Gode vaner

Jeg har tydeligvis ikke tid (eller fokus) til å blogge regelmessig slik som jeg gjorde for 10 år siden. Jeg har blitt en gammel dame nå, og andre ting opptar det lille jeg har av fritid, slik som mat, TV-serier og det å faktisk komme meg på trening. For selv om jeg ikke har blogget siden midten av mai, har jeg faktisk vært aktiv. Jeg holdt det gående med regelmessig trening helt mot slutten av juni, til ferien begynte. Da falt jeg litt av, etter først en uke på levende rollespill, deretter noen dager i København før ferien gikk videre til California. Det var hektisk program på Disneyland og i San Diego, så da jeg kom hjem igjen i slutten av juli (et par dager forsinket takket være flystreik i Tyskland), følte jeg at jeg trengte en ferie fra ferien. 

Den første uka i august ble følgelig svært daff, men lørdag og søndag uke 32 sparket jeg meg i gang igjen. Fra og med uke 33 har jeg utrolig nok opprettholdt minst fire treningsøkter i uka, hver uke. (Bortsett fra uke 34 hvor jeg slo til meg imponerende FEM treningsøkter.) Det er jeg ganske fornøyd med. Jeg dro til og med på trening både lørdag og søndag forrige uke mens jeg var i København. Tenk det! 

Ikke bare har jeg hatt fem uker med jevnlig trening, men jeg er også fornøyd med at jeg har klart økter med variasjon. Det begynte forsiktig på elipsemaskin, deretter noen mer intense økter på elipsemaskin (veldig bra for knærne når man vil unngå for mye belastning), og etter hvert prøvde jeg meg på noe løping, styrketrening og yoga. SATS har hatt en fin challenge den siste måneden, med premie til de som deltok på minst to gruppetimer i uka, og i går fikk jeg premien min. Det var skikkelig gøy å føle at jeg hadde kommet i mål med noe, og jeg håper jeg kan fortsette å holde på denne kontinuiteten videre. 

Vekta står enn så lenge på stedet hvil, men jeg kjenner at jeg har bedre kondisjon og at kroppen har blitt en smule sterkere. Samtidig har jeg ikke vært nevneverdig flink til å holde meg unna pizza og snacks, så jeg forventet ikke noe særlig endring av tallene. Framover vil jeg imidlertid fokusere mer på hva jeg (ikke) putter i munnen, og jeg har en ambisjon om å komme meg over neste lille målstrek innen en måned. Og kanskje, hvis hukommelsen ikke svikter, husker jeg å oppdatere her inne også. 

Ei god uke

Dette går fremdeles sjokkerende bra, dere! Hver dag denne uka har jeg fått til minst én treningsøkt, unntatt fredag hvor jeg hadde planer hele kvelden og ettermiddagen etter jobb. 

Jeg løp intervaller på mandag, onsdag og torsdag, og var på spinning på tirsdag. I formiddag dro jeg på spinningmaraton på Sats (90 minutter og ca 1000 kcal ifølge Fitbit), og nå kom jeg nettopp hjem fra en handletur hvor jeg løp intervaller til kjøpesenteret (ca 20 minutter og 400 kcal ifølge Fitbit). Tok bussen hjem igjen, da. Gidder ikke løpe med handlepose. 

Den ekstra aktiviteten i dag skyldes naturligvis at det er Eurovision i kveld, og det forventes høyere inntak av kalorier enn ellers, både i form av drikke og snacks, samt lite sunn middag i form av pizza. Jeg har ellers vært ganske flink og holdt meg innenfor budsjettet hele uken, så jeg tillater meg selv å skeie litt ut for en spesiell anledning uten dårlig samvittighet. 

Jeg vil klappe meg selv litt på skulderen over at det nå har gått en hel uke siden jeg kjøpte en sjokolade. Det siste halvåret har vært preget av nesten daglige innkjøp av sjokolade, så for meg er det ganske stort. Jeg er fremdeles veldig motivert til å fortsette med dette, og er fornøyd med innsatsen så langt. Heia meg! 

