Siste innspurt

Som vanlig har jeg ikke helt klart å trene riktig så mye som jeg har håpet. Min ambisiøse plan var å trene hver dag fram til julaften, men det har ikke gått.

Søndag kom og gikk uten stort annet trening enn en heftig ryddesjau hjemme (som noen kanskje vil påstå er trening nok i seg selv, og jeg er tilbøyelig til å være enig). Det var en kjedelig prioritering, men den var også nødvendig.

Heller ikke i dag vil jeg få tid, her hvor jeg nå sitter og skal vaske gulv, lage krumkaker og brente mandler, koke grøt og løpe ut for å kjøpe et par småting i løpet av de neste tre timene. No rest for the wicked.

Plasteret på såret er at jeg klarte å skvise inn en yogatime i går - mellom gavelevering hos søsteren min i Drammen, juletrehandling (som ble fraktet hjem delvis av buss og delvis av mine stadig sterkere muskler), litt kakemekking og en middagsavtale. Puh. Hvert år tenker jeg at jeg skal ha alt klart innen den 21. desember, slik at jeg bare kan slappe av og nytte de siste dagene fram mot julaften, og hvert år feiler jeg (men jeg blir gradvis bedre; i år var jeg for eksempel ferdig med alle gavene med god margin).

Denne yogatimen jeg stresset avgårde til var gull verdt. Akkurat det jeg trengte i ett av årets mest hektiske dager. Det var også alt for lenge siden sist jeg hadde vært på den, og jeg det var fint å være tilbake. Det er alltid så god, rolig stemning i yogasalen, og jeg slutter aldri å forundre meg over hvor fysisk krevende en så rolig aktivitet kan være. Jeg var glad for å kjenne at jeg fremdeles kan stå med strake knær og legge hendene under føttene. Jeg klarte også å komme opp i en sjanglende (som vanlig) skulderstående. Ikke verst.

Selv om det ble siste økt før jul, blir det forhåpentligvis ikke siste økt denne uka. Romjula kommer jo, og siden jeg jobber de fleste nettene av den, blir det lite sosialisering på meg, noe som betyr bedre rom for å stikke innom mitt lokale Elixia på kvelden, før nattevakten begynner. Så vi satser på litt juletrim, slik at morgendgens ribbesvor kan knaskes uten alt for dårlig samvittighet.

Riktig god jul til dere alle (begge)!

Nerdens julehevn

Det er bare noen få dager igjen til jul. Kjøkkenskapet er fullt av snop. Kjøleskapet er fullt av mat og julebrus. Fryseren er full av riskrem. Kjøkkenbenken er full av pepperkaker og ingridienser til blivende krumkaker og Delfiakake. I en liten haug på badegulvet ligger treningstøyet i en odør av stram svette etter ukas innsats. For første gang på jeg vet ikke hvor lenge, er jeg faktisk litt fornøyd med meg selv. Jeg har ikke ligget på latsiden. Jeg har vært flink.

Jeg tok en dobbelttime på fredag. Først spinning med Kjekke-Jonas, hvor jeg egentlig hadde tenkt å ta det rolig fordi jeg skulle ta en annen time rett etterpå. Jeg klarte selvfølgelig ikke å ta det rolig. Det er faktisk helt umulig i de timene der. Jeg får alt for mye motivasjon og energi til å slække, og før jeg vet ordet av det er 55 minutter gått og jeg halvt ligger over styret på spinningsykkelen og gisper etter luft. Da var det jo kjekt at jeg slepte meg rett inn i boksesalen etterpå.

Boksetimene har jo heller ikke for vane å være nevnverdig rolige, men her måtte jeg faktisk ta meg selv i nakken et par ganger i løpet av økten, rett og slett fordi jeg fikk et par små strøk av svimmelhet. Jeg vekslet mellom å gi (nesten) alt, med både slag og spark, til å omtrent bare henge på sekken for å hente meg inn igjen. Jeg ønsket at jeg hadde hatt en større drikkeflaske.

Om jeg angret på dette ville stuntet? Selvsagt ikke. Jeg var knallfornøyd da jeg slepte meg hjem etterpå og koste meg med en god middag med verdens beste samvittighet til dessert.

