Runde 2

For to dager siden begynte jeg å trene igjen. Jeg skrev mange vakre og motiverende ord om hvordan jeg skulle fortsette å trene annenhver dag fra nå av. Dette tilsier at jeg skulle trenet i dag igjen. Har jeg gjort det? Ja! Det har jeg faktisk.

Noe mindre motivert enn tidligere, pakket jeg motvillig treningssekken og forlot min komfortable seng, strategisk plassert framfor iMac-en som akkurat nå har hele sesong 2 av Brothers&Sisters på lur. Det kaller jeg viljestyrke!

Jeg trente i litt over en time, med mer eller mindre samme opplegg som i går. Neste gang tenker jeg å gjøre mest styrketrening, og ideelt sett kjøre videre styrketrening ved hvert tredje besøk. Sterkere muskler betyr jo bedre forbrenning, og det sier man jo ikke neitakk til.

Også må vi ikke glemme den ekstra lille treningen jeg får ut av å gå til lokalet. Nå ligger det riktignok bare halvannen bussholdeplass unna huset mitt, men tænk dæ læll.

Gjenoppstandelse

Den trofaste leser har kanskje for lenge siden gitt opp å følge med her. Den trofaste lester har kanskje merket seg at det har gått uker, måneder, faktisk et trekvart år siden siste jeg oppdaterte noe som helst om min treningsvaner. Den trofaste leser vil kanskje anta at denne mangelen på oppdateringer skyldes at jeg ikke har trent siden i fjor sommer. Den trofaste leser har i så fall rett.

Kompliserte livssituasjoner gjorde det vanskelig å trene. Mye har skjedd i livet mitt siden sist jeg skrev noe som helst her. En knapp måned etter å ha skrevet mitt forrige innlegg, forlot jeg Bristol og dro hjem til Norge. Der loffet jeg omkring hos diverse venner med gjesterom, mens jeg ventet på å få jobb. Ettersom jeg da verken hadde inntekt eller bolig, virket det som et dårlig tidspunkt for å melde seg inn i et treningssenter. I begynnelsen av oktober fikk jeg jobb, men den var dårlig betalt og jeg hadde mange regninger og gjeld å betale ned på, etter noen måneder uten at penger rullet inn på kontoen. I november begynte jeg i en annen jobb, min nåværende jobb, som er meget bedre betalt, og jeg tenkte at nå begynner det å ligne noe. Men jeg var fremdeles hjemløs, og det virket forhastet å melde seg inn noe sted så lenge jeg ikke visste om jeg kom til å bo i nærheten eller på andre siden av byen. (Jeg ville aldri kommet meg på trening dersom lokalet hadde ligget på andre siden av byen.) Så jeg ventet. Og ventet. I midten av desember flyttet jeg inn på Sinsen, men med gode odds for å flytte til Majorstua i løpet av en måneds tid eller to etterpå. Så jeg ventet litt til. Omsider ble planen for Majorstua forkastet, og i midten av januar var jeg endelig klar for å vurdere innmelding på min lokale Elixia. Så ble jeg syk og sengeliggende, og alt ble utsatt i en ukes tid. Deretter brakk jeg halebenet. Det var liksom ikke måte på hvor mye som skulle komme i veien for min tilbakevending til treningen. Den siste måneden har derfor gått med på å gradvis klare å sitte igjen, og ligge på rygg, og gå i vanlig tempo.

De siste to ukene har jeg vært tilbake på jobb, og i går kveld klarte min samboer/husvert å overbevise meg om at det er på tide å prøve seg med trening. Halebenet har riktignok ikke grodd helt, men det går jo an å trene litt lett. Det viktigste er å komme i gang igjen. Jeg innså til slutt at han hadde helt rett, og i dag meldte jeg meg inn på baretrening.no. 200 kroner i måneden uten bindingstid er ikke ille.

