Dag 4: Galskapen fortsetter

Dagens gruppetime ble noe som heter budoko; en kombinasjon av yoga og kampsport. Hva kan jeg oppsummere med, annet enn "au"? Det var kanskje litt mer yoga enn kampsport etter min smak (jeg savnet slag og spark), men det er jo fordi jeg er en svekling som konsekvent må gi opp hver gang instruktøren begynner å gjøre noe kult. Likevel var det øvelser selv jeg fikk til, og jeg var ikke den eneste som strevde, så jeg er ikke misfornøyd. Jeg var flink til å le av meg selv og føle meg som Kung Fu Panda.

Dette må nok definitivt regnes som styrketrening, og spesielt fikk håndledd, armer og skuldre gjennomgå. Det er bra, for det trenger de. Jeg er likevel usikker på om jeg også skal dra på lørdagens time, eller om jeg skal vente til jeg kanskje er i LITT bedre form. Vi får se.

En time med trening ble det i alle fall, og god trening var det. Fjerde dag er fullført, 26 gjenstår. Jeg er rimelig sikker på at jeg skal klare å trene i morgen også; da har jeg nemlig meldt meg på en annen gruppetime. Følg med og se!

Dag 3

Tro det eller ei, men nå har jeg faktisk trent tre dager på rad. Det er allerede 10% av målet, det. Tenke seg til!

I dag dro jeg tilbake til Elixia, rett etter jobb. Jeg hadde booket meg time til "Easy Xcycle", som skulle være en - som navnet tilsier - lett spinningtime. Og det var det, til en viss grad. Det fine med spinning er at man kan justere motstanden etter eget forgodtbefinnende, og jeg passet på å ikke slite meg helt ut. Jeg skal tross alt gjøre dette i 27 dager til. En annen årsak til at timen het "Easy" var fordi den kun varte i 40 minutter. Derfor hoppet jeg videre til cardio-rommet etterpå, og tok 20 minutter på et fancy kondisjonsapparat. Flink? Stolt? Jo, jeg må innrømme at jeg er det.

Jeg har allerede booket morgendagens time; da skal jeg prøve noe som heter "Budoko", som skal være en kombinasjon av kampsport og yoga. Jeg liker jo begge deler, så det må jo absolutt prøves. Og til tross for at det vil bli den fjerde dagen på rad med trening, gleder jeg meg faktisk. Jeg føler meg ikke utslitt av tanken på å dra; jeg bare gleder meg.

Om jeg så bare klarer fire dager, og morgendagen blir den siste, skal jeg være kjempefornøyd med det, altså. Jeg har allerede holdt ut lenger enn jeg egentlig forventet. :P

I gang med 30DC

Dag 2 av min 30 Days Challenge er fullført. Jeg føler meg fullstendig pumpa, og er virkelig nysgjerrig på hvor lenge jeg kan klare å fortsette med dette før jeg enten feiger ut og gir meg eller går i bakken av utmattelse.

Dagens økt ble tilbragt på Elixia, hvor jeg holdt meg til kondisjonsapparatene i en time totalt. Jeg var allerede støl etter gårsdagen da jeg kom dit, og jeg kan ikke akkurat si at jeg er mindre støl nå. Det blir vel spennende å se om jeg klarer å stå opp fra sengen i morgen tidlig; jeg advarte en kollega på jobb om at dersom jeg ikke dukker opp i morgen er det fordi jeg har dødd etter treningen. Det var kanskje en aldri så liten kjerne av bekymring i den spøken.

Men neida, jeg føler meg ikke så ødelagt som jeg liker å syte over. Jeg har vondt overalt, men det er på en god måte. Det er en type vondt som tar med seg en god samvittighet, og en aldri så liten stolthet. Jeg har trent to dager på rad, og i morgen blir min tredje. Flinke meg!

30 Days Challenge

Det er virkelig ikke en nyttårsgreie. Faktisk. Den bare havnet tilfeldigvis i januar fordi jeg ikke fikk idéen før litt uti desember, og å iverksette et hardt treningsopplegg midt i julestria er dømt til å mislykkes. Samtidig gidder jeg ikke vente til februar bare for å unngå å gjøre det i januar, så da ble det slik. Men dette er altså IKKE en nyttårsgreie. Dette er IKKE en sånn "nyttårsforsettet mitt er å begynne å trene"-greie (det begynte jeg jo allerede med igjen for et par uker siden). Nei, dette er en 30 Days Challenge som tilfeldigvis havnet i januar.

