Vårforbannelsen

Hei, gjett hvem som ble syk igjen, sånn akkurat på slutten av påska hvor vi endelig hadde kommet i gang med uteløping? Spoiler: Det var selvfølgelig meg! 

Det ble ikke noe jobb på meg denne uka, og det ble heller ingen trening. Halsen ville ikke, lungene ville ikke, musklene ville ikke. Jeg ville, men det spilte liten til ingen rolle. Nå er jeg bedre, men får fremdeles sporadiske hostekuler som nesten gir meg blodsmak i halsen, så det er jo gøy. Jeg krysser bare fingrene for at jeg kanskje kan orke en liten løpetur i morgen. 

I det minste har jeg tatt meg litt sammen i forbindelse med kosthold denne uken. Jeg lovet meg selv tidligere at jeg ikke skulle kjøpe inn noe mer snacks, og det har jeg faktisk klart å holde. Ikke så mye som en kjekspakke har blitt med meg hjem fra den eneste handleturen jeg orket i går, og jeg unnlot å be Grevlingen om å kjøpe med noe på vei hjem fra jobb de øvrige dagene. Jeg har selvfølgelig "jukset" litt, for det er ennå litt påskesnacks igjen i skapet som jeg har forsynt meg noe av. MEN jeg kunne forsynt meg mye mer; jeg kunne bare kastet innpå alt. Det har jeg ikke gjort. Det er mer igjen. Gode guder, det er mer igjen ... 

Den virkelige prøvelsen vil selvfølgelig komme når dette "nødlageret" er tomt, men bare det å ha gått en hel uke uten nye innkjøp har vært en seier i seg selv. Det siste året har det omtrent blitt en vane for meg å kjøpe "bare én liten ting, eller to" hver dag, og historikk har vist at hvis jeg bare klarer å unngå disse kjøpene, så ordner kosthold og kalorier seg relativt bra. Så til tross for stadig tilbakevendende sykdom, så er jeg fremdeles optimistisk, altså. Tenk det! 

Påsketrening

Ting ser ut til å gå riktig vei enn så lenge. Det har vært noen treningsøkter siden siste oppdatering, og jeg er fornøyd med å ha kommet i gang igjen. Jeg påvirkes utvilsomt av vær og sesong, og kjenner at motivasjonen, energinivået og treningslysten har tatt seg opp betraktelig den siste tiden. I morgen planlegger Grevlingen og jeg årets første joggetur utendørs, såfremt været holder seg noenlunde som i dag. 

Det er helt vidunderlig å se solen igjen, og å kunne gå utendørs uten at iskalde gufs angriper fra alle kanter. Små blomster har begynt å sprette opp rundt omkring, og fuglesangen har gått helt amok den siste uken. Jeg elsker det, og det lader batteriene på beste tenkelige måte. 

Forrige uke kjørte jeg styrkeøkt for første gang på en måned. Jeg hadde ett mål for den økten: Fullføre alle øvelsene på samme vekt og antall repetisjoner som sist. Jeg ville ikke akseptere å måtte ta et skritt tilbake, og bestemte meg for å være sta. Litt til min overraskelse nådde jeg det målet. De siste repetisjonene var mye tyngre enn forrige gang, men jeg holdt ut og fullførte, og var umåtelig stolt etterpå. 

Siden da har jeg hatt et par runder på tredemølla, siste gang nå i dag. Jeg er tilbake på 5 km på litt i underkant av 50 minutter, og har nå begynt å jobbe mer aktivt med intervaller for å få opp utholdenheten på høyere hastighet. Ifølge min trofaste Fitbit lå jeg i sonen for makspuls i 68% av dagens økt, noe jeg synes jeg ganske bra. Det ble åtte intervaller hvor jeg løp i 2 - 2,5 minutter og hvilte i hurtig gange i 2 minutter. Det langsiktige målet er å øke løpetiden til 3 minutter, deretter 3,5 og så 4 minutter. Der kan jeg være fornøyd med å være en stund, før jeg kanskje begynner å fokusere på å kutte pausene og jobbe meg mot lengre sammenhengende økter. Sånn som jeg gjorde for to år siden, da jeg klarte å løpe en halvtime i strekk, gå i ett minutt, og så løpe en halvtime hjem (utendørs, fra Løren til Tåsen og tilbake). 

