Desperasjonstrening

Jeg har ikke tid. Jeg har virkelig ikke tid. Minuttene og timene løper fra meg som om de har selveste fanden i hælene, og jeg står igjen i veikanten, handlingslammet. Så mye å gjøre, men når skal jeg gjøre det? Og hvordan kan jeg med god samvittighet skvise inn trening midt oppi alt dette?

Spørsmålet er snarere: Hvordan kan jeg med god samvittighet LA VÆRE å skvise inn trening midt oppi alt dette? For, ironisk nok, det er lite som gjør meg så avslappet som å trene. Treningstimene er mitt ultimate "Treat Yo Self"- når jeg setter av tid til å bare fokusere på meg selv og å gjøre meg selv bedre og friskere.

Derfor tok jeg turen innom Colosseum etter jobb i dag også, for litt panisk desperasjonstrening. Selv om jeg ikke hadde tid. (Og nå sitter jeg her og blogger om det, selv om jeg fremdeles ikke har tid.) Det ble ikke en like lang eller effektiv økt som i går, men 40 minutter kardio er bedre enn ingenting. Jeg jobbet opp en god puls og svette på elipsemaskinen gjennom 20 minutter, og tok deretter en gradvis nedkjøling med 20 minutter på sittende sykkel. Som ikke er det samme som en vanlig sykkel, hvor man har mulighet til å stå, men hvor pedalene er framfor deg, horisontalt, i stedet for under deg. Jeg vet ikke om den sykkelen gir veldig bedre eller dårligere treningseffekt, men den gjør det mye lettere å lese mens man tråkker. (Jeg er på slutten av boken World War Z og klarer ikke legge den fra meg. Bortsett fra akkurat nå. Såvidt. Og resten av tiden hvor jeg må gjøre ting som ikke lar seg kombinere med å lese. Akk.)

Fremdeles er jeg ambivalent til morgendagen. Værmeldingen er høyst usikker på om jeg skal æres med sol eller regn på fødselsdagen min, og jeg er ikke sikker på om det blir grillfest etter jobb eller ikke. Jeg har allerede bestemt at hvis det ikke blir grillfest på Sognsvann, så blir det yoga før jeg åpner huset mitt for gjestene, men nå har jeg også begynt å tenke at kanskje skal jeg unne meg en time med yoga uansett. Vanskelig, vanskelig. Jeg får løse problemet slik jeg alltid gjør, ved å ta det på sparket. Uansett hva det blir til, så regner jeg med at dagen blir kjempebra!

Tilbake!

Jeg varmer gradvis opp til sommerferien, og har i den anledning gått hele tre dager uten trening. Du store! Det føles kjemperart altså, og skyldes ikke egentlig så mye eget valg, som det skyldes tidspress. Den siste uka før ferien er det visst veldig mye som skal skvises inn og unnagjøres, både av forberedelser og sosiale sammenkomster. Og midt oppi all galskapen har jeg bursdagsfesten i tillegg. Søndag, mandag og tirsdag forsvant som olja lyn, men i dag kom jeg altså tilbake. Herlig.

Tidsskjemaet var stramt også i dag, og det gikk ingen gruppetimer den timen jeg hadde mulighet til å trene, så da måtte jeg klare meg på egen hånd. Det gikk overraskende bra. Jeg tilbragte en halvtime på tredemølla (kom meg opp til tempo 9 på 2% bakke, i 60-sekundersintervaller), og pløyde meg deretter gjennom en rekke styrkeøvelser. Jeg gikk primært for de store muskelgruppene, for å få maks effektivitet. Knebøy, benkpress og markløft ble prioritert, i tillegg til litt biceps og triceps. Jeg tror jeg slo flere rekorder i dag, både på tyngde og antall repetisjoner. Fire sett benkpress med ti repetisjoner hver er ikke så verst til meg å være når vektstanga ligger på 20 kg. 20 kg ble også det magiske tallet for knebøy og markløft, mens bicepsen og tricepsen imponerte litt mindre med sine 6-kilosmanualer. Ja, også tok jeg noen sånne benpress på 125 kg.