Hva er 30 Days Challenge? Det er et lite opplegg som jeg, såvidt jeg kan forstå, egentlig har funnet på selv. Litt. Det er en kombinasjon av Jillian Michaels monstrøse "30 Days Shred" treningsopplegg, og noe jeg leste i et tabloidblad. Der fortalte nemlig en nesten 50 år gammel kjendis om hvordan hun har jobbet seg fram til den fysikken hun har i dag, og at hun kickstarted treningsprogrammet sitt med å trene 60-90 minutter hver dag i 30 påfølgende dager. En inspirerende tanke, som jeg tenkte det hadde vært gøy å prøve seg på (mest for å se hvor lenge jeg kan klare å gjøre det, ettersom jeg aldri i verden forventer å kunne gjennomføre det). Også har vi Jillian Michaels, da. En liten dame som kanskje er verdens hardeste, mest nådeløse trener. Hun har et program som altså heter "30 Days Shred", og det er herfra hovedtanken kommer. For dette programmet finnes det en video med øvelser innen styrke og kondisjon som varer i 20 minutter, som det er meningen at man skal gjøre hver dag i 30 dager. Jeg vet, 20 minutter høres ikke all verden ut, men øvelsene er nesten dødelige. Seriøst. De kommer i tre nivåer, og jeg følger nivå 1, selv om jeg egentlig føler jeg trenger et spesialtilpasset nivå 0,5.

Min egen variant av dette, som jeg kaller min "30 Days Challenge", er nettopp det: En utfordring til meg selv (og til andre som er gærne nok til å ville prøve det samme). Noen dager skal jeg trene på Elixia i 60-90 minutter, noen dager skal jeg kjøre Jillian Michaels nivå 1, og noen dager skal jeg kanskje bare gå en veldig lang tur eller noe slikt. Men jeg skal være i fysisk aktivitet og bli sliten HVER DAG i de kommende 30 dagene; det er poenget.

Første økt var i dag. Det ble 20 minutter med Jillian. Og tro meg når jeg sier at jeg fikk litt lyst til å både besvime og kaste opp (skjønt ikke nødvendigvis i den rekkefølgen). I morgen er planen å besøke Elixia etter jobb.

Kommer jeg til å klare å fullføre 30 dager med dette? Sannsynligvis ikke. Vil det hindre meg fra å prøve? Slettes ikke. Og selv om jeg ikke klarer hver dag, men ender opp med å kanskje klare "bare" annenhver, så er det fremdeles kjempebra. Jeg skal prøve å ikke banke opp meg selv psykisk hvis/når jeg ramler av. Jeg driver tross alt og jobber meg OPP til nybegynnernivå. ;)

Et nytt og bedre liv ... del 10, ellerno

Jajamennsann, da er jeg i gang igjen. Nok en gang tar jeg sats og peiler meg inn på treningssenter med en ny dose ukuelig vilje av uviss holdbarhetsdato. Nå er det jo godt og vel et halvår siden sist, så det var vel sannelig på tide.

Det har vært en lang sommer og høst, jeg skal ikke legge skjul på det. Livet med klinisk depresjon er til tider meningsløst utfordrende, og trening har vært noe som det har vært veldig lett for meg å nedprioritere. Dessverre. Men nå er den tiden forbi, i alle fall inntil videre. I dag har jeg nemlig blitt medlem av Elixia.

En veldig entusiastisk og hyggelig jente klarte å fange min interesse i forrige uke, og fristet med gode tilbud for medlemsskap. Nei, seriøst, skikkelig gode tilbud. Jeg antar hun må være en av de som er oppriktig engasjert i at opplagt utrente mennesker skal komme i form, for hun var så velvillig til alle mine begrensninger i forhold til økonomi, at jeg nærmest følte jeg burde bedt om å få gratis treningstøy med på kjøpet. Jeg hadde imidlertid ikke mulighet til å tegne abonnementet da, fordi jeg måtte betale for medlemskortet, som kostet 300 kroner - som var sånn cirka det jeg hadde igjen på kontoen og som skulle vare fram til lønningsdagen i dag. Hun ba meg ringe henne på senteret i dag, dersom jeg bestemte meg for å takke ja til tilbudet, og jeg gikk videre med lovnad om å tenke på det. Og tenke på det har jeg gjort. Mye. Strengt tatt har jeg tenkt på det i flere måneder allerede, og det var FØR supertilbudet dukket opp.

I dag ringte jeg derfor. Jeg måtte hjelpe hukommelsen hennes litt da jeg presenterte meg, men da hun skjønte hvem jeg var ble hun så overrasket og glad at hun faktisk jublet i telefonen. Jeg tuller ikke; det var et skikkelig jubelskrik. Vi avtalte at jeg skulle komme til senteret et par timer senere for å tegne abonnementet, og jeg ble møtt med samme entusiastiske velkomst da jeg dukket opp. Du verden. "Du ble overrasket?" spurte jeg. "Overrasket? Tuller du? Jeg var sikker på at du aldri kom til å ringe!" svarte hun. Jeg antar jeg kunne tatt dette som en fornærmelse, men nei. Når man står på gaten og rekrutterer så får man sikkert tusen "jeg tar kontakt om noen dager" fra folk som bare vil komme seg videre, og som aldri lar høre fra seg. Vanligvis ville jeg vært ett av disse menneskene; men ikke denne gangen.