Kan det være ...?

Jeg glemte bloggen litt, men det viktigste er jo at jeg har kommet i gang med ting. Forrige tirsdag bestemte jeg meg for å prøve å trene hver dag, fortrinnsvis bare en liten løpetur i nabolaget for å holde terskelen lav. Tidligere opplegg med trening enkelte dager i uker har gjentatte ganger ført til at jeg finner unnskyldninger til å ikke trene akkurat de dagene. Nå prøver jeg derfor å lure meg selv; hvis jeg skal trene hver dag, kan det ikke være noen unnskyldninger. Hah, ta DEN, doven-Vero! 

Planen er å holde løpeturene relativt korte og enkle, slik at dørstokkmila ikke blir uoverkommelig. Det har fungert så langt. Med unntak av fredag, da jeg hadde litt for vondt i kneet, har jeg faktisk løpt disse intervallene hver dag fra og med tirsdag forrige uke. I tillegg til dette kom jeg meg til en yogatime i går, med en halvtime på elipsemaskinen etterpå, og det ble 40 minutter på elipsemaskinen etter jobb i dag. 

Samtidig som jeg har funnet igjen noe gnist og motivasjon til å trene mer regelmessig, ser det ut til at motivasjonen for seriøs kostholdsendring har kommet tilbake på kjøpet. I påsken lovet jeg meg selv å ikke kjøpe noe mer snop eller snacks (unntak: én ting på lørdager), og dette har jeg faktisk klart. Greit, jeg innrømmer at det ble noe snacks på kino sist onsdag, men til gjengjeld kjøpte jeg ikke noe på lørdag forrige uke. Jeg er tilbake på å registrere alt jeg spiser i MyFitnessPal, og har holdt meg godt innafor kaloribudsjettet hver dag den siste uken. Konsekvensen har vært 2 kg ned på vekten i går, sammenlignet med forrige søndag, og jeg er superfornøyd. Dette har jo den heldige bieffekten av økt motivasjon og entusiasme for å fortsette med dette, og for første gang på nesten to år føler jeg at dette er noe jeg faktisk kan klare. Det er en ganske fin følelse. 

Vårforbannelsen

Hei, gjett hvem som ble syk igjen, sånn akkurat på slutten av påska hvor vi endelig hadde kommet i gang med uteløping? Spoiler: Det var selvfølgelig meg! 

Det ble ikke noe jobb på meg denne uka, og det ble heller ingen trening. Halsen ville ikke, lungene ville ikke, musklene ville ikke. Jeg ville, men det spilte liten til ingen rolle. Nå er jeg bedre, men får fremdeles sporadiske hostekuler som nesten gir meg blodsmak i halsen, så det er jo gøy. Jeg krysser bare fingrene for at jeg kanskje kan orke en liten løpetur i morgen. 

I det minste har jeg tatt meg litt sammen i forbindelse med kosthold denne uken. Jeg lovet meg selv tidligere at jeg ikke skulle kjøpe inn noe mer snacks, og det har jeg faktisk klart å holde. Ikke så mye som en kjekspakke har blitt med meg hjem fra den eneste handleturen jeg orket i går, og jeg unnlot å be Grevlingen om å kjøpe med noe på vei hjem fra jobb de øvrige dagene. Jeg har selvfølgelig "jukset" litt, for det er ennå litt påskesnacks igjen i skapet som jeg har forsynt meg noe av. MEN jeg kunne forsynt meg mye mer; jeg kunne bare kastet innpå alt. Det har jeg ikke gjort. Det er mer igjen. Gode guder, det er mer igjen ... 

Den virkelige prøvelsen vil selvfølgelig komme når dette "nødlageret" er tomt, men bare det å ha gått en hel uke uten nye innkjøp har vært en seier i seg selv. Det siste året har det omtrent blitt en vane for meg å kjøpe "bare én liten ting, eller to" hver dag, og historikk har vist at hvis jeg bare klarer å unngå disse kjøpene, så ordner kosthold og kalorier seg relativt bra. Så til tross for stadig tilbakevendende sykdom, så er jeg fremdeles optimistisk, altså. Tenk det! 

