Kosespinning

Kosespinning, det er sånn du gjør når du ikke egentlig jobber så veldig hardt, men bare holder deg i lett bevegelse fordi kroppen din er støl som en dørstokk og du får god samvittighet. Ja, også varer det ikke så veldig lenge, heller.

I dag var den fine dagen hvor jeg fikk spinningsko. Hurra! Jeg møtte min supersnille venninne på XXL, hvor vi fikk hjelp til å finne et par som var både tøffe og behagelige, og jeg betalte ikke en eneste krone, for dette var bursdagsgaven min. Stas! Så skulle jeg på spinning på Bjørvika etterpå. Det var i alle fall planen. Men så ble jeg sulten, mens vi gikk omkring der i butikken. Veldig sulten. Og jeg tenkte, kanskje var det best om jeg bare dro hjem og spiste middag i stedet. Jeg bestemte meg for det.

På vei fra butikken mot t-banen begynte jeg imidlertid å tenke i andre baner. Det var jo bare en liten time ... jeg kunne jo ta det med ro ... jeg hadde jo nettopp fått disse sykkelskoene og hadde veldig lyst til å prøve dem ... Så jo, jeg skulle dra på den timen likevel. Ta en banan ellerno først, slik at jeg ikke sultet ihjel, og så heller spise herskapelig etter økten. Så oppdaget jeg at mobilen min var borte.

Lett panisk hastet jeg tilbake til XXL, i håp om at jeg hadde forlagt den et eller annet sted der og at en velmenende sjel kunne ha funnet den. På vei tilbake tenkte jeg at dette var et tegn; hvis jeg var så sulten at jeg klarte å forglemme mobilen min, var nok middag snarest det lureste, og jeg ombestemte meg nok en gang. Dessuten begynte tiden å bli knapp før timen skulle begynne, og her kastet jeg altså bort enda mer. Åpenbart et tegn.

Inne på butikken hadde de heldigvis funnet mobilen min, og jeg takket i bøtter og spann før jeg hastet videre igjen. Denne gangen innom Rema 1000 på veien, for å kjøpe middag. Nå skulle jeg rett hjem og spise.

Et kvarter senere satt jeg på t-banen og kikket på klokken. Jeg KUNNE rekke det. Kanskje komme et par minutter sent inn døren, men det var jo ikke noe problem. Og jeg hadde jo disse fine skoene, da. Så jeg ombestemte meg for kanskje fjerde gang ellerno. Plutselig skulle jeg på spinning likevel, hoppet av t-banen ved Jernbanetorget og travet bort til Bjørvika.

Som spådd, så gjort - jeg kom inn døra til spinningsalen ca fem minutter for sent. Det gjorde ingenting, for der var det ingen instruktør. Hun som skulle ha timen var borte, og de ansatte visste ikke hvor hun var og fikk ikke tak i henne på mobil. Det var jo litt skuffende for meg og de syv andre i salen. De hadde heller ingen vikar som kunne hoppe inn og ta den, så det ble til at vi koblet til telefonen til en av de andre i salen og trenet for oss selv til musikken hennes. Dermed ble det kosespinning. Jeg er ikke flink til å presse meg selv, den jobben må noen andre gjøre. Med en instruktør der hadde jeg nok også blitt værende hele timen, i stedet for bare halve. Men det viktigste målet var nådd: Jeg hadde fått testet ut mine nye sko, og jeg hadde god samvittighet fordi jeg tross alt hadde vært innom treningssenteret i dag også. Det var ikke bare-bare, med tanke på hvor latterlig vondt jeg har hatt i omtrent hver eneste muskel i kroppen, og spesielt beina.

Herregudfyttihelvete så vondt jeg har i beina, spesielt lårene. På jobb i dag har jeg hinket omkring som en 80-åring og blitt ledd av av mine kolleger. Dette skriver jeg altså for å skryte, ikke for å klage, for det vitner jo bare om hvor ufattelig tøff og flink jeg var i går. Faktisk så flink at det kompenserer for kosetreninga i dag, spesielt når jeg skal tilbake til mer styrke igjen i morgen.

Hvis jeg overlever denne uka her, så overlever jeg hva som helst.

Hjem til Elixia

"Au. Au. Au. Au. Au. Lyden av en Vero som går ned en trapp etter en times styrketrening. Jeg har savnet deg, Elixia."

