Stahet > Sykdom

Javisst, godtfolk, her sitter jeg altså. Snørrete, halvfrossen, småkvalm, verkende - og sliten etter dagens PT-terror. La en ussel forkjølelse vinne over treningstimen min? Not on my watch.

Etter oppvarmingen informerte jeg PT-Alex om at jeg ikke var helt i form, og at jeg derfor sikkert ville være litt slappere enn han var vant til. Han lovet at han skulle ta det litt rolig og snilt med meg i dag.

...

Hvis DET var rolig og snilt, så vil jeg gjerne slippe å se slemt. Dagens tema var tydeligvis hopping, for han skulle ha meg til å hoppe nesten hele tiden. Spensthopping, hoppetauhopping, boksehopping - jeg ante ikke at det gikk an å hoppe på så mange måter, og jeg hatet hvert øyeblikk av det. Jeg prøvde å sno meg unna det ved å påpeke at den hoppingen neppe kunne være bra for knærne mine, så tung som jeg er, men det hadde han tatt høyde for ved å plassere meg på et gulv med en tykk, støtdempende matte. Pokker. Så måtte jeg hoppe mer. Guds død.

Heldigvis fikk jeg også bokse og slå litt, og selv om det fort blir gruelig slitsomt, er det i det minste noe jeg liker å gjøre, og føler at jeg til en viss grad mestrer (de to henger sikkert sammen).

Ja, også ble det ny personlig rekord i planken igjen: 1 minutt og 10 sekunder. Før alle fans blir elleville og gale og spammer kommentarfeltene med ros og hurrarop, må det påpekes at planken min ikke var heeelt strak. Rumpa stikker litt mer opp enn den egentlig skal, og ved et senere forsøk hvor PT-Alex dyttet den litt lenger ned, holdt jeg bare ut i 16 sekunder. Han påpekte imidlertid at 70 sekunder på strake ben likevel var veldig bra selv om jeg tok en litt lettere variant, og det var en enorm forbedring fra forrige gang. Så det så.

For å spre det triste budskap så mye som mulig, vil jeg nå til sist (fullstendig urelatert til trening) opplyse om at mobilen min ble stjålet på vei hjem fra treningen. En eller annen sylfrekk jævel nappet den rett og slett rett ut fra jakkelomma; jeg merket det fordi musikken jeg gikk og lyttet til plutselig var borte, men da var det allerede for sent, og det var håpløst å se skurken blant mylderet av mennesker. Dette har naturlig nok gjort meg fryktelig deprimert, og jeg er ikke flinkere enn at jeg nå har kjøpt inn brus, pizza og ostepop for å trøste meg med i kveld.

Da blir det i alle fall ingen hviledag i morgen, men jeg akter å utforske et annet Elixia-senter og deres spa-tilbud. Visse sentre har nemlig spa, men mitt faste er dessverre ikke ett av dem. I morgen tenker jeg derfor å besøke et av søstersentrene, og det blir jo spennende nok i seg selv. Håper det vil kunne muntre meg opp i dette mobilløse middelaldermørket jeg nå befinner meg i. Sukk.

Ikke helt frisk

Uroen min i går var ikke ubegrunnet, viste det seg. Jeg våknet opp i morges etter en forholdsvis urolig natt, og følte meg verre enn i går. I tillegg til sår hals, hadde jeg fått gleden av å være litt kvalm, føle meg tett og susete i hodet, og generelt ha litt vondt i kroppen, spesielt rundt kjeven, av alle steder. Likevel dro jeg meg ut av senga og på jobb, for jeg kunne ikke med god samvittighet dra på spinning i kveld hvis jeg ikke hadde vært på jobb tidligere på dagen - og spinning måtte jeg jo selvfølgelig på.

Om det var en fryktelig god idé å slite meg halvt ihjel i 70 minutter inne i en stappfull spinningsal, får jeg vel se i morgen. Jeg var nok noe slappere i dag enn jeg vanligvis er, men prøvde likevel å ta i litt ekstra gjennom noen intervalltopper. Svetten piplet jo som bare juling, så timen var slettes ikke bortkastet på meg.

