To på trening

Dagen er kommet. Min kjære samboer, heretter omtalt som Grevling, har gått til innkjøp av treningssko og blitt medlem på Sats sammen med meg. Etter noen uker med stigende motivasjon og fokus på kosthold og vektnedgang, har han altså kommet inn i fasen som er treningsgalskap.

Dette fremskrittet måtte selvfølgelig feires med en felles treningsøkt. Så til tross for at jeg allerede har vært på trening mandag, tirsdag og onsdag denne uken, bestemte jeg meg for å ta turen innom Ullevål i dag også, slik at vi kunne plage hverandre i fellesskap.

Vi tok oss god tid, og gikk gjennom en rekke ulike styrkeøvelser sammen. Dette var både for treningsutbytte, og for å kartlegge hvor på skalaen Grevling befinner seg for øyeblikket. Det er lenge siden sist han trenet, og det var viktig med en litt forsiktig start for å unngå potensielle skader. Både armer og ben fikk kjørt seg, noe vi begge kunne kjenne etter relativt kort tid.

Økten ble avsluttet med en halvtime på tredemølle. Grevling kjører sitt eget program fra en app som skal trene ham opp til å kunne løpe 5 km, mens jeg gikk for min egen greie hvor målet er å få totalt 10 minutters løpetid i makspuls. Vi var begge ganske klamme og røde i ansiktene da vi endelig gikk av og slepte oss opp trappene til garderobene.

Jeg klarte med nød og neppe å overtale ham til å bli med på litt lett uttøying før vi skiftet, noe jeg tror han vil takke meg for senere. På vei inn til garderoben ble jeg varslet av min ivrige og entusiastiske Fitbit om at jeg hadde nådd mine 10k skritt for dagen. Hura! Før vi deretter ruslet slitne og fornøyde ut av senteret, kjøpte vi hver vår proteinshake fordi det hadde vi jaggu fortjent.

I det store og det hele går det ganske bra nå for tiden. Jeg har holdt meg innenfor (og ofte under) kalorirammene nesten hver eneste dag, trener regelmessig, og merker at jeg er blitt litt mindre fysen på snop og snacks enn jeg var for noen uker siden. Jeg unner meg litt ca annenhver dag, men kun etter å ha sjekket at jeg har nok kalorier til overs etter alle måltider til at jeg kan tillate meg det.

Det bringer meg over til en fantastisk nyhet: Hennig-Olsen har laget en ny iskrem med 40% færre kalorier, og som faktisk smaker kjempegodt. Det finnes tre smaker på boks (500 ml) som har 330-350 kalorier per boks, i tillegg til en sjokoladeis på pinne med imponerende 120 kalorier. Jeg har ikke smakt de på boks ennå, men pinneisen prøvde jeg i går, og den var faktisk skikkelig god. Serien heter Nyt, og helt uten at Hennig-Olsen betaler meg for å skrive dette, er denne isen noe jeg absolutt vil anbefale for alle oss som sliter litt med å spise sunt og lett. Spesielt nå som vi går sommeren i møte VET jeg at jeg kommer til å få hyppig behov for is, og da er det fantastisk at det finnes et lettere, men like smakfullt, alternativ. Hipp hipp hurra for Hennig-Olsen! Jeg er offisielt en fan.

Jeg avslutter dagens notat med enda en gledelig nyhet: Vekten fortsetter å synke. Fra mitt tyngste, som jeg var på for ca halvannet år siden, har jeg nå klart å gå ned 10 kg. Dette betyr at jeg har kommet tre kilo under det som i 2012 var mitt utgangspunkt da jeg aller først begynte å trene på Elixia. Jeg kan ikke egentlig beskrive hvor god den følelsen er; det å vite at jeg har klart å snu en farlig trend, er på rett spor igjen, og at jeg nå har kommet et godt stykke unna det som har vært en ganske stygg maxvekt. Sammen med Grevling, som også har sett positive resultater på vekta etter at han begynte å legge om kostholdet, har jeg trua på at dette er noe vi kan fortsette med framover. Drømmen er å komme til legen i juni og få beskjed om at blodprøvene viser at jeg ikke lenger ligger i diabetessonen. Det vil være den beste bursdagsgaven jeg kan gi meg selv.

Det går likar no

For et par uker siden var jeg litt nedbrutt. Etter en måned hvor jeg stort sett hadde gått mer opp i vekt enn ned, og hvor jeg manglet viljestyrke til å ta meg sammen, føltes det hele nogenlunde håpløst. Jeg var skuffet over meg selv, og over hva jeg ikke hadde oppnådd. Det var en litt kjip dag.

Nå går det heldigvis bedre. I løpet av de siste par ukene har jeg faktisk klart å skjerpe meg litt. De fleste dagene har jeg faktisk holdt meg under min daglige kalorigrense, og resultatet begynner gradvis å titte frem. Tallene på vekta blir lavere, så nå går det endelig i riktig retning. Appen MyFitnessPal forteller meg, på slutten av hver dag, at hvis jeg spiser like bra alle dager som jeg har gjort denne uken, vil jeg om fem uker veie fem kilo mindre. Det er oppløftende saker.

Samtidig må jeg passe på at jeg ikke hviler på laurbærblader på grunn av dette. I fjor sommer klarte jeg å komme ned til et par kilo lavere enn jeg er nå, var veldig fornøyd med meg selv, og slappet mer av og koset meg i løpet av høsten. (Og vi så jo hvordan det gikk da jeg kom til blodprøvekontroll hos legen i desember ...) Så selv om det er oppløftende at jeg snart er der igjen, må jeg huske at det er fremdeles langt igjen å gå. Det er ikke noe rom for å slappe av og ikke tenke på hva jeg putter i munnen. Alt må planlegges og balanseres, hver dag.

