Uke 16 er opptatt og syk

Det har ikke blitt mye trening denne uka, og det blir det nok dessverre ikke heller. Stjernene står ikke i min favør for trening, og dagens økt blir nok den eneste før neste uke.

Mandag hadde jeg kveldsvakt.  Jeg hadde også egentlig kveldsvakt i går, men jeg ble syk og tilbragte dermed kvelden hjemme i sofaen i stedet, småkvalm og urven og i et basseng av selvmedlidenhet. Så kom onsdag, og det var avtalt PT-time.

Jeg vurderte lenge å kansellere den, fordi det er ikke kjempesmart å trene når man er syk, og jeg var i tvil om hvor god trening jeg ville klare å få til. Men ettersom avlysningen ville komme med kun noen timers varsel, var jeg også i tvil om jeg ville få timen til gode, eller om jeg ville bli trukket for den uansett (litt sånn som når man må betale egenandelen for en legetime hvis man avlyser senere enn 24 timer i forkant). Jeg tenkte også det ville være dumt dersom ukas eneste planlagte trening skulle avlyses, og endte til slutt opp med å tenke "pokker heller, jeg prøver." Så da gjorde jeg det. Det var kanskje litt tøft, kanskje litt teit, vi får se.

Jeg var i det minste fornuftig nok til å fortelle treneren min om at jeg var i dårlig form, så hun kunne tilpasse programmet til en lavere intensitet. Det var nok en god idé, for jeg ble rimelig utkjørt av den påfølgende timen, til tross for lavere intensitet enn planlagt.

Vi fortsatte med (litt lettere) styrketrening i dag. Knebøy med 35 kg, stående push-ups mot vektstang, markløft med 50 kg (der døde jeg litt), og min kompis fra annen time, Dead Bug. Tre runder med hver av disse, før et par runder med en litt lettere variant av knebøy (vi prøver å få meg til å komme dypere uten å tippe framover) og en øvelse for å styrke balanse og core. Avslutningsvis prøvde vi litt rulling på yogahjulet som jeg egentlig liker veldig godt, men jeg kjente at å komme litt opp-ned akkurat i dag ikke helt var den beste kombinasjonen med å allerede være litt svimmel og kvalm, så vi gikk ikke noe dypere der.

Jeg fullførte og overlevde altså treningsøkten, før jeg slepte meg hjem for å dø en langsom og smertefull død på sofaen. Og her ligger jeg fremdeles. I morgen har jeg en avtale om rollespill, som jeg drar på hvis jeg fremdeles lever. Mer trening klarer jeg neppe. Fredag morgen reiser jeg til Danmark, og blir der til mandag, så trening i helgen utgår også. Hvis det blir tålelig vær, og jeg blir litt mindre syk, kan vi kanskje gå noen turer mens jeg er der, bare for å få inn litt aktivitet, i det minste. Det ville være fint.

Uke 15 tar fire på rad

Ukas fjerde dag og ukes fjerde treningsøkt. Noen ganger imponerer jeg meg selv. Dessverre også ukas siste treningsøkt, for i dag kom kjæresten på helgebesøk, og dermed blir det ikke så mye trening før han reiser igjen. Da er det greit å ha klart fire dager med godt arbeid først, så jeg kan ta helg med god samvittighet.

Jeg prøvde meg på en Styrke og Core-time i dag - en gruppetime ledet av min egen PT.  Det var 45 minutter hvor jeg fikk trene så godt som hele kroppen, uten pause, i et (for meg) nokså høyt tempo. Det var slitsomt og effektivt, og da de 45 minuttene var gått var jeg skikkelig takknemlig for å være ferdig. Selv om timen var super, var den kanskje litt over mitt nivå, da flere av øvelsene måtte byttes ut med langt enklere varianter. Etter å ha følt meg litt svevende og ovenpå de siste par dagene, var dette absolutt en vekker som minnet meg på at jeg fremdeles har langt igjen å gå. Laaaaangt. Men det er okay, det er sikkert bra å virkelighetsorienteres litt nå og da.