Jeg meldte meg inn på nett, og kunne rett etterpå rusle ned til senteret for å få hentet ut kortet og begynne å trene. Jeg hadde tenkt å ta det veldig med ro, både av hensyn til halebenet og det faktum at jeg ikke har trent på trekvart år. Først kastet jeg meg over tredemølla. Det kan ikke gå galt med en tredemølle; det er enkelt og greit og veldig effektivt. Det tok imidlertid ikke mer enn 5 minutter før jeg var lei av å "ta det rolig", og satte opp farten. Det er vel kanskje egentlig en positiv egenskap, det at jeg ikke greier å bare ta det med ro når jeg trener. Jeg får slike tvangstanker som forteller meg at når jeg først har kommet meg dit, med den intensjon om å trene, så kan jeg jo like gjerne trene SKIKKELIG. Og så gjør jeg det. Noen ganger kanskje litt for mye. Morgendagen vil nok vise om jeg overanstrengte meg i dag.

Dagens aktivitet involverte i alle fall, på godt og vondt, 35 minutter med intervall på tredemølle, 15 minutter på crosstrainer, og 10 minutter på sykkel. Noen ganger trener jeg etter tid, andre ganger etter kalorier (selv om det er upresist). I dag valgte jeg å trene etter kalorier, og ga meg ikke før jeg hadde passert 500. Det tok en time, noe som i grunn er en god tidsmengde også. Jeg var lettere overrasket over å finne ut at jeg ikke egentlig var i så veldig mye dårligere form enn for et år siden. Både fart og utholdenhet var redusert, såklart, men jeg hadde forventet at det skulle stå verre til. Kanskje har det hjulpet å bo i fjerde etasje uten heis i et par måneder likevel?

Planen videre herfra er å trene annenhver dag. Jeg vet det er ambisiøst, og at jeg neppe kommer til å klare det, men det er greit. Det viktigste er å ha noe å strekke seg mot. Det er ikke intensiteten min på trening som jeg mest trenger å forbedre, men hyppigheten for mine besøk. Jeg er generelt alt for dårlig til å sparke meg ut døra og komme meg av gårde. Derfor er økt hyppighet øverste fokus. Neste besøk skal altså bli søndag. Akkurat nå føler jeg meg veldig motivert for atter et besøk da, men om motivasjonen holder, gjenstår å se.

Milepæl

Til tross for min manglende evne til å dokumentere det i blogg, har jeg trent opptil flere ganger denne måneden. Jeg har svømt, jeg har gjort vannaerobic, og jeg har vært med på et par gruppetimer som nesten tok livet av meg. Så det så.

I dag besluttet jeg å bare gjøre noe enkelt - tredemølle og sykling. Ren og skjær kondisjonstrening. Jeg har gradvis økt hastigheten på mine intervaller på tredemølla, og jobbet meg mot at "en dag skal jeg klare å fullføre 5km før jeg drar hjem". I dag ble den dagen.

Riktignok måtte jeg ta det i to etapper for å klare det. Først en halvtime på tredemølla, og så en "pause" med sykling i 20 minutter, før jeg kunne dra meg tilbake på tredemølla etterpå for å ta knekken på den siste kilometeren. Det gikk egentlig greiere enn jeg hadde trodd. Og bare det at jeg klarte de første fire kilometrene på "bare" en halvtime, var imponerende nok i seg selv, for min del. Det har jeg aldri klart før. Jeg har heller aldri før sprunget (ja faktisk sprunget, ikke bare jogget fort) på et tosifret hastighetsnivå.

Dette kommer seg, dere (hvem som enn egentlig leser dette - sannsynligvis bare meg)!

Jeg trener fortsatt, altså!

Selv om jeg riktignok tidligere lot det gå godt over en måned mellom to økter, er jeg fortsatt i omløp. Jeg kjenner igjen fjesene på de ansatte, og jeg tror i alle fall enkelte av dem kjenner igjen meg også nå. Jeg har riktignok ikke vært så flink i april/mai, men det har tatt seg opp igjen i det siste. Det er ofte jobb som kommer i veien for trening, enten i form av 12-timersskift, eller i form av at jeg er for sliten etter 12-timersskift til å gjøre noe som helst. Jeg starter et "nytt og bedre liv" omtrent en gang annenhver uke.