Neste skritt er også kostholdsforbedring. Det ser mørkt ut akkurat nå, hvor jeg har hamstret påskesnop den siste måneden, og leiligheten bugner av ting jeg ikke burde spise. Men Grevlingen og jeg har en avtale: Vi kjøper ikke inn noe mer nå. Når det er tomt, er det tomt, og jeg får kun lov til å kjøpe én ting hver lørdag. Om jeg klarer å holde den avtalen blir spennende å se, men jeg føler meg i det minste veldig motivert og innstilt akkurat nå. 

Kort oppsummert; takk og pris for våren, alt ser lysere ut, og jeg håper veien videre vil gå i riktig retning. 

God påske til hvem enn som har snublet inn på denne halvdøde bloggen! 

Vi prøver igjen, del 2: Electric boogaloo

 Etter den lengste pausen denne bloggen noen sinne har hatt, dypper jeg igjen tærne inn i den digitale sfæren og deler alle mine topper og bunner siden sist. Når sant skal sies, så har det mest vært bunner. 

Siden sist har vi flyttet til en rimeligere leiebolig. I utgangspunktet tenkte vi dette ville være bra for helsa; det er lenger ut fra byen, nærmeste dagligvarebutikk er minst 15 minutters hurtig gange unna, og den lokale rutebussen går kun hver halvtime. Vi tenkte dette ville motivere oss til å gå mer, og dermed øke hverdagsaktiviteten. Jeg er redd det har hatt motsatt effekt. 

Den reduserte tilgjengeligheten har kun gjort at vi planlegger innkjøp mer enn før (f.eks. på vei hjem fra jobb i byen), og de gangene hvor vi ikke har planlagt godt nok, har vi alt for ofte endt med å bare bestille noe take-out levert hjem. Det finnes både en Peppes og Pizzabakeren en snau 10 minutters kjøretur unna, samt en indisk restaurant som lager skikkelig god mat, og alle tilbyr levering. Den indiske restauranten leverer til og med gratis! Når man da står der uten middagsplan, og valget ligger mellom å gå til/fra butikk eller bestille levering, så skal det sterkere mennesker enn oss til for å velge det sunnere alternativet. 

Grevlingen og jeg har begge blitt mer late og demotiverte over de siste to årene, og kanskje spesielt det siste året. Vi har gått opp igjen i vekt; jeg har klart bragden å komme helt tilbake til utgangspunktet. Det tilføyer selvsagt et tykt lag ekstra demotivasjon, og gjør det vanskelig å plukke opp fakkelen igjen. Jeg føler allerede at jeg har sveket meg selv, skuffet meg selv, at jeg er aldeles håpløs, at jeg har tapt, og til en viss grad at jeg har gitt opp. 

Likevel, til tross for alle disse svært negative og selvdestruktive følelsene, har jeg forsøkt å snike inn noen treningsdager sånn halvveis regelmessig. I perioder har det gått bra, i januar/februar klarte jeg til og med å holde en styrkerutine gående lenge nok til å merke progresjon. Motivasjonen begynte å komme tilbake igjen. Så, rett i månedskifte februar/mars, fikk jeg omgangssyke. Det var tre herlige dager hvor jeg var sengeliggende, dehydrert, sliten og underernært. Det eneste positive var at jeg gikk ned fire kilo (men de kom snart nok tilbake). Det verste var over, jeg var omsider begynt å komme meg på bena igjen mot slutten av uken, før jeg igjen begynte å føle meg dårlig. Jeg tok testen som alle tar når for tiden dersom man får noen forkjølelsessymptomer, og to linjer ga meg svaret jeg ikke ønsket: Corona-positiv. Grevlingen tok en test senere samme kveld, og fikk det samme. 

Så etter en uke med omgangssyke, fikk vi en uke med Corona. Han slapp litt lettere unna enn meg. Hosten min var så brutal og hyppig at det føltes som om jeg hostet blod etter noen dager. Samtidig var jeg fullstendig tappet for energi, og mistet nesten pusten bare av å gå til butikken og tilbake. Jeg skjønte at det ville ta litt tid før jeg ville få tilbake en mer normal hverdag. 