Helgen kommer ikke til å by på så veldig mye aktivitet. Jeg planlegger å gå halve veien hjem fra jobb i morgen, i tillegg til at det sikkert blir 2-3 timers byvandring på søndag, når det både er Turist i egen by (gratis inngang til diverse museum og aktiviteter) og Community Day i Pokemon Go. Lørdag er avtalt spilldag, så den vil hovedsaklig utspille seg i sofakroken.

Alt i alt er jeg fornøyd med ukas innsats, og progresjonen jeg har gjort. Etter de tunge styrkeløftene på tirsdag er jeg sjokkerende lite stiv og støl, så det kan virke som om kroppen tilpasser seg ganske bra. Dette er gode nyheter, og det kan bli interessant å se hvordan dette utvikler seg videre. Nå som snøen endelig har smeltet (de fleste steder), vurderer jeg å kanskje begynne med jogging igjen. Jeg savner litt mine runder rundt Sognsvann, tross alt.

Av annet nytt har jeg endelig møtt en innleveringsoppgave på skolen som jeg ikke fikk bestått, og det betyr at jeg ikke får ta eksamen i programmering i juni. Dermed kan jeg slutte å stresse med det mest krevende og hektiske faget, noe som både er litt skuffende men samtidig også en lettelse. (Jeg hater Java-programmering. Virkelig virkelig avskyr det.) Jeg kan fokusere mer på trening nå, og det kan være lurt å prioritere helsen mer. Så jeg velger å se det positive i nederlaget. Mindre stress ved siden av jobb (som er stressende nok i seg selv), og mer tid til andre ting. Det kan jeg leve med.

Uke 15 ruller videre

Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer til å bli dovne dager med mye sitting og usunn mat. Som et minimum burde jeg gjøre meg fortjent til det fram til da.

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle meg i dag, etter gårsdagens imponerende tunge styrkeøkt. Jeg var usikker på om jeg ville orke min ukentlige spinningtime. Heldigvis var jeg bare litt småstøl og hadde 100% av min vanlige funksjonsevne, så jeg overlevde både en hektisk dag på jobben og spinningtimen etterpå.

Spinningtimen var akkurat like god som den pleier å være, men jeg ble litt plaget og forstyrret av at jeg hadde et ubehagelig sykkelsete. Dette ga den heldige bieffekten at jeg unngikk å sykle sittende, noe som førte til flere stående økter og sprinter, og dermed en litt mer anstrengende time. Det sitter jeg nå hjemme og kjenner litt i korsryggen, men jeg får satse på at ingen varig skade er gjort. Kanskje ryggen vil takke meg for det i morgen, eller neste uke.

Ellers klarte jeg å komme meg gjennom dagen uten utskeielser. Ingen kake eller dessert fra lunsjbuffeen på jobb. (Til lunsj hadde jeg forøvrig en brødskive, litt eggerøre, og en liten skål aspargessuppe. Ja - aspargessuppe. Meg! Galskap.) Ingen "bare en liten sjokoladebit." Det nærmeste jeg kom en utskeielse var min sedvanlige YT Protein-shake etter treningen. Til og med middagen var sånn passe sunn; kyllingfilet med litt grønt, en dæsj BBQ-saus og søtpotetfries.

Alt i alt en seiersdag for helsen, så jeg gir meg selv en velfortjent klapp på skulderen før jeg nå inntar horisontalen på soverommet. I går natt fikk jeg sovet knapt tre timer, så jeg håper på litt mer nå i natt. Det er tross alt vanskelig å gjøre en god innsats på jobb og trening uten nok søvn (alle som noen gang har jobbet nattevakter vet nok dette).

Jeg akter å utføre ukas fjerde treningsøkt i morgen, så stay tuuuuuned! Fire dager på rad?? Kreeeeisi!

Uke 15 bygger noen seriøse muskler

Etter fem dager var det duket for en ny PT-time, og jeg gruegledet meg på vei til Elixia i ettermiddag. Det tok tre dager før jeg klarte å gå normalt etter forrige gang, og selv om jeg vet at det høyst sannsynlig ikke vil bli like ille igjen, var jeg litt nervøs for hva som ventet meg i dag og hvordan det ville gå.

