøre. Dette er en kneik, og jeg må bare komme meg gjennom den. Jeg må bite tenna sammen og holde ut, være tøff og kul og viljesterk, og aldri, ikke under noen omstendighet, gi opp. Ikke engang nå. Spesielt ikke nå.

Nå som jeg har frustet meg ferdig, kan jeg styre fokuset over på noe mer positivt igjen. Det er vår. Er det flere som har lagt merke til det? Omsider har våren kommet, sånn på ordentlig, og det var så herlig å komme ut til sol og blå himmel etter treningen i dag, at jeg valgte å spasere hjem i stedet for å ta trikk eller t-bane slik jeg vanligvis gjør. Det er jo et lite stykke fra Majorstua til Grønland, men i vårsolen var det helt greit. Mer enn greit; det var riktig så herlig. På veien unnet jeg meg først en banan, senere en frozen yogurt fra 7-11 (det må vel være lov, ikke sant, Alex?), og jeg ruslet i et behagelig tempo og kikket på fine ting rundt meg. Her er noen av de tingene:

Et lite stykke vår.

En sur gammel mann.

Hilste på Nobel.

Kastet lange, lengselsfulle blikk over gata (men lot være å gå dit).

Kom etter hvert fram til Slottet og Slottsparken.

Hug the trees - Enjoy! Kloke ord.

Alt i alt egentlig en bra dag, med mye aktivitet (jeg brukte totalt nesten fire timer på den turen hjem, men det innebar også litt vindusshopping langs Karl Johan), til tross for den lille skuffelsen på vekta. Men vekt shmekt - jeg er i bedre form enn jeg har vært siden jeg var 10 år ellerno, så jeg er fornøyd likevel, altså. Lettere forvirret, men stort sett fornøyd.

En rolig fredag

For å gjøre livet mer spennende for alle, kommer denne ukens fredagsblogging på en lørdag. Innen nå har sikkert alle trofaste følgere anslått at jeg feiget ut fra trening i går, men dengang ei. Fredagsprogrammet var riktig nok noe amputert i forhold til ellers, men ikke borte. Langt der i fra:

Samvittigheten min måtte ta en støyt idet jeg besluttet å ikke dra på boksing i dag. Delvis på grunn av støle, verkende muskler, delvis på grunn av kveldsplaner. Jeg følte meg som en desertør da jeg forlot Colosseum mens jeg gløttet inn mot salen hvor oppvarmingen til boksetimen nettopp var begynt. Der skulle jeg egentlig vært, men i stedet var jeg altså på vei hjem. Det føltes så feil, så feil, men jeg skal ta det igjen neste fredag.

Det jeg derimot faktisk fikk gjort, var noen styrkeøvelser etterfulgt av en time yoga. Min idé om en "rolig" fredag, altså. Igjen gjorde jeg den tabben å tenke at yoga var en lugn og lite krevende time  - en naturlig tanke når jeg ikke har vært der på to uker og nok en gang har klart å fortrenge hvor tungt det faktisk kan være. For hva er vel yoga, om ikke statisk styrketrening på sitt beste/verste? Her knøler og presser man seg inn i de mest absurde stillinger, hele tiden med fokus på å bare puste gjennom nesen, og så skal man holde disse stillingene i en evighet hvor hvert sekund river og skjærer i armer og ben - hvis man er så heldig/dyktig at man klarer å komme inn i stillingen, da. Jeg klarer jo de fleste sånn passe greit, men det er fremdeles enkelte som bare ikke går. Skulderstående, for eksempel. Klin umulig. Den hvor den ene armen skal under det ene benet, den andre armen på tvers over ryggen, og så skal hendene liksom møtes. Ikke sjans (men jeg innbiller meg at jeg kommer bittelitt nærmere for hver gang). I tillegg en øvelse som var ny for meg denne gangen, hvor vi skulle stå på alle fire, så løfte det ene benet fram og legge det på overarmen. Hæ? Hvordan er det overhodet mulig? Det ER tydeligvis mulig, for jeg så andre gjøre det, men jeg så (heldigvis) også mange andre som var like forvillede som meg, så jeg var ikke alene i min håpløshet. Jeg prøvde, da. Et par forsiktige, spinkle forsøk som gjorde meg oppmerksom på at jeg slettes ikke var sterk nok til dette, særlig ikke såpass langt uti timen hvor jeg allerede var ganske så sliten. Så jo, yoga er ganske tøffe saker, altså. Slettes ikke bare øvelser for smidighet. Jeg er ganske fleksibel, i alle fall i underekstremitetene, men fleksibiliteten min alene hjelper meg i grunn ganske lite - det er musklene som får kjørt seg.

En rolig fredag, altså. Jajamennsann. Noen bør kanskje få meg lagt inn på psykiatrisk avdeling snart.

En vennlig hilsen fra musklene mine

"Hei kjære Vero.