Den normale hverdagen er heldigvis mer eller mindre tilbake nå. Forrige lørdag våget jeg meg tilbake på trening for først gang på ca en måned, og tok en halvtime på ellipsemaskin etterfulgt av en halvtime på tredemølla. Jeg tok det rolig og forsiktig, og det gikk egentlig ganske greit. Jeg må nok regne med å bruke tid på å komme meg tilbake til der jeg var før jeg fikk alle sykdommene i verden, men nå føler jeg i det minste at det er trygt å sette i gang. Jeg er ikke lenger redd for å miste pusten og bevisstheten på et offentlig sted hvis jeg anstrenger meg. 

Slik er altså situasjonen i dag. Prøver å komme i gang med trening igjen, og prøver å motivere meg selv til å komme tilbake til rutinene. Nå som is og snø har forsvunnet her sørpå, håper vi å kunne begynne med utendørs løpeturer et par ganger i uka, men foreløpig er det akkurat litt for kald og sterk vind til at motivasjonen er der. Motivasjon er, tross alt, alfa omega. 

Kosthold er det verre med. Det har vært mye trøstespising. Det er fremdeles mye trøstespising. Absolutt alt kan være en unnskyldning til å spise noe jeg ikke burde spise. En sjokoladetrøst fordi det er mandag. Litt kakekos fordi det er lørdag. Pizzatrøst fordi vi begge er slitne etter jobb og ingen orker lage mat (eller vi har glemt/ikke orket å handle). Ostepop en onsdag fordi arbeidsdagen var så hektisk. Det stopper liksom aldri. Jeg vet jeg må ta meg sammen, og hver dag sier jeg til meg selv at i morgen er det slutt. Jeg er bare så utrolig dårlig til å stå imot fristelser. Jeg mangler viljestyrke. Jeg glemmer alt om mål og fremtidsplaner så fort jeg ser eller lukter noe som frister. 

Jeg har jo klart det før, så jeg vet jeg kan. Jeg må bare ville det nok først, og det virker ikke som om jeg helt vil det nok ennå. Det er pussig, egentlig, for jeg er overhodet ikke fornøyd med meg selv nå, og jeg har det ikke bra i denne kroppen som bare blir tyngre og tyngre. En skulle tro det var mer enn motivasjon nok, og kanskje ville det være det for vanlige folk. Jeg vet ikke hva som er galt med meg. Jeg vet bare at jeg må prøve hardere. 

Huff da, dette ble veldig negativt og deprimerende. Jeg avslutter med noe oppløftende: Når jeg har skrevet ferdig her, skal jeg skifte og dra på trening. Jeg skal prøve å gjenoppta styrkeprogrammet som jeg kjørte regelmessig før jeg ble syk, og se hva jeg klarer. Så kan jeg si at jeg offisielt er i gang igjen, og kan begynne arbeidet med å komme tilbake til der jeg var før, og forhåpentligvis klatre videre derfra. 

Til tross for det siste året, er jeg optimistisk for framtiden. Innerst inne tror jeg at jeg vil klare å komme i gang igjen. Jeg har ikke egentlig gitt opp, selv om det føles litt sånn av og til. Jeg må bare minne meg selv på hva jeg faktisk vil, og jeg må minne meg selv på at det er mulig. Denne bloggen har hjulpet mye med nettopp dette tidligere, så kanskje vil den kunne hjelpe nå også? 

Vi er tilbake!

 Det har vært en lang vinter, dere. Spesielt her i Oslo har vi levd med kun det mest nødvendige av tilbud og muligheter tilgjengelig. Alt kulturelt, de fleste restauranter og utesteder, kjøpesenter og treningssenter har vært stengt i mange måneder. Det har vært tøft. Det er fremdeles tøft. Covid-19 er noe skikkelig dritt, og vi er alle så utrolig, inderlig lei. 