Heldigvis gikk det ganske greit. Jeg hadde en anelse om at vi ville fortsette med knebøy og markløft, og den anelsen var riktig. Jeg sørget for å være på plass litt i forkant av timen, så jeg kunne ta 10 minutters oppvarming på ellipsemaskin først, og var dermed varm i både trøya og kroppen da vi startet.

Jeg elsker å gi meg selv ros når jeg synes jeg fortjener det, så derfor kommer det litt ros nå. Jeg løftet til sammen 5 tonn i dag. Først på markløft, 8 sett. De første og siste settene var på 30 kg (som nesten kjentes overraskende lett), og på det meste løftet jeg 55 kg. Selv om det var tungt for musklene, var det egentlig håndflatene som verket mest etter de løftene, og jeg vurderer å kjøpe meg treningshansker dersom dette er noe vi skal fortsette med (og det tror jeg kanskje det er). Her til venstre ser vi et utsnitt av arbeidsstasjonen min. (Det store, hvite vektloddet ser mer imponerende ut enn det egentlig er; det er bare 5 kg. Men det ser tøft ut da!)

På knebøy startet og avsluttet jeg også på 30 kg, og løftet 40 kg i mellom. Totalt 6 sett. Her sliter jeg litt med å komme så langt ned som treneren min vil at jeg skal komme uten å vippe framover, og jeg er usikker på om jeg mislykkes fordi jeg er litt for svak, fordi knærne ikke helt vil, eller fordi magen kommer i veien når jeg bøyer. Kanskje en kombinasjon. Uansett er det noe å jobbe med.

De to siste øvelsene husker jeg ikke hva hun kalte, men det var en skummel konstruksjon med kabler, vekter og håndtak. Der var fokuset ryggmuskler og kjernemuskulatur, og det gjorde jaggu vondt, det også.

Avslutningsvis fikk jeg hjelp til litt god strekk og uttøying, spesielt til ryggen, og det var utvilsomt dagens høydepunkt. Jeg savnet yogahjulet litt, og vurderer om jeg kanskje ikke må kjøpe meg et sånt til å rulle litt på hjemme. Burde vel kanskje kjøpe en yogamatte også da. Høres ut som en shoppingdag lurer rundt hjørnet.

Etter at økten var overstått følte jeg meg skikkelig sterk, sprek og frisk. Det gjorde ikke saken verre å komme ut i vårsola med en lett kjølig bris i det varme, røde ansiktet mitt. Jeg følte meg faktisk så bra at jeg gjorde noe jeg overhodet ikke har hatt lyst til å gjøre det siste året; jeg tok en selfie. Her er beviset:

Det er et positivt tegn på forbedring av helse (både fysisk og psykisk) at jeg nå klarer å se på et bilde av meg selv og ikke umiddelbart få lyst til å skrote over det med en sort tusj. Eller brekke meg i avsky. Joda, det er fremdeles langt igjen å gå til 2014-Vero, og enda lengre til det ultimate mål, men de siste månedene har vært solide steg i riktig retning, og det er oppmuntrende.

Uke 15 starter i Tøyenbadet

Det har gått noen uker siden sist jeg dro på svømming nå. Jeg tror kanskje det var påskeuken som kom i veien. Etter noe som føltes som en liten evighet var det i alle fall på tide å plaske uti bassenget igjen i dag.

Som sist valgte jeg Tøyenbadet midt på dagen, ettersom det fungerte så bra forrige gang. I dag var jeg ikke like heldig. Det var kanskje ikke så veldig mange flere folk der enn det var sist, men de folkene som brukte svømmebanene i dag var helt forferdelige. Spesielt én fyr, godt voksen, helt utrolig arrogant og bøllete. Han crawlet uten pause i 45 minutter (ikke i hurtigbanen, vel å merke), med en veldig dårlig teknikk som gjorde at han plasket helt latterlig mye, og som presterte å bokstavelig talt svømme på meg to ganger fordi han ikke giddet å se seg for. Den andre gangen var han i tillegg frekk nok til å kjefte på meg på et språk jeg ikke forstod. Jeg prøvde da å påpeke at hurtigbanen var ved siden av, og hvis det var problematisk at jeg ikke svømte fort nok, kunne han flytte seg dit, men enten skjønte han ikke hva jeg sa eller så valgte han å ignorere meg. En skikkelig, god gammeldags drittsekk, med andre ord. Jeg vet ikke helt hva som provoserte meg mest; oppførselen hans, eller at ingen av de tre(!) badevaktene som var til stede la merke til dette og/eller giddet å gjøre noe med det. Hvis jeg hadde jobbet der som badevakt og sett noe sånt, hadde jeg bedt dem oppføre seg og følge bassengreglene eller dra. Det er kanskje for mye forlangt at folk faktisk gjør jobbene sine i disse dager.

