Ungdomsskoletraumer og guder

Nå som mandagsspinningen har tatt sommerferie, ble det brått rom for noe annet, og ettersom jeg hadde ofret boksing sist fredag, var det liten tvil om hva jeg skulle gjøre i dag.

Mandagsboksingen er litt annerledes fra fredagsboksingen. For det første bruker vi ikke punchingsekker, men hverandre (med polstret pute, selvsagt). For det andre er det mer fokus på spark - i alle fall var det det i dag. Dette er veldig gode nyheter for meg, for spark er det jeg gjør best. Jeg lurer på om det er noe som sitter igjen fra den tiden jeg trente taekwon-do, som jo fokuserer mye mer på spark enn på slag. I tillegg er jeg cirka tusen ganger sterkere i beina enn i armene, så jeg klarer mer når jeg sparker enn når jeg slår.

Jeg storkoste meg derfor gjennom dagens time, som gikk over til å bli 75 minutter i stedet for 55 - og det var helt greit. Det verste med alt var den lange, pinefulle oppvarmingen. Faktisk. Alt etter oppvarmingen var grei skuring. Jeg ble sliten, såklart, men oppvarmingen var et mareritt uten like. Jeg avskyr virkelig sånne opplegg hvor man skal ut i en gymsal og løpe på forskjellige måter i en stor sirkel, hvor den ene etter den andre da løper forbi meg fordi jeg ikke er like trent som resten - og hvor man skal fra den ene enden av salen til den andre, slik at alle ser at jeg er den siste til å komme fram. Selvbevisstheten når opp til toppnivået i slike situasjoner, og plutselig er jeg tilbake på ungdomsskolen hvor jeg uke etter uke skulket gymtimene fordi det var så traumatisk. Men jeg skulket ikke i dag, og etterpå ble jeg belønnet med en god kickboksing-time. Jaggu kastet ikke Aristo inn noen styrkeøvelser denne gangen også, og jeg kunne virkelig kjenne hvordan magemusklene mine har strammet seg opp siden sist jeg lå på ryggen der inne. Det er ikke rart jeg har sluttet å gå ned i vekt; jeg bygger jo muskler som en GUD, tydeligivs.

Apropos guder, så var det en i boksetimen i dag. Jeg tror i alle fall han var en slags gud. Han kom fra Australia, hadde kanskje verdens største muskler, og kunne drept meg med lillefingeren hvis han hadde villet. Aristo brukte ham til å demonstrere noen teknikker, og jeg ble bare stående og måpe. Sånn vil jeg også bli! (Evt. sånn vil jeg også ha!)

Gråtende muskler

Jeg har lenge fablet om å snart legge på litt ekstra vekt på benkpressen i Power-timene. Fra et utgangspunkt på 2 x 2.5 kg, til en oppgradering på 2 x 3.75 kg, og omsider til et hittil toppnivå på 2 x 5 kg. Det er 10 kg til sammen; ett oransje vektlodd på hver side. Det har vært et langsiktig mål. I dag bestemte jeg meg for å prøve.

Da jeg plasserte de to oransje loddene på vektstanga, var jeg fullt innforstått med at dette kanskje ikke kom til å vare - at jeg kanskje ville bli nødt til å bruke den lille pausen halvveis inn i økten for å bytte til noe lettere. Og jeg gjorde det nesten. Det var sååå nære på, særlig gjennom de siste åtte repetisjonene. Da trodde jeg at jeg skulle dø, eller i alle fall bli lam i begge armene. Jeg kunne praktisk talt høre pectoralisene mine gråte der inne, og i noen øyeblikk var jeg vagt bekymret for hvordan denne galskapen ville påvirke min sovende muskelbetennelse. Så langt har den ikke laget noe oppstyr i det hele tatt, så jeg krysser fingrene og håper at den tålte utfordringen.