Påsketrening

Ting ser ut til å gå riktig vei enn så lenge. Det har vært noen treningsøkter siden siste oppdatering, og jeg er fornøyd med å ha kommet i gang igjen. Jeg påvirkes utvilsomt av vær og sesong, og kjenner at motivasjonen, energinivået og treningslysten har tatt seg opp betraktelig den siste tiden. I morgen planlegger Grevlingen og jeg årets første joggetur utendørs, såfremt været holder seg noenlunde som i dag. 

Det er helt vidunderlig å se solen igjen, og å kunne gå utendørs uten at iskalde gufs angriper fra alle kanter. Små blomster har begynt å sprette opp rundt omkring, og fuglesangen har gått helt amok den siste uken. Jeg elsker det, og det lader batteriene på beste tenkelige måte. 

Forrige uke kjørte jeg styrkeøkt for første gang på en måned. Jeg hadde ett mål for den økten: Fullføre alle øvelsene på samme vekt og antall repetisjoner som sist. Jeg ville ikke akseptere å måtte ta et skritt tilbake, og bestemte meg for å være sta. Litt til min overraskelse nådde jeg det målet. De siste repetisjonene var mye tyngre enn forrige gang, men jeg holdt ut og fullførte, og var umåtelig stolt etterpå. 

Siden da har jeg hatt et par runder på tredemølla, siste gang nå i dag. Jeg er tilbake på 5 km på litt i underkant av 50 minutter, og har nå begynt å jobbe mer aktivt med intervaller for å få opp utholdenheten på høyere hastighet. Ifølge min trofaste Fitbit lå jeg i sonen for makspuls i 68% av dagens økt, noe jeg synes jeg ganske bra. Det ble åtte intervaller hvor jeg løp i 2 - 2,5 minutter og hvilte i hurtig gange i 2 minutter. Det langsiktige målet er å øke løpetiden til 3 minutter, deretter 3,5 og så 4 minutter. Der kan jeg være fornøyd med å være en stund, før jeg kanskje begynner å fokusere på å kutte pausene og jobbe meg mot lengre sammenhengende økter. Sånn som jeg gjorde for to år siden, da jeg klarte å løpe en halvtime i strekk, gå i ett minutt, og så løpe en halvtime hjem (utendørs, fra Løren til Tåsen og tilbake). 

Neste skritt er også kostholdsforbedring. Det ser mørkt ut akkurat nå, hvor jeg har hamstret påskesnop den siste måneden, og leiligheten bugner av ting jeg ikke burde spise. Men Grevlingen og jeg har en avtale: Vi kjøper ikke inn noe mer nå. Når det er tomt, er det tomt, og jeg får kun lov til å kjøpe én ting hver lørdag. Om jeg klarer å holde den avtalen blir spennende å se, men jeg føler meg i det minste veldig motivert og innstilt akkurat nå. 

Kort oppsummert; takk og pris for våren, alt ser lysere ut, og jeg håper veien videre vil gå i riktig retning. 

God påske til hvem enn som har snublet inn på denne halvdøde bloggen! 

Vi prøver igjen, del 2: Electric boogaloo

 Etter den lengste pausen denne bloggen noen sinne har hatt, dypper jeg igjen tærne inn i den digitale sfæren og deler alle mine topper og bunner siden sist. Når sant skal sies, så har det mest vært bunner. 

Siden sist har vi flyttet til en rimeligere leiebolig. I utgangspunktet tenkte vi dette ville være bra for helsa; det er lenger ut fra byen, nærmeste dagligvarebutikk er minst 15 minutters hurtig gange unna, og den lokale rutebussen går kun hver halvtime. Vi tenkte dette ville motivere oss til å gå mer, og dermed øke hverdagsaktiviteten. Jeg er redd det har hatt motsatt effekt. 

