Vero prøver nye ting

I dag gjorde jeg noe aldeles forferdelig. Jeg forsøkte meg på en ny time. Jeg tenkte to, nesten tre, dager på rad med spinning fikk holde, og kanskje var det på tide med litt styrke. Jeg føler meg imidlertid ikke motivert til å trene alene riktig ennå, så jeg kikket på bookingsidene etter en gruppetime som kanskje kunne passe for meg.

Nå er det jo sommerferie, og tilbudet av gruppetimer er amputert på grunn av det. Derfor var det ikke mye å velge mellom, i alle fall ikke på mine to vanlige sentre. Jeg utvidet derfor horisonten, og endte opp på Sats-senteret på Storo. Kun tre holdeplasser unna meg passet jo det rimelig greit, og det kunne jo være spennende å prøve noe nytt. "Funksjonell styrketrening" stod i det i beskrivelsen av timen, og jeg så for meg ymse styrkeøvelser med manualer og lette vektstenger.

Jeg så for meg feil.

Det jeg fikk var et mareritt av en time. 60 minutter med ca halvparten styrkeøvelser (noen med manualer, noen uten) og ca halvparten kondisjon. Hopping stod blant annet på menyen. Hoppe opp på stepkassen. Jeg hoppet elegant over den øvelsen (høhøhø), og tok heller det minuttet til å hente meg inn så jeg ikke skulle besvime. For dette var røffe saker. Jeg overlevde (åpenbart), og fullførte timen, men kjente på følelsen av nederlag fordi det var opptil flere av øvelsene jeg ikke var i stand til å gjøre.  Øvelsen som kalles "mountain climbers" er en annen som er totalt uaktuell for meg. Også har vi selvfølgelig push-ups, da. "Alle klarer minst én push-up!" ropte instruktøren, og jeg ristet bedrøvet på hodet for meg selv. Nei, du unge, spreke blondine, alle klarer ikke minst én push-up. Selv i min beste form i 2013 klarte jeg såvidt én (på knærne). Nå, i dag? Ikke sjans. Niks. Nein. Njet. Nope.

Jeg prøvde, da. Det skal jeg ha. På knærne, selvsagt. Klarte å senke meg ned kanskje to cm før jeg måtte dytte meg opp igjen eller kollapse under min egen vekt. Styrketrening er ikke veldig gøy når det blir sånn. Jeg tror derfor ikke denne gruppetimen vil få noen reprise med det første, men hey, jeg prøvde. Det er vel alltids noe. Jeg svettet også, så treningsutbyttet kan jeg ikke kritisere. Det forsvant definitivt noen kalorier i løpet av den timen. Det var bare ikke nevneverdig morsomt eller hyggelig i prosessen, men målet ble nådd, tross alt.

Jeg savner måten Elixias nettsider pleide å beskrive gruppetimer før, i gamle dager. Da var alle timer markert med om de egnet seg for nybegynnere og/eller godt trente. Det var så mye lettere å finne noe som passet da. Nå seiler de visst bare på antagelsen om at alle timer kan passe for alle, men dessverre gjør de ikke det. Kanskje er det meningen at instruktører skal tilrettelegge for de mindre trente, f.eks. ved å foreslå alternative øvelser til de som er veldig tunge, men det er det slettes ikke alle instruktører som gjør (i yoga er de generelt gode på dette). Synd. Det gjør det så mye mer skummelt å prøve nye ting.

Forøvrig savner jeg også dansetimer. Det pleide å være mange av dem. I dag fant jeg ikke en eneste én. Veldig trist.

Sjokolade og spinning

Som forutsett i går, forsvant sjokoladen i dag. Det var dumt, men ikke uventet.

Til gjengjeld dro jeg tilbake til Elixia for en ny spinningtime, og i dag lot jeg være å kjøpe sjokolade på butikken etterpå. En slags seier, det også.

Jeg husket å ta med håndkle til spinningen i dag, og det var jeg særdeles glad for mens jeg svettet meg gjennom 45 minutter med pyramideintervaller. Puh! Jeg er overbevist om at grunnen til at intervalltimen er bare 45 minutter lang, er fordi den er ekstra intens. Jeg svettet i alle fall, så for meg var den absolutt intens nok.

