Framgang!

Noe utrolig skjedde i dagens yogatime. Etter nesten 45 minutter hvor jeg jobbet så hardt at svetten rant nedover ansiktet ved et par anledninger (jeg kødder ikke), kom vi endelig til den delen hvor vi gjør noen øvelser sittende og liggende. En av disse er å komme opp i skulderstående, og er den biten hvor jeg vanligvis bare legger meg på rygg, holder bena strakt opp, og blir der mens alle andre gjør sin crazy akrobatikk med bena over hodet og greier. I dag valgte jeg imidlertid å prøve. Jeg har jo prøvd før, kanskje et par ganger, uten nevneverdig hell (det var en gang jeg trodde jeg klarte det, men så fant jeg ut at det var egentlig bare fordi jeg vugget fram og tilbake og fikk momentum), og hadde egentlig ikke planlagt å prøve meg igjen i løpet av nærliggende fremtid. Men plutselig kom altså ånden over meg, og jeg ga bena og torsoen det ekstra løftet som fikk meg opp i skulderstående. Faktisk.

Det var ikke en vakker skulderstående, bevaremegvel, og jeg måtte få hjelp av veggen bak meg for å holde balansen - men jeg kom meg opp i den, og jeg klarte å holde meg der oppe nesten hele tiden. Jeg klarte ikke akrobatikken videre, med knærne ned ved siden av ørene og sånn, men Rom ble ikke bygget på én dag, og denne framgangen er oppmuntrende nok til at jeg tenker at jeg en dag kanskje vil kunne gjøre alt. Så gøy! En veldig god start på helgen.

Bortsett fra at det var ikke helg riktig ennå. Først gjenstod en time med slag og spark.

Dette var siste dag med kickboksing før sommerferien, og selv om jeg helt sikkert finner noe annet å fylle den timen med fram til høsten, er dette noe jeg kommer til å savne. Dette var absolutt riktig tidspunkt for å gå bananas på punchingbagen, hvilket jeg også gjorde - og jeg har blåmerker på leggen til å bevise det. Bare se her:

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg klarte å få disse blåmerkene, spesielt ikke den svære, men jeg vet at jeg ikke hadde så mange tidligere på dagen. Men jeg klager ikke, altså. Blåmerker får meg til å føle meg tøff og aktiv, så jeg er egentlig stolt over dem og vil gjerne ha mange. Jeg er kanskje ikke helt normal, men det får så være. Det blir ikke mer moro enn man selv gjør det til. 

Boksing er en sånn time hvor man ofte jobber med partner, og jeg er heldig som har en veldig kul kompis som jeg kan plage og som plager meg tilbake. Her er et par bilder av oss etter at timen er over, hvor vi egentlig er litt for slitne til å posere men prøver likevel:

Så tøffe er vi!

Veldig tøffe, men ikke spesielt fotogene.  

Heldigvis trenger man ikke være fotogen for å være blid!

Det litt halvdesperate smilet jeg har her, forteller omtrent følgende "nå har jeg nesten god samvittighet etter å ha spist en Carbonara-rett på Olivia tidligere i dag, med sjokoladekake til dessert." YOLO. 

Jeg kan danse!

Til å begynne med var jeg litt redd for at jeg kanskje ville bli lei av Burlesque-timen etter x antall ganger med samme koreografi. Men nei. Tvert imot. For jo oftere jeg øver inn de samme trinnene, desto morsommere blir det. Jeg har jo nevnt dette før, men det tåler å bli gjentatt - det å øve lenge nok på en koreografi til at man oppnår mestringsfølelse, er gøy. Det gjør at jeg kan fokusere mer på å perfeksjonere trinnene, i stedet for å bruke halve energien min på å huske hva det er jeg skal gjøre for noe.

Faktisk har jeg fått øvet inn disse trinnene så godt nå, at jeg kan kjøre hele dansen hjemme i stua hvis jeg vil. Kanskje jeg en dag trekker unna gardinene og gir et show til kontorfolka som jobber i bygningen rett ovenfor. Eller kanskje ikke. Det får være grenser. Men det er morsomt å vite at jeg KAN.

Det var egentlig det hele for i dag. Jeg jobber for tiden med å skrive en liten novelle/roman-sak, og den tar opp mesteparten av min kreativitet, slik at bloggen dessverre lider litt under dette. Jeg lover å kompensere med flere bilder. I morgen blir blant annet en hektisk dag med mye aktivitet, så kanskje jeg klarer å snike til meg et par blinkskudd da. Følg med og se!