Totalt tilbragte jeg vel litt over en time der inne, og var kjempefornøyd med det. Etterpå kunne jeg løpe videre til neste avtale med god samvittighet. Tre dager uten trening er egentlig for lenge, altså. På en annen side slo jeg jo flere styrkerekorder, så kanskje noen fridager en gang i blant kan være fordelaktig?

Jeg skal nå uansett prøve å trene litt i morgen også da, selv om jeg er så stressa at jeg har litt lyst til å dø. For ikke å snakke om trøtt - det har blitt for mange sene kvelder og for mange tidlige jobbmorgener. Men nå må jeg bare holde ut et par dager til, og om en uke er alt stresset over. Jeg gleder meg.

For tidlig!

Zombie-Vero våknet sent og sakte denne lørdagsmorgenen, og nærmest trillet ut av sengen ti minutter før hun måtte dra hjemmefra. Alt for tidlig! Au.

Det ble ikke tid til frokost i dag, men jeg klarte i det minste å helle innpå en flaske vann på veil til spinningen. Det angret jeg litt på det siste kvarteret av timen, da jeg måtte mer og mer på do. Heldigvis har jeg partyblære og kan holde meg ganske lenge, men man blir vel bittelitt mer ufokusert. Også denne gangen glemte jeg både håndkle og Clara, for jeg er ikke smart nok til å pakke sekken kvelden før, og ikke våken nok til å huske alt på morgenen. Konsekvensen av det ble at jeg nok ikke presset meg selv så hardt som jeg ellers ville gjort, men jeg tror likevel jeg fikk en temmelig bra økt, altså. Pulsen var fremdeles høy, det kjente jeg, og jeg svettet fra både armer og mitt røde, upene tryne.

Til å være en grytidlig lørdagsmorgen i slutten av juni, var jeg imponert over antallet folk i den spinningsalen. Den var ikke full, men det var ikke veldig langt unna, altså. Så flinke vi er! tenkte jeg mens jeg satt der og tråkket, og på slutten av timen ga Jan Tore oss ros for akkurat det, som om han hadde lest tankene mine. Jeg er spesielt imponert over min venninne og moren hennes, for de nærmest bobler over av energi, og det synes så godt at de virkelig tar i og gir alt. Hver eneste gang. Skikkelig inspirerende, og innimellom klarer de til og med å vekke litt av mitt ikke-eksisterende konkurranseinstinkt. Hver gang det høres ut som om venninnen min ved siden av nesten ikke klarer å puste lenger, begynner jeg å ta i litt ekstra. Jeg trenger ikke føle at jeg er bedre, men jeg vil gjerne ikke være dårligere, i alle fall.

Litt trist tenker jeg på at dette kanskje var min siste lørdagsspinning på mange uker. Fredag neste uke blir det bursdagsfeiring, og da kan jeg virkelig ikke garantere at jeg kommer meg opp klokken 9 påfølgende morgen. Deretter reiser jeg bort på ferie i tre uker. Selv om det er tre uker som helt sikkert kommer til å gå alt for fort, er det også lenge å gå uten spinning, og jeg kommer til å savne det, og jeg kommer helt sikkert til å få dårlig samvittighet over å være borte, for det er sånn jeg er. Men vi får se. Kanskje blir bursdagsfeiringen rolig og kjedelig, slik at jeg våkner til rimelig tid neste lørdag likevel. På en måte håper jeg nesten litt på det, tullete som jeg er. Seriøst, hvem tenker sånn? "Håper bursdagen min blir kjedelig, slik at jeg kan legge meg tidlig og dra på spinning neste morgen." Hallo? Galskap. Mitt mellomavn.

Nesten nå. Nesten!

