Mars og mat
Tida flyr, gitt. Til tross for at dette er noe jeg har erfart i snart 37 år, slutter det aldri å forbløffe meg hvordan dagene og ukene bare kan fordufte på denne måten. Det føles som om det nettopp var starten på januar og jeg så med gru på de lange, kalde vintermånedene vi hadde foran oss. Sammen med alle disse lange, kalde vintermånedene lå det også et hav av tid til å trene og endre på kostholdet. Trodde jeg. Men unnskyldningene har kommet og gått like hurtig som dagene, og så står jeg her da. En tredjedel gjennom mars måned, og veier fremdeles det samme som jeg gjorde for to måneder siden. Det har vært litt ned og opp og ned i løpet av disse ukene, men sluttresultatet er per dags dato skuffende. Heldigvis ingen forverring, men ikke akkurat noe særlig bedring heller.
Jeg vet jo godt hvorfor. Jeg er jo ganske aktiv, så problemet ligger i det jeg putter i meg. Jeg har klart å få en god rutine for hva jeg spiser når jeg er på jobb (frokost og lunsj), og kommer meg gjennom arbeidsdagen på under 500 kcal. Men så kommer jeg hjem, kanskje etter trening, og det er middagstid og kjærestetid og vi skal kose oss sammen. Og så går hele greia til Helheim nok en gang. "Ja okay, kanskje én hvitløksbaguett på deling sammen med lasagnen." Det er mange kalorier i en sånn halv baguett, og det er mange kalorier i lasagnen også. Vi lager den riktig nok litt sunnere nå, med mais og revede gulrøtter og linsefrø, men det er fremdeles mange kalorier. Vi prøver å spise mindre av den, og spare rester til lunsj på jobb dagen etter, og det går noen ganger greit, andre ganger er det vanskelig. Vanskelig å stoppe. Det er jo så godt!
I mellomtiden tikker klokken videre, og det er bare tre måneder til min neste kontrolltime med blodprøver. Det er bare fire små måneder til sommerferie, og jeg kjenner på følelsen av at jeg ikke kommer til å nå målene jeg hadde håpet på innen da. Jeg har kastet bort for mye tid.
En skulle tro at alvorlig risiko for kronisk diabetes ville være nok motivasjon for drastisk kostholdsendring, men det er det tydeligvis ikke. Det burde vært lett å ta de riktige valgene, men det er det ikke. Jeg går i samme felle gang på gang, og de små framskrittene jeg har klart å få til føles ubetydelige. Hvis jeg skrur på min rasjonelle hjernehalvdel vet jeg jo egentlig at de ikke er det. De små framskrittene er viktige, og forhåpentligvis vil de lede til større framskritt. Men akkurat nå føles det litt håpløst.
I det minste drikker jeg kun sukkerfri brus. Det er da noe.
Jeg vet jo godt hvorfor. Jeg er jo ganske aktiv, så problemet ligger i det jeg putter i meg. Jeg har klart å få en god rutine for hva jeg spiser når jeg er på jobb (frokost og lunsj), og kommer meg gjennom arbeidsdagen på under 500 kcal. Men så kommer jeg hjem, kanskje etter trening, og det er middagstid og kjærestetid og vi skal kose oss sammen. Og så går hele greia til Helheim nok en gang. "Ja okay, kanskje én hvitløksbaguett på deling sammen med lasagnen." Det er mange kalorier i en sånn halv baguett, og det er mange kalorier i lasagnen også. Vi lager den riktig nok litt sunnere nå, med mais og revede gulrøtter og linsefrø, men det er fremdeles mange kalorier. Vi prøver å spise mindre av den, og spare rester til lunsj på jobb dagen etter, og det går noen ganger greit, andre ganger er det vanskelig. Vanskelig å stoppe. Det er jo så godt!
I mellomtiden tikker klokken videre, og det er bare tre måneder til min neste kontrolltime med blodprøver. Det er bare fire små måneder til sommerferie, og jeg kjenner på følelsen av at jeg ikke kommer til å nå målene jeg hadde håpet på innen da. Jeg har kastet bort for mye tid.
En skulle tro at alvorlig risiko for kronisk diabetes ville være nok motivasjon for drastisk kostholdsendring, men det er det tydeligvis ikke. Det burde vært lett å ta de riktige valgene, men det er det ikke. Jeg går i samme felle gang på gang, og de små framskrittene jeg har klart å få til føles ubetydelige. Hvis jeg skrur på min rasjonelle hjernehalvdel vet jeg jo egentlig at de ikke er det. De små framskrittene er viktige, og forhåpentligvis vil de lede til større framskritt. Men akkurat nå føles det litt håpløst.
I det minste drikker jeg kun sukkerfri brus. Det er da noe.
Kommentarer
Legg inn en kommentar