Deppetrening

Fremdeles knust etter gårsdagens konsertnyhet klarte jeg likevel å slepe meg til ukas fredagstrening. Jeg valgte å vedlikeholde semitradisjonen med yoga, ettersom noe litt avslappende og lett mediterende virket som noe jeg kunne ha bruk for. Med ganske godt slingringsmonn mellom slutten på arbeidsdagen og treningstimen, men ikke nok slingringsmonn til å dra hjem først, benyttet jeg tiden til å rusle fra jobben på Ullevål sykehus til Majorstua. Frisk luft og lun bevegelse føltes ikke så ille. Deretter kunne jeg varme opp litt på en elipsemaskin før yogatimen begynte, og som forventet følte jeg meg noe bedre etterpå. Ikke mindre deppa over at konserten med yndlingsbandet mitt har blitt avlyst, men flinkere til å ikke tenke så mye på det.

Siden har det gått slag i slag, som er grunnen til at denne oppdateringen kommer nokså sent. Forøvrig er jeg fremdeles latterlig støl etter onsdagens trening med PT-Alex. Jeg går som en pingvin. Det er helt sykt.

Depping

Dagens innlegg blir kanskje historiens korteste, for jeg er i skrivende stund superdeprimert etter å ha fått vite at konserten med Muse neste onsdag nettopp har blitt avlyst. Jeg skal derfor nå krølle meg sammen under pleddet, se på Doctor Who og vurdere om jeg kanskje gidder å trøstespise yoghurtis. Ja, jeg er SÅ deprimert at jeg ikke engang er sikker på om jeg orker å trøstespise. Da er det ganske ille.

Men før denne tragedien slo ned og knuste all livsvilje og evne til å føle glede, hadde jeg en veldig kul og morsom time med Street Dance, til tross for å være mer støl enn jeg har vært på flere måneder takket være terroren fra PT-Alex i går.

Litt yoga i morgen vil forhåpentligvis gjøre meg litt bedre, hvis jeg bare kan slutte å grine lenge nok til at jeg kommer meg avgårde.

PT-ros

Jeg fikk ros av PT-Alex i dag. Først fordi jeg tok initiativ til å starte oppvarming helt av meg selv, før timen begynte (jeg var tidlig ute, så hva ellers skulle jeg gjøre?) - jeg måtte ikke tro at han ikke fikk det med seg, kunne han etterpå informere meg om. Senere fordi jeg tok sit-ups, helt opp; selv om jeg har gjort dette før, har jeg aldri gjort det i en PT-time, og i alle fall ikke så mange repetisjoner som i dag. PT-Alex så (igjen) litt overrasket ut, på en bra måte. Enda litt senere fordi jeg kjørte på med flere repetisjoner på en øvelse enn han hadde bedt meg ta (jeg kunne jo ikke avslutte før jeg hadde nådd et rundt tall, lett ocd-drevet som jeg er). Og til sist fikk jeg ros for å generelt være entusiastisk, motivert og utholdende. Jeg fikk til og med en belønning: Timen avsluttet vi med et kvarter på elipsemaskinen, og etter den økten vi hadde kjørt først, føltes dette litt som å komme hjem og legge seg på sofaen. Jeg tror aldri jeg har kost meg så mye på en elipsemaskin før, som disse siste femten minuttene av PT-timen.

Den lange skildringen av alle grusomhetene jeg ble utsatt for i dag, får jeg spare til en annen gang. Nå er det sent og jeg trenger å komme meg i seng helst for en time siden. Men vit at jeg har trenet i dag, og at jeg trenet hardt og bra. Hurra!

Når advent blir mindre kult

Det nærmer seg det som for meg er årets høydepunkt, så her kommer erkjennelsen: Jeg er en julefrik. Jeg elsker jul og alt som har med julen å gjøre. Dette inkluderer advent, i aller høyeste grad. Advent er nesten bedre enn jula selv, faktisk. Desember har alltid vært favorittmåneden min; den trumfer til og med sommermånedene, og jeg er egentlig mye mer et sommerbarn enn et vinterbarn. Advent og jul er noe jeg alltid går og gleder meg til lenge i forveien (men uten å gi etter for kjøpepresset av julemarsipan- og brus som kommer ALT for tidlig i butikkhyllene), og i løpet av denne tiden er alt magisk og perfekt. Fram til nå.

Omsider, etter 30 år på denne kloden, har jeg funnet noe som gjør advent litt mindre kult enn det har pleid å være: Det faste treningsprogrammet på Elixia forsvinner. I dag var nest siste mandagsspinning med Kjekke-Jonas for i år, og neste uke blir siste innspurt - deretter må jeg vente helt til uti januar før de starter opp igjen. Akk, sukk, gisp, og alle andre lidende lyder! Jeg husker godt hvor sløv jeg ble i løpet av sommeren, da jeg ikke hadde mine faste mandagstimer til å sparke i gang treningsuka, og desember er enda farligere, for da kommer alle kakene og marsipanen og kalendersjokoladen og den nærmest desperate drikkinga av verdens beste julebrus (Dahls, om det skulle være noen tvil) som jeg bare tillater meg å drikke i desember, januar og eventuelt februar hvis det fremdeles er noe igjen da.