Fredag. Yoga, som vanlig. Tredje forsøk på skulderstående. Jeg har blitt temmelig gira på dette prosjektet, nå som jeg omsider har begynt å nærme meg målet.

Dagens innsats fikk meg enda litt nærmere, tror jeg, med mindre støtte fra veggen enn sist, men fremdeles ganske skjelvende. Jeg fikk også litt assistanse fra Elen, vår supre instruktør, som mener at mitt største hinder kanskje sitter i hodet; at jeg ikke tør komme helt opp fordi jeg ikke tror jeg er sterk nok. Det er ganske sant, det. Jeg er veldig usikker på om jeg er sterk nok. Svekling-Vero. Pinglehulken. Hvordan skal jeg liksom klare å plassere så mye av kroppsvekten min på skuldre og armer? Men jeg har blitt sterkere enn jeg var, og lettere, så det er vel en mulighet for at jeg faktisk kan klare det nå. Frykten kniper likevel til i magen. Enn om jeg mister balansen og beina faller bakover, bak hodet, og så låser jeg meg fast i en snål stilling og brekker nakken? Det er nok ikke så fryktelig sannsynlig at noe slikt kan skje, men frykt er ikke alltid rasjonelt.

Et annet element er klær. Jeg foretrekker jo romslige, posete t-skjorter, slik som de fleste tykkaser gjør, og selv om disse er ganske behagelige, er de en smule upraktiske ved visse yoga-øvelser. Som for eksempel skulderstående; skjorta ramler jo ned og blottlegger både rygg og mage hvis jeg ikke holder den på plass. Dermed forsvinner omtrent halve fokuset mitt til å passe på at det ikke skjer, så da er det kanskje ikke så rart at det blir vanskeligere. Å plassere hendene slik at de støtter skikkelig og samtidig holder skjorta på plass er en utfordring. Jeg vurderer derfor å ta på noe som sitter litt tettere neste gang, selv om det ikke er det mest komfortable i verden, men jeg kommer neppe til å bestemme meg før samme dag, så vi får se.

I mellomtiden skal jeg prøve å øve litt hjemme. Ett forsøk i uka er jo ikke all verden, så kanskje det bare er litt mer øvelse som skal til. Litt hyppigere forsøk, for å bli vant til følelsen og opparbeide et snev av selvtillit. Da har jeg jo noe å gjøre i senga de nettene hvor jeg ikke får sove, i alle fall.

Sommervariasjon

Det er sommerferie, og sommerferien gjør rare og spennende ting med programmet på Elixia. For eksempel la jeg merke til at det ikke var satt opp noen boksetime med Aristo i morgen. Samtidig la jeg merke til at det var satt opp en boksetime på Bjørvika i dag, med en annen instruktør som jeg ikke kjente. Så jeg tenkte "hvis jeg ikke får fredagstorturen min på Colosseum, kan jeg jo ta litt torsdagstortur på Bjørvika i stedet," og besøke denne nye boksetimen. 

"Tortur" viste seg å være veldig riktig ord å bruke. Der hvor Aristo bruker mesteparten av timen på å drille oss på teknikker ispedd noen sjokkrunder med styrketrening, var instruktøren på Bjørvika mer interessert i å gi oss en knallhard kondisjonsøkt. Hvilket han gjorde. Med glans. Åherregudfyttihelvete som jeg ville dø. Allerede i oppvarmingen ønsket jeg desperat at jeg hadde vært et annet sted. Hvor som helst. På toppen av en brennende bygning hadde for eksempel vært et glimrende alternativ. Jeg har imidlertid erfart fra mine faste boksetimer at oppvarmingen ofte er den verste delen, så jeg holdt ut og tenkte at det ville bli bedre etterpå. Det ble det, heldigvis. I alle fall for en stund. 

