Refleksjoner fra pilatessalen

Jeg prøvde meg på en ny treningsøkt i dag, etter seks timer på skolen. Nå som det er mandag er det et rikt utvalg av gruppetimer å velge blant, og jeg havnet til slutt på pilates.

Det er lenge siden jeg har gjort pilates. Det merket jeg godt ca halvveis gjennom timen, da jeg begynte å føle meg litt småsvimmel etter enkelte av øvelsene. Og jeg sleit litt med balansen. Og klarte ikke å gjøre alle øvelsene helt slik de skulle gjøres. På et tidspunkt følte jeg meg som en skilpadde som hadde havnet på ryggen og ikke klarte å komme opp igjen, mens jeg febrilsk flakset med litt armer og ben i et patetisk forsøk på å gjøre det som alle de andre gjorde. (Det skulle være en form for sit-ups.) Det var ikke pent. Heldigvis hadde jeg vært forutsigende nok til å velge meg en plass bakerst i hjørnet, hvor jeg var minst synlig. Der blir jeg nok neste gang også, når enn neste gang blir.

Det var godt å være tilbake, spesielt når det var samme gode, dyktige instruktør som var der allerede da jeg først begynte å trene der i 2012. Det føltes litt som å komme hjem etter en lang reise. Og selv om stretching ikke er hovedfokus i pilates, fikk vi litt av det også, og både ryggen og nakken min hadde det betraktelig bedre etter at timen var over. Dette (eller yoga) vil jeg prøve å gjøre oftere. Jeg savner virkelig å ha en kropp som orker å gjøre litt mer enn å bare ligge på sofaen hele dagen.

Nå også med diabetes

Det er offisielt. Blodsukkeret mitt er fremdeles høyt, og dette indikerer diabetes. Jaja, hva er vel enda en kronisk sykdom når jeg allerede har et par fra før av? Jeg overlever sikkert dette også.

Denne nyheten har kanskje bidratt til å sparke meg litt i gang med trening igjen. Enda en måned har gått siden sist, hvor en kombinasjon av mye skole (prosjektarbeid i gruppe er virkelig djevelens påfunn), jobb og halvannen ukes ferietur har holdt meg opptatt. Men så kom jeg hjem fra ferietur, og fant et brev i postkassen med resultat på blodprøvene som ble tatt for en måned siden, og i dag bestemte jeg meg for å ikke dra rett hjem etter dagvakten på jobb, men på trening i stedet.

Det går ingen gruppetimer på Elixia en lørdag ettermiddag, så det ble en rolig soloøkt på elipsemaskinen i 45 minutter. Viktig å starte litt forsiktig og alt det der, når det har gått litt tid siden sist. Jeg vurderte sånn halvveis å kjøre noen styrkeøvelser etterpå, men slo det fra meg, nettopp for å ikke overdrive første treningsdag på en måned. Og jeg overlevde, så det kan jo kalles en suksess.

Opp og stå igjen

Slutten av juli til midten av august var en god periode. Jeg hadde overskudd, fritid og treningsglede.  Begynte å komme inn i gode rutiner igjen. Var fornøyd.

Så kom studiestart, og plutselig har det gått nesten halvannen måned siden sist jeg trenet. Au.

Nå sist torsdag var min første treningsøkt siden 11. august, hvis jeg ikke regner med arbeidsdager (som saktens kan føles som lange treningsøkter når de er på sitt mest hektiske). Det var skarve 45 minutter med core styrketrening i gruppetime, hvor øvelsene var skånsomme og enkle. Minst 15 av de minuttene gikk med til oppvarming og uttøying. Det var med andre ord ikke det mest intensive, men jeg ble likevel sliten, og jeg var likevel støl og stiv som en stokk i går. Beskrivelsen "vaggende som en pingvin" har blitt brukt før, og jeg er ikke redd for å gjenta meg selv. Jeg klarte såvidt å gå i trapper, eller sette meg ned på toalettet. Same old, same old.

I dag er det stort sett det samme, men jeg forventer litt bedring i morgen. Så blir det forhåpentligvis overkommelig å være på jobb, når jeg nå har gått med på å ta en ekstra vakt søndag kveld. I utgangspunktet hadde jeg håpet å kanskje ta en ny treningsøkt på søndag, men det orker jeg ikke i forkant av 7,5 hektiske timer på jobb, og det er greit å vise litt godvilje i starten av ny jobb. Spesielt når man måtte ta to sykedager uken før på grunn av bihulebetennelse. Men kanskje noe på mandag?