I tillegg til Drittsekken var det opptil flere andre svømmere som prøvde å crawle men som ikke var spesielt flinke til det. De plasket som småbarn uten kontroll over armer og ben, og det sprutet vann i ansiktet mitt både fra høyre og venstre. Dette førte til at jeg var ganske lei allerede etter den første halvtimen og kilometeren. Jeg var helt utrolig nære på å bare gi opp og avslutte svømmeøkten, men trass og stolthet tvang meg videre.

De dårlige forholdene gjorde meg imidlertid noe langsommere enn ellers, og jeg brukte 70 minutter på å fullføre mine 2 km. Men jeg fullførte, og det var jeg stolt over etterpå.

Det er synd jeg ikke har tilgang til et privat basseng. Da hadde jeg orket å svømme mye oftere.

Uke 14 er uken jeg kanskje ikke overlever

Så fredag, dagen etter PT-time, var ganske horribel. Masse vondt i beina, spesielt i lårmusklene. Jeg haltet omkring på jobb fredag kveld, og unngikk å gå på do fordi det var for vondt å sette meg ned.

Så kom lørdag. Jeg trodde nesten ikke det var mulig, men det ble enda verre enn fredag hadde vært. Innerst inne visste jeg jo egentlig at det ville bli sånn. Dag 2 etter en hard treningsøkt er alltid den verste. Jeg hadde jobbhelg og dagvakt i dag, og klokken 6 om morgenen var jeg usikker på om jeg ville klare å overhodet komme meg ut av senga. Jeg vurderte muligheten for å ta en egenmelding, men hadde ikke samvittighet til å la nattevakten gå dobbelvakt. Så jeg kravlet ut av sengen, og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg klynket meg gjennom påkledningsprosessen.

Spaserturen ned bakken til t-banen var langsom og smertefull. Det samme var turen fra bussen og til arbeidsplassen. Arbeidsdagen bestod i stor grad av at jeg haltet omkring bak resepsjonen, og i det lengste unngikk å sette meg ned. Alt var vondt. Så vondt etter trening har jeg ikke hatt på mange år. Jeg har vært støl og hatt smerter etter å ha startet opp trening etter lengre fraværsperioder, men det har aldri vært i nærheten av så ille som det var i dag. Og det er helt utrolig fantastisk bra! Det betyr at treningen på torsdag virkelig gikk langt utenfor komfortsonen, at musklene fikk seg en skikkelig støkk, og at de nå vil bygge seg opp litt sterkere enn de var. Det er en smerte jeg bærer med glede. Ikke med eleganse, ikke med tapperhet, og overhodet ikke med verdighet - men med glede.

Etter jobb var jeg derfor særdeles fristet til å bare ta bussen rett hjem til sofaen for å slappe av. Men jeg ville så gjerne kose meg med noe godt til lørdagskvelden, og visste jeg ville få dårlig samvittighet hvis jeg skeiet ut med god mat uten å trene først. Så jeg kom meg til Elixia, mot alle odds.

Jeg valgte imidlertid å være litt snill med meg selv i dag, siden alt gjorde så vondt, så det ble en relativt lett treningsøkt. Ikke noe styrke, åpenbart. Kun kondisjon, og uten for mye belastning. Det ble 40 minutter på ellipsemaskinen (medium stigning og motstand) og avslutningsvis 5 minutter på romaskinen. Ikke en full treningstime altså, men under omstendighetene syntes jeg det var godt nok.

