Det begynte så godt
Som så mange andre på nyåret, klarte jeg å holde en god rutine i januar, og på mitt lengste hadde jeg 11 treningsdager på rad. Dæven.
Så reiste jeg bort. En uke i Stavanger tok rimelig godt knekken på gullrekka, og da jeg omsider var hjemme igjen, ble det plutselig et ork å komme tilbake i gode rutiner, og det skulle bli et par ekstra dager før jeg returnerte til Elixia.
Forrige fredag, 6. februar, fikk jeg sparket meg ut døra til en boksetime. Deretter gikk det et par nye dager før neste økt (men for å ha det sagt; jeg dro til Bjørvika lørdag kveld for å løpe og løfte litt da, men fant ut at de plutselig har forkortet åpningstiden med en halvtime, så dermed ble det egentlig bare å snu i døra), men så ble det spinning mandag denne uka, i alle fall.
Den typiske lille depresjonen etter en fin tur hang igjen en stund, og det gikk derfor nok et par dager før jeg klarte å gjøre noe igjen. Tirsdag og onsdag denne uka ble slappe sofadager, men i går kom jeg meg til en dansetime, og i dag returnerte jeg for en ny runde med boksing.
Boksing er alltid super trening som får pulsen høyt opp, særlig med den lille bonustreningen for magemusklene til slutt. Jeg hadde litt lyst til å grine meg gjennom de siste fem minuttene i dag, og holdt på å gi opp, helt til partneren min (en veldig dreven kar som hadde holdt på med dette i mange år, og som egentlig fungerte mer som en ekstra instruktør) kommenterte hvor tøff jeg var, og Aristo nikket og sa at jeg var en fighter. Da kunne jeg faktisk ikke gi meg, og holdt ut til siste seige, smertefulle sekund. Et eller annet sted, langt der inne, finnes det magemuskler, det er jeg helt sikker på. De er stakkarslige og svake, men de er der, og jeg er sikker på at de hater meg nå.
Det er greit, magemuskler. Dere har lov til å hate meg. Jeg er glad i dere likevel.
Så reiste jeg bort. En uke i Stavanger tok rimelig godt knekken på gullrekka, og da jeg omsider var hjemme igjen, ble det plutselig et ork å komme tilbake i gode rutiner, og det skulle bli et par ekstra dager før jeg returnerte til Elixia.
Forrige fredag, 6. februar, fikk jeg sparket meg ut døra til en boksetime. Deretter gikk det et par nye dager før neste økt (men for å ha det sagt; jeg dro til Bjørvika lørdag kveld for å løpe og løfte litt da, men fant ut at de plutselig har forkortet åpningstiden med en halvtime, så dermed ble det egentlig bare å snu i døra), men så ble det spinning mandag denne uka, i alle fall.
Den typiske lille depresjonen etter en fin tur hang igjen en stund, og det gikk derfor nok et par dager før jeg klarte å gjøre noe igjen. Tirsdag og onsdag denne uka ble slappe sofadager, men i går kom jeg meg til en dansetime, og i dag returnerte jeg for en ny runde med boksing.
Boksing er alltid super trening som får pulsen høyt opp, særlig med den lille bonustreningen for magemusklene til slutt. Jeg hadde litt lyst til å grine meg gjennom de siste fem minuttene i dag, og holdt på å gi opp, helt til partneren min (en veldig dreven kar som hadde holdt på med dette i mange år, og som egentlig fungerte mer som en ekstra instruktør) kommenterte hvor tøff jeg var, og Aristo nikket og sa at jeg var en fighter. Da kunne jeg faktisk ikke gi meg, og holdt ut til siste seige, smertefulle sekund. Et eller annet sted, langt der inne, finnes det magemuskler, det er jeg helt sikker på. De er stakkarslige og svake, men de er der, og jeg er sikker på at de hater meg nå.
Det er greit, magemuskler. Dere har lov til å hate meg. Jeg er glad i dere likevel.
Kommentarer
Legg inn en kommentar