Den reduserte tilgjengeligheten har kun gjort at vi planlegger innkjøp mer enn før (f.eks. på vei hjem fra jobb i byen), og de gangene hvor vi ikke har planlagt godt nok, har vi alt for ofte endt med å bare bestille noe take-out levert hjem. Det finnes både en Peppes og Pizzabakeren en snau 10 minutters kjøretur unna, samt en indisk restaurant som lager skikkelig god mat, og alle tilbyr levering. Den indiske restauranten leverer til og med gratis! Når man da står der uten middagsplan, og valget ligger mellom å gå til/fra butikk eller bestille levering, så skal det sterkere mennesker enn oss til for å velge det sunnere alternativet. 

Grevlingen og jeg har begge blitt mer late og demotiverte over de siste to årene, og kanskje spesielt det siste året. Vi har gått opp igjen i vekt; jeg har klart bragden å komme helt tilbake til utgangspunktet. Det tilføyer selvsagt et tykt lag ekstra demotivasjon, og gjør det vanskelig å plukke opp fakkelen igjen. Jeg føler allerede at jeg har sveket meg selv, skuffet meg selv, at jeg er aldeles håpløs, at jeg har tapt, og til en viss grad at jeg har gitt opp. 

Likevel, til tross for alle disse svært negative og selvdestruktive følelsene, har jeg forsøkt å snike inn noen treningsdager sånn halvveis regelmessig. I perioder har det gått bra, i januar/februar klarte jeg til og med å holde en styrkerutine gående lenge nok til å merke progresjon. Motivasjonen begynte å komme tilbake igjen. Så, rett i månedskifte februar/mars, fikk jeg omgangssyke. Det var tre herlige dager hvor jeg var sengeliggende, dehydrert, sliten og underernært. Det eneste positive var at jeg gikk ned fire kilo (men de kom snart nok tilbake). Det verste var over, jeg var omsider begynt å komme meg på bena igjen mot slutten av uken, før jeg igjen begynte å føle meg dårlig. Jeg tok testen som alle tar når for tiden dersom man får noen forkjølelsessymptomer, og to linjer ga meg svaret jeg ikke ønsket: Corona-positiv. Grevlingen tok en test senere samme kveld, og fikk det samme. 

Så etter en uke med omgangssyke, fikk vi en uke med Corona. Han slapp litt lettere unna enn meg. Hosten min var så brutal og hyppig at det føltes som om jeg hostet blod etter noen dager. Samtidig var jeg fullstendig tappet for energi, og mistet nesten pusten bare av å gå til butikken og tilbake. Jeg skjønte at det ville ta litt tid før jeg ville få tilbake en mer normal hverdag. 

Den normale hverdagen er heldigvis mer eller mindre tilbake nå. Forrige lørdag våget jeg meg tilbake på trening for først gang på ca en måned, og tok en halvtime på ellipsemaskin etterfulgt av en halvtime på tredemølla. Jeg tok det rolig og forsiktig, og det gikk egentlig ganske greit. Jeg må nok regne med å bruke tid på å komme meg tilbake til der jeg var før jeg fikk alle sykdommene i verden, men nå føler jeg i det minste at det er trygt å sette i gang. Jeg er ikke lenger redd for å miste pusten og bevisstheten på et offentlig sted hvis jeg anstrenger meg. 

Slik er altså situasjonen i dag. Prøver å komme i gang med trening igjen, og prøver å motivere meg selv til å komme tilbake til rutinene. Nå som is og snø har forsvunnet her sørpå, håper vi å kunne begynne med utendørs løpeturer et par ganger i uka, men foreløpig er det akkurat litt for kald og sterk vind til at motivasjonen er der. Motivasjon er, tross alt, alfa omega. 