Så kom lørdag. Styrkedag. Jeg bestemte meg for å plage de store muskelgruppene; det er jo de viktigste. Først ti minutters oppvarming på elipsemaskin. (Noen ting forandrer seg aldri.) Så benkpress. Jeg liker å begynne med benkpress, kanskje fordi det er den jeg synes er tyngst, så det er greit å ta den i starten, før jeg blir for sliten til å presse noe som helst. Fremdeles 30 kg (og der blir jeg nok en stund før jeg legger på noe mer), men denne gangen klokket jeg inn hele 7 repetisjoner. Dette, kunne Fitocracy fortelle meg etter at jeg hadde loggført, var en ny rekord. Juhu! Nå skimter jeg 8 repetisjoner i horisonten. Så gøy!

Etter benkpress fulgte først knebøy, så markløft. Videre skulderpress (5 kg på manualer nå, ye!), utfall med manualer, og biceps curl (8 kg på manualer). Jevnt over holdt jeg meg på 3 x 10 på alle disse, bortsett fra utfall som fikk 6 x 10 fordi utfall er jævlig men har også en magisk effekt.

Avsluttet med 1 km på tredemølla som vanlig. Jeg var langt unna den tidligere rekorden på 6:49, men det var som forventet.

Håper å få til en økt eller to før julaften, men vi får se. Det er litt å gjøre sånn helt på tampen, både av rydding og vasking og baking og pakkelevering og sosialisering. I tillegg har jeg fremdeles ikke spilt ferdig Dragon Age Inquisition (enda det er over en måned siden jeg kjøpte det - SKANDALE). For lite tid, for mye liv.

Desembertanker

Etter en god langhelg i Paris kom jeg rullende hjem mandag ettermiddag, og jeg syntes unektelig at klærne satt litt strammere enn før jeg dro. Huff. Dermed bar det rett avgårde til boksetime på Colosseum med Aristo. Ingen tid å miste. Det er jo snart jul, og lageret med julesnop i kjøkkenskapet blir bare større og større.

Den boksetimen var vel strengt tatt min første treningstime på en ukes tid eller så, og den gjorde derfor litt ekstra godt - og litt ekstra vondt. Det ble mye fokus på spark denne gangen, og det syntes jeg var helt supert. Pulsen kom seg godt opp, og jeg fikk utløp for litt aggressjon - for det meste rettet mot meg selv.

Jeg er ikke egentlig fornøyd med min egen innsats i år, sånn generelt. Jeg har trenet mindre enn jeg har gjort de siste par årene, samtidig som kostholdet har vært helt på trynet. Jeg har gått opp i vekt i stedet for ned. Jeg har vært slapp og lat og umotivert og til tider giddeslaus. Ikke bare når det gjelder trening, men når det gjelder livet generelt. Når jeg nå ser tilbake, ser jeg at depresjonen egentlig har hatt et litt for godt grep på meg fra rundt påsketider og utover, og jeg har ikke klart å riste den av meg for mer enn noen dager av gangen. Jeg har vært mindre aktiv, mindre sosial. Jeg har følt meg ekkel og stygg og kjedelig og særdeles mindreverdig. At jeg ikke har hørt til eller passet inn noe sted. Mine faste Elixia-sentre har vært unntaket, noe som bare gjør det enda mer dustete at jeg ikke har tilbragt mer tid der. Jeg har skammet meg over hvor lite flink jeg har vært, og jeg har respondert på den skammen ved å trekke meg enda mer unna og bare latt meg selv forfalle. En slags straff. Hurra for irrasjonelle, selvutslettende depresjonstanker- og følelser.

Jeg har ikke egentlig troen på nyttårsforsetter, men i desember 2011 bestemte jeg meg for å trene hver dag i hele januar 2012 - og det fungerte. Situasjonen min da var noe annerledes enn nå, blant annet hadde jeg en mindre krevende jobb med en mer normal arbeidstid som ikke ga meg en døgnrytme fra helvete. Jeg er derfor usikker på om jeg ville klare å gjennomføre samme konsept i januar som kommer, men det hadde jo vært et fint mål å strekke seg mot. Om så bare for å prøve å samle sammen litt ekstra movitasjon for 2015.

Ikke at jeg har gitt meg for i år, altså. Jeg sikter på minst et par treningsøkter til denne uka, pluss noen i neste uke. Det blir neppe nok til å kompensere for all fråtsingen som unektelig ligger rett rundt hjørnet og lurer, men det vil da være bedre enn ingenting. Så får jeg bare håpe at jeg klarer å klatre ut av denne gropa etter hvert. Ting må jo bli bedre.