Vi fant oss en partner, plukket opp puter og hansker, og jobbet sammen med slag og spark. Partneren min ble en høy, dritpen jente som så ut som en dukke, og jeg sa til meg selv at jeg burde sikkert være litt forsiktig for å ikke skade henne. Femten minutter senere, mens jeg holdt puten foran meg som hun sparket på, ba jeg en ynkelig, stille bønn om at jeg skulle overleve. Wow. Jeg er overbevist om at hun kunne tatt livet av de fleste med bare et par neveslag og ett av disse sykt kraftige sparkene sine. Jeg blir ikke forundret dersom jeg våkner opp med blåmerker i morgen tidlig. Nok en leksjon i "ikke dømme boka etter omslaget." Jeg var dødsimponert, tidvis stum av beundring, og følte meg plutselig som en nybegynner igjen - på en frustrerende, men også litt spennende måte. Jeg har kanskje kommet et stykke på vei, men det er fremdeles veldig mye jeg ennå kan lære. Jeg kan fortsatt bli bedre. Mye, mye bedre. 

De siste fem minuttene av timen var kanskje de desidert verste. Der skulle en av oss stå ved den ene kortveggen i salen og holde en pute, mens partneren skulle stå på motsatt side. Det er ikke en enormt stor sal, men den er heller ikke liten. Så skulle da den ene personen løpe over til motsatt side, ta et par knespark mot puta, løpe tilbake, ta spensthopp og push-up (burpees, tror jeg det heter, og er sånn cirka den ondeste øvelsen som djevelen noen gang har funnet på), og så starte hele marerittet på nytt. Tre minutter skulle vi holde på sånn. Hver. Det tok meg omtrent tre sekunder å bli fraløpt av alle de andre, og etter at tiden var over hadde jeg kanskje tatt halvparten så mange runder som resten. I en sal med kun ti personer ble dette veldig synlig. Igjen denne gjenopplivningen av ungdomsskoletraumer, med prestasjonsangst og treigingstempel (innbilt eller ekte). Jeg var virkelig Kung Fu Panda i første halvdel av filmen. Flaut. 

Men! Ingen tvil om at det var bra trening, i alle fall. Veldig langt utenfor min komfortsone, både fysisk og psykisk, og det skal visst være en bra ting innimellom. Så hurra for det. Og hurra for at jeg klarte å IKKE sovne på sofaen mens jeg lå der de påfølgende tre timene. Det var jaggu en utfordring, det også. 

Ny diagnose

Over de siste dagene har jeg hatt unormalt mye hodepine. Det er en merkelig form for hodepine, som bare gjør vondt på et veldig konkret sted på venstre side av hodet. Det er mulig jeg har hatt den før også, uten å tenke over det, men etter flere sammenhengende dager har det blitt litt mer bemerkelsesverdig. Tilfeldigvis kom jeg til å snakke med en kollega på jobb i dag, en jente som tidvis er sterkt plaget av migrene. Da hun fortalte om hvordan den blir verre av skarpt lys og at den alltid er på bare ett sted, var det som om noe klikket på plass hos meg. Lettere forundret fortalte jeg henne om denne hodepinen på venstre side som jeg har hatt, og det er allerede kjent på avdelingen at jeg er lyssky (denne kollegen min og jeg er de eneste som alltid skrur lysene av i stedet for på). Hun mente det hørtes veldig ut som migrene. Jeg svarte at jeg trodde migrene var noe mer, med bl.a. kvalme, svimmelhet og synsforstyrrelser, men hun kunne fortelle at det må ikke nødvendigvis være det - det kan godt være migrene selv om det "bare" er hodepine. Så da har jeg svaret på hvorfor jeg ikke liker lys, og hvorfor jeg bare har hodepine på venstre side. Jeg har visst migrene. Spennende. Hva gjør man med det, da?