Heldigvis kom 2021 med vaksiner, og selv om prosessen går sjokkerende sakte (med prioriteringer som ikke alltid henger på grep) går den i det minste i riktig retning. Smittetall i Oslo har vært på nedgang den siste måneden, og derfor åpnet de byen igjen denne uken. 

For fire dager siden kunne jeg besøke Sats igjen for første gang siden i fjor høst. Man må booke seg plass på forhånd nå, men det er greit. Jeg liker at det er begrenset og kontrollert antall folk  til enhver tid. Det hjelper med trygghetsfølelsen når jeg trener. For nå har jeg trent. Det ble en økt på onsdag, en på torsdag, og en i dag. Litt ellipsemaskin, litt løping på tredemølle, litt romaskin. Digg.

Det er nå over et halvår siden sist jeg hadde så mange treningsøkter i løpet av en uke. Musklene gråter en smule, men ellers har det gått overraskende greit å komme i gang igjen. Det har faktisk vært ganske herlig. Ikke bare fordi kropp og sjel har godt av treningen, men også fordi det er skjønt å ha litt rutiner igjen, samt noe å gjøre etter jobb et par dager i uken annet enn å bare dra sulten hjem og tenke på middag og sjokolade.

I tiden framover håper Grevlingen og jeg å kunne vedlikeholde gamle rutiner på fire økter i uka. I alle fall fram til sommerferien - vi vet ennå ikke helt hva som skjer da, om vi reiser noe sted eller ikke. Uansett er det i alle fall godt å føle et snev av normalitet igjen nå. Jeg gleder meg allerede til neste økt om et par dager. 

Atter en PT-time

 Det heter "PT-time" selv om det ikke er en hel time. Tidligere kjøpte jeg klipp for en time per gang, som da var 55 minutter, men nå for tiden føler jeg at en halvtime, som er 25 minutter, er nok for meg. Spesielt når de er så intense som de jeg nå har. (Lommeboka er for øvrig enig i den konklusjonen.) 

Det var duket for nok en (halv)time i dag, og som nevnt for et par dager siden både håpet jeg på gjentagelse fra forrige gang, samtidig som jeg håpet å slippe gjentagelse. Jeg fikk ønsket mitt oppfylt, merkelig nok. Det ble gjentagelse, med en ny, fjerde øvelse i tillegg. 

Dermed fikk lår- og setemusklene kjørt seg skikkelig i dag også, sammen med skuldre, kjerne, armer, rygg og side. Jeg var svett til slutt, og det er ikke bare-bare når hensikten ikke er kondisjon. Kondisjonen kom derimot etterpå, for jeg tok en halvtime på elipsemaskinen etter at PT-timen var vel overstått. De siste ti minuttene på elipsen rant svetten nedover nakken og halsen, og det var både skikkelig ekkelt og skikkelig motiverende på én gang. 

Dette ble dermed ukas tredje treningsøkt, og jeg satser på å klare to til i løpet av helgen som veldig snart kommer. Jeg føler meg sterkere og sprekere, og enn så lenge har immunforsvaret mitt klart å holde høstforkjølelsen unna. La oss håpe det fortsetter sånn. 

Neste uke tar PT-Ellen høstferie, så det blir to uker til neste gang vi trener sammen. Jeg tror nok likevel det vil bli noe trening på egenhånd om en uke, og jeg har et lite håp om å lure Grevlingen med på noen av disse nye øvelsene jeg har lært. Alt er jo så mye mer gøy når man er flere sammen! 

Jeg løp hjem fra jobb

 Det var ikke egentlig en treningsdag i dag. Den løse rutinen Grevling og jeg holder oss til, antyder tirsdag, torsdag, lørdag og søndag som treningsdager. Mandag, onsdag og fredag tar vi det mer med ro. Det er også disse dagene vi prøver å planlegge litt sunnere og lettere middager, slik som supper, grønnsaker, fisk eller kyllingfilet, ingenting med smakfulle sauser, masse ost eller pasta. 