Fremdeles litt øm i baken, men det går litt bedre for hver dag. Nå blir det nok minst en uke til jeg får dratt på spinning igjen, og det er kanskje litt dumt, men jeg får bare se hvordan det går neste uke. Kan hende rumpa vil sette pris på noen dagers pause, tross alt.

En seiersdag

Det er et eller annet spektakulært idiotisk ved å dra tilbake til spinningsalen mens du fremdeles har vondt i rumpa etter sist gang. Ettersom jeg er en spektakulær idiot passer jo det ganske bra.

Gårsdagens trening måtte ta til takke med en lengre gåtur først i Frognerparken og etterpå rundt Aker Brygge. (Noen av oss spiller nemlig Pokemon Go fremdeles. Ikke le - det motiverer til å gå mer.) Jeg fikk nedlagt flere kilometer, og selv om det ikke akkurat var kondisjons- eller styrketrening, var det aktivitet og mosjon, så jeg var fornøyd.

I dag gikk jeg for litt mer kondisjon og forbrenning. En time intervalltrening i spinningsalen med et nådeløst, ropende monster av en instruktør (hun er fantastisk og jeg digger henne). Det første jeg merket da jeg klatret opp på sykkelsetet igjen, var at rumpa fremdeles var øm og sår etter lørdagens jomfrutur (på lenge). Dette førte til at jeg tilbragte større deler av timen i stående posisjon enn jeg kanskje vanligvis ville gjort, noe som strengt tatt er utelukkende positivt. Det skal imidlertid nevnes at de gangene jeg satte meg ned var jeg så sliten at jeg ikke egentlig la merke til rumpesmertene. De ble rett og slett nedprioritert.

Min ultimate måleenhet for treningsintensitet ble innfridd: Jeg svettet. Jeg svettet en god del, for å være ærlig. Jeg lot være å ta med håndkle da jeg dro hjemmefra fordi jeg tenkte at jeg skulle ta det litt rolig, men enten tok jeg i mye hardere enn jeg trodde, eller så er selv "rolig" blitt krevende for meg i min nåværende (mangel på) form. For svetten sildret nesten langs hårfestet og nedover panna, og jeg kastet hyppige, sjalu blikk på de ved siden av meg som hadde håndklær, mens jeg måtte ta til takke med å tørke meg med en nesten like svett håndbak. Neste gang tar jeg med håndkle. Leksa er lært.

Treningsøkten ble fulgt opp av en halvliter Litago Lett sjokolademelk, og en middag bestående av søtpotetfries, Findus' fylte rødspette (ja, noen ganger klarer jeg å spise et eller annet med litt fisk), og litt grønnsaksblanding (erter, mais, gulrøtter). Jeg kjøpte en Helnøtt på butikken (halv pris! Hvordan kan man la være?), men jeg klarte utrolig nok å ikke åpne den i løpet av kvelden. Den forsvinner sikkert i morgen, men for nå skal jeg meske meg i seieren som har vært i dag.

Comeback, episode 52

Om ikke annet, kan man i det minste kalle meg sta. Jeg prøver på nytt, igjen og igjen.

Denne gangen prøvde jeg meg på spinning igjen. For første gang på år og dag stod jeg opp tidlig på en lørdag for å dra meg avgårde til en spinningtime kl. 10:30. Det er lenge siden, det. Så lenge siden at jeg faktisk ikke er helt sikker på når det var. Minst et år, sannsynligvis mer. Kanskje til og med to.

Siden det nå er litt over en måned siden sist jeg satt på et sykkelsete, var dette en utfordrende retur til Elixia Colosseum. Rumpa verket (og verker fremdeles), og svetten piplet jevnt og trutt fram i pannen i løpet av de 55 minuttene. Pulsen kom godt opp, og etter en ambisiøs start ble jeg nødt til å jenke meg noen hakk for å klare å overleve resten av timen. Det var tidvis ganske tungt og jævlig, og jeg var fristet til å gi meg i en av pausene - trass og stolthet hindret meg fra å gjøre det. Jeg holdt ut til det hele var over, og da føltes det fantastisk.