Jeg vet ikke hva andre gjør, men jeg drar på trening. Jeg tåler lys når jeg trener, for da er jeg så fokusert på hvor vondt og jævlig jeg har det, selv om jeg alltid trives bedre når belysningen dempes. (Det er blant annet en av grunnene til at jeg liker yogatimene så godt.) Derfor dro jeg også på trening etter jobb i dag, og for å være litt kreisi og leve på kanten, dro jeg til Bjørvika for 40 minutter med Step etterfulgt av 40 minutter med Styrke & Core.

Til å være en person som hater å hoppe, er jeg overraskende begeistret for Step. Jeg tror det er koreografien som gjør det. Jeg liker ting med koreografi. Og hoppingen er ikke nødvendigvis så veldig stor og dominerende, selv om det blir veldig mye opp og ned og over og rundt. Jeg havnet lengst fram i salen i dag (tilfeldigvis), og trivdes egentlig der. Koreografien kom lett til meg, og jeg fant litt stolthet i å se flere andre slite med trinn som jeg tok uten problemer. Det var tidvis høyt tempo, så det gjaldt å holde tunga rett i munnen, men det gikk jo over all forventning. Dermed var jeg god og varm da styrketimen begynte rett etterpå.

Jeg hadde ett helt konkret mål: Jeg skulle legge på mer vekt på benkpress enn jeg hadde på forrige Power-time, som var 10 kg. I dag la jeg altså på 15, en økning på hele 50%. Galskap? Jo, litt. Men Styrke & Core er jo ment å være tyngre med færre repetisjoner, så tanken var at dersom jeg klarte mange repetisjoner på 10 kg, burde jeg klare noen færre på 15. Det stemte jo, for så vidt. Jeg klarte noen. Vi kjørte tre sett med benkpress, og etter det første settet måtte jeg vippe av de ekstra 5 kiloene. Da var musklene mine så vonde at også de siste to settene på 10 kg ble ganske så grusomme. Så det ble mye smerte og ikke helt den store satsingen jeg hadde håpet på, men 1/3 er bedre enn ingenting, og neste gang holder jeg kanskje ut gjennom halvparten? Jeg må jo bare fortsette å prøve.

Fortsette å prøve; dersom bloggen min kan sies å ha et generelt tema, så må det være nettopp dette - å fortsette å prøve. Ikke gi opp, selv ikke når alt går på trynet. Dag etter dag, uke etter uke, prøver jeg på nytt og på nytt. Noen mener dette er definisjonen på galskap, og det stemmer kanskje. Men det er også definisjonen på en person som før eller siden kommer til å lykkes - det er jeg overbevist om.

Avslørt av ostepop

Her er en liten pinlig anekdote fra en uke tilbake: Jeg hadde blitt invitert på besøk til en venninne for å være selskapsdame mens hun var alene hjemme og jobbet med et syprosjekt. Mitt første instinkt var at jeg måtte selvsagt ta med et eller annet, for det gjør gode gjester, og jeg landet på en pose med ostepop og litt vingummi - rett og slett fordi det var det jeg hadde skikkelig lyst på mens jeg vandret rundt i butikken. Jeg kunne gått for en kurv med jordbær, noe vannmelon, eller kanskje en pakke druer - men neida. Søtsuget meldte seg, og jeg hoppet villig på unnskyldningen om at jeg skulle jo på besøk. Senere på kvelden, etter at venninnen min og jeg dro ut en liten tur (nok en skammens tilståelse: Vi dro på TGI Fridays for å spise burger), kom samboeren hennes hjem. Uten at hun hadde formidlet at jeg skulle komme dit, sendte han henne en melding og spurte om hun hadde hatt en hyggelig kveld med meg på besøk. Hvordan visste han at det var jeg som hadde vært der? lurte vi på. Svaret var ostepopen. Dæng. Greit, ostepop har alltid vært en av mine største svakheter - men likevel. Han var liksom ikke i tvil engang. Ostepop = Vero.

