Jeg trener fortsatt, altså!

Selv om jeg riktignok tidligere lot det gå godt over en måned mellom to økter, er jeg fortsatt i omløp. Jeg kjenner igjen fjesene på de ansatte, og jeg tror i alle fall enkelte av dem kjenner igjen meg også nå. Jeg har riktignok ikke vært så flink i april/mai, men det har tatt seg opp igjen i det siste. Det er ofte jobb som kommer i veien for trening, enten i form av 12-timersskift, eller i form av at jeg er for sliten etter 12-timersskift til å gjøre noe som helst. Jeg starter et "nytt og bedre liv" omtrent en gang annenhver uke.

Forrige uke klarte jeg å komme meg avgårde én gang. Ikke så imponerende, kanskje, men bedre enn ingenting. Det samme gjelder for uka før der. Denne uka blir det oppgradering.

Jeg prøver ut nye elementer i disse dager. I forrige uke dro jeg på spinningtime. Det var hardt. Det kunne vært lett, men jeg pusha meg selv, sånn som treneren sa at vi skulle gjøre, og da ble det svette og smerte. Mest smerte. Men ikke så mye smerte som i dag. Å gode gud, i dag var skrekkelig. I dag skulle jeg teste ut en time som het "Circuits", og programmet beskrives som følger: "A combination of calorie burning workouts and muscular conditioning exercises." Høres jo greit nok ut, særlig når programmet som helhet har disclaimeren "All our classes are open to everyone and will care for all fitness levels so you can go at your own pace." Det stemmer jo for så vidt. Jeg KUNNE tatt det roligere. Men så er det aldri kult å være den ene potetsekken i et rom fullt av skammelig veltrente, spreke mennesker, og samtidig slække unna bare fordi man er for lat til å jobbe hardt (noe som kanskje kan ha en sammenheng med den omtalte potetsekkformen), så man presser seg selv. Gjerne litt ekstra også, særlig når den kjekke treneren heier på, for man vil jo gjerne gjøre sitt beste for den kjekke treneren. Samtidig vil man helst ikke at den kjekke treneren skal se den lite flatterende rødfargen man får i ansiktet. Hmmm, dilemma.

Men ja, jeg tok nesten livet av meg selv i dag. De 45 minuttene der fikk meg til å savne løping på tredemølla, og det burde si sitt. Det var ganske enkelt god, gammeldags "gymtime"-trening, med forskjellige øvelser stasjonert rundt i rommet, slik som push-ups, sit-ups, sprinting og kneløft. Blant annet. Den ene tingen jeg faktisk likte, var å ta høye spark på bokseputa. Det var kult. Treneren var imponert over hvor høyt jeg klarte å sparke. Jeg er kanskje litt smidigere enn jeg ser ut til. Men smidighet har jo aldri vært problemet - snarere den komplette mangelen på muskler og utholdenhet.

I morgen skal jeg tilbake. Ikke på Circuits. Å gode gud nei. I morgen skal jeg på vannaerobics. Det kan jeg faktisk se fram til. Alt i vann er bra.

Flinke meg!

Nå er det altså litt over en måned siden jeg ble medlem av mitt lokale treningssenter. Jeg har ikke vært flink til å blogge om mitt aktivitetsnivå, så den interesserte leser har nok gitt meg opp for lenge siden og henfalt til konklusjonen om at jeg har blitt enda et slikt sagnomsust 'støttemedlem'. Men hah! Tro om igjen, kompis. Nå skal du jaggu få høre.

Siden jeg meldte meg inn, har jeg (hvis min kalkuleringsevne er riktig) besøkt senteret hele 15 ganger. Jeg kunne nok dratt litt oftere, men årsakene til de gangen jeg ikke har dratt har vært på grunn av reising og jobb, og da er det lov å miste et par dager. De gangene jeg har dratt, har jeg bedrevet varierte aktiviter, slik som intervalltrening på tredemølle, romaskin, crosstrainer, sykkel, svømming og vannaerobic. Alle besøk har resultert i minst en times aktivitet. Og den skikkelig gode nyheten? Det merkes. Ikke bare på klærne, men som jeg la merke til å går; på pulsen. Den har blitt lavere. Den kommer rett og slett ikke opp til det nivået den pleide å være på, og den synker raskere igjen når jeg reduserer intensiteten. Dette er jo gode tegn, og på alle måter svært oppløftende.

Denne uka har jeg klart å komme meg av gårde tre ganger. Det er mitt generelle mål; tre ganger i uken. Jeg har ennå ikke gått lei, noe som i seg selv er ganske fantastisk. Det hjelper faktisk veldig mye å kunne veksle mellom apparater og svømmebasseng. Jeg har ikke engang begynt å peile meg inn mot gruppetrening engang, så når jeg omsider blir lei av svømming og vanlige apparater, har jeg mer å velge mellom som kan vedlikeholde min interesse. Knall!

Jeg vet jeg har startet et "nytt og bedre liv" ørtiførti ganger. Man gir da aldri opp!