Benkpressen på 10 kg ble altså fullført. Utrolig. Jeg var rimelig fornøyd med det. I tillegg gikk jeg opp fra 2 kg til 2,5 kg på skulderøvelsene, inspirert av den grusomme terroren PT-Alex utsatte meg for tidligere i uka. Jeg klarte det jo da, så da burde jeg få det til i dag også. Riktig nok; det gikk. Det var vondt, men det gikk. Og det SKAL jo være vondt.

Men det sluttet ikke der. Dette skulle bli dagen hvor jeg presset meg opp til høyere vekter på opptil flere muskelområder. På de liggende triceps-øvelsene med vektstang gikk jeg opp fra mine tidligere 5 kg (totalt) til nå 7.5 kg, og det samme gjorde jeg på biceps med stang. Milde malurka, hva er det som skjer? Er pinglehulken i ferd med å bli litt-mindre-pinglehulk? Kan det være at jeg har blitt sterkere enn jeg selv har våget å tro? Kan jeg ta kompisen min i håndbak nå? Sannsynligvis ikke. Jeg er nok sterkere enn jeg var, men utgangspunktet mitt lå langt nede på minussiden; her snakker vi om å spille seg OPP til 6. divisjon, for å bruke et fotballspråk jeg ikke egentlig forstår selv. Men det går riktig vei. Jeg har vondt i armene nå, flere timer etter treningen, og det er jo supert, sikkert.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne trene styrke to dager rett etter hverandre. Jeg blir liksom så gira rett etter å ha gjennomført en økt. Men nå må jeg bare være flink og vente og la disse gråtende små stakkarene bygge seg opp litt igjen. Det fortjener de, strengt tatt.

P.S. Er det et tegn på galskap at jeg har begynt å personifisere musklene mine? Hva er det neste; at jeg gir dem navn?

Belønninger

Mange har sikkert lurt på om jeg kom meg opp tidsnok til spinning i dag eller ikke. (Jeg sier "mange," for jeg liker å innbille meg at jeg har en hær av folk som følger denne bloggen, men egentlig er det nok bare Hanne, Ingunn, Ingrid og et par engasjerte Elixia-instruktører. Egoet mitt hadde neppe taklet mange flere enn dette uansett.) Svaret er et imponerende JA, det gjorde jeg.

Det var ikke så mye det at jeg våknet av klokken og spratt opp, som at jeg gradvis og høyst motvillig ble vekket av mine primærbehov før alarmen i det hele tatt begynte å skrike. Først våknet jeg ugudelig tidlig av at jeg måtte på do (det er sant, folkens; jenter tisser også), og jeg løp en kjapp tur til badet uten å engang åpne øynene (ingen uhell av den grunn, bare så det er sagt). Et knapt kvarter etter dobesøket, og da fremdeles med en times tid igjen før den planlagte vekkingen, begynte sulten å gnage. Det er vanskelig å sove når man er sulten; magen gjør vondt, den lager lyder og det eneste man tenker på er sånn cirka all maten i hele verden. Derfor, etter en halvtimes tid med tanker om egg, bacon, lasagne, pizza, cheeseburger, moussaka, sjokoladekake, marsipankake, ostekake, gulrotkake, ostesmørbrød, carbonara, ostepop og milkshake, kom jeg meg opp. Frokosten ble oppvarmede rester fra gårsdagens middag, men det var greit. Jeg er en sånn som kan spise hva som helst til frokost - og tro meg, det har jeg gjort. Deretter avgårde til Colosseum. Klokken var ikke engang halv ti. Lørdag morgen. Herregud. Jeg tror aldri jeg kommer til å bli vant til dette.

Det var en god beslutning, det å tvinge meg opp og ut. For det første hadde jeg en knallbra spinningøkt, med høyt tempo, god motstand og nesten drepende intervaller. Etter at oppvarmingen var ferdig innså jeg at jeg hadde glemt håndkle, og resten av timen gikk med til å tørke svetten fra panna med en nesten like svett hånd. For jo, jeg svetter på disse timene, altså. Ingen tvil! Skikkelig herlig, også lukter jeg så godt etterpå. Som liljekonvall og fioler. Liljekonvall og fioler som har blitt spist av et villsvin og deretter kastet opp igjen. Jeg er ikke en sånn hysterisk jålejente som må dusje flere ganger om dagen, men halleluja for deodorant, i alle fall.