Vi ville bare stikke en liten tur innom for å minne deg på at vi finnes, og at vi er glade i deg. For å være sikre på at du mottar budskapet, prøver vi derfor å være veldig tydelige, ettersom vi vet at du ikke akkurat er verdensmester i å ta subtile hint. Du tror kanskje at vi hater deg og vil deg vondt, ettersom vi torturerer deg på denne måten (ja, vi har lagt merke til hvordan du skjærer grimaser hver gang du beveger bena dine), men egentlig er denne smerten en kjærlighetserklæring. Takket være galskapen din i går, er vi akkurat nå i ferd med å vokse oss større og sterkere, og det er jo bra. Beklageligvis er ikke denne prosessen så veldig behagelig, men vi håper du vil huske at det er en relativt kortvarig pine som på sikt vil gjøre livet mye bedre - litt som å gå til tannlegen.

Det er i grunn lenge siden sist vi hadde anledning til å besøke deg med så sterke smerter som nå, så vi synes virkelig det var på tide. Vi vet ikke nøyaktig hvilke av øvelsene du gjorde i går som rammet oss så hardt (sannsynligvis var det en kombinasjon av flere), men vi synes absolutt du burde gjøre mer av det. Inntil videre skal vi bare nyte denne visitten så lenge den varer. Husk at det er lov å ta det litt med ro mens vi jobber med å bygge oss opp til tøffe muskelhulker, slik at ikke arbeidet vårt blir forstyrret. Du vil vel ikke ha sinte og sure muskler?

Stor klem,
Musklene dine (mest de på forsiden av lårene, for vi er tøffest!)"

Så støl som dette er det altså lenge siden jeg har vært. Det er skrekkelig, og det er vidunderlig. Etter å ha krøpet under pleddet på sofaen etter jobb, hadde jeg egentlig bestemt meg for å bli der resten av kvelden. Dansing med stive og støle ben var ikke så superveldig forlokkende, og dessuten var jeg trøtt og kunne sovne hvert øyeblikk, og jeg hadde en ny episode av en slags sci-fi-serie tilgjengelig, så da måtte jeg se den. 40 minutter senere, da episoden var over og jeg nesten hadde sovnet, innså jeg imidlertid at jeg fremdeles kunne rekke den dansetimen jeg opprinnelig hadde planagt, dersom jeg kom meg opp av sofaen med det samme. Argumentene og motargumentene kranglet intenst med lynets hastighet i noen sekunder, før jeg sa høyt til meg selv "slutt å være pysete" (på min sjarmerende trøndersk) og dro meg avgårde.

En knapp halvtime senere befant jeg meg i sal 3 på Colosseum, klar for en ny time Burlesque. Det var vondt til å begynne med, men så snart jeg ble varm gikk smertene over. Stort sett, i alle fall. Igjen lot jeg meg forundre over hvor vanvittig sliten jeg faktisk ble av den timen, til tross for det rolige tempoet i dansingen. Koreografien var stort sett den samme som sist, noe jeg syntes var supert, for da ble det litt lettere å henge med, og jeg kunne fokusere mer på å perfeksjonere disse kvasielegante bevegelsene mine. Perfeksjonering av trinn betyr høyere intensitet, ingen tvil om det. Jeg følte meg som en svett, halvsmeltet geléklump som nærmest rant ut av salen etter at timen var over, og jeg kan love at klatreturen opp alle de tusen trappetrinnene etterpå var alt annet enn behagelig.

Det som derimot var behagelig, var den snikende følelsen av stolthet. Jeg kom meg til treningen i dag også, til tross for å egentlig ha fraskrevet meg tanken. I stedet for å sovne på sofaen i en times tid, danset jeg i en times tid. I stedet for å angre på at jeg ikke dro, er jeg fornøyd med at jeg gjorde det.

Jeg kan imidlertid ikke garantere for hva som skjer (eventuelt ikke skjer) i morgen. Hvis jeg blir enda stølere enn dette, kan det hende jeg må leke pyse for en dag, om ikke for min egen del, så i alle fall for musklenes del. De må jo få litt fred og ro til å restituere seg, stakkars. Samtidig er det jo nå hele to uker siden sist jeg var på yoga, og jeg vil få fryktelig dårlig samvittighet dersom jeg går glipp av min faste boksetime, så dette kan gå begge veier. Følg med og finn ut i morgen!

Hasteblogging

Jeg er sliten. Sliten og trøtt. Det er sent, det har vært en lang dag, og jeg burde vært i seng for en time siden. Jeg er også kjempefornøyd med dagens innsats.