Neste kapittel

Velkommen til både gamle og nye lesere til neste episke kapittel av "Vero prøver å komme i form og gir seg ALDRI". Årets innsats vil nå finne sted i England, som jeg nylig har flyttet til.

I forrige uke meldte jeg meg altså inn i mitt lokale treningssenter. Det er fjongt, det er fænsi, det er rådyrt men det er verdt det. Bare ti minutter til fots unna hjemmet mitt, med alt jeg trenger av tilbud og aktiviteter, tror jeg dette kan være plassen som faktisk vil holde motivasjonen min gående. Tidligere gjennomgående problem angående trening for min del, har i stor grad bestått i at jeg enten har vært nødt til å gå/busse/sykle for langt til å gidde å dra (særlig i ruskvær), har hatt lyst til å svømme men ikke hatt muligheten (NTNUI) eller hatt lyst til å gjøre noe annet enn å bare svømme (Pirbadet). Nuffield Health Centre har løsningen. Med både svømmebasseng (inkludert sauna og badstue) og apparater og gruppetrening har jeg den variasjonen jeg trenger for å unngå å bli lei. Og med en så nærliggende plassering blir det verken strevsomt eller tidkrevende å komme seg av gårde. Jeg har derfor god tro på at dette vil bli året hvor jeg klarer å holde treningen ved like, og faktisk komme noen vei.

Jeg meldte meg inn i forrige uke, og var innom i går for fjerde gang allerede. Planen er å ta en tur til igjen i morgen, hvis jeg rekker det i forhold til andre planer. Livet i Bristol er travelt, men forhåpentligvis ikke så travelt at jeg ikke kan rekke å få valuta for de dyre pengene jeg betaler for å være medlem. Deri ligger forøvrig ytterligere en motivasjonsfaktor; jeg vil jo ikke at mine penger skal gå til spille. Når jeg betaler en liten formue for å kunne trene der, skal jeg jaggu sørge for å få valuta for pengene.

Jeg kan til og med få personlig trener hvis jeg vil, inkludert i prisen. Jeg tenker på det.

Wii Fit

En god stund har gått siden sist jeg gjorde noe som kan kvalifisere som trening. Dessverre. Jeg skylder delvis på manglende økonomi (det er vanskelig å trene når man ikke har råd til treningssko eller medlemsskap til treningsbygget) og delvis på manglende tid (100% studier og 75% jobb kan tidvis bli smertefullt). Likevel føler jeg ikke at unnskyldningene/årsakene strekker helt til, og den dårlige samvittigheten vedvarer, uansett hvor mye jeg rettferdiggjør meg selv.

Derfor dro jeg denne uken fram min gamle Wii Fit. Etter å ha vært på utlån til søskenbarnet mitt siden i sommer, fikk jeg den tilbake i forrige uke, og denne uka syntes derfor å være et passende tidspunkt for å bryne meg på dette programmet igjen. Og bryne meg har jeg gjort. Jeg har utført aerobicøvelser, yogaøvelser og styrkeøvelser til den store bronsemedaljen (30 minutter 3 ganger i uka), og etter bare et par dager kjente jeg det. Og jeg kjente det vondt. Makan til støle og klagende benmuskler har jeg ikke hatt på lenge. Jeg våknet faktisk delvis av det natta etter den andre dagen, fordi uansett hvordan jeg vridde og vendte på meg så gjorde det vondt.

Dette synes jeg er veldig gode greier. Det blir også morsomt når jeg, etter bare tre økter, allerede slår mine tidligere rekorder på ting, og ser at jeg har blitt både mer balansert, mer smidig, mer kjapp og bittelitt mer sterk. Huhei! Det hadde jo vært veldig kult om jeg hadde klart å fortsatt med dette nå, fram til jeg får anledning til å bli med i NTNUI igjen.

Sesongavslutning?

Syklet til og fra jobb igjen i går. Muligens for siste gang denne sesongen, ettersom jeg kun har én arbeidsuke igjen, og det ser ut til at høstregnet har erobret byen.

Trim Galore!

Det ble sykling til og fra jobb i dag også.

I tillegg klarte et par klienter å faktisk lure meg med til å trene litt sammen med dem, i stedet for å bare ligge på blåmadrassen og se på. Jeg fikk til og med lært meg litt bordtennis. Kjempemorsomt! Jaggu klarte jeg å bli litt svett, også. Bra dag.

På nytt girnivå

Jobbsyklingen vedvarer, og jeg klatrer stadig oppover i girnivåene. I løpet av turene til og fra jobb i går, var jeg faktisk oppe i det aller øverste giret i enkelte perioder. Det var riktignok i de periodene hvor veien var enten flat eller hellende nedover, men læll. Rom ble ikke bygd på en dag, og når jeg tenker på hvilke puslete gir jeg brukte den første dagen jeg syklet til sommerjobben for halvannen måned siden, blir jeg riktig så småstolt.

Med mindre det blir styrtregn i løpet av de neste tre timene, blir det sykling til og fra jobb i dag også.