Forrige uke klarte jeg å komme meg avgårde én gang. Ikke så imponerende, kanskje, men bedre enn ingenting. Det samme gjelder for uka før der. Denne uka blir det oppgradering.

Jeg prøver ut nye elementer i disse dager. I forrige uke dro jeg på spinningtime. Det var hardt. Det kunne vært lett, men jeg pusha meg selv, sånn som treneren sa at vi skulle gjøre, og da ble det svette og smerte. Mest smerte. Men ikke så mye smerte som i dag. Å gode gud, i dag var skrekkelig. I dag skulle jeg teste ut en time som het "Circuits", og programmet beskrives som følger: "A combination of calorie burning workouts and muscular conditioning exercises." Høres jo greit nok ut, særlig når programmet som helhet har disclaimeren "All our classes are open to everyone and will care for all fitness levels so you can go at your own pace." Det stemmer jo for så vidt. Jeg KUNNE tatt det roligere. Men så er det aldri kult å være den ene potetsekken i et rom fullt av skammelig veltrente, spreke mennesker, og samtidig slække unna bare fordi man er for lat til å jobbe hardt (noe som kanskje kan ha en sammenheng med den omtalte potetsekkformen), så man presser seg selv. Gjerne litt ekstra også, særlig når den kjekke treneren heier på, for man vil jo gjerne gjøre sitt beste for den kjekke treneren. Samtidig vil man helst ikke at den kjekke treneren skal se den lite flatterende rødfargen man får i ansiktet. Hmmm, dilemma.

Men ja, jeg tok nesten livet av meg selv i dag. De 45 minuttene der fikk meg til å savne løping på tredemølla, og det burde si sitt. Det var ganske enkelt god, gammeldags "gymtime"-trening, med forskjellige øvelser stasjonert rundt i rommet, slik som push-ups, sit-ups, sprinting og kneløft. Blant annet. Den ene tingen jeg faktisk likte, var å ta høye spark på bokseputa. Det var kult. Treneren var imponert over hvor høyt jeg klarte å sparke. Jeg er kanskje litt smidigere enn jeg ser ut til. Men smidighet har jo aldri vært problemet - snarere den komplette mangelen på muskler og utholdenhet.

I morgen skal jeg tilbake. Ikke på Circuits. Å gode gud nei. I morgen skal jeg på vannaerobics. Det kan jeg faktisk se fram til. Alt i vann er bra.

Flinke meg!

Nå er det altså litt over en måned siden jeg ble medlem av mitt lokale treningssenter. Jeg har ikke vært flink til å blogge om mitt aktivitetsnivå, så den interesserte leser har nok gitt meg opp for lenge siden og henfalt til konklusjonen om at jeg har blitt enda et slikt sagnomsust 'støttemedlem'. Men hah! Tro om igjen, kompis. Nå skal du jaggu få høre.

Siden jeg meldte meg inn, har jeg (hvis min kalkuleringsevne er riktig) besøkt senteret hele 15 ganger. Jeg kunne nok dratt litt oftere, men årsakene til de gangen jeg ikke har dratt har vært på grunn av reising og jobb, og da er det lov å miste et par dager. De gangene jeg har dratt, har jeg bedrevet varierte aktiviter, slik som intervalltrening på tredemølle, romaskin, crosstrainer, sykkel, svømming og vannaerobic. Alle besøk har resultert i minst en times aktivitet. Og den skikkelig gode nyheten? Det merkes. Ikke bare på klærne, men som jeg la merke til å går; på pulsen. Den har blitt lavere. Den kommer rett og slett ikke opp til det nivået den pleide å være på, og den synker raskere igjen når jeg reduserer intensiteten. Dette er jo gode tegn, og på alle måter svært oppløftende.

Denne uka har jeg klart å komme meg av gårde tre ganger. Det er mitt generelle mål; tre ganger i uken. Jeg har ennå ikke gått lei, noe som i seg selv er ganske fantastisk. Det hjelper faktisk veldig mye å kunne veksle mellom apparater og svømmebasseng. Jeg har ikke engang begynt å peile meg inn mot gruppetrening engang, så når jeg omsider blir lei av svømming og vanlige apparater, har jeg mer å velge mellom som kan vedlikeholde min interesse. Knall!