Drep meg. Drep meg nå.

Det finnes verre ting enn å dø. Det er jeg overbevist om. Tortur med PT-Alex, for eksempel, og i dag var det spesielt ille. Det dummeste jeg noen gang har gjort er å avsløre for Alex hvor inderlig jeg avskyr hopping, for nå virker det nesten som om det har blitt hans personlige mål å få meg til å hoppe så mye som mulig. Angst og sukk og akk og alt det der!

Gjennom 45 minutter måtte jeg lide meg gjennom hopping, knebøy, mer hopping, løfting på kjelebjeller, bæring av enda tyngre kjelebjeller, jogging, enda mer hopping(!), litt boksing og sparking (endelig noe som var morsomt i tillegg til å være jævlig), mer bæring av ENDA tyngre kjelebjeller, og til slutt - selvfølgelig - den sagnomsuste planken. Planken pleide å være det verste jeg visste, men nå tar jeg gjerne planken gjentatte ganger hvis det betyr at jeg slipper å hoppe. Til nød kan jeg hoppe med hoppetau, men da kun for en svært begrenset periode, sånn cirka fram til jeg begynner å få lyst til å bruke hoppetauet til å henge meg selv.

Jeg skjønner jo hvorfor jeg avskyr hopping - fordi det er tungt og slitsomt - og at det er nettopp derfor det er veldig bra for meg å gjøre det. Men likevel. Fysjom.

Til gjengjeld var det utrolig herlig å være ferdig etterpå, og jeg følte at jeg hadde gjort en bra innsats. Til tross for sterke protester, klagende utbrudd og flerfoldige grimaser fra min side, gjorde jeg alt jeg fikk beskjed om, til og med all den tullete hoppingen. PT-Alex ga meg beskjed om å slite meg helt ut, blant annet når jeg skulle bokse, og det gjorde jeg. Da jeg etterpå falt ned på knærne og nesten ikke klarte å puste, var Alex kjempefornøyd. Jeg var fornøyd selv også, men på en litt mer halvdød måte.

Akkurat nå er jeg glad for å være i live, men det var jeg ikke for noen timer siden. Sånn skal det være.

Jomfrutur til Frognerbadet

Dagens trening ble av den mer originale sorten. Opprinnelig planlagt som årets første badetur på Sognsvann, var det svømming som skulle sikre min kontinuerlige sprekhet. Min badeglade venninne Ingrid og jeg kom oss til vannet, men feiga ut ettersom det blåste ganske kraftigere og kaldere enn vi først hadde trodd. Ingrid foreslo derfor Frognerbadet i stedet. I løpet av mine nå snart 3 somre i Oslo, har jeg aldri vært på Frognerbadet før, så jeg lot meg lett overtale. Turen ga mersmak.

Frognerbadet hadde alle fordelene med å bade i basseng (behagelig temperatur, sentral beliggenhet, gode fasiliteter for dobesøk og skifting), samt fordelene med å bade utendørs (frisk luft, sol, grilling, sommerfølelse), og jeg storkoste meg. Herregud, at jeg aldri har dratt hit før - så mye jeg har gått glipp av. Jeg ble riktignok gjort oppmerksom på at vanligvis, i ferietiden og i helger med bra vær, er det mye mer folksomt enn det var i dag, og jeg kan tenke meg at det kan bli slitsomt i lengden. Men for en tur en gang i blant må dette stedet være ypperlig. Jeg skal absolutt tilbake hit.

Selve treningsøkten ble lang og rolig. Vi svømte i halvannen time, til sammen 2 km, i et behagelig tempo med masse skravling. Svømming og skravling fungerte veldig bra sammen. Svømming og high-fiving var litt mer utfordrende, men vi gjorde det likevel, kule som vi er. Man kan jo ikke la være å ta en high-five eller fist-bump etter en formidabel innsats. Jeg antar jeg offisielt kan erklære badesesongen for åpnet.

Badetid, bitches!

Hekta på maraton

Jeg innrømmer det. Jeg er hekta på spinningmaraton. Med minder jeg fysisk ikke befinner meg i Oslo når det kjøres et kortere eller lengre maraton på Colosseum, så kommer jeg til å møte opp, for evig og alltid.

