På'n igjen da

April så langt har vært pinlig sløv. Det må være godt og vel en uke siden sist jeg satte mine ben inne på ett av mine kjære Elixia-senter, kanskje nærmere to uker, til og med. Makan. I tillegg har det jo, som alle vet, vært påske, og påske betyr godteri. Huff og huff. Oppskrift på katastrofe, folkens.

Det var på tide å ta seg selv i nakkeskinnet igjen, og jeg valgte denne dagen, av alle dager. Torsdag kveld, rett før jeg skulle til min andre av totalt fem nattevakter denne uka. Det hadde kanskje vært lurt å vente til disse fem vaktene var overstått og jeg kunne være litt mer opplagt, men egentlig ville det bare vært en litt slapp unnskyldning. Det går fint an å trene på kvelden etter nattevakt, så lenge jeg har sovet på dagen. I dag hadde jeg sovet lenge. Dessuten reiser jeg bort om en uke, så å vente til kommende mandag/tirsdag hadde vært fryktelig teit. No time like the present, som man sier.

Det ble Carl Berner som fikk æren av mitt besøk i kveld (hvor jeg ble møtt av to veldig hyggelige, blide ansatte i resepsjonen som faktisk fikk meg til å gå inn med et smil). Siden dette var min første økt på cirka tusen millioner år, bestemte jeg meg for å være litt pysete og ikke trene så veldig tungt. Derfor utgikk styrketrening av de store muskelgruppene, og jeg fokuserte på kardio. Jeg klatret opp på en tredemølle og tenkte at 2 km hørtes greit ut. Så tenkte jeg 5, for jeg hadde tross alt en time. Da jeg nådde 3 km begynte jeg å bli svimmel, og kastet inn håndkleet. Jeg kom imidlertid i mål med de tre kilometrene på litt under en halvtime, og syntes ikke det var så aller verst.

Etterpå skjanglet jeg meg ned til rommet med styrkeapparater. Apparater er litt lettere enn frivekter, så det passet fint for denne økten, tenkte jeg. Jeg rakk vel å kjøre noen gode runder på fire ulike apparater før senteret varslet om at de snart skulle stenge, og etter en kjapp uttøying pakket jeg sakene og kom meg videre til jobb, hvor jeg nå sitter, nesten tre timer senere, og fremdeles er varm.

Jeg regner med å ville dø i morgen, eller i alle fall på lørdag. Jeg håper å komme meg på boksetime i morgen likevel, hvis jeg klarer å våkne tidsnok. Ambisjonsnivået er ikke skyhøyt i disse dager, men jeg synes ikke at jeg bare kan pakke sammen og gi opp, heller.

Jeg har kjøpt inn et par pakker med klistremerker. Gullstjerner og sølvstjerner. Gullstjerner er for dagene jeg har spist sunt og godtefritt, mens sølvstjerner er for dagene jeg har trenet. De skal klistres på kalenderen som henger på veggen, og forhåpentligvis virke som litt ekstra og morsom motivasjon. Vi får se hvordan det går. Torsdag fikk en sølvstjerne, i alle fall. Hurra!

Mer drypp

Tirsdag var tiltenkt styrketrening. Nå er det jo nesten en hel uke siden sist. Må ikke glemme styrken, jeg prøver jo tross alt å bli mindre pinglete, ikke mer.

Imidlertid begikk jeg den fatale nybegynnertabben å besøke Elixia midt i den mest hektiske tidsperioden, hvor folk flest tar en treningsøkt - klokken seks om ettermiddagen. Dårlig planlegging fra min side, høyst urut, men slik ble det. Dette resulterte i en nesten håpløs jakt på en ledig benkpressbenk (heter det det?), som jeg omsider rett og slett ga opp. Jeg var ikke tålmodig nok til å stå og henge rundt benkpressbenkene for å vente på at en skulle bli ledig, og hver gang jeg gløttet bortom for å se om situasjonen hadde bedret seg, ble jeg skuffet.