Kosthold er det verre med. Det har vært mye trøstespising. Det er fremdeles mye trøstespising. Absolutt alt kan være en unnskyldning til å spise noe jeg ikke burde spise. En sjokoladetrøst fordi det er mandag. Litt kakekos fordi det er lørdag. Pizzatrøst fordi vi begge er slitne etter jobb og ingen orker lage mat (eller vi har glemt/ikke orket å handle). Ostepop en onsdag fordi arbeidsdagen var så hektisk. Det stopper liksom aldri. Jeg vet jeg må ta meg sammen, og hver dag sier jeg til meg selv at i morgen er det slutt. Jeg er bare så utrolig dårlig til å stå imot fristelser. Jeg mangler viljestyrke. Jeg glemmer alt om mål og fremtidsplaner så fort jeg ser eller lukter noe som frister. 

Jeg har jo klart det før, så jeg vet jeg kan. Jeg må bare ville det nok først, og det virker ikke som om jeg helt vil det nok ennå. Det er pussig, egentlig, for jeg er overhodet ikke fornøyd med meg selv nå, og jeg har det ikke bra i denne kroppen som bare blir tyngre og tyngre. En skulle tro det var mer enn motivasjon nok, og kanskje ville det være det for vanlige folk. Jeg vet ikke hva som er galt med meg. Jeg vet bare at jeg må prøve hardere. 

Huff da, dette ble veldig negativt og deprimerende. Jeg avslutter med noe oppløftende: Når jeg har skrevet ferdig her, skal jeg skifte og dra på trening. Jeg skal prøve å gjenoppta styrkeprogrammet som jeg kjørte regelmessig før jeg ble syk, og se hva jeg klarer. Så kan jeg si at jeg offisielt er i gang igjen, og kan begynne arbeidet med å komme tilbake til der jeg var før, og forhåpentligvis klatre videre derfra. 

Til tross for det siste året, er jeg optimistisk for framtiden. Innerst inne tror jeg at jeg vil klare å komme i gang igjen. Jeg har ikke egentlig gitt opp, selv om det føles litt sånn av og til. Jeg må bare minne meg selv på hva jeg faktisk vil, og jeg må minne meg selv på at det er mulig. Denne bloggen har hjulpet mye med nettopp dette tidligere, så kanskje vil den kunne hjelpe nå også? 

Vi er tilbake!

 Det har vært en lang vinter, dere. Spesielt her i Oslo har vi levd med kun det mest nødvendige av tilbud og muligheter tilgjengelig. Alt kulturelt, de fleste restauranter og utesteder, kjøpesenter og treningssenter har vært stengt i mange måneder. Det har vært tøft. Det er fremdeles tøft. Covid-19 er noe skikkelig dritt, og vi er alle så utrolig, inderlig lei. 

Heldigvis kom 2021 med vaksiner, og selv om prosessen går sjokkerende sakte (med prioriteringer som ikke alltid henger på grep) går den i det minste i riktig retning. Smittetall i Oslo har vært på nedgang den siste måneden, og derfor åpnet de byen igjen denne uken. 

For fire dager siden kunne jeg besøke Sats igjen for første gang siden i fjor høst. Man må booke seg plass på forhånd nå, men det er greit. Jeg liker at det er begrenset og kontrollert antall folk  til enhver tid. Det hjelper med trygghetsfølelsen når jeg trener. For nå har jeg trent. Det ble en økt på onsdag, en på torsdag, og en i dag. Litt ellipsemaskin, litt løping på tredemølle, litt romaskin. Digg.

Det er nå over et halvår siden sist jeg hadde så mange treningsøkter i løpet av en uke. Musklene gråter en smule, men ellers har det gått overraskende greit å komme i gang igjen. Det har faktisk vært ganske herlig. Ikke bare fordi kropp og sjel har godt av treningen, men også fordi det er skjønt å ha litt rutiner igjen, samt noe å gjøre etter jobb et par dager i uken annet enn å bare dra sulten hjem og tenke på middag og sjokolade.

I tiden framover håper Grevlingen og jeg å kunne vedlikeholde gamle rutiner på fire økter i uka. I alle fall fram til sommerferien - vi vet ennå ikke helt hva som skjer da, om vi reiser noe sted eller ikke. Uansett er det i alle fall godt å føle et snev av normalitet igjen nå. Jeg gleder meg allerede til neste økt om et par dager.