Yoga Overdue
Et raskt søk i bloggen forteller meg at det er en måned siden sist jeg var på yoga. Hjelpes. Ikke rart at jeg i økende grad har følt meg som en stiv og ugrasiøs potetsekk de siste ukene, og da skulle det jaggu bøyes og tøyes i dag.
Jeg prøvde meg på en ny yogatime, med en ny instruktør. Ny for meg, i alle fall. Timen var hatha yoga, men den var likevel annerledes ann hatha yogaen jeg har vært vant med fra mine gamle "faste" timer på Colosseum. Denne timen var roligere og lettere, noe som strengt tatt passet meg utmerket etter et par netter på jobb og et generelt sløvt og umotivert energinivå. Det var faktisk bare såvidt jeg kom meg opp av senga tidsnok til å rekke den, og jeg slåss mot meg selv i minst et kvarter før jeg rørte på meg.
Men det slutter aldri å være sant som man sier: Man angrer ofte på en treningsøkt man droppet, men man angrer ikke på økten man gjennomførte. Uansett hvor demotivert jeg har følt meg de gangene jeg har tvunget meg selv til Elixia, har jeg aldri dratt derfra og tenkt "fy søren, jeg skulle ønske jeg hadde tilbragt den siste timen som et slakt på sofaen i stedet." Jeg føler meg alltid litt stolt, litt flink og litt bedre. Sunnere, sterkere, mykere, sprekere. Denne gangen var intet unntak. Da timen var over (og egentlig mens den pågikk også), var jeg utrolig glad for at jeg hadde klart å ramle ut døra og over mila som ligger i dørstokken.
Dette blir en liten sånn motivasjonsboost til meg selv, og derfor føler jeg det passende å avslutte med et sitat jeg snublet over på Instagram i dag:
"If you don't feel like, get over it. You'll feel like it after you see what happens."
Sir, yes sir!
Jeg prøvde meg på en ny yogatime, med en ny instruktør. Ny for meg, i alle fall. Timen var hatha yoga, men den var likevel annerledes ann hatha yogaen jeg har vært vant med fra mine gamle "faste" timer på Colosseum. Denne timen var roligere og lettere, noe som strengt tatt passet meg utmerket etter et par netter på jobb og et generelt sløvt og umotivert energinivå. Det var faktisk bare såvidt jeg kom meg opp av senga tidsnok til å rekke den, og jeg slåss mot meg selv i minst et kvarter før jeg rørte på meg.
Men det slutter aldri å være sant som man sier: Man angrer ofte på en treningsøkt man droppet, men man angrer ikke på økten man gjennomførte. Uansett hvor demotivert jeg har følt meg de gangene jeg har tvunget meg selv til Elixia, har jeg aldri dratt derfra og tenkt "fy søren, jeg skulle ønske jeg hadde tilbragt den siste timen som et slakt på sofaen i stedet." Jeg føler meg alltid litt stolt, litt flink og litt bedre. Sunnere, sterkere, mykere, sprekere. Denne gangen var intet unntak. Da timen var over (og egentlig mens den pågikk også), var jeg utrolig glad for at jeg hadde klart å ramle ut døra og over mila som ligger i dørstokken.
Dette blir en liten sånn motivasjonsboost til meg selv, og derfor føler jeg det passende å avslutte med et sitat jeg snublet over på Instagram i dag:
"If you don't feel like, get over it. You'll feel like it after you see what happens."
Sir, yes sir!
Bra jobbet! :-)
SvarSlettNå er det bare å bite tennene sammen og komme seg på trening og produsere endorfiner fremover også!
Heia Vero!