Dette ble dagens oppdatering på Facebook, få minutter etter å ha stavret meg ut fra Colosseum. Sissel er en fabelaktig instruktør som er et monster i styrkerommet, og det var kanskje i overkant optimistisk av meg å velge hennes Styrke & Core som den første styrketimen på en måned. Min plan om å også ta spinningtimen hennes etterpå ble kansellert delvis av at jeg var blitt litt kvalm, delvis av at jeg var blitt litt svimmel, og delvis av at Sissel nærmest beordret meg til å dra hjem og hvile etter dagens innsats. Du vet du har gjort det bra når instruktøren gir slik tilbakemelding.

Dæggern. En hel måned uten styrketrening. Fanden ta deg, sommerferie. Det gjorde så vondt, så vondt. Ikke åpnet jeg høstsesongens treningsregime med lette vekter, heller. Det var tanken i utgangspunktet. "Første gang på en måned, ta det lett og rolig i dag, Vero" sa jeg til meg selv mens jeg ruslet til Majorstuen fra Ullevål i et bedagelig tempo og smattet i meg et beger Skyr. Men dere vet vel hvordan jeg er. Når jeg kommer i treningstøyet og setter griselabbene mine inne i speilsalen er det som om noen skrur på Hulken-knappen i nakken min, og jeg klarer ikke å IKKE gi alt. Resultatet blir jo da for det meste ganske bra, men sånn som akkurat i dag, etter såpass lang pause, så blir muligens resultatet at jeg blir invalid i morgen. Det finner jeg ut når jeg skal komme meg opp til jobb i morgen tidlig. Jeg skjelver allerede bare ved tanken.

Men det er godt å være tilbake, altså. Jeg koser meg med smertene, jeg. Det er jo positive smerter. Ikke sånn tannpine-smerter eller hodepine-smerter som bare kommer og er plagsomt helt uten mål og mening. Disse smertene har begge deler. Nå skal jeg fortsette å bli sterkere. Hurra!

Jeg skal tilstå en viss dovenskap nå i helga som har gått. Uken etter at jeg kom hjem fra ferie har vært mye preget av rydding og vasking hjemme, trøtte dager på jobb, søvnløse netter og en temmelig ødelagt døgnrytme. Jeg ville gjerne dra på en Power-time i går formiddag, men skjønte da jeg våknet klokken halv tre på ettermiddagen at det hadde utgått. Så lovet jeg at DENNE uken skal jeg gjøre en skikkelig innsats, og det mente jeg.

Treningsplanene er lagt for resten av uken. Jeg skal forsøke å gjøre noe hver dag. Spinning i morgen, mer Styrke & Core på onsdag, dansing på torsdag, yoga på fredag, spinning på lørdag og Power på søndag. Også skal jeg få sykkelsko i morgen, og det blir selvfølgelig stor stas!

Noe annet jeg våget meg på i dag, var vekta. Der har jeg heller ikke vært på en måneds tid, og jeg var livredd for hvordan det ville utarte seg. Jeg ble positivt overrasket - jeg ligger fremdeles omtrent på samme nivå som før. To uker i USA med amerikanske måltider og mellommåltider (her snakker vi snacks, sjokolade, kaker, brus og junkfood i bøtter og spann, altså) har visst ikke hatt noen stor effekt på meg. Merkelig, men på en gledelig måte. Kanskje er det fordi jeg har vært så aktiv fra morgen til kveld hver eneste dag. Jeg har ikke drevet med noe trening, unntatt den ene joggeturen som nesten tok livet av meg, men jeg har slettes ikke sittet på ræva heller, så kanskje det hjalp. Kanskje de få utfallene og knebøyene jeg gjorde mens jeg stod i kø på Disneyland bidro bittelitt. Uansett årsak, så er jeg fornøyd med situasjonen. Jeg hadde forventet verre.

Nå blir det altså å stramme inn i tiden framover. Å stramme inn treningsvanene blir ikke den store utfordringen, tror jeg. Å stramme inn kostholdet blir verre. Ikke minst føler jeg meg særdeles motvillig til å måtte lage måltidene mine selv igjen. Det er så herlig å bare bli servert! Men i går stekte jeg laks, så jeg er litt flink, da.

Avslutningsvis vil jeg ønske velkommen til et nytt treningssemester. La oss håpe jeg klarer å knekke noen barrierer i løpet av høsten.