Den kommende adventen vil bli en enorm prøvelse for min selvkontroll og viljestyrke. Jeg har ingen illusjon om å klare å gå NED i vekt i løpet av den kommende måneden, men vil jeg i det minste klare å ikke gå opp? Spenningen er til å ta og føle på, så følg med!

Jakten på magemuskler

Ved en tilfeldighet oppdaget jeg i går, i forbindelse med mitt spabesøk på Elixia Ringnes Park, at de på samme sted skulle ha en time i dag som het Belly Dance. Interessant. Takket være et utdrikningslag tidligere i sommer (ikke mitt eget), fikk jeg da prøvd en time med magedans, og syntes egentlig det var ganske morsomt. Festlig musikk, glad stemning og kreative bevegelser (for meg). Da jeg så en slik time dukke opp på treningssenteret, måtte jeg derfor selvfølgelig slå til.

I morges hadde jeg demed klokka på ringing slik at jeg skulle komme meg opp tidsnok til min første Elixia-time med magedans. Den begynte ikke før 11:45, men jeg er et murmeldyr, så den alarmen var essensiell. Jeg var trøtt som en grevling da jeg slepte meg ut av senga ca halv elleve, men det var verdt det - timen var nemlig kjempekul.

Jeg ble ikke nevneverdig sliten av den; verken kortpustet eller rød i trynet, og jeg hadde ikke vondt i noen muskler da den var over. Men all trening behøver slettes ikke være hardtrening, særlig ikke når jeg er så flink og trener så mange ganger i uka, og noen ganger er det motiverende å bare gjøre noe som er morsomt og så være fornøyd med det. Dessuten mente instruktøren at vi ville kjenne det i sidemusklene i morgen, så jeg krysser fingrene for at det skjer, ellers gjorde jeg det vel ikke helt riktig.

Det kan godt tenkes at jeg ikke gjorde det helt riktig, altså. Det finnes noen pussige bevegelser i magedans, og opptil flere ganger følte jeg at jeg ikke ante hva jeg holdt på med men bare prøvde å herme etter instruktøren etter beste evne. Litt trening må sikkert til, og jeg tenker meg på neste time igjen, som er om en uke.

(Jeg slo også til med et lite timinutt på tredemølla helt til slutt, bare for å utfordre kondisjonen, få opp pulsen og se hvor lenge jeg kunne holde ut på moderat joggetempo uten pause. Pausen kom etter litt over seks minutter, og det er helt greit til meg å være.)

Vero tester spa, del 2

Etter en ganske bedrøvelig gårsdag og nesten like bedrøvelig dag, var det såvidt jeg klarte å motivere meg ut av sofaen i halv fire-tiden. Jeg er fremdeles deppa og frustrert over å ha blitt frastjålet Livet mitt (telefonen), i går tok jeg en egenmelding fra jobb fordi jeg hadde vondt i viljen, og i dag morges hadde jeg en eksamen i et studie som jeg ikke har lest til. Hipp hurra. (Det gikk sånn omtrent som forventet.)

Jeg trengte en oppmuntring, og etter gårsdagens trøst i form av is og sjokolade, tenkte jeg at trening sikkert ville være bedre for meg i dag, selv om motivasjonen ikke egentlig var verken på topp eller midt på treet. Jeg følte heller for å teste ut nok et spa-anlegg på et nytt Elixia-senter, og her fant jeg motivasjonen jeg trengte for å komme meg ut. Tanken på et varmt og godt steam room, og kanskje noe komfortabelt vann å plaske litt i, klarte å lokke meg avgårde til Ringnes Park. Der var det også åpent og romslig, slik som på Carl Berner, men det var også mye mer folk. Kanskje hadde det litt med tidspunktet å gjøre, jeg vet ikke. Det var i alle fall bare med nød og neppe jeg fikk plass på en spinningtime, som skulle være intervall på 4x5.

Timen var veldig bra, med motiverende og drivende instruktør og mye flott musikk. Syklene var ikke like gode som de hjemme på Colosseum, men til gjengjeld fungerte ventilasjonen i salen, så vi kunne ha dørene lukket og var likevel langt unna å besvime av oksygenmangel. Det var ganske deilig.

Etter en snau time med et tynt, glinsende svettelag på armene mine, ruslet jeg fornøyd mot garderoben og skiftet til badetøy før jeg snuste meg fram til spa-rommet. Det viste seg i prinsippet å være mye det samme som på Carl Berner; en kuldekulp, et steam room, og et par vanlige badstuer. I tillegg så det ut til å være noe opplegg for fotbad, men det var ikke aktivt akkurat da, så jeg er ikke helt sikker. Kuldekulpen var forøvrig både litt mindre kald og litt romsligere enn den jeg hadde ramlet uti for et par dager siden, og det likte jeg. Den var ikke like dyp, men til gjengjeld kunne man sitte/ligge i den og flakse litt med armer og bein; når temperaturen ikke var skrekkelig kald, klarte jeg å plaske litt omkring der i nesten en halvtimes tid, før jeg forflyttet meg videre til badstue (her fikk jeg den dubiøse gleden av å se en Mass Effect-karakter i levende live, som tok situps i badeshortsen; jeg holdt på å le meg ihjel på innsiden), og deretter til steam room. Deilige greier.