Adventstrening

Hei hå så var det advent igjen. Etter advent følger jula, og vi vet alle hva som skjer i jula. Mot bedre vitende begynner fråtsingen, gjerne så det går på samvittigheten løs. Jeg kjenner meg selv godt, og har allerede begynt å hamstre. En stor plate Fruktnøtt og to poser Julemarsipan fra Nidar ligger allerede klart i skapet (med streng formaning om at det ikke skal røres før tidligst lille julaften, må vite), og tre søte glassflasker Dahls julebrus (den eneste riktige julebrusen) ligger i kjøleskapet og godgjør seg. (Jeg hadde tidligere en pakke marsipanpølser men de, øhm, forsvant visst på mystisk vis. Ahem.)

Men dette er bare begynnelsen. Det kommer til å bli mer. Mer marsipan. Mer brus. Mer sjokolade. Jeg skal lage Delfia-kake og krumkaker og brente mandler. Pepperkaker må man selvfølgelig ha. To pakker riskrem ligger også parat i fryseren, klar til å runde av et bedre ribbemåltid på selveste julekvelden, og sannsynligvis ha nok rester til første juledag også. Forhåpentligvis. Kanskje. Litt.

Så joda, jul skal det bli, og den kommer alltid fortere enn man tror. Best å skvise inn så mye trening som mulig enn så lenge.

Tradisjonen tro har jeg vært flinkere til å trene enn jeg har vært til å blogge. Forrige lørdag var en merkedag for mitt vedkommende - for første gang på minst en måned, kanskje nærmere to, fikk jeg endelig anledning til å dra på spinningtime med Elixias superstjerne, Jan Tore. Lørdagsmorgener faller så lett ut for meg, når jeg nå jobber hver tredje helg pluss litt ekstra, og har vært så mye bortreist de helgene jeg har hatt fri. Da jeg omsider parkerte meg på min faste plass i salen nå forrige lørdag, merket jeg hvor utrolig mye jeg har savnet de timene. De er så fantastiske, og det formelig oser treningsglede (og svette) fra hele salen. Jeg vet ikke om noen andre treningstimer en lørdag morgen som har folk på venteliste - og dette er en ganske stor spinningsal med plass til godt over 50 mennesker, kanskje nærmere 100. Ikke rart det blir varmt der inne.

Jeg storkoste meg mens svetten sakte rant nedover panna, og resten av dagen og kvelden spradet jeg rundt med masse energi, følte meg nesten uforskammet opplagt, og fikk gjort nesten alt jeg hadde planlagt å gjøre av både husarbeid og handling og matlaging. Nydelig.

Da var jeg ikke like flink på søndag, som ble fullstendig dedikert til å spille Dragon Age Inquisition. Jeg hadde vel kanskje ikke tenkt å bruke fullt så mange timer på å spille, men plutselig det blitt kveld, gitt. Mandag var ikke stort bedre. Selv om jeg hadde planlagt å dra på boksing, innså jeg (da jeg la meg klokken 9 mandag morgen) at jeg neppe ville klare å stå opp tidlig nok til det, og der tok jeg ikke feil.

Tirsdag, derimot, ble det en solid styrkeøkt. Jeg tok for meg alle de store muskelgruppene, med benkpress og markløft og knebøy. Fremdeles 30 kg på pressene, og fremdeles 6 repetisjoner, hvorav den siste alltid er særdeles skjelvende og lite elegant - men det går. Etterpå drylte jeg like gjerne til med utfall også, i tillegg til noen biceps curls og skulderpresser. Må passe på disse skuldrene mine, sjø. Vil ikke at den ekle muskelbetennelsen skal komme tilbake (men den har vært flink og holdt seg borte veldig lenge nå; jeg tror det har hjulpet å ikke jobbe så mye på ortopeden lenger).

Så mye arbeid har ikke benmusklene mine vært nødt til å gjøre på veldig lenge. Det kjente jeg godt dagen etter. Og enda mer på torsdag. Herre jemini, da var det ikke bare-bare å sette seg ned på do.

Mens jeg nå sitter her på jobb klokken 05 en fredag morgen, er jeg litt stolt over at jeg kom meg på trening på torsdag også. Det ble ikke helt som planlagt, men det ble. Egentlig skulle jeg ta en spinningtime, men den timen begynte 17:15 og jeg klarte ikke å komme meg opp av senga før 18. Derfor ble det i stedet litt elipsemaskin, litt mer benkpress, fire runder med planking (drep meg), og 50 cruncher til slutt. Etter at jeg innså at den spinningtimen var tapt, hadde jeg egentlig gitt opp tanken om torsdagstrening, så jeg var rimelig fornøyd med at jeg endte opp med å ta en liten tur likevel før jeg dro på jobb. Ikke verst for en gammel latsabb som egentlig bare vil sitte i sofaen og spille X-box!