Ferieslutt

Etter en uke i Bergen og to uker i California var det fantastisk å rusle inn på Elixia Colosseum igjen etter jobb i dag. Som jeg har savnet den plassen, og som jeg har savnet å trene. Utrolig, men sant. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en sånn person som ville savne å trene, men det har jeg visst. Sært. Men på en bra måte. Jeg skulle ønske jeg også kunne få en sær personlighetsforstyrrelse når det gjelder min svakhet for ostepop og sjokolade, men enn så lenge lar den vente på seg - min entusiasme for Alt Som Er Usunt™ er fremdeles nærmest ukuelig, og spesielt nå etter USA-ferien sliter jeg med å spore litt over i mer sunne matvaner. Jeg skjønner hvorfor så mange amerikanere er tykke, for å si det sånn.

Det var liten tvil om hva "høstens" første treningsøkt skulle bli. Spinning. Mitt aktivitetsnivå etter joggeturen i McArthur Park for halvannen uke siden har vært temmelig labert, hvor det meste jeg kan skryte på meg er vandring og en god del kø-ståing. Mer har jeg ikke hatt tid til, for Comic Con hadde et enormt program med alt for mange ting som jeg ikke ville gå glipp av, og jeg var der fra tidlig om morgenen til sent om kvelden/tidlig om natta. De sier jo at det er kondisjonen som forsvinner først, så derfor var det kondisjonen jeg ville begynne å jobbe med i dag.

Begge mine treningsvenner ble med på økten, og det hele ble en forfriskende, slitsom og sosial sammenkomst med høy puls og besnærende kroppsdufter. Klart jeg ble sliten, det blir jeg jo alltid på spinning, men ildprøven kommer vel i morgen, når jeg finner ut hvor støl jeg har blitt i løpet av natten. Hvor ille står det egentlig til med denne slappe, solbrente, hudflassende skrotten nå? Det blir spennende å se.

Forøvrig liker jeg instruktør Romeo veldig godt. Han er kjempeflink til å kontinuerlig instruere og minne oss på riktige teknikker og stillinger, noe som var suverent for en litt ute-av-trening, trøtt og jetlaget Vero.

Stort mer skal jeg ikke tyne ut av meg i kveld, for jeg ser dobbelt etter nå en uke med knapt nok halvparten så mye søvn som jeg trenger, så nå skal jeg bare stupe i seng. Men det blir mer trening i tiden som kommer, og dermed selvfølgelig mer blogging. Hurra!

Fortsatt god ferie til alle som er så heldige å ha denslags. Husk å kose dere!

Ferietrening? Joa.

Så jeg har altså kommet meg til junaiten, til selveste California. Her har jeg vært i en uke, og selv om det har vært en god del aktivitet, kan jeg ikke med god samvittighet kalle det for faktisk TRENING. Fram til i dag.

Mandag for en uke siden var hovedsaklig tilbragt på fly, så da skjedde det ikke stort annet. Tirsdag våknet jeg opp til en varm solskinnsdag, hvor aktivitetsnivået begrenset seg til litt kosesvømming i hotellbassenget og så noen timer med vandring i Hollywood. Onsdag bestod for det aller meste av venting, ettersom jeg teamet opp med de to personene i verden som kanskje har dårligst retningssans og kartlesertalent, og det var disse som sørget for bil. Det hele endte med at jeg til slutt kostet på meg taxi likevel, men da var allerede mesteparten av dagen kastet bort, og humøret noe redusert. Men så kom torsdag og reddet meg, for da dro jeg til Universal Studios, og dermed fikk jeg en full dag med vandring. Ikke store utfordringen for kondisjonen eller styrken akkurat, men utholdenheten fikk kjørt seg litt. Jeg la meg med lett hovne føtter den kvelden. Fredag kom så, og var befriende vandringsfri, i forhold til dagen før. Jeg dro til Santa Monica og Venice Beach, hvor hovedaktivitetene ble svømming blant de store bølgene og sykling langs stranden. Heller ikke her ble det den store kondisjonstesten, for det var jo ikke akkurat noen spinningbane, men jeg fikk i alle fall tråkket litt, og det var herlig. Så. Så kom lørdag. Gode guder, lørdag. Disneyland. Åpent til midnatt. Jeg ankom ca klokken 11, og var i konstant bevegelse resten av dagen og kvelden og delvis natten. Gå hit og dit, stå i kø, gå mer, stå mer i kø - milde malurka så sliten man blir i bena av å stå så mye! Hvis jeg trodde føttene var hovne etter torsdagen, var det ingenting mot hvordan de så ut og føltes etter Disneyland. Jeg sluknet som en druknet kakerlakk. Søndag kom til slutt, og selv om den begynte sakte og rolig, ble det også her etter hvert en del vandring og sightseeing med shopping i Hollywood. Fremdeles ikke av et kaliber jeg vil definere som ordentlig trening, men jeg var innmari sliten, i alle fall. Og vondt hadde jeg.