Av annet nytt har jeg fått vite av spesialistlegen min at blodsukkeret mitt var litt for høyt ved forrige måling (for et år siden). Det er jo ikke så bra, så jeg vi tok ny blodprøve nå sist tirsdag, og jeg tripper litt smånervøst rundt mens jeg venter på resultatet. Hvis jeg ikke hører noe innen en uke eller to, er nok alt greit, for hun skulle bare ta kontakt dersom det fremdeles var for høyt eller har økt ytterligere.

Enn så lenge har dette motivert meg litt til å redusere sukkerinntaket, og fram til i går (fredagskos, min nemesis!) hadde jeg gått hele fire dager uten sukkerrike kaloribomber. Det var jeg egentlig ganske stolt over, helt til jeg sprakk i går, altså. Til gjengjeld har jeg ikke kjøpt inn noe i dag (selv om det er lørdag, folkens. Lørdag!), og jeg vil prøve å styre unna fram til neste lørdag. Jeg har begynt å bruke Lifesum-appen igjen, for å registrere alt jeg spiser, og hvis jeg klarer å få det til å bli en vane igjen, vil det kanskje hjelpe på sikt. Ja, også vil jeg selvsagt prøve å få til mer trening framover, selv om jeg vet det kan bli en utfordring mellom fulltidsstudier og 77% jobb.

TLDR; Jeg har endelig fått trenet litt igjen, jeg prøver å spise sunnere, og jeg håper det ikke går like lenge til neste gang jeg kommer meg på trening.

God helg!

Kom meg til spinningtime på Carl Berner i dag. Der hadde de skikkelig aircondition i spinningsalen. Det var deilig. Dette utgjør tre treningsøkter denne uka, samme som de to siste ukene. Det er slettes ikke verst. Litt kontinuitet og greier. Wow. Hvor lenge vil dette vare, mon tro?

Nå skal jeg spise fiskeboller i hvitsaus til middag, og så skeie ut med kake til dessert. Jeg var nemlig så uheldig å ha igjen litt rester i langpanna etter at jeg laget sjokoladekake til avslutningen i den gamle jobben. Huff så leit. (Ja, faktisk, egentlig. Skulle ønske jeg hadde viljestyrke til å bare kaste de siste kakebitene i søpla, men det har jeg altså ikke.)

God helg folkens, med eller uten trening! (Min blir nok uten, for jeg er dausliten.)

Improtrening

Fordeler med å være ferdig på jobb kl 15: Mye av dagen står fremdeles igjen til å gjøre ting, som for eksempel trening.
Ulemper med å være ferdig på jobb kl 15: Gruppetimene begynner stort sett ikke før tidligst kl 16, i alle fall nå om sommeren, og ikke alle gruppetimene er aktuelle for meg.

Når utvalget dermed blir magert, må jeg improvisere litt, og belage meg på å finne på noe ugagn på egenhånd. I dag ble en sånn dag.

Jeg vandret inn på Elixia Colosseum helt uten en plan, annet enn "jeg må trene." Derfra tok jeg det gradvis, og kjente litt på hva jeg følte meg motivert for. Til syvende og sist gjennomførte jeg noe sånt som dette:
- 15 minutter på en såkalt "recumbant" sykkel (jeg aner ikke hva den heter på norsk).
- 15 minutter med intervalljogging på tredemølla (AKA mitt livs mareritt).
- 15 minutter på elipsemaskinen (en god klassiker for meg).
- Noen styrkeøvelser på ymse apparater for rygg, skuldre, bryst, armer og lår.

Totalt ble dette nesten halvannen time med diverse treningsaktivitet, og en solid dose med god samvittighet.

Jeg - et svettedyr?

Nok en vellykket treningsdag kan markeres i kalenderen. Jeg var en anelse motløs da jeg stod som nr 19 på venteliste til dagens spinningtime, men litt over en time før den skulle begynne fikk jeg en hyggelig mail med beskjed om at jeg hadde fått plass. Jøss, det var en del avbestillinger, tenkte jeg, mens jeg hev meg rundt og pakket treningssekken i full fart. Jeg klarte å huske både sko, drikkeflaske og håndkle. Håndkleet var, som jeg har nå omsider har lært, en absolutt nødvendighet.