I dag kokkelerte to av instruktørene sammen for å gi oss en totimers sommeravslutning. To timer kvalifiserer som et kortere maraton i min bok, og gitt den småverkende skulderen (jeg visste jeg ikke burde godtet meg over å være smertefri i går) var to timer egentlig helt perfekt. Det var to harde timer, også. Mange og lange intervalltopper, og i løpet av den fullførte tiden hadde jeg en gjennomsnittspuls på 78% av makspuls, ifølge min kjære Clara. Et gjennomsnitt på 78% over to timer synes jeg ikke er så aller verst, og jeg koser meg med tanken på at jeg sikkert er mye mer utholdende nå enn jeg var for et år siden.

Sykkelsko er fremdeles noe jeg går og sikler litt etter. Jeg håper veldig at jeg får mulighet til å kjøpe et par til høsten, når jeg forhåpentligvis har litt bedre råd. Akkurat nå, og de neste tre månedene, forsvinner nemlig alle pengene mine til PT-timer. Og ferie. Jeg har sjekket litt priser, og har sett sko som ikke koster en formue, men selv 500 kr blir litt for dyrt når man ikke har dem. Men høsten, altså. Jeg legger min lit til den. Spinning med sykkelsko er jo mer komfortabelt, og det merkes spesielt når man holder det gående i noen timer, slik som i dag. Det var ikke musklene eller pusten som gjorde mest vondt mot slutten av timen, men føttene. Stakkars føttene mine, de fortjener bedre. De skal få bedre.

Søvnproblematikken står på fremdeles, men jeg håper at jeg kanskje etter dagens innsats vil ha litt lettere for å sovne når leggetiden kommer (som er ganske så straks). De siste ti minuttene av de totalt 120, klarte jeg nesten ingenting lenger, så sliten var jeg. Det var fabelaktig. Vondt og vidunderlig, og jeg gleder meg til neste maraton allerede, når enn det blir. Håper jo for eksempel at De fire rustne herrer / The fantastic four lager et nytt opplegg så snart sommerferien er over, for en skikkelig kickstart på sesongen. Da vet jeg om minst tre personer som vil kaste seg over online-bookingen dagen i forveien, i alle fall. (Potensielle involverte som leser dette kan velge å ta det som et hint. Hint hint.)

Og nå skal jeg slepe denne slitne, gamle skrotten i seng og håpe jeg sovner fort. Restitusjon kan aldri overvurderes. God natt!

Søvnproblematikk

Party-Vero har vært unormalt aktiv over de siste ukene. Dette har vært en direkte årsak til at det begynner å bli en god stund siden forrige gang jeg kom meg opp tidsnok til søndagens Power-time. Etter gårsdagens (nattens) utskeieler på dansegulvet var jeg ikke sikker på om jeg ville lykkes i dag heller, men det gjorde jeg faktisk. Det gjorde grusomt vondt, men jeg kom meg opp, og var på plass i salen i god tid.

En vil kanskje tro det er vanvittig imponerende å komme seg på trening formiddagen etter å ha festet som om man fremdeles befant seg i 20-årene. (Det er en liten mulighet for at jeg ennå ikke er ferdig med 30-årskrisa.) Jeg har imidlertid en superevne; jeg blir ikke bakfull. Så lenge jeg ikke drikker meg fra sans og samling (noe jeg aldri har gjort, og neppe kommer til å gjøre), så er min eneste svakhet dagen derpå at jeg er trøtt. En helt naturlig konsekvens av å ha vært våken og aktiv til 3-tiden om natten. Det er derfor ikke egentlig en kjempestor bragd for meg å stå opp for å trene, ikke noe mer enn det er å stå opp kl 6:30 på hverdagene for å komme meg på jobb. (Hvilket ofte er en utfordring i seg selv, altså.)

Likevel er jeg fornøyd hver gang jeg klarer dette, for det å ikke kunne sove ut de to dagene i uka hvor jeg har fri, føles av og til som om jeg straffer meg selv for et eller annet. Jeg kunne ligget i senga, den myke, behagelige senga, og sovet helt til jeg våknet av meg selv, og så ligge enda litt lenger og kanskje lese en bok. I stedet setter jeg på en alarm på mobilen, og gir meg selv et begrenset antall timer søvn. Et begrenset antall som noen ganger ikke egentlig er nok.

Jeg var nokså trøtt gjennom dagens styrketime. Sovnet nesten på matten før timen begynte, og sovnet nesten på matten under uttøyningen etterpå. Sovnet nesten på t-banen på vei hjem. Sovnet på sofaen etter å ha kommet hjem og spist frokost. Er fremdeles trøtt, her jeg nå sitter, flere timer senere. Gleder meg til å legge meg for kvelden, men er samtidig rimelig sikker på at når tiden kommer, vil jeg ha problemer med å sovne igjen. Flotte greier.