Jeg hadde helt glemt hvor godt det føles å trene om morgenen, for så å kunne slappe av og nyte resten av dagen med god samvittighet. Jeg kommer helt sikkert til å glemme det igjen, også. Men akkurat i dag skal jeg være fornøyd med innsatsen, og så får jeg bare vente og se hvor lang tid som vil gå før jeg gjentar stuntet.

Etterpå belønnet jeg meg med en liten sjokolademelk på veien hjem, og i skrivende stund er jeg så trøtt at jeg kjemper hardt for å ikke sovne på sofaen. Normale mennesker med venner har gjerne planer på lørdager, som kan holde dem opptatt og våken, men som vanlig sitter jeg her hjemme alene og er mitt eget selskap, glemt og uønsket av verden. Da er det lett å bare legge seg ned og sove, men jeg skal prøve å la være. Ellers får jeg jo ikke sove til natten igjen.

Til tross for dagens innsats føler jeg meg fremdeles ubrukelig og verdiløs. Men det er greit. Jeg begynner å bli vant til det.

Sommertrening

Så ble det ingen flere treningsøkter før ferien, men jeg er ikke overrasket. Motivasjon og energinivå har lenge ligget i underskudd, og jeg befinner meg for tiden i en tilstand hvor jeg er fornøyd med hva enn jeg klarer, om det så bare er å gå en tur til butikken. Alt i alt må jeg vel bare innrømme for meg selv at formen - spesielt depresjonen - kun gradvis blir verre, og snart må jeg kanskje akseptere at jeg aldri vil klare å komme tilbake til de gode rutinene jeg hadde for 4-5 år siden (herregud, allerede?). Det er litt trist å tenke på. Jeg føler meg nesten som en krøpling.

I det minste har jeg ikke vært helt inaktiv i løpet av ferieperioden. I løpet av de 12 dagene i Hellas svømte jeg en del, på det meste en halv kilometer daglig, ute i relativt strie bølgeskvulp i havet. Jeg fikk meg også en solid kondisjonsøkt da jeg bela meg ut på en 45 minutters gåtur i bratt oppoverbakke for å få se et 2500 år gammelt tempel til gudinnen Afaia. Dette var riktignok bare én dag, men hver dag teller.

Etter at jeg kom hjem har noen gåturer for det meste vært det jeg har fått av "trening." Spesielt de siste tre dagene har jeg klart å holde et moderat aktivitetsnivå, med daglige turer til Sognsvann med minst én runde rundt vannet (3,5 km). I går svømte jeg noen hundre meter i tillegg. Ikke helt samme badetemperatur som i Hellas, men det var friskt og deilig. Jeg liker ferskvannslukten.

Den gode nyheten er at jeg ikke skal jobbe flere netter. Jeg har fått sykmelding ut oppsigelsesperioden på avdelingen, så de fire vaktene jeg egentlig skulle hatt neste uke, samt de fire i midten av august, utgår. I stedet kan jeg fokusere på å prøve å etablere en normal døgnrytme, for allerede 2. august har jeg min første opplæringsvakt i min nye jobb. I løpet av neste måned skal jeg ha 8 opplæringsvakter, hvorav de fleste er dagvakter og begynner kl 7:30 om morgenen. Foreløpig sliter jeg med å våkne når alarmen min går kl 8, så dette vil bli en utfordring. Jeg prøver å bli gradvis bedre for hver dag.

Håpet er i alle fall at når nattevaktene nå forsvinner, vil jeg kanskje begynne å føle meg bedre, og kanskje klare å holde meg til et semistrukturert treningsprogram igjen. Jeg vil ha en mer strukturert daglig rutine for måltider, noe som også kan hjelpe. Inntil videre velger jeg altså å være forsiktig optimistisk og håpefull.

Jeg håper virkelig ting kan begynne å bli bedre snart. Jeg føler meg tung (både fysisk og psykisk), mislykket, ubrukelig og verdiløs. Alt er vanskelig, alt er meningsløst. Det er ingen tvil om at depresjonen gjør det vanskelig å jobbe med vekttap, men det er også åpenbart at vektproblematikken forsterker depresjonen. Det er en evig, nedadgående spiral, og jeg trenger desperat å bryte den snart, før den tar livet av meg.