Neste mål er å klare å stå opp tidsnok til å ta en boksetime i ettermiddag. Den begynner 17:30, så da må jeg ramle ut av senga senest 16:30 hvis det skal gå. Vi krysser fingrene, håper på det beste, men forventer ingen mirakler.

Ønsker begge mine lesere en riktig god advent!

Nattevakten skriver igjen

Store utfordringer har hoppet i veien for mitt treningsglade(?) hverdagsliv den siste uken.

Delvis er dette fordi jeg er inne i en travel jobbperiode. I tilegg til å befinne meg i den mer intense enden av turnusen (mange vakter), har det blitt en del ekstravakter (bemanningskrise, hurra!), og når man plutselig jobber både dag og kveld og natt om hverandre i en uke i strekk, da kan man bli litt sliten. Og trøtt.

Den andre grunnen heter Dragon Age Inquisition. Det er et spill som kom sist ut torsdag. Det finnes på de fleste systemer, fra PC til Playstation til X-box. Jeg har ventet på dette spillet i litt over tre år. Det er enormt stort. Det kommer til å ta meg flere uker, kanskje måneder, å spille gjennom det. Det er fantastisk bra, og når jeg først setter i gang er det nesten umulig å slutte med mindre jeg absolutt MÅ (for eksempel når jeg må på jobb). Synd, men sant: Et par treningsøkter har blitt ofret fordi jeg bare MÅTTE spille litt til, og litt til. Og litt til.

Jeg har likevel fått til et par turer til mitt kjære Elixia. Forrige torsdag (samme dag som jeg kjøpte spillet) klarte jeg, mot alle odds, å kjøre en god styrkeøkt. Da kjørte jeg like gjerne på i halvannen time, for jeg regnet ikke med at det ville bli mye trening i den nærmeste framtiden.

Hele helga forløp (som antatt) uten god samvittighet, men da mest fordi jeg jobbet nesten hele tiden - i det som egentlig skulle være frihelgen min. Fredag kveld, lørdag morgen og søndag kveld igjen. Puh. Så rett på nattevakter igjen. For et liv.

En time ballett klarte jeg nå å skvise inn på mandag uansett, og jeg kan egentlig nesten kalle det styrketrening. Herregud som de bena og armene får slite, i tillegg til litt mage og rygg. Litt dans innimellom, og da er det bare gøy og moro og jeg kan pakke meg inn i illusjonen om å være grasiøs. Hah. Særlig.

Jeg prøver å få til minst to styrketimer i uken, så jeg presset meg til Elixia tidlig i går kveld også, like etter å ha våknet. Denne gangen prøvde jeg å oppgradere i benkpress: Mine 3x5 repetisjoner ble til 4x6. Fremdeles på 30 kg. Wohoo! Kiloene kryper kanskje oppover på vekten, men kanskje kan jeg trøste meg med at litt av det potensielt kan være muskler. Jeg lever i håpet.

Det blir nok ikke mindre travelt i tiden framover, men jeg skal prøve å fortsette etter beste evne, både med trening og blogging. Så får jeg bare beklage på forhånd hvis det blir litt lite. Jeg skulle ønske jeg hadde en klone eller to.

En nattevakts bekjennelser

"Nei, jeg vil ikke på trening. Jeg er fortsatt støl etter styrkeøkten på søndag."
"Det gjør vondt å gå. Sorry, yoga blir for heftig i dag."
"Au. Au au au. Nei. Bare nei. Bli i sofaen."
"Dæven, for en fin sofa. La oss bare slappe av der i kveld, okei?"
"Jeg er trøtt. Og sliten. Jeg vil sove og spise og sove mer."
"Kom igjen, jeg har jobbet i fire netter, og har en natt igjen. La meg få slappe av da, pliiis?"

Dette var de svært ovebevisende argumentene kroppen min presenterte for meg da jeg krøp ut av sengen kl. 17:15 i går ettermiddag. Den hadde helt rett. Jeg hadde vondt og var støl etter treningen på søndag. Jeg var trøtt og sliten etter alle disse nettene, og gruet meg litt til den femte natta. Den femte natta er alltid den verste. Den er faktisk helt for jævlig. (Så har vi etablert det.) Det var ingenting jeg ønsket mer enn å tilbringe mine små, dyrebare fritimer liggende som et slakt på sofaen og se den to timer lange midtsesongfinalen av Once Upon a Time. Gjerne i selskap med litt sjokolade og en god middag. Det fristet. Herregud som det fristet. Jeg kunne bare forestille meg hvor ubrukelig kroppen min ville være på en yogatime, som var det jeg hadde planlagt. Jeg klarte jo knapt nok å gå normalt.