Så vi tegnet abonnement, og et vakkert og rimelig abonnement er det, inkludert to timer med personlig trener og greier. Etterpå fomlet jeg meg ned i garderoben og skiftet, før jeg lett forvirret soset omkring i lokalet for å orientere meg og prøve meg litt fram på diverse utstyr og arealer. Det ser bra ut. Definitivt det beste jeg har sett siden mitt kjære Nuffield Health Centre i Bristol. Den eneste åpenbare mangelen er at det ikke er svømmebasseng der, men det er det vel knapt noen treningssentre som har uansett. Derimot har de et massivt utvalg av kondisjons- og styrkeapparater, og en veldig variert og fristende meny i gruppetimer. Her kommer jeg til å få både zumba og pilates og yoga og kampsport og dans, i tillegg til mer generiske styrke- og kondisjonstimer.

Jeg tror jeg gleder meg.

En liten tur

Sognsvann, altså. Det er stedet. Det er der det skjer. I går dro jeg dit for å svømme, i dag dro jeg dit for å gå tur. Etter å ha vært der hele tre ganger uten å gå stort lengre enn 500 meter fra t-banen var det på tide å faktisk ta runden rundt vannet for å se hvordan det så ut. Det er jo der jeg har tenkt å begynne å jogge, tross alt.

Kort historie litt kortere - det var kjempeflott! Nydelig turområde med fin, jevn og naturlig (ikke asfaltert) vei rundt hele vannet. I stor grad ganske flat vei, slik at jeg unngår å pisse på meg i bratte oppoverbakker eller gå på trynet i bratte nedoverbakker. Og i tillegg har denne hovedveien mange mindre veier og stier som spretter ut i alle retninger, for de dagene hvor man føler seg litt mer eventyrlysten og vil ta en helt annen rute enn hva man er vant til. Noe av det beste med å jogge rundt Sognsvann er vel likevel det at man, etter endt økt når man er rødsprengt og svett og jævlig, kan kaste seg uti vannet for en forfriskende dukkert. Kanskje ikke så mye på senhøsten og tidligvåren som ellers, men da er det jo så kjølig i luften at det sannsynligvis ikke føles like nødvendig uansett.

Jeg merket at jeg faktisk begynner å glede meg til å komme i gang med dette joggeopplegget. Så får jeg bare håpe at knærne og den vonde venstrefoten er like entusiastisk som meg. Foten kan fikses med en spesialtilpasset innleggssåle, men knærne kan jeg ikke gjøre noe med, annet enn å kanskje lette trykket på dem, noe jeg gjør nå ved å sakte men sikkert venne meg til lavkarbodiett igjen.

Mange folk føler seg fornyet med energi og tiltakslyst om våren, når solen kommer og kulda slipper taket. Min energi og tiltakslyst kommer vanligvis mest om høsten. Jeg tror det har noe å gjøre med positive assosiasjoner til skolestart - jeg var alltid en skolenerd, tross alt.

Lett sommertrim

Jeg ble forleden dag minnet på at svømming er trening, det og. Det er jo selvfølgelig riktig; jeg har bare så lett for å glemme at det er det, ettersom svømming for meg er noe gøy, og trening er jo ikke gøy. Men jo.

Jeg har altså svømt litt i løpet av sommeren. Så sent som i går hoppet jeg på t-banen opp til Sognsvann og tok en dukkert. Og selv om jeg drar til et badevann i marka i stedet for et svømmebasseng, så svømmer jeg faktisk - jeg plasker ikke bare omkring (selv om det blir et par stup fra brygga i tillegg, så klart). I går, for eksempel, svømte jeg halvveis rundt vannet og tilbake igjen, det tok vel kanskje tre kvarters tid eller så.

Jeg har ikke vært noe særlig bevegelig de siste par månedene, av forskjellige årsaker. De gangene jeg da faktisk er i aktivitet merker jeg det godt etterpå; jeg ble faktisk litt støl rundt hofte- og lårmusklene i går kveld. Kult.

Jeg har funnet ut at jeg har lyst til å bli en av de gærningene som jogger rundt Sognsvann. Jeg føler motivasjonen bygge seg opp, og nå er det ikke lenge til jeg kjøper et par skikkelige joggesko (takket være Hannes fantastiske generøsitet) og setter i gang. Det blir jo bare fram til vinteren kommer, men jeg rekker litt jogging i et par måneder før det.

Ja, også har jeg tenkt å begynne på dansing i september. Det blir nok gøy, selv om jeg ikke ser ut til å finne et eneste menneske i Oslo som vil være med. Snålinger.