Det ble imidlertid ingen badstue i dag. Etter at timen var ferdig, var jeg så svett og varm at det å sitte inne i en varm badstue var sånn omtrent det siste jeg hadde lyst til. Jeg ville bare ut i kjølig, frisk luft. I tillegg er jo denne timen ferdig tålelig sent, klokken halv ni om kvelden, så da har jeg ikke så veldig mye tid til overs før jeg bør være hjemme og i seng (jeg bruker ganske lang tid på legge-meg-prosessen). Derfor sikter jeg heller mot badstue i morgen i stedet, etter PT-timen som er ferdig klokken fem. Det blir litt mindre stress. Den planen forutsetter selvsagt at jeg ikke blir noe sykere enn jeg har blitt i dag, men jeg satser på at det går bra.

Sliten nå

Ukas sjette treningsøkt stod på programmet i dag, og ble gjennomført av en passe sliten Vero. Først en halvtime zumba etterfulgt av en halvtime Shape. Den siste halvtimen var definitivt den tyngste, og flere ganger i løpet av de forskjellige styrkeøvelsene måtte jeg rett og slett synke sammen og ta små pauser, for jeg var helt utslitt.

Jeg antar det har vært en lang og aktiv uke. Jeg har klart å dra på trening hver dag unntatt onsdag, og ingen av øktene har egentlig vært spesielt lette. PT-timene tar jo nesten livet av meg, og dobbelttimene på fredag kjenner jeg også ekstra godt. Nå trenet jeg riktig nok hver eneste dag i januar, og det gikk greit, men samtidig var det vel også flere av de øktene som var langt lettere enn det jeg presser meg til nå for tiden, så jeg burde ikke egentlig sammenligne med det.

Neste uke tror jeg nok jeg bare sikter mot fem treningsdager, ikke seks. Til og med PT-Alex har sagt at det er bra med hviledager, og jeg kjenner at jeg har veldig lyst på en. Ikke i morgen, for da er det spinning, og ikke tirsdag, for da er det PT-time, men kanskje på onsdag?

En bra treningsuke har det i alle fall vært, sliten eller ei. Akkurat nå har jeg litt vondt i hele kroppen, men det er bare fint. Det som er mindre fint er den rastløse følelsen i kroppen og den vonde, såre halsen. Jeg liker ikke tanken på å bli angrepet av enda en forkjølelse. Kanskje en tur til badstua etter trening i morgen kan hjelpe?

Har jeg fått fasong?

Gjennom dagens time med zumba fikk jeg mange gode anledninger til å se meg selv i speilet mens jeg danset. (Eller "danset," da jeg fremdeles ikke er nevneverdig flink til dette.) I løpet av den tiden la jeg merke til et par ting:

1. Den røde nyansen som dekker hele ansiktet mitt når jeg blir sliten er ikke spesielt kledelig.
2. Håret mitt er egentlig ganske langt, selv nå rett etter at jeg har klippet bort noen centimeter.
3. Armene mine og bena mine lever sine liv uten å kommunisere med hverandre.
4. Jeg har fått kroppsfasong.

Dette siste var det mest oppsiktsvekkende. Jeg har jo i mange år klaget litt over min totale mangel på en midje. Fasongen min har enten gått utover, eller i beste fall rett ned. Men i dag, mens instruktøren fikk oss til å riste og vrikke på kroppsdeler som sjeldent ristes og vrikkes på, kunne jeg se tendenser til former jeg ikke har sett før - og hvis jeg har sett dem før er det så mange år siden at jeg har glemt det.

Dette var jo morsomt, da. Dette er lovende. Dette kan bety at jeg kanskje om ikke så veldig lenge kan ta på en kjole som faktisk ser bra ut, i motsetning til tidligere kjoleprosjekter hvor jeg stort sett bare har vært en glorifisert potetsekk i pent stoff. Juhu!

Forøvrig ble dagens trening avsluttet med et kvarter på tredemølla, med 4x5 intervaller. Jeg er fremdeles litt høy på vissheten fra i går om at jeg nå klarer å holde det gående på hastighet 9, at jeg faktisk hadde LYST til å løpe mer i dag. Det har gitt meg lyst til å trene litt ekstra på mølla, slik at jeg innen året er over kanskje kan avansere opp til en tosifret hastighet. Det hadde vært dritkult.