Det ble derfor ingen benkpress i dag. I stedet kjørte jeg på med litt tyngre ammo på det jeg fikk til av trening med manualer. Både triceps og biceps fikk en økning fra 10 til 12 kg (repetisjonene ble til gjengjeld halvert, men det skal visstnok være bedre med færre og tyngre repetisjoner). Skulderpress ble holdt på 7 kg, også her med 3 x 5 reps. Innimellom lot jeg armer og skuldre hvile litt ved å ta en liten haug med utfall.

Etterpå bar det avgårde til tredemølla. Jeg bestemte meg for å doble distansen i dag, fra den gode gamle trygge ene kilometeren, til skumle vonde truende TO kilometer - hovedsaklig for å kompensere for mangelen på benkpress. (Joda, dårlig kompensering, jeg vet, men man gjør det man orker.) Og DA ble det mye svetting da.

Herregud som svetten dryppet. Det var helt jævlig, men det var også ganske tilfredsstillende da jeg endelig kom i mål. Jeg hadde ikke gitt meg, og jeg fullførte mine to kilometer, før jeg fikk en ekstra halvkilometer i løpet av nedkjølingen som gikk over fem minutter. Totalt brukte jeg 17,5 minutter på de to kilometrene (pluss fem minutter og en halvkilometer på nevnte nedkjøling). Ifølge mine ustabile beregninger betyr dette ca 8,5 minutter i snitt per kilometer - noe som for meg er helt ålreit. Kanskje litt mer enn ålreit, gitt at den andre kilometeren var tyngre enn den første.

Jeg velger å kalle det en slags framgang. I alle fall ikke en forverring. Det er gøy å merke at man holder ut litt lengre enn man gjorde før. Det er nesten så jeg begynner å synes løping er gøy. Nesten.

Onsdag blir hviledag, men torsdag har jeg planer om å kjøre på videre, og satser på å gjøre noe hver dag deretter ut uka. Krysser fingre for at jeg klarer å gjennomføre. Må jo skjerpe meg. 

Drypp, drypp

Mandag igjen da. Det betyr spinning. Spinning betyr svetting. Denne gangen klarte jeg å tyne meg selv såpass at det rant litt ned fra panna. Imponerende, og litt tøft, men også himla plagsomt. Jeg hadde lyst til å gripe tak i håndkleet og tørke meg hvert 30. sekund. I stedet begrenset jeg meg til sånn ca annethvert minutt. Det håndkleet ble ganske fuktig etter hvert. Yey!

Før jeg dro på spinning hadde jeg hodepine, så jeg vurderte å ikke dra. Lurt av meg å ikke feige ut, for hodepinen forsvant faktisk i løpet av timen. Kanskje det eneste jeg trengte var litt frisk luft og en god treningsøkt? En stor drikkeflaske vann skadet vel heller ikke. Moralen er i alle fall: Litt hodepine er ingen grunn til å droppe treningen. Den kan faktisk gjøre deg bedre.

Dårlig blogger

Greit, jeg innrømmer det: Jeg er en dårlig blogger. Jeg trener og trener, men blir bare sløvere når det gjelder å skrive om det. Det er kanskje på tide å innse at etter noen år med blogging er det begrenset hvor interessante innlegg man kan produsere over samme tema. Kanskje jeg rett og slett burde begrave treningsbloggen, og heller starte en helt ny, fresh "livsstilsblogg" (eller hva enn hipsterne kaller det nå for tiden), hvor jeg lirer ut av meg alt relatert til både trening, kosthold, (mangel på) døgnrytme, mentale utfordringer, sykdom og diverse? Den kunne hete noe sånt som "Alt som er galt med livet mitt" eller noe i den duren.

Kanskje? Eller kanskje rett og slett slutte å blogge? (Gisp!)

Enn så lenge snubler jeg innom Svetteperler en gang i blant, om så bare for å si "Heisann, jeg har vært på trening altså, jeg har ikke gitt opp ennå!"