Den første belønningen for innsatsen var altså selve økten, med alle gode konsekvenser som følger med den. Deretter fikk jeg en belønning til, fra instruktørgærningen selv. En spinningkopp med logo fra firmaet hans, som jeg fikk beskjed om at var en magisk kopp. Hvis jeg er trøtt og sliten og drikker av den, vil treningslysten og motivasjonen komme tilbake, med ekstra energi og overskudd. Jeg har bestemt meg for at jeg skal tro på det, for hvis man tror nok på noe, så blir det sant. Hodet fungerer på en forunderlig måte, og det er ikke uten grunn at så mange placebo-medikamenter ofte har god effekt (til en viss grad). I tillegg til sin magiske, motiverende virkning, skal den også kunne holde meg ung, hvilket passer meg bra nå som jeg bare er et par uker unna nok en aldringsmarkering og dertil hørende 31-årskrise.

Min nye motivasjonskopp og ungdomskilde. Jeg blir rent bortskjemt!

Etter at timen var over og alle hadde ønsket hverandre god helg, var det duket for belønning #3. Ettersom vi var blitt beæret med overraskende fint sommervær, hadde jeg pakket badetøy for å dra til Sognsvann og tilbringe resten av dagen der. Jeg kom nesten over til motsatt side av vannet, til der hvor to flytebrygger ligger, og der fikk jeg den ene helt for meg selv. Solen varmet, bølgene skvulpet, og jeg la meg godt til rette med boken min. Etter en times tid kom et par venninner innom en tur og holdt meg med selskap, før de måtte videre for å gjøre det de egentlig hadde planlagt for denne dagen. Men det var trivelig med besøk. Det ble imidlertid ikke noe bading. Selv om himmelen var blå og sola var varm, blåste det hele tiden en ganske sterk vind. Vannet hadde en fin temperatur, men tanken på å komme opp fra vannet til en slik stram bris var ikke fryktelig fristende. Dermed er badingen utsatt nok en gang. Dette blir annen gang jeg har dratt til Sognsvann denne måneden med intensjon om å bade, men feiget ut. Neste gang MÅ jeg komme meg uti, altså. Når ble jeg så pysete, egentlig?

Mitt vakre Sognsvann. Favorittstedet om sommeren. 

Trøtte, slitne dager

Min kroniske søvnløshet står meg bi, og den ene dagen blir lengre og tyngre enn den forrige. Etter bare 3-4 timers søvn i natt, ble det en eksepsjonelt lang dag på jobb, og min lengsel etter å dra rett hjem til sofaen var stor. I går vant sofaen, beklageligvis, men jeg var ikke villig til å la dette gjenta seg i dag.

Det ble én seier og ett tap. Jeg løp i ti minutter på tredemølla før jeg gjennomførte en time med yoga, men jeg ofret boksing. For trøtt og slapp til å holde ut en hel time til, slepte jeg meg ut av senteret med kanskje verdens dårligste samvittighet. Jeg hadde jo så lyst, men hadde på ingen måte overskuddet. I slutten av yogatimen sovnet jeg nesten.

Likevel trøster jeg meg med at én time er bedre enn ingen, og dagens yogatime var minst like morsom som forrige ukes, hvor jeg nok en gang klart å komme meg opp i en skjelvende skulderstående. Fremdeles assistert av veggen bak meg, men i bittelitt mindre grad enn sist. Fremgang! Juhu! Mens alle de andre deretter senket føtter og bein ned på hver sin side av hodet, hadde jeg mer enn nok med å prøve å stabilisere min skulderstående posisjon, og jeg tenker at jeg må lære å gå før jeg kan løpe.