Til sammen tilbragte jeg vel omtrent en time der inne, etterfulgt av en god halvtime på dusj og hårvask. Jeg følte meg nesten som et nytt menneske da jeg kom ut fra senteret etterpå - varm, avslappet og nydusjet. Dette trengte jeg. Dette var godt for både kropp og sjel. Plutselig føles det ikke lenger som om verden skal gå under bare fordi jeg ikke har telefon (selv om det selvfølgelig er kjipt dersom noen prøver å ringe meg fra den jobben jeg har søkt på ...), eller fordi jeg leverte en eksamensbesvarelse som sannsynligvis står til stryk. Et par timer med trening og spa har, enn så lenge, overbevist meg om at det går bra, livet går videre, og jeg overlever - én treningstime av gangen. Og som hun instruktøren sa etter at vi hadde kommet i mål: Nå er jeg i bedre form enn jeg var før jeg kom dit. Det er en oppløftende tanke.

Spa?

Dagen for nye eventyr har kommet. Dette ble dagen jeg bestemte meg for å sjekke ut et av søstersentrene, og etter jobb vendte jeg derfor snuten mot Carl Berner, som er nesten like nære jobben min som Colosseum. Det var ikke bare nærheten som gjorde at Carl Berner ble dagens utvalgte prøvekanin; jeg hadde spesifikt siktet meg inn på et senter som skulle ha spa.

Mmmm ... spa ... Det er et vakkert og forlokkende ord. Det får meg til å tenke på varme boblebad, fuktige, overhopphetede dampsauna, fossefall, fuglesang, konfekt servert på sølvfat ... Ja greit, mine tanker rundt dette med spa er kanskje en smule overdrevet. Spa er for meg noe nesten mytisk; en sånn greie som rikfolk driver med, mens vi andre nøyer oss med å pakke oss under pleddet i sofaen, og hvis vi skal være ekstra fin på det kjøper vi inn en ny sofapute som kan danderes under dertil egnet kroppsdel. Kanskje slår vi virkelig på stortromma og fyller varmeflaska - DET er luksus, det.

Men Carl Berner, altså. Flott sted, det må jeg si. Store, luftige og åpne arealer - det likte jeg veldig godt. Dette senteret ligger ikke hundre meter under jorden, så her var det til og med vinduer med utsikt mot Trondheimsveien. Garderoben var også imponerende romslig, med egne skohyller, til og med. O la la! Jeg lot meg villig imponere over disse nye fasilitetene, og nøt følelsen av å oppdage noe nytt.

Jeg hadde meldt meg på en time med Energy Yoga, og overlevde den tålelig bra. Jeg var i en slags "dette er egentlig hviledagen min"-modus, og presset derfor ikke noe særlig. Jeg brukte timen rett og slett som avkopling og avstressing, mens jeg prøvde å gjøre som instruktøren sa; fokusere mer på pusten og mindre på å få til øvelsene, og jeg tok hyppige pauser når jeg kjente at jeg begynte å bli kortpustet. Etter gårsdagens intense hoppegalskap med PT-Alex fortjente jeg å ta det litt med ro. Det var ganske digg.

Timen gikk forbausende fort, og endelig var jeg på vei mot det som kanskje var dagens hovedmål: Spa-rommet. Selv om det ikke var helt som jeg hadde forespeilet meg (det skal nok godt gjøres, ettersom jeg hadde forespeilet meg et eventyrland), var det fremdeles ganske flott. Det første jeg så da jeg kom inn i spa-rommet var en badstue rett foran meg. Ingen stor greie; det har vi jo på Colosseum også. Deretter så jeg det lille bassenget. Eller kanskje jeg skal kalle det tanken; det var et minibasseng med plass til toppen fire (nokså intime) mennesker, ca halvannen meter dypt. Jeg er imidlertid ikke kravstor når det gjelder vann, og plumpet uti - og fikk mitt livs kuldesjokk. Dette var ikke et kosebasseng. Neisåmenn, dette var et isbad, sannsynligvis for å gjøre det enda deiligere å komme inn i steam-rommet etterpå. Jeg klarte såvidt å ikke hyle høyt, og tvang meg så til å plaske litt omkring i et par minutter, før jeg klatret ut igjen og fortet meg inn i det lille, fuktige rommet med all dampen. Der ble jeg sittende et kvarters tid mens jeg fikk igjen varmen og samtidig håpet behandlingen ville ta knekken på denne forkjølelsen som har hengt over meg de siste fire dagene.

Det var altså dagens eventyr. Jeg likte Carl Berner, jeg. Det var trivelig der. Romslig og åpent, men samtidig trivelig. Spa-rommet hadde også sånne søte, små lys i taket som skiftet farge, og ettersom jeg lett lar meg begeistre av ganske enkle ting, var dette også noe jeg kunne sette pris på. Jeg drar helt sikkert tilbake igjen en annen gang.