Det er egentlig ganske utrolig. At jeg ikke har gitt opp, altså. Jeg burde gitt opp for lengst, tatt i betraktning hvor lite flink jeg er. Et totalt vekttap på 17 kg etter tre år er ikke imponerende. Ikke i det hele tatt. Jeg kom over en annen livssstilsblogg (vi kaller det det) i dag, som tilhørte en jente som i løpet av TO år hadde kvittet seg med FØRTI kilo. DET er imponerende, det. Og her sitter jeg, i mitt tomme depresjonsmørke, ute av stand til å kvitte meg med trøstespisingen en gang for alle. Jeg kan klare meg bra gjennom korte, gode perioder, men så er det rett tilbake til start. Å jobbe natt har ikke gjort ting lettere. Å i tillegg bli fulltidsstudent til høsten vil heller neppe hjelpe noe særlig.

Jeg burde gi opp.

Men jeg nekter.

Jeg har klart fire treningsøkter denne uken. Spinning i dag, boksing i går, dansing på torsdag og styrke på onsdag.

Jeg klarte fire økter forrige uke også. Spinning, boksing, zumba og dansing.

Det blir litt sporadisk, men det blir i det minste noe.

Kiloene har begynt å krype nedover igjen. Uendelig sakte, men alt er bedre enn oppover. Så lenge jeg klarer å nesten ikke spise, går det bra. I de mer intense arbeidsperiodene kommer jeg meg gjennom et døgn på ett måltid. Ikke et gigantmåltid, men et relativt normalt måltid. Resten av tiden sover jeg for det meste.

Kanskje det er det som er trikset? Kanskje jeg rett og slett bare skal sove mer.

Yoga Overdue

Et raskt søk i bloggen forteller meg at det er en måned siden sist jeg var på yoga. Hjelpes. Ikke rart at jeg i økende grad har følt meg som en stiv og ugrasiøs potetsekk de siste ukene, og da skulle det jaggu bøyes og tøyes i dag.

Jeg prøvde meg på en ny yogatime, med en ny instruktør. Ny for meg, i alle fall. Timen var hatha yoga, men den var likevel annerledes ann hatha yogaen jeg har vært vant med fra mine gamle "faste" timer på Colosseum. Denne timen var roligere og lettere, noe som strengt tatt passet meg utmerket etter et par netter på jobb og et generelt sløvt og umotivert energinivå. Det var faktisk bare såvidt jeg kom meg opp av senga tidsnok til å rekke den, og jeg slåss mot meg selv i minst et kvarter før jeg rørte på meg.

Men det slutter aldri å være sant som man sier: Man angrer ofte på en treningsøkt man droppet, men man angrer ikke på økten man gjennomførte. Uansett hvor demotivert jeg har følt meg de gangene jeg har tvunget meg selv til Elixia, har jeg aldri dratt derfra og tenkt "fy søren, jeg skulle ønske jeg hadde tilbragt den siste timen som et slakt på sofaen i stedet." Jeg føler meg alltid litt stolt, litt flink og litt bedre. Sunnere, sterkere, mykere, sprekere. Denne gangen var intet unntak. Da timen var over (og egentlig mens den pågikk også), var jeg utrolig glad for at jeg hadde klart å ramle ut døra og over mila som ligger i dørstokken.

Dette blir en liten sånn motivasjonsboost til meg selv, og derfor føler jeg det passende å avslutte med et sitat jeg snublet over på Instagram i dag:

"If you don't feel like, get over it. You'll feel like it after you see what happens."

Sir, yes sir!

Dråper

Forrige helg falt tydeligvis i Latskapens Tegn, for både lørdags- og søndagsplanene ble fortløpende kansellert til fordel for å sløve på sofaen etter at jeg først klarte å dra meg ut av senga en eller annen gang mellom klokken fem og seks på ettermiddagen. Det er herved offisielt, etter empiriske studier: Nattevakter klarer ikke å holde en normal døgnrytme, selv når de har fri. Ikke uten en solid dose innsatsvilje, i alle fall. Innsatsviljen til å snu døgnet tilbake til "normalt" i løpet av de fem nettene jeg hadde fri, uteble denne gangen. Etter den tredje natten våken, innså jeg at det ville være teit å snu døgnet da, og fortsatte dermed like gjerne trenden.