Imidlertid var det fremdeles kakerester igjen på jobb, etter mandagens feiring av en kollegas 60-årsdag, og jeg var uten viljestyrke for tredje dag på rad. Et lite stykke her, et lite stykke der ... Og verdens dårligste samvittighet. Det var så mye sukker i den sjokoladekaka at jeg nærmest kunne føle kroppen min varsle om diabetessjokk. Selv om dagens planlagte middag var betasuppe med et par magre kjøttpølser, følte jeg ikke at en relativt lett middag var nok til å kompensere for kakespisingen. Jeg måtte få inn noe ekstra aktivitet.

Det å løpe hjem slår jo dessuten flere fluer i én smekk. Jeg kommer i bedre form. Jeg kompenserer litt for utskeielser. Jeg får masse frisk luft. Jeg slipper å skvise meg inn på en stappfull t-bane i ettermiddagsrushet hvor kanskje 1/20 bruker munnbind. Det å reise til og fra jobb hver dag er blitt et stresselement jeg gjerne skulle vært foruten i disse pandemitider, og dersom været tillater det er det ikke utenkelig at jeg kommer til å gjøre dette oftere.

Løpeturen hjem tok meg forøvrig 55 minutter, inkludert at de siste fem minuttene var gange for å kjøle ned litt før jeg nådde døren. Jeg løp 10 intervaller, som hver bestod av 4 minutter løping og 1 minutt gange. Distansen er 7 km - langt nok til å få en dugelig treningsøkt, men ikke uoverkommelig. Det kan jeg like. 

Det er aldri for sent å snu

 Ja folkens, da var det jaggu høst igjen. Sist jeg ga livstegn fra meg smådanset jeg på uteplattformen her hjemme og gledet meg til sommer og ferie som den gang ikke var langt unna. Nå skriver vi snart oktober, og selv om det fremdeles er behagelig mildt her i Oslo, merkes det godt at sommeren er forbi når jeg stikker nesa utenfor døren i de friske morgentimene for å dra på jobb. Det merkes også i det at høstjevndøgn nå har kommet, og for det neste halvåret vil mørketimene dominere. 

Jeg vet godt hva dette innebærer for meg. Tyngre å stå opp om morgenen, mindre overskudd og tiltakslyst, økt behov for å innta horisontalen i sofakroken med et pledd over meg og en skål med noe snacks i fanget. En god serie på Netflix/HBO/AmazonPrime/Disney+, eller en god bok. Alt for mange timer med meningsløse mobilspill (Merge Magic, anyone?). Dette er høst (og vinter) for meg. Det ble mye av det i fjor, og det ga utslag i særdeles langsom vektnedgang (skjønt nedgang, så jeg kunne ikke klage for mye). Da våren så endelig kom, hadde jeg håpet at jeg ville få en fornyet, sterk bølge av motivasjon og pågangsmot, slik jeg hadde i fjor vår da jeg i løpet av bare noen måneder gikk ned over 10 kg. I stedet fikk jeg Corona-restriksjoner. Alle sosiale sammenkomster ble avlyst. Sats stengte. Ferieturen til California, med Disneyland og San Diego Comic Con, ble avlyst. Jeg beveget meg lite, og trøstespiste desto mer. Som pasientkoordinator på et landsdekkende sykehus var det mer enn nok arbeid å gjøre, men færre ansatte som kunne møte opp for å gjøre jobben. Jeg var stressa. Det førte til enda mer trøstespising og "kosekveld" i sofakroken. "Det er jo så kjipt nå, vi må unne oss noe godt i disse utfordrende dagene." 

Heldigvis begynte vi å løpe ute da vårdagene kom med litt solgløtt og mildere temperaturer. Selv om disse løpeturene ikke var nok til å kompensere for den vedvarende trøstespisingen, bidro de til å holde vekta sånn noenlunde i sjakk. Jeg gikk litt ned, så litt opp igjen, litt ned igjen, litt opp igjen. Totalt sett har jeg ligget ganske stabilt gjennom hele året, pluss/minus 2-3 kg. Jeg bør vel finne en liten trøst i det at stabilitet er også fint. Kroppen trenger tid til å akseptere en ny, lavere vekt, mens den hele tiden innbitt kjemper for å komme tilbake til maksvekten den en gang var på. Etter at sommerferien var over, begynte jeg imidlertid å føle meg rimelig motivert for å komme i gang med litt mer skikkelig nedgang igjen. 