Tøffe tider

Det er fredag, og jeg har holdt meg til den stadig mer fastgroende tradisjonen med yoga etterfulgt av boksing. I dag ble jeg imidlertid ferdig litt før tiden på jobb, så jeg hadde en aldri så liten halvtime å slå ihjel på treningssenteret før yogatimen begynte. Jeg bestemte meg for å varme opp på tredemølla, men etter de første fem minuttene var oppvarmingen over. Deretter bar det videre med bratt oppoverbakke og passe høyt tempo, og til slutt vanlig bakkemotstand men med løpeintervaller. Jeg klarer nå å løpe på hastighet 9 i et helt minutt uten å føle at jeg er i ferd med å dø, og det er utvilsomt det beste jeg har vært i stand til å prestere på en tredemølle noen gang. Jeg husker en gang, for noen år siden, da jogging på hastighet 7,5 var mer enn nok til å slite meg fullstendig ut, og jeg gløttet sjalu bort på de som klarte å holde seg rundt 9 og 10. Snart blir jeg en av dem!

Temmelig andpusten møtte jeg etterpå til yogatimen, hvor jeg egentlig ganske ofte tok småpauser i løpet av økten. Jeg hadde visst tatt i litt mer på tredemølla enn jeg hadde trodd, og innen yogatimen var over følte jeg meg både sliten og sulten. Veldig sulten. Min treningspartner og jeg hadde en plan om å dra ut og spise etterpå, og jeg fikk kjenne på lysten for å droppe boksetimen og bare dra rett avgårde til maten. Heldigvis gjorde jeg ikke det.

Boksetimen endte opp med å bli en boksetime og ti minutter. Jeg hadde egentlig aldri trodd at jeg ville overleve den timen (og i alle fall ikke ti minutter ekstra), men på et eller annet vis gikk det. Og da, endelig, etter totalt to og en halv timer med trening, kunne jeg vende nesa mot TGI Friday's for å kassere inn ukas belønning.

Jeg er ikke akkurat misfornøyd med dagens innsats. Det ble mer enn jeg hadde tenkt, men jeg kom meg gjennom det, og følte meg som en superhelt etterpå.

Tilbake til dansen

Til å være en person som er veldig glad i å danse, drar jeg på bemerkelsesverdig få dansetimer på mitt kjære treningssenter. Det bestemte jeg meg for å gjøre noe med i dag, og meldte meg på min første time med Street Dance på ca tusen år. Jeg kastet ut en invitasjon til mine treningsvenninner om å bli med, uten å egentlig forvente å få napp, men skulle du ha sett på maken; én fisk bet på. Dermed ble vi to stykker som kastet oss inn i noe vi ikke helt visste hva var, og det var jo litt betryggende.

Jeg kan ikke snakke for venninnen min, men jeg hadde det kjempegøy. Ærlig talt, hvorfor gjør jeg ikke dette oftere? Dans er dritmorsomt, og trener jo både koordinasjon, kondisjon, balanse og styrke. I tillegg lærer jeg noe enkel koreografi som jeg kan finne på å bruke når jeg for eksempel tar en kveld på byen og vil bruse med fjærene for å la alle vite hvor fabelaktig jeg er.

Derfor har jeg en liten oppgave til deg, kjære trofaste leser: Hvis det går lang tid uten at jeg har blogget om å ha vært på dansetime (la oss si to uker), så legg igjen en kommentar og minn meg på hvor godt jeg faktisk liker det. Jeg har tydeligvis en tendens til å glemme det, så da trenger jeg hjelp. På forhånd takk!

Phail

Jeg synes jeg har skrevet alt for mye i det siste om ting jeg har klart, rekorder jeg har slått, kilo jeg har mistet og alt som er godt, bra, tøft, kult og vakkert. Jeg tror kanskje jeg fremstiller meg selv som mye bedre og flinkere enn jeg egentlig er. Derfor er det faktisk med en viss lettelse at jeg i dag kan meddele at jeg floppet totalt på dagens PT-time. Det er en viss lettelse fordi jeg plutselig føler meg mer som meg selv igjen - som om verdensbalansen har blitt gjenopprettet litt.

I motsetning til tidligere PT-timer, var dagens lagt til kveldstid. Dette fordi PT-Alex var opptatt tidligere i ettermiddag. Klokken var derfor så mye som 18:50 da jeg ankom Elixia, og da var jeg i grunn ikke spesielt lysten på trening. Jeg hadde funnet godkroken i sofaen foran TV-skjermen, med pleddet over meg, og spist en kanskje litt for stor porsjon god middag (hjemmelaget helt fra bunnen av; jeg begynner å mistenke at jeg egentlig KAN lage mat likevel, når jeg bare gidder). Det var smertefullt å dra meg opp av sofaen og ut i kulden, og på toppen av det hele var jeg allerede begynt å bli trøtt. Bra start.