Jeg vet ikke hva som har skjedd, men jeg har plutselig blitt en person som svetter på trening. Ikke veldig mye, ikke på nivå med for eksempel han som satt to rekker foran meg i dag som bokstavelig talt svettet en liten dam rundt sykkelen sin (hver gang den ene reimen fra pedalen streifet nedi gulvet, laget den et lite plask som sprutet svette ut mot sidemannen - jeg var veldig takknemlig for at jeg ikke var sidemannen). Men jeg har konsekvent blitt direkte fuktig på trening de siste ukene, både på armer, håndledd, tinning og hals/nakke. Æsj. Men også yay. Jeg liker å svette. Jeg tenker på svette som at kroppen kvitter seg med ting den ikke trenger. Jeg føler meg på en måte lettere og renere (ironisk nok) etter at jeg har svettet ut litt.

Dette er altså gode greier, men jeg lurer litt på hva det kommer av. Er det fordi jeg er i så dårlig form nå? Fordi jeg veier mer enn jeg noen gang har gjort i hele mitt liv? Har det noe å gjøre med alder? All of the above? Det får jeg vel egentlig aldri svar på, men hvis jeg klarer å fortsette å trene regelmessig slik at jeg blir i bedre form igjen, kan jeg kanskje etter hvert utelukke noe. Vi får se.

Dagens spinningtime var i alle fall bra. Jeg begynner å få ganske sansen for denne instruktøren, hun som pusher og roper til oss som et beist. Hun er veldig glad i å be oss om å øke motstanden, og det er knall, for det trenger jeg. Min evne til å øke motstand hyppig og jevnlig på eget initiativ er ikke stort å skryte av. Jeg trives i komfortsonen. Jeg trenger også hennes små påminnelser om at "du klarer mer enn du tror." For det er sant. Jeg gjør jo det. Jeg er bare så forsiktig, så redd for å overanstrenge meg. Bra time, bra instruktør, og litt vondt i rumpa igjen. Det får den bare tåle.

Det blir ingen trening i morgen, for da har jeg kveldsvakt, men jeg håper på en time yoga igjen etter dagvakt på onsdag, og et eller annet etter dagvakt på torsdag. Med mindre jeg plutselig kollapser av utmattelse, da. Helsen min er uforutsigbar, så jeg prøver å ikke bli for overmodig, selv om det kjennes som om ting går ganske greit akkurat nå.

En velfortjent lørdagshvil

Jeg kom meg altså på trening i går. Jeg var bare for trøtt og sliten til å blogge det. Etter 8 hektiske timer med opplæring i ny jobb, og en ekstremt krevende kondisjonstime på Elixia, klarte jeg såvidt å halvt slepe, halvt halte meg hjem før jeg kollapset i lenestolen og ble sittende fast der resten av kvelden sammen med Dragon Age Inquisition.

Min nye jobb er veldig annerledes fra min gamle. Der hvor jeg har vært vant til (forholdsvis) rolige netter med lavt tempo og mye sitting, har jeg nå gått over til masse aktivitet på dagtid, hvor jeg er på bena omtrent fra start til slutt. Det er en stor forandring, og føttene mine har ikke vært forberedt på dette. De gråter, og de forsøker å drepe seg selv med kniv. Selv nå, over et døgn senere, er de ømme, men heldigvis halter jeg ikke lenger.

Å dra på trening etter jobben i går var derfor kanskje litt overmodig. Jeg var usikker på om jeg skulle droppe det, men så husket jeg det kakestykket jeg hadde spist i lunsjen, og tvang meg selv til å dra. Jeg valgte en time som het Cardio Combat, fordi det var den tidligste timen som gikk etter at jeg var ferdig på jobb. Cardio Combat er en heftig kondisjonstime som i all hovedsak baserer seg på "skyggeboksing" - altså at man trener på slag og spark uten å faktisk slå eller sparke på noe. I tillegg er fokuset på kondisjon, ikke teknikk, så øvelsene repeteres fort og ofte, og jeg tror jeg døde litt. Jeg var i alle fall bekymret for å få hjerteinfarkt der og da.

Mot alle odds kom jeg meg omsider hjem etter denne uendelig lange og tunge dagen, og ettersom den var så hard, har jeg tatt en velfortjent pause i dag. Jeg føler at jeg absolutt har fortjent det, etter gårsdagens innsats. Så får vi se om jeg føler meg klar for å ta en ny økt igjen i morgen, men først skal resten av lørdagskvelden nytes.

God helg!