Den siste måneden har derfor vært preget av 3-5 treningsøkter i uka, primært løping på tredemølle, mens én dag i uka har vært viet styrketrening med min flotte PT. Etter noen måneder med slurvete og sporadisk logging, har jeg igjen rettet mer fokus på appen MyFitnessPal, og registrerer alt av måltider og snacks. Jeg har klart å miste et par kilo, og jeg har fått merkbart bedre kondisjon av all denne løpingen. Jeg begynner også å merke effekten av styrketreningen, i det at bena ikke blir så fort slitne og vonde når jeg løper, som de ble før. 

Min største bragd var utvilsomt en lørdag for et par uker siden. Da oppholdt jeg meg på tredemølla i 90 minutter, og i løpet av denne tiden tilbakela jeg 10 km. En hel mil, dere! I de 90 minuttene og den mila inngikk både 5 minutters hurtig gange til oppvarming, og nesten 10 minutter rolig gange på slutten for å kjøle ned. Selve treningsøkten bestod av 12(?) intervaller, hvor hver intervall ga meg 5 minutter løping og 1 minutt hurtig gange. Jeg kan love at det gjorde vondt den siste halvtimen, og det var mange ganger i løpet av de siste intervallene hvor jeg vurderte å kaste inn håndkleet og si meg fornøyd med 8 km, med 8,5 km, med 9 km ... Likevel, på et eller annet vis, klarte jeg å bite tenna sammen lenge nok til å fullføre, og jeg tror kanskje det var ett av mitt livs stolteste øyeblikk. EN MIL! Nå kan jeg jo begynne å melde meg på sånne løp - så snart Corona er nøytralisert, da. 

I dag var heller ikke så verst. Jeg liker å forandre litt på rutiner, slik at kroppen ikke blir for komfortabel med én ting, så i dag droppet jeg intervallene og ville heller se an hvor lenge jeg kunne holde ut med løping før jeg ikke klarte mer og måtte stoppe. Svaret ble 40 minutter. På hastighet 7,3 (ikke voldsomt imponerende, men sist jeg løp i mer enn 15 minutter sammenhengende lå den nærmere 6,5 så jeg tar forbedringen som en vinn) og med 2% oppoverbakke, løp jeg de første 30 minuttene. Så økte jeg tempo til 7,4 for de neste fem minuttene, før de siste fem hvor jeg økte en desimal for hvert minutt. Jeg økte en ekstra gang da det var 2,5 minutter igjen, slik at jeg kunne løpe på 8,0 de siste 60 sekundene. Den kjente jeg. De siste minuttene var lange, og jeg pep-talket internt gjennom det hele. "Kom igjen Vero, du klarer litt til." "Ikke gi deg nå, under to minutter igjen." "Spring, ditt late drog, spring!" "Svette er bare svakhet som forlater kroppen." "Bare ett lite minutt til, hold ut!" "Oksygen er oppskrytt!" Jeg så for meg at jeg var på slagmarken i den siste kampen i Avengers Endgame, omgitt av Captain America, Black Widow, Thor, Captain Marvel og andre dritkule superhelter, som alle var avhengig av at jeg klarte å holde følge med dem, og jeg løp som om det stod om verden. På vegne av helsa mi gjorde det kanskje nettopp det. 

Neste løpetrening blir på lørdag, men først blir det ny PT-time på torsdag. Forrige torsdag ble jeg satt til å gjøre tre forskjellige varianter av utfall i en halvtime i strekk, og det gjorde så hardt inntrykk på lårene mine at jeg gikk som en tømmerstokk i tre dager etterpå. Jeg gruegleder meg til å se hva hun finner på om et par dager. Jeg håper litt at det ikke blir det samme, men samtidig var det jo en skikkelig effektiv og bra treningsøkt da, så jeg håper også litt på en gjentagelse. Og hvem vet, hvis jeg husker at denne bloggen finnes etterpå, så kanskje jeg til og med skriver litt om det. 

Det går opp og ned med både vekt og bloggfrekvens, men én ting er sant åkke som: Det er aldri for sent å plukke opp tråden der man slapp.