Jeg ankom ca ti minutter før timen skulle begynne, og tenkte jeg like gjerne kunne slå ihjel tid på en ergometersykkel så lenge. Der satte jeg i gang med lett oppvarming, og der fant PT-Alex meg en kort stund senere. Jeg ble informert om at jeg fikk stjerne i boka for å begynne tidlig og sette i gang på eget initiativ, og jeg følte meg flink. Turen gikk videre til tredemølla for en rask, litt mer effektiv oppvarming, og også her følte jeg meg flink. Deretter angrep vi noen styrkeapparater, og jeg knuste så mange muskler at jeg nesten gråt litt, særlig da det gikk hardt ut over skuldrene som jo fremdeles ikke er helt bra (PT-Alex så litt bekymret ut et øyeblikk der). Etter styrkeapparatene gikk vi over til frie vekter, og jeg fikk gjøre noe jeg faktisk ikke avskyr; løfte et 10-kilos vektlodd over hodet, senke det ned til foran brystet, og løfte det opp over hodet igjen, 20 ganger. Det ble verre da han ville at jeg skulle hoppe mens jeg løftet et litt lettere vektlodd, og jeg hatet alt mens jeg holdt på, men jeg gjorde det. Etterpå fikk jeg slå masse på en boksepute, og da koste jeg meg litt, selv om jeg ble kjempesliten. Ja, også tok vi tiden på planken igjen. Denne gangen holdt jeg ut i 50 sekunder, så her går det i alle fall framover. Så kommer vi til den delen hvor jeg floppa.

Jeg vet ikke hva de heter, men det er noen små, glatte kvadrater av foret stoff som man legger på gulvet. Så står man på dem. Så tipper man framover, til man står mer eller mindre i planken, og så skal man skli den ene foten framover, så den andre, og så videre annenhver gang. Jeg hadde ikke sjanse. Ikke på vilkår. Jeg skled bakover og bakover helt til jeg landet pladask på magen. Jeg prøvde et par ganger, PT-Alex prøvde å støtte meg, men det gikk ikke. Episk phail. Jeg sukket oppgitt og forklarte at dette var håpløst, dette ville jeg aldri få til. PT-Alex ville at jeg skulle prøve igjen. Jeg prøvde igjen. Det gikk ikke. Jeg begynte å bli gretten og irritert, og dypt skuffet over meg selv, men her møtte jeg altså veggen. PT-Alex foreslo at jeg skulle prøve øvelsen på knærne i stedet, og da gikk det. Ikke fort, ikke nevneverdig bra, men det gikk i alle fall. Det var likevel et nederlag å ikke klare en øvelse som han i utgangspunktet trodde jeg ville klare, og skuffelsen sitter fremdeles litt igjen. Jeg tror PT-Alex la merke til at jeg var skuffet, for han muntret meg opp ved å minne meg på rekorden jeg hadde slått i planken i dag. Så ville han at vi skulle gå på vekta. Kunne kvelden egentlig bli verre?

Heldigvis ble svaret nei - det kunne den ikke. Frykten for vekta var ikke så ille som, vel, fryktet. Selv om kiloene har sneglet seg veldig sakte av siden sommeren, har de i det minste kommet seg av, og ikke på. Jeg har gått ned, ikke opp. Ved kveldens veiing kunne jeg regne ut at jeg nå har mistet totalt 15 kg siden jeg begynte med treningen i januar. Det er ikke akkurat mye, tatt i betraktning at jeg har holdt på i nesten et år, men det er da noe. Og 15 kg er tungt, det kan jeg love etter å ha løftet så mye på disse vektloddene. Så det var i alle fall litt oppløftende. Jeg tror nok ikke jeg klarer å nå neste milepæl innen året er omme, slik jeg hadde håpet, men det får bare være. Da tar jeg den i januar i stedet, og kan feire både milepæl og 1-årsjubileum for trening samtidig.

I morgen skal jeg unne meg en hviledag. Det sa PT-Alex at jeg fortjente. Egentlig hadde jeg meldt meg på en time Power, men siden det ble så mye styrke i dag, er ikke det egentlig optimalt. Disse stakkars musklene mine må jo få hente seg inn.

Men der ser dere, altså. Jeg er ikke noen veltrent spreking ennå. Jeg har fremdeles langt igjen. Jeg møter fremdeles utfordringer som jeg ikke klarer - men det er bra. Jeg må ha noe å jobbe meg mot. En dag skal jeg klare alt det jeg ikke klarer i dag, og da vil det være verdt alt slitet jeg holder ut med nå.