Men i dag begynte en ny uke, og jeg startet tidlig og friskt med en joggetur fra hotellet til McArthur Park (som bare lå noen kvartaler unna), og deretter et par runder rundt parken og området omkring. Til sammen jogget/haltet/stavret jeg meg fram i ca 45 minutter, under den sviende hete Los Angeles-solen, og fikk opp pulsen skikkelig for første gang på over en uke. Det kjentes. Det tok ikke mer enn ti minutter etter at jeg var ferdig med turen, før lårene begynte å klage. (Vel, strengt tatt begynte de å klage et kvarters tid FØR jeg var ferdig.) Selv etter at jeg tøyet ut i hotellbassenget var jeg så støl at det gjorde vondt å gå opp trappene til rommet etterpå. Den smerten følte jeg strengt tatt at jeg fortjente, for bortsett fra denne ene joggeturen har jeg ikke vært så veldig treningsflink. Noen utfall og knebøy nå og da mens jeg har ventet på et eller annet (bil, buss, kø, whatnot), noen sit-ups ved bassengkanten, men ingenting imponerende. Ingenting i nærheten av innsatsen jeg har til vanlig.

Det er kanskje derfor man kaller det "ferie."

Litt ferietrening

Jeg har slettes ikke tid til å blogge nå, med bare litt over 7 timer unna avgang fra Gardermoen til USA, men jeg skviser inn noen ord likevel.

De siste fire dagene har jeg altså ikke bare sittet på stussen i de bergenske skoger. Jeg har gått latterlig mye, i utfordrende (og til tider livsfarlig, i alle fall syntes jeg det der jeg snublet og vaklet meg framover som en nyfødt sommerkalv) terreng, i oppoverbakker og nedoverbakker, tidvis med opptil flere tunge bører. Jeg har badet, og svømt i alle fall en halvtime per bad over et par dager. Jeg har ikke sittet på noe mer komfortabelt enn en fuktig gressbakke eller en hard trebenk. Jeg har vært utendørs og fått frisk luft hvert eneste minutt av hver eneste time av hver eneste dag. Og jeg har spist sunn og god mat i moderate mengder (tidvis sterkt motivert av den manglende tilgangen på hygieniske fasiliteter). Jeg har knallgod samvittighet.

Så får jeg bare håpe at jeg klarer å holde et like godt aktivitetsnivå de kommende to ukene i California. Jeg tror i grunn det skal gå helt fint.

God sommer videre, folkens!

Flyttehjelp

Så ble det altså trening i dag, men ikke helt den treningen jeg hadde tenkt, og i alle fall ingen dansing. Et par veldig gode venner skulle flytte i dag, og samvittigheten tvang meg til å hjelpe til. Jeg trøstet meg med at bæring og løfting og trappegåing i flere timer var nesten like bra trening som en skikkelig treningsøkt, i tillegg til at jeg kunne bidra til å gjøre dagen deres lettere og bedre.

Selvfølgelig var jeg den svakeste av alle bærehjelperne, og spesielt gutta tok minst dobbelt så mye som meg. Naturligvis var jeg den tregeste til å klatre trappene. Men jeg bar, og jeg klatret, og jeg var stolt over det. Noen som husker mine tidligere mangfoldige blogginnlegg om hvor høyt jeg hater trapper? Nemlig. Jeg vet ikke hvor mange etasjer jeg totalt har gått i dag, men det ble en del.

I morgen tidlig bærer det altså avgårde til Bergen og ferietur til de våte skoger i vest. Men selv om jeg ikke får kjørt noe treningsopplegg på en stund, kommer jeg neppe til å være inaktiv. Jeg regner med en del vandring i skogsterreng, kanskje litt graving i jorda, og kanskje litt slossing med sverd og skjold. Rustningen er pakket og klar. Det er imidlertid ikke resten av utstyret, så resten av kvelden kommer nå til å bli hektisk og kanskje litt panisk.

Dette blir det siste dere hører fra meg på en stund. Kanskje skriver jeg noe på søndag kveld, hvis jeg får tid og har noe å skrive om. Hvis ikke, blir neste innlegg fra California, om litt over en ukes tid. Vi går altså en spennende tid i møte, så følg med videre! Og ha en riktig fin sommer, dere!