Det går likar no

For et par uker siden var jeg litt nedbrutt. Etter en måned hvor jeg stort sett hadde gått mer opp i vekt enn ned, og hvor jeg manglet viljestyrke til å ta meg sammen, føltes det hele nogenlunde håpløst. Jeg var skuffet over meg selv, og over hva jeg ikke hadde oppnådd. Det var en litt kjip dag.

Nå går det heldigvis bedre. I løpet av de siste par ukene har jeg faktisk klart å skjerpe meg litt. De fleste dagene har jeg faktisk holdt meg under min daglige kalorigrense, og resultatet begynner gradvis å titte frem. Tallene på vekta blir lavere, så nå går det endelig i riktig retning. Appen MyFitnessPal forteller meg, på slutten av hver dag, at hvis jeg spiser like bra alle dager som jeg har gjort denne uken, vil jeg om fem uker veie fem kilo mindre. Det er oppløftende saker.

Samtidig må jeg passe på at jeg ikke hviler på laurbærblader på grunn av dette. I fjor sommer klarte jeg å komme ned til et par kilo lavere enn jeg er nå, var veldig fornøyd med meg selv, og slappet mer av og koset meg i løpet av høsten. (Og vi så jo hvordan det gikk da jeg kom til blodprøvekontroll hos legen i desember ...) Så selv om det er oppløftende at jeg snart er der igjen, må jeg huske at det er fremdeles langt igjen å gå. Det er ikke noe rom for å slappe av og ikke tenke på hva jeg putter i munnen. Alt må planlegges og balanseres, hver dag.

Sånn som i dag - det er lørdag og jeg vil unne meg noe lørdagsgodt og kanskje lasagne til middag. Da kan jeg ikke spise så mye annet, og jeg må trene og nå mine 10k skritt. Så når jeg er ferdig med å skrive dette, bærer det avsted til Elixia for en halvtimes høyintensiv kondisjonstrening før en yogatime. I tillegg skal jeg prøve å gå minst ett t-banestopp i stedet for å ta banen direkte hjemmefra. (Jeg skriver "prøver" fordi det ser ut til å blåse noe voldsomt ute, og hvis vinden blir for kald og vond, kan det hende jeg ikke orker.)

Det hjelper kanskje på motivasjonen at samboeren nå også har hoppet på kostholdsfokuset, og registrerer alt han spiser. Etter at vi så en dansk dokumentarserie om tre par som gikk opp masse i vekt i løpet av forholdene sine, og som i løpet av serien gikk drastisk ned ved hjelp av kostholdsendring, har han blitt motivert. Han har noen ekstra kilo, selv om han ikke er på langt nær så ille som meg, og vil gjerne gjøre noe med det. Det er bra for meg, for det er lettere for meg å si nei til ting når han også gjør det. Dessuten er han mer viljesterk enn meg, så når jeg står og nøler foran kakedisken på Meny, klarer han å ta meg i hånden og dra meg bort. Det hjelper selvsagt.

På toppen av det hele ser det nå ut til at det endelig har blitt vår her nede i hovedstaden, og det gir meg fornyet energi og motivasjon. Sommeren blir plutselig en realitet som lurer like om hjørnet, og med sommeren venter sommerferien. Min hovedmotivasjon er fremdeles tanken på den lange flyturen til California (og hjem igjen), og hvor sykt ubehagelig det er å sitte trangt i flysetet hvis jeg er veldig stor. Hvis jeg klarer å miste 10 kg i løpet av de neste tre månedene, vil det være nok til at jeg kan sitte relativt komfortabelt på flyet, og jeg prøver å minne meg selv på dette nå og da. Sjokolade i dag, eller en komfortabel flyreise i juli? Hvis jeg bare husker dette, blir ikke valgene egentlig så vanskelige.

Så det var en liten oppsummering av status her på tampen av mars, to dager etter vårjevndøgn. Vi krysser fingrene for at jeg klarer å holde dette gående, og for at våren ikke viker for en tredje vinter.

God helg, alle sammen!