Sånn som i dag - det er lørdag og jeg vil unne meg noe lørdagsgodt og kanskje lasagne til middag. Da kan jeg ikke spise så mye annet, og jeg må trene og nå mine 10k skritt. Så når jeg er ferdig med å skrive dette, bærer det avsted til Elixia for en halvtimes høyintensiv kondisjonstrening før en yogatime. I tillegg skal jeg prøve å gå minst ett t-banestopp i stedet for å ta banen direkte hjemmefra. (Jeg skriver "prøver" fordi det ser ut til å blåse noe voldsomt ute, og hvis vinden blir for kald og vond, kan det hende jeg ikke orker.)

Det hjelper kanskje på motivasjonen at samboeren nå også har hoppet på kostholdsfokuset, og registrerer alt han spiser. Etter at vi så en dansk dokumentarserie om tre par som gikk opp masse i vekt i løpet av forholdene sine, og som i løpet av serien gikk drastisk ned ved hjelp av kostholdsendring, har han blitt motivert. Han har noen ekstra kilo, selv om han ikke er på langt nær så ille som meg, og vil gjerne gjøre noe med det. Det er bra for meg, for det er lettere for meg å si nei til ting når han også gjør det. Dessuten er han mer viljesterk enn meg, så når jeg står og nøler foran kakedisken på Meny, klarer han å ta meg i hånden og dra meg bort. Det hjelper selvsagt.

På toppen av det hele ser det nå ut til at det endelig har blitt vår her nede i hovedstaden, og det gir meg fornyet energi og motivasjon. Sommeren blir plutselig en realitet som lurer like om hjørnet, og med sommeren venter sommerferien. Min hovedmotivasjon er fremdeles tanken på den lange flyturen til California (og hjem igjen), og hvor sykt ubehagelig det er å sitte trangt i flysetet hvis jeg er veldig stor. Hvis jeg klarer å miste 10 kg i løpet av de neste tre månedene, vil det være nok til at jeg kan sitte relativt komfortabelt på flyet, og jeg prøver å minne meg selv på dette nå og da. Sjokolade i dag, eller en komfortabel flyreise i juli? Hvis jeg bare husker dette, blir ikke valgene egentlig så vanskelige.

Så det var en liten oppsummering av status her på tampen av mars, to dager etter vårjevndøgn. Vi krysser fingrene for at jeg klarer å holde dette gående, og for at våren ikke viker for en tredje vinter.

God helg, alle sammen!

Mars og mat

Tida flyr, gitt. Til tross for at dette er noe jeg har erfart i snart 37 år, slutter det aldri å forbløffe meg hvordan dagene og ukene bare kan fordufte på denne måten. Det føles som om det nettopp var starten på januar og jeg så med gru på de lange, kalde vintermånedene vi hadde foran oss. Sammen med alle disse lange, kalde vintermånedene lå det også et hav av tid til å trene og endre på kostholdet. Trodde jeg. Men unnskyldningene har kommet og gått like hurtig som dagene, og så står jeg her da. En tredjedel gjennom mars måned, og veier fremdeles det samme som jeg gjorde for to måneder siden. Det har vært litt ned og opp og ned i løpet av disse ukene, men sluttresultatet er per dags dato skuffende. Heldigvis ingen forverring, men ikke akkurat noe særlig bedring heller.

Jeg vet jo godt hvorfor. Jeg er jo ganske aktiv, så problemet ligger i det jeg putter i meg. Jeg har klart å få en god rutine for hva jeg spiser når jeg er på jobb (frokost og lunsj), og kommer meg gjennom arbeidsdagen på under 500 kcal. Men så kommer jeg hjem, kanskje etter trening, og det er middagstid og kjærestetid og vi skal kose oss sammen. Og så går hele greia til Helheim nok en gang. "Ja okay, kanskje én hvitløksbaguett på deling sammen med lasagnen." Det er mange kalorier i en sånn halv baguett, og det er mange kalorier i lasagnen også. Vi lager den riktig nok litt sunnere nå, med mais og revede gulrøtter og linsefrø, men det er fremdeles mange kalorier. Vi prøver å spise mindre av den, og spare rester til lunsj på jobb dagen etter, og det går noen ganger greit, andre ganger er det vanskelig. Vanskelig å stoppe. Det er jo så godt!

I mellomtiden tikker klokken videre, og det er bare tre måneder til min neste kontrolltime med blodprøver. Det er bare fire små måneder til sommerferie, og jeg kjenner på følelsen av at jeg ikke kommer til å nå målene jeg hadde håpet på innen da. Jeg har kastet bort for mye tid.

En skulle tro at alvorlig risiko for kronisk diabetes ville være nok motivasjon for drastisk kostholdsendring, men det er det tydeligvis ikke. Det burde vært lett å ta de riktige valgene, men det er det ikke. Jeg går i samme felle gang på gang, og de små framskrittene jeg har klart å få til føles ubetydelige. Hvis jeg skrur på min rasjonelle hjernehalvdel vet jeg jo egentlig at de ikke er det. De små framskrittene er viktige, og forhåpentligvis vil de lede til større framskritt. Men akkurat nå føles det litt håpløst.

I det minste drikker jeg kun sukkerfri brus. Det er da noe.