Men Vero, hva har dette med treningen din å gjøre? lurer kanskje leseren med litt for mye fritid på. Vel, når treningssenteret stenger kl. 17:30 på en lørdag, sier det seg selv at jeg ikke rekker noe trening når det er omtrent da jeg står opp. På søndag er det vel åpent et par timer lenger, men også der blir det i grunn akkurat så knapt med tid at det blir i overkant stressende. Trening i helgene har vist seg å bli en utfordring, noe som er synd, for det er mange fine timer som går i helgene.

I stedet for å dvele over det jeg går glipp av, får jeg heller rette et mer positivt fokus mot det jeg faktisk får til. Som for eksempel mandagsspinning. Jeg kom meg på mandagsspinningen i går, og fikk særdeles god uttelling for det. Jeg svettet, folkens! Ikke sånn "klam i huden"-svettet, men "faktiske dråper på huden"-svettet, både fra pannen og på armene. Dæven. Kanskje hadde det noe å gjøre med at jeg desperat prøvde å henge med på takten i musikken, i større grad enn jeg har pleid å gjøre tidligere. Jeg husker en gang, da jeg først begynte med spinning, at det å kunne følge takten i musikken var et Mål med stor M. Etter hvert falt jeg vel inn i en slags komfortsone hvor jeg bare aksepterte at det ikke kom til å skje, men nå har jeg så smått begynt å tenke på det igjen. Og det er slitsomt. Veldig, veldig slitsomt. Kjekke-Jonas har peiling på rytme, og bruker den aktivt mot (for) oss. Veldig effektivt, i tillegg til å være gøy.

Konklusjon: Soving på dagtid er upraktisk. Spinning er bra.

Det begynte så godt

Som så mange andre på nyåret, klarte jeg å holde en god rutine i januar, og på mitt lengste hadde jeg 11 treningsdager på rad. Dæven.

Så reiste jeg bort. En uke i Stavanger tok rimelig godt knekken på gullrekka, og da jeg omsider var hjemme igjen, ble det plutselig et ork å komme tilbake i gode rutiner, og det skulle bli et par ekstra dager før jeg returnerte til Elixia.

Forrige fredag, 6. februar, fikk jeg sparket meg ut døra til en boksetime. Deretter gikk det et par nye dager før neste økt (men for å ha det sagt; jeg dro til Bjørvika lørdag kveld for å løpe og løfte litt da, men fant ut at de plutselig har forkortet åpningstiden med en halvtime, så dermed ble det egentlig bare å snu i døra), men så ble det spinning mandag denne uka, i alle fall.

Den typiske lille depresjonen etter en fin tur hang igjen en stund, og det gikk derfor nok et par dager før jeg klarte å gjøre noe igjen. Tirsdag og onsdag denne uka ble slappe sofadager, men i går kom jeg meg til en dansetime, og i dag returnerte jeg for en ny runde med boksing.

Boksing er alltid super trening som får pulsen høyt opp, særlig med den lille bonustreningen for magemusklene til slutt. Jeg hadde litt lyst til å grine meg gjennom de siste fem minuttene i dag, og holdt på å gi opp, helt til partneren min (en veldig dreven kar som hadde holdt på med dette i mange år, og som egentlig fungerte mer som en ekstra instruktør) kommenterte hvor tøff jeg var, og Aristo nikket og sa at jeg var en fighter. Da kunne jeg faktisk ikke gi meg, og holdt ut til siste seige, smertefulle sekund. Et eller annet sted, langt der inne, finnes det magemuskler, det er jeg helt sikker på. De er stakkarslige og svake, men de er der, og jeg er sikker på at de hater meg nå.

Det er greit, magemuskler. Dere har lov til å hate meg. Jeg er glad i dere likevel.