TLDR; Støle lårmuskler. Vondt. Au. Enkel trening. Belønnet med pizza. Overlevde. #winning

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren min. Jeg anså det som lite sannsynlig, men ga det et forsøk. Og så løftet jeg faktisk 50 kg. Først 7 ganger. Deretter 5 ganger. Og til slutt 6 ganger. Det var helt latterlig tungt, men det gikk sannelig på et vis. Dette konkluderte øvelsene i det store, skumle styrkeområdet, og jeg fulgte treneren min bort mot styrkeapparatene, med skjelvende bein.

Borte ved apparatene skulle lårmusklene tynes litt ekstra. Jeg ble plassert på en maskin som gjør "leg extensions" - 3 sett på 25 kg og 10 repetisjoner. Det sved og stakk i forsiden av lårene, og de gråt ikke lenger stille, men ganske høyt. Jeg håpet det hadde gått en time nå. Det hadde det ikke.

Tilbake til den mekaniske tredemøllen, hvor jeg skulle slite i 45-sekundersintervaller tre ganger, ta push-ups mot veggen i 45 sekunder tre ganger, og gjøre "bird dog" i 45 sekunder tre ganger. Jeg fikk kun 15 sekunders pause mellom hver øvelse. Hele kroppen skalv. Pulsen var sikkert oppe i 180. Jeg ville krølle meg sammen på gulvet og sove.

Avslutningsvis fikk jeg rulle litt på yogahjulet igjen, noe som fremdeles er favoritten. Jeg har et øvre rygg- og skulderparti som er helt sykt anspent, så dette er noe som er helt latterlig vondt men på en litt god måte, og som jeg virkelig trenger.

Vi brukte også yogahjulet til å få meg inn i skulderstående (med støtte), noe som er en delt glede. På én side er det stas å få til skulderstående igjen (selv om det er med støtte), fordi det minner meg om gode gamle dager da jeg var i god form og klarte det hver uke. Det er også en ganske komfortabel yogastilling å stå i, til en viss grad. På en annen side er det relativt ubehagelig (både fysisk og psykisk) å få hele magen rullende ned på ansiktet ditt, når du ligger der med trippelhaka trykket ned mot brystet. Jeg klarer ikke å la være å tenke på hvor uelegant dette må se ut for andre som befinner seg i nærheten, og jeg blir dermed fryktelig selvbevisst. Og jada, jeg vet at man ikke skal bry seg om hva andre måtte tenke og mene, så jeg prøver å ikke la det hindre meg. Men det er unektelig en liten utfordring.

Alt i alt en knallbra PT-time. Det var tidvis helt grusomt, og det er akkurat det jeg trenger. Jeg ville aldri presset meg selv så hardt som dette hvis jeg hadde vært alene. Det er trist å tenke på at jeg allerede har brukt 4 av mine 10 PT-timer, og det kan nok hende jeg må skrape sammen noen sparepenger og kjøpe flere til høsten igjen. Dette er bra saker!

Uke 14 og endelig april

Ukas og månedens første treningsøkt ble onsdagsspinning. Hvis jeg ser bort fra de to dagene med masse vandring, ble dette min første treningsøkt på 12 dager. Jeg var forberedt på at det ville kjennes, og innstilte meg mentalt på å ta det litt rolig.

Jeg hadde helt rett. Det var veldig tungt å komme tilbake etter nesten to ukers påskelatskap og et par ekstra kilo på kroppen. Jeg tok det litt rolig, og det var nok en god idé, for salen var nesten full, veldig varm og dårlig ventilert. Det var et par ganger hvor jeg syntes det var litt vanskelig å få nok oksygen, og jeg følte meg småsvimmel. Da passet jeg på å roe ned litt ekstra. Målet mitt for timen var latterlig lavt: Å fullføre. Bonus hvis jeg klarte alle sprintene, ekstra bonus for de jeg tok stående (det ble omtrent halvparten).

Selv om det var tungt, var det også godt å være tilbake. Jeg føler meg alltid bedre når jeg har fått inn noen treningsøkter i løpet av en uke. Jeg angrer aldri på en treningsøkt jeg har fullført, men har ofte angret på treningsøkter jeg ikke tok. Så selv om det er hardt, er det absolutt verdt det.

Det er alltid vanskeligst helt i starten etter en kortere eller lengre pause, så jeg satser på at det heretter vil bli litt lettere igjen.