Jeg er veldig spent på hva som skjer i morgen. Den gode nyheten er at Jan Tore fortsetter å kjøre spinningtimen sin på lørdager en stund framover, selv om sommerkalenderen er i gang. Den dårlige nyheten er at den er flyttet en halvtime fram i tid. For meg, som allerede har slitt med å komme meg opp tidsnok til 10:30, kan det hende at den tapte halvtimen blir mer enn jeg klarer, spesielt etter denne uken med så mye underskudd på søvn. For all del, jeg skal prøve. Jeg skal sette alarmen til vekking og se hvordan det går. Men jeg gir det en 50% sjanse for at jeg skrur den av når den ringer, fremdeles i halvsøvne, og snorker videre - ikke fordi jeg er lat eller uengasjert, men fordi jeg er trøtt og sliten.

Det er lov å være trøtt og sliten noen ganger, ikke sant?

Minitrening

Med ustabile og skiftende ettermiddagsplaner var jeg lenge usikker på om jeg ville få kommet meg på trening i dag. Det endte i et kompromiss; en kort, men intensiv økt rett etter jobb. I stedet for å finne en morsom gruppetime, kjørte jeg en halvtime med drepende intervalltrening på tredemølla.

Hele tiden på 2% bakke og i stadig økende hastighet. Først noen minutter på 8. Deretter gradvis opp til 8.5, til 9, til 9.5, og så til 10. Hele to minutter klarte jeg å løpe på hastighet 10, og det var ikke så aller verst, tenkte jeg. Til slutt noen sinnssyke sekunder på 11, 12 og 13, gradvis kortere intervaller desto høyere tempo jeg fikk. Svetten rant nedover panna. Jeg tror aldri før jeg har svettet så mye på en tredemølle.

Helt siden jeg begynte å trene, har jeg jo pleid å si at jeg ikke er en person som svetter, og enkelte blogginnlegg har handlet om hvor sjalu jeg er på folk som svetter skikkelig når de trener. Nå tror jeg kanskje ikke jeg kan klage over å ikke svette lenger, for i den siste tiden synes jeg svettingen har tatt seg skikkelig opp. Ikke så bra som de fleste rundt meg, bevares, men langt bedre enn jeg klarte før. Det gjør meg glad. Det er noe fundamentalt tilfredsstillende med treningssvetting; da føles det liksom som om jeg virkelig jobber hardt. Og det gjør jeg jo.

I bunn og grunn er jeg fornøyd med dagens lille halvtime. En intensiv halvtime er jo langt bedre enn ingenting, tross alt. Dessuten er det lenge siden jeg har løpt på tredemølle nå, så det var nok uansett på tide.

Personlig Terrorist

Jeg har blitt lurt. Gjennom alle disse månedene har jeg gått og innbilt meg at PT står for Personlig Trener, men det er altså feil. Det skjønte jeg i dag, da PT-Alex flyttet treningsøkten utendørs. PT står egentlig for Personlig Terrorist. Jeg kan ikke skjønne noe annet, i alle fall, for dette var grusomt på et helt nytt nivå. Det er litt min egen skyld også, for han spurte om vi skulle ta utetrening og jeg gikk med på det. Men jeg visste jo ikke hvor ille det kunne bli. Noen sit-ups og planker på gresset under solskinnet, så jeg for meg. Kanskje litt jogging. Et par (forsøk på) armhevinger. Om det bare hadde vært så vel.

Det første han gjorde var å dytte på meg en ryggsekk. En ryggsekk som var alt annet enn tom. 17 kg var det visstnok oppi den sekken. 17 kg med diverse vektlodd. Galskap. Den skulle jeg bære hele tiden mens vi gikk. Først opp alle de tusen trappene. Jeg dævva litt. Så ut til Frognerparken, opp noen bakker. Jeg dævva litt mer. Endelig stopp, oppå en stor stein litt innimellom noen kratt. Av med sekken (halleluja!), fram med vektene. Først knebøy med vektlodd, og løfting av nevnte vektlodd. Greit nok, selv om knebøy er djevelens oppfinnelse. Så skulle skuldrene terroriseres, med 2,5 kg i hver hånd. Til sammenligning klarte jeg på forrige Power-time (litt over en uke siden) å tyne meg opp til 2 kg i hver hånd på en lignende øvelse - så dette var vondt. Deretter utfall og løfting, som også forsåvidt var greit nok, men utfall kommer litt i samme kategori som knebøy. Imidlertid lengtet jeg etter både knebøy og utfall etterpå, da jeg ble pisket til å løpe opp en bratt sti, med alle disse kiloene på ryggen. HerreGUD! Jeg dævva MASSE.