Dette ble en liten såkalt Aha-opplevelse for meg. På tide å kutte ned på ostepopen, eller enda bedre: kutte den helt ut. I alle fall for en god periode. Men så skjedde det merkelige; i stedet for å ta meg sammen etterpå, skled ting bare mer og mer ut. Av en eller annen irrasjonell grunn ga det ostepop-stempelet meg tillatelse til å stappe i meg hva enn jeg hadde lyst på. Dette kombinert med følelsen av at "jeg kommer jo aldri til å gå ned noe mer uansett, så jeg kan like gjerne kose meg" har ført til en uke med gradvis verre utskeielser. Det er som om jeg har vært inne i en slags dvale av trøstespising, uten å engang legge merke til det. Litt her og litt der og plutselig ser jeg bevismaterialet ligge strødd omkring i leiligheten og jeg tenker "pokker, hvordan skjedde dette?"

Så våknet jeg opp fra dvalen. Nå i ettermiddag. Etter et brutalt og kritisk oppgjør med meg selv, strammer jeg nå inn alt. Pokker ta grillsesong og iskremsesong og alle de godsakene der; nå blir det strengt regime på frukt og rent, magert kjøtt framover. Søtsugen? Frukt. Grilling? Kyllingfilet. Noe godt til badeturen? Frukt.

Noe av det som vekket meg opp fra denne "sukkerdvalen" i dag, var treningstimen. Det var den siste PT-timen før sommerferien, og jeg innså at jeg på ingen måte har nådd målet jeg hadde satt meg for tre-fire måneder siden. Det var ikke et vanskelig mål, engang; jeg var dønn sikker på at jeg skulle klare det. Det var snakk om tre-fire usle kilo. Andre folk klarer å kvitte seg med det i løpet av et par uker, og jeg klarte det ikke på flere måneder engang. Det gode, gamle selvhatet blusset opp, og det er egentlig bare én konstruktiv måte å håndtere det på; vedlikeholde treningsrutinene og skjerpe inn kostholdet. Igjen. Så da gjør jeg det.

Jeg leste her i dag om et Elixia-medlem som hadde gått ned 70 kg på ett år. Sytti kilo! På ETT år! Jeg ble rasende. Imponert, og veldig glad på hans vegne, men også rasende. Livet er så vanvittig urettferdig. Her har jeg slitt og svettet i halvannet år, og jeg har ikke klart å kvitte meg med 20 engang. Hva pokker? Har han levd på knekkebrød og servelat? En potet og 50 gram kylling til middag hver dag? Trenet i tre timer hver dag, hver uke? Jeg skjønner ikke hvordan noe sånt kan være mulig. Nå vet jeg at mannfolk mister vekt lettere enn oss jentene (og det er urettferdig nok i seg selv), men det får da være måte på. Denne historien har hatt en blandet effekt på meg. På én side er den inspirerende, og gir meg nytt håp om at en dag kan jeg kanskje komme i mål, jeg også. På en annen side vet jeg at uansett hva jeg gjør, vil jeg aldri klare å miste 1-1,5 kg i uken, og det igjen er demotiverende.

Men! I morgen er det onsdag, og jeg starter på nytt. Rebooter systemet og innstallerer ny maskinvare. Jeg har apper på mobilen som hjelper meg å holde styring på hva jeg spiser, og jeg har til og med en app som minner meg på å drikke nok vann (samtidig som jeg vanner meg selv, vanner jeg en søt liten plante, og hvis planten blir for tørst gråter den, og da blir jeg kjempelei meg, får dårlig samvittighet og drikker masse). Jeg har også min magiske motivasjonskopp. Den står foran meg nå, og det er som om den utfordrer meg til å ikke gi opp, men ta meg sammen.

Dette er altså meg, som tilstår mine synder og nå lover å ta meg sammen. Jeg var så vanvittig flink de tre ukene før påske. Jeg klarte det da, og jeg skal klare det igjen. Resten av ostepopen går i søppelkassa nå med det samme.