Gjenoppstandelse

Den trofaste leser har kanskje for lenge siden gitt opp å følge med her. Den trofaste lester har kanskje merket seg at det har gått uker, måneder, faktisk et trekvart år siden siste jeg oppdaterte noe som helst om min treningsvaner. Den trofaste leser vil kanskje anta at denne mangelen på oppdateringer skyldes at jeg ikke har trent siden i fjor sommer. Den trofaste leser har i så fall rett.

Kompliserte livssituasjoner gjorde det vanskelig å trene. Mye har skjedd i livet mitt siden sist jeg skrev noe som helst her. En knapp måned etter å ha skrevet mitt forrige innlegg, forlot jeg Bristol og dro hjem til Norge. Der loffet jeg omkring hos diverse venner med gjesterom, mens jeg ventet på å få jobb. Ettersom jeg da verken hadde inntekt eller bolig, virket det som et dårlig tidspunkt for å melde seg inn i et treningssenter. I begynnelsen av oktober fikk jeg jobb, men den var dårlig betalt og jeg hadde mange regninger og gjeld å betale ned på, etter noen måneder uten at penger rullet inn på kontoen. I november begynte jeg i en annen jobb, min nåværende jobb, som er meget bedre betalt, og jeg tenkte at nå begynner det å ligne noe. Men jeg var fremdeles hjemløs, og det virket forhastet å melde seg inn noe sted så lenge jeg ikke visste om jeg kom til å bo i nærheten eller på andre siden av byen. (Jeg ville aldri kommet meg på trening dersom lokalet hadde ligget på andre siden av byen.) Så jeg ventet. Og ventet. I midten av desember flyttet jeg inn på Sinsen, men med gode odds for å flytte til Majorstua i løpet av en måneds tid eller to etterpå. Så jeg ventet litt til. Omsider ble planen for Majorstua forkastet, og i midten av januar var jeg endelig klar for å vurdere innmelding på min lokale Elixia. Så ble jeg syk og sengeliggende, og alt ble utsatt i en ukes tid. Deretter brakk jeg halebenet. Det var liksom ikke måte på hvor mye som skulle komme i veien for min tilbakevending til treningen. Den siste måneden har derfor gått med på å gradvis klare å sitte igjen, og ligge på rygg, og gå i vanlig tempo.

De siste to ukene har jeg vært tilbake på jobb, og i går kveld klarte min samboer/husvert å overbevise meg om at det er på tide å prøve seg med trening. Halebenet har riktignok ikke grodd helt, men det går jo an å trene litt lett. Det viktigste er å komme i gang igjen. Jeg innså til slutt at han hadde helt rett, og i dag meldte jeg meg inn på baretrening.no. 200 kroner i måneden uten bindingstid er ikke ille.

Jeg meldte meg inn på nett, og kunne rett etterpå rusle ned til senteret for å få hentet ut kortet og begynne å trene. Jeg hadde tenkt å ta det veldig med ro, både av hensyn til halebenet og det faktum at jeg ikke har trent på trekvart år. Først kastet jeg meg over tredemølla. Det kan ikke gå galt med en tredemølle; det er enkelt og greit og veldig effektivt. Det tok imidlertid ikke mer enn 5 minutter før jeg var lei av å "ta det rolig", og satte opp farten. Det er vel kanskje egentlig en positiv egenskap, det at jeg ikke greier å bare ta det med ro når jeg trener. Jeg får slike tvangstanker som forteller meg at når jeg først har kommet meg dit, med den intensjon om å trene, så kan jeg jo like gjerne trene SKIKKELIG. Og så gjør jeg det. Noen ganger kanskje litt for mye. Morgendagen vil nok vise om jeg overanstrengte meg i dag.

Dagens aktivitet involverte i alle fall, på godt og vondt, 35 minutter med intervall på tredemølle, 15 minutter på crosstrainer, og 10 minutter på sykkel. Noen ganger trener jeg etter tid, andre ganger etter kalorier (selv om det er upresist). I dag valgte jeg å trene etter kalorier, og ga meg ikke før jeg hadde passert 500. Det tok en time, noe som i grunn er en god tidsmengde også. Jeg var lettere overrasket over å finne ut at jeg ikke egentlig var i så veldig mye dårligere form enn for et år siden. Både fart og utholdenhet var redusert, såklart, men jeg hadde forventet at det skulle stå verre til. Kanskje har det hjulpet å bo i fjerde etasje uten heis i et par måneder likevel?

Planen videre herfra er å trene annenhver dag. Jeg vet det er ambisiøst, og at jeg neppe kommer til å klare det, men det er greit. Det viktigste er å ha noe å strekke seg mot. Det er ikke intensiteten min på trening som jeg mest trenger å forbedre, men hyppigheten for mine besøk. Jeg er generelt alt for dårlig til å sparke meg ut døra og komme meg av gårde. Derfor er økt hyppighet øverste fokus. Neste besøk skal altså bli søndag. Akkurat nå føler jeg meg veldig motivert for atter et besøk da, men om motivasjonen holder, gjenstår å se.