Jeg synes derfor at jeg fortjener en slags pris eller medalje for at jeg ignorerte klagene til kroppen min, trosset ønsket om å vegetere på sofaen sammen med en av mine favorittserier, og faktisk dro på Elixia for å jobbe meg gjennom 90 minutter med Advanced Ashtanga Yoga. Jeg kom meg dit. Halleluja, jeg kom meg avgårde. Jeg har hørt noen si at det er et mirakel når et barn blir født. Det er det ikke. Barn blir født hele tiden, overalt. Det er ikke noe mirakuløst i det; det er grunnleggende biologi. Det at jeg kom meg på den yogatimen, derimot, DET er et mirakel. Jeg hadde så godt som gitt det opp og slått fra meg tanken, helt til en liten stemme langt der inne hvisket "det er når du har minst lyst at det er mest viktig."

Det ble 90 tunge, men gode minutter. Den timen hadde jeg veldig godt av. Joda jeg var stiv og støl da jeg kom dit, men det er jo akkurat da yoga er midt i blinken. Å ignorere klagingen fra kroppen min var det lureste jeg kunne gjort. Jeg var litt mindre støl etterpå, og pokker ta så stolt jeg var av meg selv. Stolt og glad. Jeg hadde tatt utfordringen, og overlevd.

Nå som den femte natten straks er over, ser jeg fram til belønningen. Nå, i kveld, skal jeg endelig unne meg litt kvalitetstid med sofaen. Det synes jeg er fortjent. Jeg skal bare sove bort dagen først.

Urgh

Jeg har trenet. Det var slitsomt. Jeg vil sove. Og spise. Sove og spise. Det er egentlig det hele. Det er alt jeg vil i livet.

Etter to av fem nattevakter er jeg allerede sliten. For hver natt/dag sover jeg litt lengre utover ettermiddagen, og det blir litt tyngre å stå opp tidsnok til å rekke både spising og trening og avslapping før neste nattevakt kryper innpå. Jeg hadde opprinnelig tenkt meg på ballett i går kl. 16. Hah. Hahaha. Klokken 16. Særlig. Den timen ble så innmari kansellert, den.

Jeg fikk litt dårlig samvittighet av å ikke komme meg på trening i går, når jeg hadde planlagt det. Derfor lovet jeg meg selv å dra i kveld i stedet. Løftet holdt hardt, men det holdt. 18:45 kom jeg meg omsider ut døra, etter en kjapp "frokost," og kl 19 var jeg på elipsemaskinen, klar for en times trening før senteret stengte.

Tanken var å ta det forholdsvis rolig. Jeg er tross alt veldig trøtt og sliten, og i halsen murrer noe som minner bekymringsverdig mye om nok en begynnende forkjølelse. Ingen grunn til å presse seg hardt, med andre ord. Det gjorde jeg heller ikke. Bare litt. Det er år og dag siden sist jeg har løftet vekter, men jeg valgte likevel å ikke gå tilbake fra mine nylig oppnåde 30 kg på benkpress. Det holdt til akkurat fire sett med fem repetisjoner (på det ene settet klarte jeg seks, men da døde jeg nesten). Videre til utfall, Arnold press og litt triceps. Til slutt biceps curl med vektstang på 15 kg. Jeg har holdt på med akkurat den vektstanga en stund nå, og plutselig fikk jeg det for meg at jeg ville snuse på neste stang, som er 17.5 kg. Det viste seg å gå helt fint. Ding! Level up.

Og så omsider litt mage, da. Jeg har jo mye mage, så den må få jobbe litt også. Femti crunches, og femti sånne "bicycle" (hva heter de på norsk?). To sett med planke, 30 sekunder på hvert sett, etterfulgt av to sett med sideplanke, også 30 sekunder på hver side.

Helt til slutt var det en liten innspurt på tredemølla. Det ble ingen taimer på kilometeren denne gangen; det hadde jeg ikke tid til, for senteret var bare et par minutter unna å stenge. I stedet testet jeg litt på høyintensitet, og klarte å holde meg løpende i imponerende(?) to minutter på hastighet 10. Hastighet 10 er en seier for meg. Alle hastigheter som er tosifret er vanvittig bra i min bok. Det sier kanskje litt om hvor treig jeg faktisk er, men pyttsann.

Sånn. Nå har jeg vært flink. Kan jeg legge meg og dø litt nå? Nei, det kan jeg ikke. Jeg må dra på jobb om 45 minutter.