Omsider i gang med ny runde PT-trening, og første time var i dag. For å være grei tillot jeg at vår avtalte time kl 16 ble utsatt til kl 17, men det innebar at jeg hadde en ekstra time å slå ihjel etter jobb. Dette resulterte i at jeg i siste liten kastet meg med på en 45-minutter med den alltid like fabelaktige Power-timen. Denne var ferdig akkurat tidsnok til at PT-Alex kunne fortsette torturen på meg rett etterpå. Jeg tror jeg kanskje ødela litt for planene hans, ettersom jeg nettopp hadde trenet masse styrke, men han var som vanlig kreativ og ga meg noen like jævlige (eller kanskje til og med enda verre) øvelser i statisk styrketrening. Mye planke, mye løfting på kroppsdeler og holde dem i ro i hundre år, litt balanse/styrke-greier (Kung Fu Panda lever ennå!), og helt til slutt litt krisebehandling av det som kanskje er verdens mest anspente og vonde nakke- og skulderområde. PT-Alex trykket på noen punkter som gjorde så vondt at jeg ble både kvalm og svimmel, men så føltes det mye bedre etterpå, så det var verdt det.

Alt dette kunne jeg skrevet mye mer detaljert og underholdende om, men jeg må bare komme meg i seng snarest. Håper på en mindre travel dag i morgen. Bloggen lever, og det gjør jeg og! (Såvidt.)

Claras mysterier

Jeg har omsider funnet et navn til pulsklokka mi. Hun heter nå Clara, oppkalt etter den nyeste følgesvennen til Doktoren i den fabelaktige serien Doctor Who. Det er jo nettopp det hun er - min følgesvenn - så jeg tenkte at det passer jo bra. Også er hun ny, akkurat sånn som karakteren Clara er i serien.

Clara er en dame med forunderlige meninger. På lørdagens spinningtime slet jeg som et uvær med å holde tritt med pulsprosentene på skjermen, uten å aldri helt klare det. I dag slet jeg også som et uvær av akkurat samme grunn, men i dag klarte jeg som regel å såvidt komme meg opp til det nederste tallet i frekvensen. Der vi for eksempel skulle ligge på 76% - 84% klarte jeg akkurat å legge meg på 76%, og da vi skulle ligge mellom 87% - 90% klarte jeg med nød og neppe å tyne meg opp til imponerende 88%. Det er jo hele 3% mer enn det meste jeg klarte på lørdag, og jeg aner ikke hva det betyr. Jobbet jeg hardere i dag? Var det fordi det var en lengre time denne gangen? Hadde jeg ikke festet sensorbeltet godt nok på lørdag? Festet jeg det feil i dag? Jeg har prøvd å spørre Clara, men hun bare blinker mystisk til meg, med noe som føles som en pulsklokkes ekvivalent av et lurt smil. Jeg har fremdeles mye å lære, ung padawan som jeg er.

Uten å henge meg alt for mye opp i tall (som jeg har en tendens til å gjøre, når jeg får tak i noen), kan jeg slå fast at dagens 70 minutter med Kjekke-Jonas kanskje var de hardeste jeg har hatt på lenge, om ikke noen gang. Jeg er helt sikker på at Clara har noe med dette å gjøre. Jeg merker at jeg tør å ta i mer, tør å kjøre meg selv hardere, når jeg ser at jeg fremdeles har mer puls å ta av, mer energi å gi. Litt forsiktig har jeg jo alltid vært. Alltid en smule redd for å presse meg selv FOR hardt, slik at jeg besvimer eller noe tilsvarende flaut og forstyrrende. (Marerittet mitt er at jeg skal ramle av sykkelen, bevisst eller ubevisst, og skape masse furore og bekymring blant instruktør og folk rundt meg, mens jeg ligger der på gulvet mellom to sykler i en lite flatterende stilling og tunga hengende ut av munnviken som en påkjørt pungrotte. Det hadde vært noe å blogge om, det!) Nå som jeg har Clara til å passe litt på meg, tør jeg imidlertid å slite litt ekstra når jeg kommer til det punktet hvor jeg tidligere ville begynt å roe ned fordi det ble for ubehagelig. Ikke i dag. I dag fortsatte jeg selv etter at det ble for ubehagelig, for Clara fortalte at jeg fremdeles hadde mer å gå på. Så hvis noen i salen syntes de hørte noe som minnet om en døende hest, så var det nok meg.

En superb spinningtime var heller ikke det eneste jeg gjorde i dag. Jeg jobber fremdeles med The Spark Challenge, på Fitocracy, som jeg nevnte i begynnelsen av april. Altså det korte treningsopplegget designet av selveste Arnold, som det er meningen at man skal utføre 15 ganger i løpet av måneden for å få et merke (en slags digital medalje, kan man si). Man kan velge mellom to opplegg, ett med øvelser kun med kroppsvekt, og ett med kjelebjelle og vektstang. I dag tok jeg den med kjelebjelle og vektstang, samtidig som jeg slengte inn litt benkpress. Skulderen min oppfører seg fremdeles tålelig bra, og jeg vet å smi mens jernet er varmt, altså. Og det hjelper. Jeg klarer fremdeles ikke å ta ordentlige push-ups, men i går kom jeg så nære som jeg aldri har vært før i mitt liv, og det var utrolig festlig. Så festlig at jeg har begynt å nynne på melodien "I Am Ironman" i tide og utide, selv om det er noe i overkant optimistisk. Men sann mine ord - én dag ...!