Uansett koste jeg meg med dagens Power-time. Jeg økte bittelitt vekt på skuldermusklene, og var fornøyd med det. Sakte, men sikkert. Fremdeles ingen tegn til protester fra min kroniske muskelbetennelse (bank i bordet). Jeg velger å tro at jeg blir stadig sterkere, og lurer litt på om jeg kanskje burde presse meg selv litt mer for å få mer framgang. Jeg vil jo aldri klare tyngre vekter hvis jeg ikke prøver, og jeg er verdensmester i å holde meg til det som er kjent og trygt. Kanskje prøver jeg meg på 10 kg på benkpress neste uke. Det hadde vært tøft.

I morgen begynner altså siste uke før sommerferien på Elixia. Timeplanen for uken etter er ennå ikke oppe, og jeg er fryktelig spent på hva som kommer til å dukke opp der. Kanskje dette blir måneden for å løsrive meg fra noen rutiner og prøve noe nytt?

Lørdagsballetten

Jeg var kjempedum i går og la meg alt for sent. Etter knappe fem timers søvn var det derfor en sann pine å trille ut av sengen, åle meg inn i treningstøyet og løpe avgårde til Colosseum. Frokost var det ikke tid til, det fikk jeg ta etterpå. Nå gjaldt det å rekke spinningtimen til Jan Tore, og å ikke sovne på veien dit.

Suksess! En våken t-banetur (skjønt med smale, lidende øyne beskyttet av solbriller) senere var jeg på plass, med både Clara, full vannflaske og et kaos av et hår som ikke ligna grisen. Kaoshår fikses imidlertid lett med et hårstrikk eller to, og så var jeg klar. Uten verken nok søvn eller mat i magen, var jeg nesten sikker på at dagens økt kom til å bli av den noe slappere varianten. Så feil kan man ta.

Nok en gang kjempet jeg meg gjennom timen med en følelse av at DENNE gangen satte jeg ny rekord for meg selv i intensitet og svetting. Håndkleet ble flittig brukt, jeg lå nesten hele tiden på pulsprosenten antydet av skjermen, og de siste to minuttene gikk på ren viljestyrke. Jeg var imponert over å komme til en full sal en lørdag morgen 1. juni nå som Oslo endelig ser ut til å ha fått litt sommervær, og jeg følte at jeg hørte til en gruppe av elitemosjonister. De tøffeste av de tøffe. Créme de la créme. Der satt vi og gispet etter luft i en time, mens andre, mer fornuftige(?) folk var ute og nøt solskinnet. Ikke et øyeblikk angret jeg på valget jeg hadde tatt. Disse lørdagstimene er virkelig verdt å få med seg, og jeg ble veldig glad for å høre at dette ikke var siste time før sommerferien likevel, men at den kommer neste uke. Da skal det visst bli show, og jeg gleder meg ufattelig. Jeg bør huske på å ta med kamera neste gang, altså.

Og nå skal jeg reklamere litt, helt uten å få betalt for det. Vår fabelaktige instruktør Jan Tore jobber freelance, og er gjennom firmaet sitt Spinnrace tilgjengelig for oppdrag. Jeg kan ikke annet enn å anbefale dette til alle som skulle ha behov for å leie en spinninginstruktør, om det så er Elixia, SATS, Fresh Fitness, 3T eller noe annet. Tematimene han tilbyr er virkelig en opplevelse utenom det vanlige, og noe av det aller kuleste jeg har vært borti av spinning. Så løp og kjøp! Det er verdt det.

Avslutningsvis, for å balansere ut min veldig lite snikete snikreklamering, her er en link til en underskriftskampanje mot en app som skal "kurere homofili:" https://www.allout.org/en/actions/gaycureapp Hørt på makan til sånt sludder? Apple har visst allerede fjernet den fra iTunes, men vi venter fremdeles på at Google skal gjøre det riktige. Håper mange vil bruke et par sekunder på dette, da blir jeg glad. :)

Nyt helgen, og ha en fortreffelig lørdagskveld! (Hvis du ikke har noe å gjøre, anbefaler jeg å se mer klassisk Star Wars. Klassisk Star Wars er kult. Ikke det nye tullet.)