Til slutt, etter et par turer opp og ned denne latterlig bratte bakken, skulle vi liksom jogge litt. I Frognerparken. Med denne sekken på. I full offentlighet. Jeg nektet. Jeg kan la meg bølle, lokke og lure til å gjøre mye tungt og rart, men ikke foran masse folk som ligger henslengt rundt på gresset uten noe bedre å gjøre enn å glo på meg og fnise. Det er noe annet inne på senteret, hvor alle som er rundt er opptatt med sitt eget slit og strev, men ikke pokker om jeg skulle være underholdningen til disse slækkerne i parken. Jeg tror Alex hadde forståelse for det, for jeg fikk ikke kjeft. Men jeg måtte gå opp den bakken en siste gang. Død og fordervelse. Men så var det over.

Vi ruslet tilbake til Colosseum, jeg med mine 17 kg på ryggen, og mens jeg gikk tenkte jeg på hvordan jeg for litt over et år siden bar alle disse kiloene på meg, hele tiden. Hvordan orket jeg det, egentlig? Det er jo sykt tungt! Det åpenbare svaret er vel at jeg ikke egentlig gjorde det - orket, alså. Det er vel derfor jeg var så lite aktiv. For tungt, for slitsomt. Ikke rart at jeg den gangen nesten kollapset etter å ha gått opp fem etasjer med trapper. Det er noe helt annet i dag; slitsomt, absolutt, men det svir ikke i luftrøret når jeg kommer opp, og jeg klarer å prate. En betydelig endring, og veldig positiv. Min personlige terrorist har garantert bidratt til dette. Noen ganger må det bli jævlig før det blir bedre.

Lørdagstrimmen

Ny lørdag, ny spinning, ny kamp for å komme meg ut av senga tidsnok. Denne gangen klarte jeg å stå opp tidsnok til å spise frokost før jeg skulle dra, og var mektig imponert over det. Deretter gikk turen til Colosseum (knappe 14 timer etter at jeg dro derfra) for en times kondisjonstrening i høygir med verdens gærneste spinninginstruktør. Vi var blitt lovet show i dag, og show fikk vi.

Til tross for strålende sol ute, var salen nærmest full, slik som den pleier. Noen venner og jeg selv har jo blitt dedikerte fans, og vi var alle på plass. Spesielt venninnen min og moren hennes er skikkelig entusiastiske, og Ingrid har gitt meg lov til å sitere henne på at "Jan Tore er den desiderte kuleste instruktøren!" Det var kostymer og konfetti og knallmusikk i et forrykende tempo, og de siste fem minuttene var så vonde, så vonde - men med topp stemning og masse god motivasjon fra Elvis der framme, kom vi i mål, svette og gispende etter luft som fisk på land. Milde malurka, for en innsats! Applausen til slutt talte for seg; en fantastisk treningsøkt.

Sjefen sjøl!

Fanklubben, svett og jævlig. 

Etter en slik utmattende time var det absolutt nødvendig med noe restitusjonstrening. Dermed ruslet Ingrid og jeg bort til Frognerbadet og tilbragte et par timer i bassenget der. Med unntak av ca 700 m svømming, var det stort sett flyting og plasking og slækking, og det var helt perfekt. I tillegg fikk vi gleden av å vitne et utdrikningsslag, hvor den vordende brudgom var iført en oransje-og-svartmønstret badedrakt og rosa badehette, mens han og kompisene synkronsvømte til Ace of Bace. Ubetalelig!

Se der hvor mye gøy man kan gå glipp av hvis man dropper trening. Så sett i gang, kom deg ut og gjør noe. Det er aldri for sent. :)