Jeg vet jeg har startet et "nytt og bedre liv" ørtiførti ganger. Man gir da aldri opp!

Neste kapittel

Velkommen til både gamle og nye lesere til neste episke kapittel av "Vero prøver å komme i form og gir seg ALDRI". Årets innsats vil nå finne sted i England, som jeg nylig har flyttet til.

I forrige uke meldte jeg meg altså inn i mitt lokale treningssenter. Det er fjongt, det er fænsi, det er rådyrt men det er verdt det. Bare ti minutter til fots unna hjemmet mitt, med alt jeg trenger av tilbud og aktiviteter, tror jeg dette kan være plassen som faktisk vil holde motivasjonen min gående. Tidligere gjennomgående problem angående trening for min del, har i stor grad bestått i at jeg enten har vært nødt til å gå/busse/sykle for langt til å gidde å dra (særlig i ruskvær), har hatt lyst til å svømme men ikke hatt muligheten (NTNUI) eller hatt lyst til å gjøre noe annet enn å bare svømme (Pirbadet). Nuffield Health Centre har løsningen. Med både svømmebasseng (inkludert sauna og badstue) og apparater og gruppetrening har jeg den variasjonen jeg trenger for å unngå å bli lei. Og med en så nærliggende plassering blir det verken strevsomt eller tidkrevende å komme seg av gårde. Jeg har derfor god tro på at dette vil bli året hvor jeg klarer å holde treningen ved like, og faktisk komme noen vei.

Jeg meldte meg inn i forrige uke, og var innom i går for fjerde gang allerede. Planen er å ta en tur til igjen i morgen, hvis jeg rekker det i forhold til andre planer. Livet i Bristol er travelt, men forhåpentligvis ikke så travelt at jeg ikke kan rekke å få valuta for de dyre pengene jeg betaler for å være medlem. Deri ligger forøvrig ytterligere en motivasjonsfaktor; jeg vil jo ikke at mine penger skal gå til spille. Når jeg betaler en liten formue for å kunne trene der, skal jeg jaggu sørge for å få valuta for pengene.

Jeg kan til og med få personlig trener hvis jeg vil, inkludert i prisen. Jeg tenker på det.

Wii Fit

En god stund har gått siden sist jeg gjorde noe som kan kvalifisere som trening. Dessverre. Jeg skylder delvis på manglende økonomi (det er vanskelig å trene når man ikke har råd til treningssko eller medlemsskap til treningsbygget) og delvis på manglende tid (100% studier og 75% jobb kan tidvis bli smertefullt). Likevel føler jeg ikke at unnskyldningene/årsakene strekker helt til, og den dårlige samvittigheten vedvarer, uansett hvor mye jeg rettferdiggjør meg selv.

Derfor dro jeg denne uken fram min gamle Wii Fit. Etter å ha vært på utlån til søskenbarnet mitt siden i sommer, fikk jeg den tilbake i forrige uke, og denne uka syntes derfor å være et passende tidspunkt for å bryne meg på dette programmet igjen. Og bryne meg har jeg gjort. Jeg har utført aerobicøvelser, yogaøvelser og styrkeøvelser til den store bronsemedaljen (30 minutter 3 ganger i uka), og etter bare et par dager kjente jeg det. Og jeg kjente det vondt. Makan til støle og klagende benmuskler har jeg ikke hatt på lenge. Jeg våknet faktisk delvis av det natta etter den andre dagen, fordi uansett hvordan jeg vridde og vendte på meg så gjorde det vondt.

Dette synes jeg er veldig gode greier. Det blir også morsomt når jeg, etter bare tre økter, allerede slår mine tidligere rekorder på ting, og ser at jeg har blitt både mer balansert, mer smidig, mer kjapp og bittelitt mer sterk. Huhei! Det hadde jo vært veldig kult om jeg hadde klart å fortsatt med dette nå, fram til jeg får anledning til å bli med i NTNUI igjen.