Jeg trener fortsatt, altså!
Selv om jeg riktignok tidligere lot det gå godt over en måned mellom to økter, er jeg fortsatt i omløp. Jeg kjenner igjen fjesene på de ansatte, og jeg tror i alle fall enkelte av dem kjenner igjen meg også nå. Jeg har riktignok ikke vært så flink i april/mai, men det har tatt seg opp igjen i det siste. Det er ofte jobb som kommer i veien for trening, enten i form av 12-timersskift, eller i form av at jeg er for sliten etter 12-timersskift til å gjøre noe som helst. Jeg starter et "nytt og bedre liv" omtrent en gang annenhver uke.
Forrige uke klarte jeg å komme meg avgårde én gang. Ikke så imponerende, kanskje, men bedre enn ingenting. Det samme gjelder for uka før der. Denne uka blir det oppgradering.
Jeg prøver ut nye elementer i disse dager. I forrige uke dro jeg på spinningtime. Det var hardt. Det kunne vært lett, men jeg pusha meg selv, sånn som treneren sa at vi skulle gjøre, og da ble det svette og smerte. Mest smerte. Men ikke så mye smerte som i dag. Å gode gud, i dag var skrekkelig. I dag skulle jeg teste ut en time som het "Circuits", og programmet beskrives som følger: "A combination of calorie burning workouts and muscular conditioning exercises." Høres jo greit nok ut, særlig når programmet som helhet har disclaimeren "All our classes are open to everyone and will care for all fitness levels so you can go at your own pace." Det stemmer jo for så vidt. Jeg KUNNE tatt det roligere. Men så er det aldri kult å være den ene potetsekken i et rom fullt av skammelig veltrente, spreke mennesker, og samtidig slække unna bare fordi man er for lat til å jobbe hardt (noe som kanskje kan ha en sammenheng med den omtalte potetsekkformen), så man presser seg selv. Gjerne litt ekstra også, særlig når den kjekke treneren heier på, for man vil jo gjerne gjøre sitt beste for den kjekke treneren. Samtidig vil man helst ikke at den kjekke treneren skal se den lite flatterende rødfargen man får i ansiktet. Hmmm, dilemma.
Men ja, jeg tok nesten livet av meg selv i dag. De 45 minuttene der fikk meg til å savne løping på tredemølla, og det burde si sitt. Det var ganske enkelt god, gammeldags "gymtime"-trening, med forskjellige øvelser stasjonert rundt i rommet, slik som push-ups, sit-ups, sprinting og kneløft. Blant annet. Den ene tingen jeg faktisk likte, var å ta høye spark på bokseputa. Det var kult. Treneren var imponert over hvor høyt jeg klarte å sparke. Jeg er kanskje litt smidigere enn jeg ser ut til. Men smidighet har jo aldri vært problemet - snarere den komplette mangelen på muskler og utholdenhet.
I morgen skal jeg tilbake. Ikke på Circuits. Å gode gud nei. I morgen skal jeg på vannaerobics. Det kan jeg faktisk se fram til. Alt i vann er bra.
Forrige uke klarte jeg å komme meg avgårde én gang. Ikke så imponerende, kanskje, men bedre enn ingenting. Det samme gjelder for uka før der. Denne uka blir det oppgradering.
Jeg prøver ut nye elementer i disse dager. I forrige uke dro jeg på spinningtime. Det var hardt. Det kunne vært lett, men jeg pusha meg selv, sånn som treneren sa at vi skulle gjøre, og da ble det svette og smerte. Mest smerte. Men ikke så mye smerte som i dag. Å gode gud, i dag var skrekkelig. I dag skulle jeg teste ut en time som het "Circuits", og programmet beskrives som følger: "A combination of calorie burning workouts and muscular conditioning exercises." Høres jo greit nok ut, særlig når programmet som helhet har disclaimeren "All our classes are open to everyone and will care for all fitness levels so you can go at your own pace." Det stemmer jo for så vidt. Jeg KUNNE tatt det roligere. Men så er det aldri kult å være den ene potetsekken i et rom fullt av skammelig veltrente, spreke mennesker, og samtidig slække unna bare fordi man er for lat til å jobbe hardt (noe som kanskje kan ha en sammenheng med den omtalte potetsekkformen), så man presser seg selv. Gjerne litt ekstra også, særlig når den kjekke treneren heier på, for man vil jo gjerne gjøre sitt beste for den kjekke treneren. Samtidig vil man helst ikke at den kjekke treneren skal se den lite flatterende rødfargen man får i ansiktet. Hmmm, dilemma.
Men ja, jeg tok nesten livet av meg selv i dag. De 45 minuttene der fikk meg til å savne løping på tredemølla, og det burde si sitt. Det var ganske enkelt god, gammeldags "gymtime"-trening, med forskjellige øvelser stasjonert rundt i rommet, slik som push-ups, sit-ups, sprinting og kneløft. Blant annet. Den ene tingen jeg faktisk likte, var å ta høye spark på bokseputa. Det var kult. Treneren var imponert over hvor høyt jeg klarte å sparke. Jeg er kanskje litt smidigere enn jeg ser ut til. Men smidighet har jo aldri vært problemet - snarere den komplette mangelen på muskler og utholdenhet.
I morgen skal jeg tilbake. Ikke på Circuits. Å gode gud nei. I morgen skal jeg på vannaerobics. Det kan jeg faktisk se fram til. Alt i vann er bra.
Kommentarer
Legg inn en kommentar